DYLAN i Dividalen / Dieváidvuovdi
Rapport från DYLAN WP 1 Tromsø 2012
Per Sjögren, Andreas Kirchhefer, Dikka Storm, Ingrid Sommerseth, Karl Frafjord,
Arve Elvebakk
2
Forord
Forskningsprojektet DYLAN (Hvordan skal vi forvalte DYnamiske LANdskaper?) är ett
tvärvetenskapligt projekt med ena foten i naturvetenskapen med paleoekologi, dendroekologi,
botanik, zoologi samt bevarandeekologi och andra i kulturvetenskapen med arkeologi och
kulturhistoria. Tanken är att ge en helhetlig bild av hur fjellandskapet och de övre dalgångarna
i Norge använts och förändrat sig genom historiens lopp, allt sedan sista istiden. Denna
kunskapen kan sedan bilda fundamentet i en mer utvecklad strategi för att bättre tillvarata,
skydda och utveckla, de naturliga och kulturella värdierna som finns i det fjällnära landskapet.
Projektet startade i 2009 och fyra landskapsvernområden valdes ut som studieområde: Erdalen
og Sunndalen i Jostedalsbreen Nasjonalpark i Sogn of Fjordane, Grimsdalen
landskapsvernområde i Oppland, Budalen landskapsverområde i Sør-Trøndelag samt
Dividalen landskapsvernområde i Troms. Ansvaret för de fyra studieområdena fördelades
mellan de fyra universitetsmuseerna i Bergen (Erdalen og Sunndalen), Oslo (Grimsdalen),
Trondheim (Budalen) och Tromsø (Dividalen). Huvudfinansieringen av projektet kom från
NFR, program Norsk miljøforskning mot 2015, ytterligare ekonomiskt stöd har dessutom
mottagits från Riksantikvaren, Direktoratet for naturforvaltning, Statens landbruksforvaltning
och Sametinget.
Föreliggande rapport är en sammaställning av både tidigare (2000-2008) och nya (2009-2012)
vetenskapliga resultat från Dividalen. De botaniska, zoologiska och arkeologiska avsnitten är
baserade på tidigare, om än till dels opublicerade, undersökningar. Nya vetenskapliga resultat
föreligger inom de samehistoriska, dendroekologiska och paleoekologiska avsnitten.
Rapporten ses som det vetenskapliga bidraget från Tromsø Museum och skall både ge en full
översikt om situationen i Dividalen (för jämförelse med övriga undersökningsområden) samt
presentera till dels tekniska nya vetenskapliga resultat. I tillägg har ett antal tidigare
opublicerade rapporter från Dividalen har lagts vid som bilagor. En mer läsvännlig och
mindre teknisk, men också mindre detaljerad, version är planerad i bokform.
Per Sjögren
Projektkoordinator DYLAN i Dividalen
3
4
DYLAN i Dividalen
Kapittel
Forord
Per Sjögren
3
1. Innledning
Arve Elvebakk
7
2. Biodiversitet i øvre delar av Dividalen/Dieváidvuovdi
Arve Elvebakk
11
3. Pattedyr i Dividalen
Karl Frafjord
14
4. Arkeologiske spor i Dividalen og indre Troms
Ingrid Sommerseth
18
5. Dølernas historia i Dividalen
Per Sjögren
28
6. Samernas historia i Dividalen
Dikka Storm
32
7. Kulturmodifiserte trær i Dividalen
Andreas Kirchhefer
63
8. Vegetationshistoria i Dividalen
Per Sjögren
73
Appendix
1. Skogutforming og datering av stokkar innan furuskogsområdet i Øvre Dividalen 88
Arve Elvebakk, Andreas Kirchhefer og Stein Rune Karlsen
2. Sjeldne vedboende sopp i gammelskog i og utenfor Øvre Dividalen Nasjonalpark 99
Gunnar Kristiansen, Halvor Solheim og Arve Elvebakk
3. Lavfloraen knyttet til gammelskog i Dividalen
Håkon Holien
135
4. Billefaunaen i øvre deler av Dividalen
Stefan Olberg
155
5
6
1. Innledning
Arve Elvebakk
Dividalen er ein kontinental dal som ligg i nord/sør-retning i Indre Troms. Det samiske
namnet er Dieváidvuovdi, noko som tyder ’Skogen med haugane’, slik at den norske
versjonen burde kanskje heller ha vore ’Diviskogen’. Dette namnet indikerer også fokuset
innan DYLAN når det gjeld dette undersøkingsområdet, som er på dalbotnen inst i dalføret.
Her er det dominans av gammelskog av furu, karakteristisk utforma innan eit hauglandskap av
grunnfjellsbergartar. I dalbotnen går Dividalselva, som har Anjavasselva som ei viktig sideelv
frå vest. Dels renn elva sakte med frodige sedimentasjonsflater, dels går den som stryk
gjennom to gjel, Øvre Divifoss og Tronga. På sedimentasjonsflatene er det veldig frodig
lauvskog av setervier, gråor og hegg. Liknande vegetasjon finnest også i våte, drenerande
skråningar frå dei geologisk rikare bergartane oppe i dalsidene. Ovafor våte konkave eller
flate søkk av denne sumpskogstypen er det ein økologisk intermediær halvfuktig sone med
bjørk, dels med kodominans av furu, før furua tar heilt over på dei tørraste delane.
Studieområdet består primært av eit kjerneområde, ca. 19 km2 stort, og vist på fig. 1, der
punktmarkeringar av sjeldne sopp, lav og gamle samiske borkspor er medtekne, pluss at seks
ulike kategoriar furuskog er kartlagde. Kjerneområdet omfattar dalbotnområda i Øvre
Dividalen nasjonalpark, og tilgrensande låglandsområde som etter ein kontroversiell prosess
no er blitt til Dividalen landskapsvernområde.
Dei høgareliggjande områda i den store Øvre Dividal nasjonalpark har eit rikt plante- og
dyreliv basert på gunstige næringsmessige tilhøve i berggrunnen i kombinasjon med eit
kontinentalt klima. Natur- og kulturtilhøve i nasjonalparken blei godt presentert av Vorren et
al. (1974), og inkluderer mange sentriske fjellplantar, enkelte austlege låglandsplantar, rike
innlandsfisk-populasjonar, og ein rik fauna av fuglar og pattedyr. Av dei siste er den lokale
bjørnestammen best kjent. På tross av rik biodiversitet på fjellviddene, er likevel dalbotnen
meir eksklusiv både naturmessig og kulturhistorisk. Dei gamle urskogane i dalane i Indre
Troms er stort sett uthogde, og sjølv i inste delar av Reisadalen nasjonalpark i Nordreisa er
arealet av gammelskog av furu veldig lite.
Dividalen er i ei særstilling i høve til dei tre andre studieområda i DYLAN-prosjektet, der
seterdrift har vore ein landskapsdominerande faktor i eit-par tusen år. Jordbruksbefolkninga
innvandra til indre delar av Dividalen så seint som omkring år 1850. I tillegg til å ryddde
mark rundt gårdane, som ved den isolerte inste garden Frihetsli, oppstod det ei
særeigen ’seterdrift’ i Dividalen. Mange av gardane brukte dei næringsrike elveslettene langs
den sakterennande Dividalselva som utmarksslått, og med lokal namnesetting på dei ulike
teigane (Stenvold 2004).
7
8
Figur 1. Kjerneområdet for undersøkingane våre i Dividalen med grenser for verneområde, punktmarkeringar
av sjeldne sopp, lav og gamle samiske borkspor, pluss seks ulike kategoriar furuskog.
På desse elveslettene blei det rydda skog, sett opp høyløer, og frakta høy ned til gardane
lenger ned i dalen på vinterføre. Dette blei ei punktvis og arealmessig marginal ’seterdrift’ i
motsetjing til den arealekstensive drifta som dominerer i dei andre studieområda lenger sør.
Dei innvandra dølane brakte også med seg ein skogbrukskultur som var ny for området i høve
til tidlegare samisk bruk. Omfattande hogst og tjæreproduksjon fann stad i dalen, med ein
imponerande innsats som medførte transport av virke utanom gjela i Øvre Divifoss. Men
neste hinder, Tronga, sette grensar for hogsten, slik at i området overfor Tronga blei hogsten
konsentrert til lokal hogst for konstruksjon av tømmerhytter og -buer, i eit avgrensa område
rundt plasseringa av desse buene (sjå kartpolygon i UTM-rute 20,50 på fig. 1). Dermed blei 34 km2 gammal furuskog liggjande uhogd, og representerer i dag ei av dei finaste eksempla i
landet på det vi hittil har kalla ’uberørt urskog’ av furu.
Den tidlegaste hogsten og tjæremileutvinninga medførte ikkje slikt totalt uttak av virke som
dagens moderne flatehogst gjer. På Fig. 1 ser vi store areal utfigurert som ’gammelskog
påvirka av tidlegare plukkhogst’. Her er ein del gamle tre blitt ståande att, og gamle læger
finnest liggjande omkring i store mengder, dels lemna som dårleg virke, eller lemna etter at
ein har brukt rota og nedre del av stammen til tjæreutvinning. Vi har påvist store mengder
sjeldne og raudlista artar knytta til gammalved også i desse områda, jfr, fig. 1, noko som var
hovudargumentet for at nasjonalparken i 2006 blei utvida med eit landskapsvernområde. Viss
restbestanden av tre i dette siste området blir fjerna, vil gammelartane på lang sikt døy ut når
gammalvirket av kjerneved blir oppbrukt og nedrotna. Viss framtidig hogst her blir sterkt
avgrensa, håpar ein å få sikra framtidig kontinuitet gjennom ny tilgang på daudt kjernevirke,
slik at det på lang sikt blir sikra eit mykje større areal med eksklusiv biodiversitet enn det
dalbotnen i Nasjonalparken aleine representerer.
Før dølane kom til området ca. i 1850 var samisk bruk av naturen einerådande. Etter 1850 har
også samisk bruk vore omfattande, men konsentrert til dei høgareliggjande delane, der
bjørkeskogen har vore sterkt påvirka (Prestbakmo 2004), i tillegg til at tradisjonelle
migrasjonsruter for reinflokkane også har gått føre seg i låglandet.
Under registreringane av biodiversiteten gjenoppdaga vi også at samane frå uminnelege tider
og fram til 1860 har brukt den gamle furuskogen til å hauste furubork om våren. Denne blei
hausta med spesielle reidskapar, rista i jordgroper og lagra for bruk som ei velsmakande
tilsetjing til ulik mat gjennom heile året. Dette reknar ein med har hindra at samane har vore
utsett for vitaminmangel og skjørbuk slik som den ikkje-samiske befolkninga var i tidlegare
tider i vinterhalvåret. Denne gjenoppdaginga slår fast at gammelskogen av furu slett ikkje er
ein ’uberørt urskog’, men har talrike spor etter sin tidlegare bruk som samisk kulturlandskap,
jfr. Elvebakk & Kirchhefer (2012).
For ei del av undersøkingane har det vore naudsynt å definere eit større undersøkingsområde,
som både omfattar dalføret lenger ned og dei omkringliggjande fjellviddene. Dette gjeld
vegetasjon og klima- og vegetasjonshistorie, der ein serleg for det sistnemnde treng eit
referanseområde for å tolke influksen av pollenkorn i sedimenteringane som er studert,
primært for å kartleggje brukshistoria til elveslåtteteigane. Vi har derfor under produksjon
fleire vegetasjonskart for eit slikt større område, der ein også vil modellere korleis
vegetasjonen i området har vore utforma t.d. i post-glasial varmetid og i den kalde Lille istida
(Karlsen in prep.).
Også for kulturhistroriske føremål er det nyttig å ha eit litt større geografisk perspektiv, slik at
arkeologi og delar av samisk kulturhistorie også knytter seg til det vidt definerte
studieområdet. Det same gjeld dyr (dei er jo som kjent bevegelege), slik at studier over andre
9
grupper som billar (med mange sjeldne og raudlista artar), fuglar og pattedyr ikkje avgrensar
seg til det definerte kjerneområdet.
Området blir godt beskrive i dei kommande vegetasjonskarta. I tillegg kan vi seie at dei aller
varmaste delane av dalen, der gråor/heggeskog veks, høyrer til mellomboreal bioklimatisk
sone. Resten av skogkledt areal er i nordboreal sone. Dalføret er i svakt kontinental seksjon
(C1) iflg. Moen (1998). Dette høyrest kanskje litt moderat ut, men seksjonane er definerte ut
frå ein større internasjonal skala, og C1 er den aller mest kontinentale seksjonen på fastlandNoreg.
Denne biogeografiske plaseringa er støtta av målingane ved klimastasjonen i Frihetsli, som
opererer med ein årleg middeltemperatur på +0,8 oC, ein middelverdi for januar på -9,4 oC og
ein for juli på 12,8 oC (Aune 1993). Gjennomsnittleg årsnedbør er så låg som 282 mm, noko
som er den lågaste verdien i Nord-Noreg, iflg. utskriv av nedbørsnormalen for
normalperioden 1961-1990.
Berggrunnen i den indre delen av området består av grunnfjellsbergarten gneis, en bergart
som held fram i dalbotnen til eit stykke ut i Naturreservatet. Her møter det næringsfattige
grunnfjellet eit overliggjande og meir njæringsrikt skifer- og sandsteinslag kalt
Dividalsgruppen. Dette er eit ca. 200 m mektig lag avsett som leir- og sandlag langs kysten
for over 500 millionar år sidan. Her er det funne rikelege mengder av ca. 30 ulike sporfossiltypar (gangspor, gravespor etc.) danna av ei mengde mjuke havorganismar (Hanken &
Bromley 1984). Øvrige bergartar i Indre Troms har vore for kraftig omdanna til å ha bevart
fossilar. Vidare vestover og opp i høgda følgjer ulike sekvensar av omdanna lag frå den
kaledonske fjellkjededanninga, mest skifer og sandstein, som forvitrar til middels eller
næringsrikt jordsmonn. Sjå Dahl & Sveian (2004) for kart, inklusive lausmassekart, pluss
forklaring av danningsmåtar og referanse til spesiallitteratur.
Referansar
Aune, B. 1993. Temperaturnormaler normalperiode 1961-1990. Det norske meterorologiske
institutt, Rapport Klima 02/93, 1-63.
Dahl, R. og Sveian, H. (red.). Ka dokker mein førr stein! Geologi, landskap og ressurser i
Troms. Norges geologiske undersøkelse, 154 s.
Hanken, N.-M. og Bromley, R. 1984: Sporfossiler fra Dividalsgruppen. Ottar 1/84, 3-9.
Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 197 s.
Elvebakk A. og Kirchhefer A.J. 2012: Den gamle furuskogen i Dieváidvuovdi/Dividalen – eit
eldgammalt samisk kulturlandskap. Blyttia 70, 7-26.
10
2. Biodiversitet i øvre delar av Dividalen/Dieváidvuovdi med vekt på
gammelskogsområda
Arve Elvebakk
Når det gjeld biodiversiteten i undersøkingsområdet for DYLAN-prosjektet, så er det truleg
tre aspekt som dei fleste brukarane av området vil trekke fram som særprega:
1) Den lokale bjørnepopulasjonen
2) Urskogen av furu
3) Jakt- og fiskeressursar, serleg rype
Den gamle boka om Øvre Dividalen nasjonalpark av Vorren et al. (1974) er framleis den
viktigaste kjelden for oversiktskunnskap om området. DYLAN-prosjektet har, i tillegg til sitt
hovudfokus på landskapsendringar over tid innan eit kulturperspektiv, fokusert på
biodiversiteten i dei lågareliggjande dalbotnområda. Vorren et al. (1974) inkluderte
biodiversitet i heile nasjonalparken, også på fjellviddene, som bla. har ein rik og dels
kalkprega vegetasjon. Denne vegetasjonen er i midlertid nokså lik den som dominerer i øvrige
delar av fjellviddearealet i Indre Troms. Artslista presentert av Vorrren & Engelskjøn (1974)
er derfor langt på veg dekkande også i dag. Eit unntak er den eksklusive arten halvkulerublom
(Draba subcapitata), som no har ein handfull kjente lokalitetar i fastlands-Noreg, bla. ein på
Njunis, rett ved nasjonalparkgrensen. Raudlistearten huldreblom (Epipogium aphyllum) er
også no kjent frå ein lokalitet i dalbotnen like nord for Frihetsli. Av låglandsartar i plantelista
kan vi serleg merke oss finnmarkspors (Rhododendron tomentosum, før Ledum palustre), eit
sterkt austleg element i Noreg.
Vorren et al. (1974) inkluderer også data om dyrelivet, med tilhøyrande artsliste over fuglar
og pattedyr. Brunbjørn har hatt ein fast stamme i Dividalen over mange år, men det finnest
også andre interessante pattedyr, og det er derfor laga ein separat rapport over
pattedyrfaunaen, skriven av Karl Frafjord. Vi har ikkje laga ei oppdatert liste over fuglar
utover dei som er lista opp i Vorren et al. (1974), men i tillegg til desse kan vi nemne at det
har vore ei omfattande registrering av fugl, med vekt på trekkfuglar, ved ein
fuglemerkingstasjon litt nedafor Frihetsli.
Når det gjeld fokus på den øvrige biodiversiteten i DYLAN-samanheng, kan den best
illustrerast med data frå den upubliserte biodiversitetsrapporten frå Univ. Tromsø til
Fylkesmannen i Troms i 2005. Dei ulike kapitla blir derfor tekne med som appendiks i denne
rapporten, nokre av dei med innarbeidde små supplement.
Desse dataene omfattar 206 soppartar, 129 lavartar og 194 billeartar i hovudsak knytta til ved
i gammelskogsområdet. Det er mange fleire sopp- og lavartar i området på anna substrat. Eit
fåtal slike lavartar er med i lista, og det same gjeld 7 sjeldne billeartar frå elvestrender. Av dei
opplista 529 artane er 151 definert som sjeldne og kommentert spesielt. Av billane er 25 artar
på den norske raudlista frå 2010, 22 av soppartane og tre av lavartane er oppførte på den same
raudlista, og 9 av lavartane er på den svenske raudlista frå 2005. Eit tal på 50 raudlista artar
innan desse organismegruppene er uttrykk for ein sterk konsentrasjon av sjeldne artar på eit
avgrensa område.
11
Figur 1 viser summen av dei utbreiingskarta som er laga for sopp og lav (ikkje billar), i tillegg
til dei kulturmodifiserte trea omhandla i separat rapport. Figuren viser også det nye
landskapsvernområdet i tillegg til Nasjonalparken. Då landskapsvernområdet kom til, blei
arealet verna furuskog auka frå om lag 4,5 km2 til noko over det dobbelte.
Figuren viser at dei sjeldne artane er utbreidde gjennom heile dette låglandsarealet, medan det
i tillegg er nokre sjeldne artar i dei indre delane lenger opp i høgda. Dette gjeld sopp som blei
registrert her på bjørk og andre lauvtre på 70-talet. Desse er sjeldne også i dag, men det er
vanskeleg å trekke konklusjonar om reell status i Noreg av mange av dei som er vanskelegast
å identifisere, for det er ganske store areal av ikkje-undersøkte bjørkeskogar i
avsidesliggjande område i landet. Dette aspektet gjer at mange av dei sjeldne soppane på
bjørk ikkje er på den norske raudlista.
For artar knytta til gammelt virke av furu er situasjonen ein anna. Slik gammalskog med
mykje daudt virke veit vi er så sjelden at uvanlege artar knytta til slikt substrat nærmast
automatisk er sjeldne, og mange av desse er derfor raudlista, sidan dei er utsette for eit
dokumentert trugsmåls-scenario.
Av sopp og lav knytta til dette økosystemet er det fleire utbreiingstypar. Eit overraskande lite
antal er vidt utbreidde over ein stor del av dei 400-800 år gamle daude stokkane som er så
vanlege innan studieområdet. Dette gjeld for ein del artar lav, som dermed må ha relativt god
spreiingsevne. Derimot er mønstret blant sopp at dei aller fleste sjeldne artane har låg
populasjonstettleik og få funn. Dette er ei reell situasjon, sidan eit stort tal daude
stokkar/læger (truleg godt over 2000) er undersøkte gjennom fleire år. Soppane finnest
riktignok også i stokkar utan at dei produserer fruktifiseringsorgan og kan då ikkje oppdagast.
Men velutvikla mycel vil venteleg produsere fruktifiseringsorgan ikkje berre enkelte stadar,
når sesongen er så god at spreproduserande organ dannest.
Vi veit lite om formeringsevna til desse soppane, men sporane som produserest på undersida
av liggjande stokkar hår dårleg utgangspunkt for vindspreiing. Truleg så bruker mange av
desse artane istaden underjordiske hyfestrengar og sporespreiing med insekt til å spreie seg
med. Dette forklarer at det er viktig med stort tettleik av daudt, grovt virke over tilstrekkeleg
stort areal for å sikre oppretthalding av slike populasjonar i Dividalen. Dividalen er eitt av dei
aller beste områda i heile landet for å sikre det som no er restpopulasjonar av tidlegere vidt
utbreidde artar i det opprinnelege furuskogs-økosystemet før den omfattande hogsten starta
for nokre hundreår sidan.
For mange av dei sjeldne lavartane innan gammelskogsøkosystema kan heilt spesialiserte
mikrohabitat vere ei hovudorsak til at dei er så sjeldne, og til at det dermed blir færre
spreiingseiningar i lufta, og at heller ikkje alle slike spesialiserte habitat blir invaderte.
Billane skil seg frå sopp og lav ved at individa er mobile, og dei funna som er gjort
representerer dermed eit større areal enn for sopp og lav. Med dei aktuelle fangstmetodane må
ein samle over fleire år for å få eit representativt bilete av faunaen. Innsamlinga innan
Nasjonalparken har ikkje blitt gjort omfattande nok til at datagrunnlaget kan samanliknast
med det som blei samla inn lenger nede i Dividalen gjennom eit forskningsprosjekt frå Univ. i
Tromsø over fleire år, eit prosjekt som også resulterte i fleire vitskapelege publikasjonar. Men
pga. mobiliteten til billane må vi forvente at dei fleste av dei som er samla inn under
forskningsprosjektet, også finnest 10-20 km lengert opp i dalføret.
Konklusjonen blir at summen av utbreiingsdataene viser at mange av artane har svært
spreidde individar. Det gjeld også mange av artane som er lette å oppdage av dei spesialistane
som har gjort registreringane, sjølv om lista nok også inneheld artar som delvis har blitt
oversette. Fleire av soppartane som er lett å bestemme i felten har ikkje eller er berre så vidt
12
blitt registrerte innan Nasjonalparken. Dette var ein hovudgrunn til at Nasjonalparken blei
supplert med eit landskapsvernopmråde i området nord for nasjonalpark-grensa.
Gammelskogsarealet utafor dagens nasjonalpark er ganske sterkt påvirka av tidlegare plukkog dimensjonshogst, delvis også av uttak til tjæremilebrenning, sjølv om tettleiken av læger i
alderklassen 400-800 år er så stor som minst 25 stk. pr. hektar over mesteparten av dette
arealet. Men andelen av eldre tre og gadd i aldersklassen over om lag 200 år er nokre stader
sterkt redusert. Den framtidige rekrutteringa av daudt virke frå desse stokkane er derfor
marginalt slike stader, med det perspektivet at nye daude stokkar må erstatte dei eksisterande
som rotnar opp i løpet av dei neste 50-200 år. Ein praksis med hogst vidare på denne
årsklassen, som jo er den hogstaktuelle, vil dermed bryte kontinuiteten. Gammelstokkartane
ville då døy ut lokalt etter kvart som dei eksisterande gammalstokkane rotnar bort.
Ei samanlikning av tre ulike areal rundt Skaktarelvmoen lengst nord i landskapsvernområdet
er interessant. Mot vest er det her ungskog av furu utan gammalt virke og utan nokre
interessante artar. Desse areala har ingen verneverdi i dag, med unntak for billefaunaen på eit
heilt anna økosystem, elvebreiddene langs Skaktardalselva. På nordsida av elva står ein
ganske fin skog med eldre tre, men denne er skjøtta etter moderne skogsmetodar. Alt gammalt
virke er rydda unna og her er det ingen sjeldne artar. Det tredje omårdet er den tilliggjande
skogen lengst aust på Skaktarelvmoen. For ein besøkande kan denne virke lik den på nordsida
av elva, men i ein biodiversitetssamanheng er desse to områda veldig ulike. Austre delar av
Skaktarelvmoen har mykje daudt materiale og eit stort innslag av sjeldne artar. Men vidare
hogst på eit redusert hogstmodent tresjikt vil hindre at nytt daudt trevirke kjem til og erstattar
det som med tida vil rotne bort. Dette vi i stor grad eliminere framtidige populasjonar av dei
sjeldne artane i slik grad at poenget med vern då fell bort.
Alle besøkande kan oppleve det trolske ved å gå i ein gammalskog, serleg inne i
nasjonalparken der det ikkje har vore hogst eller tjæremileaktivitet. Men få veit at det er den
spesielle kjemien i kjerneveden av furu som er grunnlaget for dei særeigne tilpasningane i
dette økosystemet. Sjølve gammalskogsartane er dessutan i stor grad ein skjult biodiversitet.
Dei lever under og i stokkar og er uråd å bestemme utan spesialistkunnskap. Det er altså eit
stort behov for formidling av denne biodiversiteten. Kunnskap er som kjent grunnlaget for
både oppleving og respekt.
Appendiks:
1. Arve Elvebakk, Andreas Kirchhefer og Stein Rune Karlsen: Skogutforming og
datering av stokkar innan furuskogsområdet i Øvre Dividalen
2. Gunnar Kristiansen, Halvor Solheim og Arve Elvebakk: Sjeldne vedboende sopp i
gammelskog i og utenfor Øvre Dividalen Nasjonalpark
3. Håkon Holien: Lavfloraen knyttet til gammelskog i Dividalen
4. Stefan Olberg: Billefaunaen i øvre deler av Dividalen
13
3. Pattedyr i Dividalen
Karl Frafjord
Jeg har ikke kjennskap til mange rapporter om pattedyr i Dividalen. Arter som store rovdyr og elg
er godt kjent og kartlagt (DN/NINA), mens forekomsten av noen arter er mer eller mindre ukjent
og må her baseres litt på sannsynlighet. TOV-prosjektet (se for eksempel Framstad 2011) er så
vidt jeg vet det eneste prosjektet som inkluderer småpattedyr innenfor nasjonalparkens grenser
(diskuterer mest smågnagere og angir sjelden arter av spissmus). Tabell 1 viser en oversikt over
pattedyr som er kjent fra Dividalen. Inkludert er arter som ikke nødvendigvis finnes der i dag,
men som finnes i regionen generelt og derfor godt kan innvandre på et eller annet tidspunkt.
Nedenfor vil jeg kommentere noen av artene.
Tabell 1 Oversikt over pattedyr som er kjent fra Dividalen. Inkludert er arter som ikke nødvendigvis finnes der i
dag, men som finnes i regionen generelt og derfor godt kan innvandre på et eller annet tidspunkt. Status fra
Fremming (1974) er tatt med, som angir to kategorier av forekomst i Øvre Dividal nasjonalpark: x = påvist ved
observasjon eller sportegn, og m = skal forekomme ifølge utbredelseskart i Siivonen (1967). Status i dag er
vurdert, så langt det er mulig (inkludert en litt relativ skala fra 1-3 for hvor vanlig arten er, merket med *, **,
Resp. ***), og arter som står på rødlista er angitt. Rødlistekategorier er: kritiskt truet (CR), sterkt truet (EN) og
sårbar (VU). Dessuten er en vurdering gjort av hvilke arter som faktisk er påvist innenfor dagens
nasjonalparkgrense.
Norsk navn
Vitenskapelig navn
Fremming (1974)
Kjent status 2011
Krattspissmus
Dvergspissmus
Knøttspissmus
Lappspissmus
Taigaspissmus
Vannspissmus
Rødmus
Gråsidemus
Klatremus
Markmus
Fjellmarkmus
Vånd
Lemen
Bisam
Ekorn
Hare
Nordflaggermus
Ulv
Fjellrev
Rødrev
Mårhund
Jerv
Mår
Oter
Mink
Røyskatt
Snømus
Brunbjørn
Gaupe
Elg
Rådyr
Hjort
Sorex araneus
Sorex minutus
Sorex minutissimus
Sorex caecutiens
Sorex isodon
Neomys fodiens
Myodes rutilus
Myodes rufocanus
Myodes glareolus
Microtus agrestis
Microtus oeconomus
Arvicola amphibius
Lemmus lemmus
Odonatra zibethicus
Sciurus vulgaris
Lepus timidus
Eptesicus nilssonii
Canis lupus
Vulpes lagopus
Vulpes vulpes
Nyctereutes procyonides
Gulo gulo
Martes martes
Lutra lutra
Neovison vison
Mustela erminea
Mustela nivalis
Ursus arctos
Lynx lynx
Alces alces
Capreolus capreolus
Cervus elaphus
Siivonen (1967)
Siivonen (1967)
Vanlig ***
Forekommer **
Forekommer *
Kan finnes?
Forekommer neppe
Forekommer *
Vanlig ***
Vanlig ***
Forekommer neppe
Vanlig ***
Forekommer **
Kan innvandre?
Vanlig ***
Kan innvandre?
Vanlig ***
Vanlig ***
Forekommer *
Tilfeldig streifdyr
Forekommer *
Vanlig ***
Kan innvandre?
Kjerneområde **
Vanlig **
Forekommer *
Forekommer?
Vanlig**
Forekommer?
Kjerneområde *
Forekommer *
Vanlig ***
Forekommer?
Kan innvandre?
Siivonen (1967)
Siivonen (1967)
Siivonen (1967)
Påvist
Siivonen (1967)
Påvist
Påvist
Påvist
Siivonen (1967)
Påvist
Påvist
Påvist
Påvist
Påvist
Påvist
Siivonen (1967)
Påvist
Påvist
Påvist
Påvist
Påvist
Påvist
14
Rødlista 2010
I NP
Ja
Ja?
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Introdusert
Ja
Ja
CR
CR
Introdusert
EN
VU
EN
VU
Ja?
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja?
Ja
Ja?
Ja
Ja
Ja
Ja?
Kommentarer til noen arter
Knøttspissmus (tidligere liten dvergspissmus): 1 individ ble funnet i Dividalen (ved Devdis) i
1995 (Frafjord 1996, 2007). Dette er eneste eksemplar funnet i Nord-Norge (TSZM 1190).
Genetisk analyse bekrefter nært slektskap med den finske populasjonen. I tillegg foreligger to
observasjoner som kan betraktes som sannsynlig knøttspissmus fra Dividalen. Arten
forekommer sjelden i større antall og er meget vanskelig å studere. Den er det minste
pattedyret i Norge og blant de tre minste pattedyrene i verden.
Taigaspissmus: funn av 2 individer på Holt er publisert (McDevitt m.fl. 1994) og synes til en
viss grad å være akseptert (jfr. van der Kooij & Solheim 2002), men er etter min mening
høyst sannsynlig feilbestemte krattspissmus (individene eksisterer ikke lenger og kan ikke
verifiseres). Arten ble ikke funnet seinere av meg eller Jeroen van der Kooij på denne
lokaliteten (sensu Frafjord 2009). Arten er ikke sikkert registrert i Nord-Norge.
Lappspissmus: ikke registrert i Dividalen, men det skal finnes noen registreringer fra Troms.
Forekomst kan ikke utelukkes i Dividalen. Siden dette er en typisk østlig "taiga-art", burde det
finnes egna habitater i Dividalen (sensu Frafjord m.fl. 1993).
Klatremus: funn av 2 individer på Holt er publisert (McDevitt m.fl. 1994), men betraktes av
de fleste som feilbestemte rødmus (antakelig inkludert forfatterne). Arten ble ikke funnet
seinere av meg eller Jeroen van der Kooij på denne lokaliteten. Nærmeste kjente forekomst i
Norge er Skjomdalen i Nordland.
Vånd: ikke registrert i Dividalen? Vånd ser ut til å opptre litt tilfeldig i Sør-Troms, med
kolonier som kommer og forsvinner igjen.
Nordflaggermus: mest registret som enkeltindivider i Dividalen. Eksempelvis hadde 1
individ fast tilhold i ei hytte. Arten har i lang tid hatt en fast, liten ynglekoloni (mest hunner
og unger) på Holt, lengst nord i Dividalen. Kolonien er opp gjennom tidene blitt stengt ute fra
2 hus, og har i dag tilhold i et tredje hus. Sørligste kjente registrering er ved NOFs
ringmerkingsstasjon, like nord for Frihetsli. Jeg har selv aldri lett etter arten innenfor
nasjonalparkens grenser. Bestanden i indre Troms er verdens nordligste bestand av noen
flaggermus (Frafjord 2001).
Fjellrev: bestanden er i dag meget liten, men fortsatt blir det produsert et ungekull i gode
lemenår (1 kull sist i 2010). Mange gamle fjellrevhi vitner om en mye større bestand tidligere,
det skal nå være kjent 25 fjellrevhi i indre Troms (Eide m.fl. 2011, Frafjord 2003, Frafjord &
Rofstad 1998). Fjellområdene i indre Troms har potensial som et viktig leveområde for
fjellrev, og skuffer dermed i så måte stort i dag. Det kan være spørsmål om fjellreven klarer å
overleve her uten tiltak. Situasjonen på svensk side av grensa er like dårlig.
Jerv: indre Troms er et ”kjerneområde” for jerv. Den politiske målsettingen (Det kongelige
miljøverndepartement 2004, Rovviltnemda for region 8) er 7 årlige ynglinger av jerv per år i
Troms fylke, jeg antar at de fleste av disse vil være i indre Troms (Målselv og Bardu). Med 23
ynglinger i Troms i 2010 (herav ble 6 kull/familier drept ved ”uttak”), er bestanden større enn
målsettingen. Dividalen er et svært viktig område for jerv, men arten har store leveområder og
kan derfor aldri bli spesielt tallrik. Totalt er bestanden av jerv i region 8 (Troms og Finnmark)
for 2009 anslått til 89 dyr basert på DNA-analyser og 119 dyr basert på hitellinger (Flagstad
m.fl. 2009). Rapporten angir ikke hvor stor del av disse som lever i Troms.
Oter: forekommer, men det er usikkert at det finnes en fast bestand i Dividalen?
Brunbjørn: gjennom årene med populasjonsovervåking har indre Troms hatt et ganske stabilt
antall bjørn (Tobiassen m.fl. 2011). Den politiske målsettingen for antall årlige ynglinger er 6
for hele region 8 (Troms og Finnmark), dagens formering er mindre enn dette. Bestanden i
15
Troms er beregnet til 21 dyr i 2010 basert på DNA-analyser, herav ble 9 binner og 8 bamser
påvist i Målselv og 3 binner i Bardu (Tobiassen m.fl. 2011). I tillegg ble 1 bamse påvist både i
Målselv og Bardu. Mange av prøvene fra Målselv ble funnet i Dividalen. Andelen av binner
(57 %) er den høyeste i landet. For hele region 8 ble det estimert 2,4 ungekull i 2010, og det er
vel mulig at ett av disse kullene var i Troms. Selv om indre Troms er et av de viktigste
bjørneområdene i landet (et binneområde), er antall ynglinger så få at det knapt er snakk om
en egen, levedyktig bestand. Nærhet til bestander i våre naboland er avgjørende.
Gaupe: fast bestand i Dividalsområdet. Den politiske målsettingen er 6 årlige ynglinger i
Troms, de fleste av disse i de indre deler av fylket (de ytre delene skal være gaupefrie
sauebeiter). Bestanden i Troms er meget liten og sårbar og knapt levedyktig alene. Antall
familiegrupper før jakt ble beregnet til 5 for Troms 2011 (Brøseth & Tovmo 2011), derav kun
2 i indre Troms. For hele region 8 er det en nedgang på 3 familiegrupper fra året før (totalt
11,5 familiegrupper, den politiske målsetting er 10).
Litteratur
Brøseth, H. and Tovmo, M. 2011. Antall familiegrupper, bestandsestimat og
bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2011. NINA Rapport 724, 21 s.
Det kongelige miljøverndepartement. 2004. Rovvilt i norsk natur. Stortingsmelding nr. 15
(2003-2004), 134 s.
Eide, N. E., Flagstad, Ø., Andersen, R. and Landa, A. 2011. Fjellrev i Norge 2010.
Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet på fjellrev. NINA Rapport 628, 48 s.
Flagstad, Ø., Brøseth, H., Syslak, L., Eriksen, L. B., Hagen, M., Balstad, T., Johansson,
M., & Ellegren, H. 2009. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervbestanden
vinteren 2009. NINA Rapport 600, 36 s.
Frafjord, K., Fredriksen, T., Langhelle, G. 1993. Lappspissmus - en østlig gjest i Norge.
Fauna 46, 114-116.
Frafjord, K. 1996. Nytt funn av liten dvergspissmus i Norge. Fauna 49, 59-61.
Frafjord, K. 2001. Flaggermus nord for polarsirkelen. Fauna 54, 124-131.
Frafjord, K. 2003. Ecology and use of arctic fox Alopex lagopus dens in Norway: tradition
overtaken by interspecific competition? Biological Conservation 111, 445-453.
Frafjord, K. 2007. Vårt aller, aller minste rovpattedyr. Ottar 5-2007 (nr. 268), 32-34.
Frafjord, K. 2009. Bestandsvariasjoner hos vanlig spissmus Sorex araneus: mulige årsaker
og en sammenligning med smågnagere. Fauna 62, 2-11.
Frafjord, K. & Rofstad, G. 1998. Fjellrev på Nordkalotten. Nordkalottrådets Rapportserie,
Rapport nr. 47, 39 s.
Framstad, E. (red.) 2011. Natur i endring. Terrestrisk naturovervåking i 2010:
Markvegetasjon, epifytter, smågnagere og fugl. NINA Rapport 702, 135 s.
Fremming, O. R. 1974. Dyreliv. S. 70-82 i Vorren, K.-D. & Fjørtoft, K. (red.): Norges
Nasjonalparker: Øvre Dividal. Luther Forlag, 115 s.
Kooij, J. van der & Solheim, R. 2002. Identifikasjon av taigaspissmus Sorex isodon. Fauna
55, 184-194.
16
McDevitt, R.M., Graeme, C.H. & Hayes, J.P. 1994. A new record in the distribution of the
dusky shrew, Sorex isodon, in northern Norway. J. Zool., Lond. 234, 686-687.
Rovviltnemda for Region 8. 2007. Forvaltningsplan for rovvilt i Region 8. Mål og
forvaltningsstrategier for rovvilt i Troms og Finnmark, 66 s.
Siivonen, L. 1967. Nordeuropas däggdjur. P. A. Nordstedt & Söners Förlag, Stockholm, 192
s.
Tobiassen, C., Brøseth, H., Bergsvåg, M., Aarnes, S.G., Bakke, B.B., Hagen, S. & Eiken,
H.G. 2011. Populasjonsovervåkning av brunbjørn 2009-2012: DNA-analyse av prøver samlet
i Norge i 2010. Bioforsk Rapport nr. 6 (49) 2011, 64 s.
17
4. Arkeologiske spor i Dividalen og indre Troms
Ingrid Sommerseth
Innledning
Dividalen er et svært rikt og frodig område som menneskene har satt pris på i flere tusen år.
De arkeologiske sporene viser i all hovedsak at indre Troms har vært et område hvor jakt på
pelsdyr, fugler og fangst av villrein, fisk og bærsanking samt ulike former for tamreindrift har
utgjort den økonomiske og kulturelle basis for folk i generasjoner. Kulturminnene som er
registrert og dokumentert gir derfor et innblikk i livsmåter, bosetting, økonomi og kultur. De
eldste kulturminnene fra Dividalen kan dateres til siste fase av eldre steinalder ca 5000 f. Kr,
mens neste funnrike fase dateres til siste del av steinalderen, rundt 1000 år f. Kr. (Myhre 1969,
Helskog 1980). Det er videre dokumentert samiske jakt og fangstboplasser fra jernalderen,
perioden 600 – 1000 e. Kr, og videre finner man teltboplasser og flytteveier som viser at
tamreindriften var viktig fra 1400-tallet og frem i tid. Det er registrert mange ulike boplasser
og aktivitetsområder hvor det er spor etter synlige tufter, ildsteder og árran. Flere av
boplassene har trolig en tilknytning til fangstgropanleggene for villrein, og det er registrert
hellige steder, sieidier, offerplasser og gravminner. På de tamreinnomadiske boplassene som
strekker seg frem til våre dager er det vanlig blant annet å finne árran, gammetufter, borra
(matgjemmer og lagringsgroper) og gieddier (melkeenger) (Sommerseth 2009).
Enkelte perioder er mer synlig enn andre, som for eksempel perioden vikingtid og
middelalder hvor samisk innflytelse på de norrøne kystsamfunnenes økonomi er tydelig. Ikke
minst perioden fra middelalderen og frem til ny tid er en viktig periode for tamreindriftens
oppkomst og bruk av landskapene i indre Troms. Det arkeologiske og kulturhistoriske
materialet viser at bruken av innlandsområdene har hatt fastlagte territorier hvor grensene har
variert over tid, og følger de endringer som har pågått internt i jakt, fangst- og reinsamfunnene.
Tilpassning og håndtering av ressurstilgang, klimaendringer og påvirkninger fra
omkringliggende samfunn har også hatt stor innflytelse på samfunnene, noe som vi finner
igjen i de historiske kildene fra 1500-tallet og frem i tid. Denne utviklingen viser seg å ha blitt
håndtert med fleksibilitet og allsidigheten, noe som er et viktig kjennetegn for samisk
kulturtilpassning og endring gjennom lang tid.
Spor fra steinalderen
Selv om store deler av Indre Troms i dag er forholdsvis lite undersøkt sammenlignet med
kysten, er det spor av bosetting og aktivitet i ulike perioder i steinalderen. Eksempelvis er det
dokumentert bosettingsspor fra de indre deler av Malangsfjorden, nærmere bestemt på
Målsnes, bosettinger som er datert til overgangen sen eldre steinalder og tidlig yngre
steinalder, ca 6000 til 4000 f.Kr (Blankholm 2009). Det er også gjort arkeologiske funn av
bosetningsspor fra ulike perioder av yngre steinalder, ca 4000 – 2000 f.Kr. i de sørlige
områdene ved Takvatnet, ikke langt fra skytefeltet i Mauken (op.sit.). I tillegg er det
undersøkt en større aktivitetslokalitet fra siste del av yngre steinalder, ca 1000 f.Kr. ved Lille
Rostavatn, hvor det er funnet en mengde med steinredskaper til jakt og fangst (Blankholm
2011 upubl. rapport).
I Dividalsområdet, ved bredden av Devddesjávri, ble det allerede i 1971 gjort funn av
steinalderlokaliteter. Enkelte av disse ble arkeologisk undersøkt, og ut fra råmateriale og
typologi antar man at området er fra begynnelsen av yngre steinalder, ca 5000 – 4000 f.Kr.,
og dette tolkes som en sesongboplass hvor man har drevet med fangst og fiske (Helskog
18
1980). De mange og varierte sporene i innlandet etter aktivitet i tidlig yngre steinalder, må i
følge Damm (2007) sees på som et komplekst regionalt nettverk bestående av ulike grupper
og folk som har møttes og brukt innlandet sesongmessig etter ressurstilgang. Råmateriale til
steinredskapene er ikke lokalt, men kommet fra fjerne områder, og funnene i Indre Troms
bærer preg av kontakt og regionale nettverk som peker øst og sørover. Et av de mer kuriøse
funnene i indre Troms er funn av en stor øks som kalles for Rovaniemi-hakke. Denne er
funnet ved Vika i Bardu kommune og er en type steinøks som dateres til yngre steinalder ca
2000 f.Kr., og settes i forbindelse med Sør Skandinavias tidlige jordbrukskulturer.
Jernalderens indre Troms, 600 – 1000 e.Kr.
Frem til tidlig 2000-tallet var det ikke registrert noen bosettingsspor fra jernalderen i indre
Troms, kun løsfunn av jernredskaper i form av et våpen og flere jaktpiler var sporadisk blitt
sendt inn til Tromsø Museum. Det er for eksempel ikke registrert typiske norrøne
bosettingsspor i form av langhus eller gårdsbosetting i innlandet. Først da de samiske
stallotuftene ble registrert og arkeologisk undersøkt i 2004, kunne man for første gang
redegjøre for en bosettingsaktivitet og økonomi i Dividalen knyttet til periodene
merovingertid og vikingtid, 600 – 1100 e. Kr. (Sommerseth 2009: 217 – 237). Boplassene
ligger øverst i fjelldalen Devddesvuopmi, 600 m.o.h., og ligger dermed nært lokalisert til
fangstområdene for blant annet villrein. Slike fjellområder blir på samisk kalt for suohpáš og
knyttes til vassdrag, fjell og daloverganger på steder hvor reinen har vandret etter faste
sykluser mellom sommer og vinterbeitene ved kysten og i innlandet (Fig.1.).
Figur 1. Arkeologisk undersøkelse av stallotufter i Devddesvuopmi, med Devddesjávri i bakgrunnen mot nord.
Foto: Ingrid Sommerseth
19
Stallotuftene i Devddesvuopmi ligger strategisk plassert for villreinjakt og pelsdyrfangst og
peker mot at innlandet hadde en meget viktig posisjon, spesielt i vikingtid, en tendens som
også er tydelig for store deler av Nordkalotten. Ved hjelp av de samiske jakt- og
fangstproduktene kunne de nordnorske høvdingene ved kysten inngå allianser med høvdinger
og stormenn lenger sør i Skandinavia og Europa, og herfra kunne de i bytte med varer fra
nord ta med seg europeiske luksusvarer som smykker, glass og tekstiler tilbake (Hansen og
Olsen 2004:93). I tillegg fikk de samiske samfunnene i innlandet, som besto av flere familier
innenfor fastlagte fangstområder, blant annet metallvarer, tekstiler og korn i retur. En slik
utvekslingen av varer mellom samer og de norrøne nettverkene ved kysten finner vi spor etter
i den første regionale skriftlige kilden vi har fra nordområdene; Ottars beretning fra 890 e.Kr.
Her fremkommer det at Ottars varesortiment stemmer overrens med det som ble skaffet til
veie gjennom en større organisering av samisk jakt- og fangst (Valtonen 2008).
I de øvrige skriftlige kildene noe senere kommer det ofte frem at samene anerkjennes som
handelspartnere, og det er tydelig at de samiske ressursene i form av fangstprodukter var
viktig for høvdingdømmene ved kysten og blant skatteoppkreverne. Stallotuftene i Dividalen
tilhører perioden yngre jernalder, og gir et viktig innblikk i den etablerte sosiale og
økonomiske alliansen mellom den norrøne og samiske befolkningen i nord gjennom vikingtid
(Mulk 1994, Storli 1994, Sommerseth 2009:264).
De få løsfunnene i form av jaktpiler, våpen og redskaper fra Bardu og Målselv er særlig
interessant og bidrar til økt kunnskap om jernalderen i innlandet (Fig.2). Funnene er
typologisk datert samtidig med stallotuftene og noen av teltboplassene som nylig er
arkeologisk undersøkt i Mauken og datert til vikingtid (Arntzen 2011). Til sammen styrker
dette bildet av at indre Troms har hatt en viktig rolle som ressursleverandør av jakt- fiske og
fangstprodukter og innlandsområdene har vært en særlig viktig arena for kontakt mellom de
samiske og norrønne samfunnene. Av løsfunn fra Bardu og Målselv dreier det seg om ulike
kategorier: et sjeldent tveegget sverd dekorert med ørnehoder på overhjalten. Sverdet ble
funnet ved bredden av Altevatn i 1952, like før oppdemmingen, og sverdet dateres typologisk
til sen vikingtid, ca 1000 e.Kr. Videre er det funnet en jernkniv og fire ulike typer pilespisser
av jern både i Målselv og i Bardu, datert til tiden mellom 600-1100 e. Kr. (Fig.2.).
Figur 2. Kløftet jaktspiss av jern fra perioden yngre jernalder. Pilen i 1973 på turstien i Isdalen mellom Gappo
og Rostahytta i Øvre Dividalen nasjonalpark. Foto: Ingrid Sommerseth
20
I tillegg er det funnet en jernøks langs Målselva ved Haug, datert til folkevandringstid ca 500tallet e. Kr. Samtlige pilespisser er funnet på snaufjellet, og har trolig vært brukt sammen med
en langbue til storviltjakt. Denne typen jaktpiler blir også funnet på høyfjellet ved snøfonnene
i sørøst Norge, hvor det har foregått villreinjakt, og det er også vanlig å finne samme type
piler lokalisert i samiske områder enten som offerfunn eller gravfunn (Serning 1956,
Zachrisson 1997: 213).
Fangstgropanleggene ved Devddesjávre og i indre Troms
De mest tallrike forhistoriske sporene i indre Troms som vitner om en jakt- og fangstpraksis,
er fangstgropanleggene, hvor de største har opp mot hundre groper i et og samme anlegg (Fig.
3.). I tilknytning til disse anleggene er det flere steder registrert offerplasser, hellige steder og
det finnes stedsnavn som refererer til villrein og ferdsel langt tilbake i tid. Lengst inne i
Dividalen finner vi fjellet Dáččabákti (Bumannsberg), som ligger ved vannskillet noen få
kilometer fra riksgrensen. Fjellet er navngitt etter en hendelse som er blitt til et sagn, og
Qvigstad (1935:97) skriver: ”Efter sagnet skal en gammel kone ha ført russetsjuder eller efter
en annen beretning norske bønder, som kom for å røve, ut over ved hjelp av en neverfakkel”.
Navnet og hendelsesforløpet knyttet til dette fjellet kan knyttes til čudesagnene (som handler
om plyndringsferder av fremmede folk), en levende grunnfortelling med opphav fra hendelser
som forekom i løpet av sen jernalder eller tidlig middelalder (Hansen & Olsen 2004). Også
fjellkløfter og berg har vært brukt som ledeveier og stengsler for jakt, eller som veivisere og
veimerker. Selv om disse kulturminnene ikke kan dateres til en bestemt kronologisk periode,
vet vi at de markerer tilhørighet til områder og er med på å skape kulturhistorie og fortellinger
om indre Troms.
I Dividalen på begge sider av Devddesjávre, er det registrert to separate fangstgropanlegg
(Sommerseth 2002/2004). Til sammen er det registrert 56 fangstgroper, hvor flere ligger i
tilknytning til et lite fjellparti som er kalt for Godjit (villrein). Gropene ligger plassert på
steder i terrenget som ser ut til å være tilpasset en fangst drevet på høsten. Villreinens
trekkmønster på denne årstiden har fulgt en rute fra kysten og innover mot Kjølen og
vinterbeitene lenger øst. Stedsnavnet Godjit refererer trolig til en praksis som må ha strekt seg
langt opp i tid, og som i hvert fall er langt yngre enn sen yngre steinalder og tidlig metalltid.
Gropene kan sees i sammenheng med omkringliggende boplasser og det virker da
nærliggende å sette fangstgropene i relasjon til vikingtidens rekkeorganiserte ildsteder og
stallotufter.
21
Figur 3. Fangstgropene i indre Troms er merket med røde rundinger. Røde trekanter symboliserer offer- og
hellige steder, mens stallotuftene i Devddesvuopmi er merket i rødt med en svart prikk i midten. Sverdet,
kniven, øksa og pilene er merket med grønne symboler. Illustrasjon: Ingrid Sommerseth og Johan Eilertsen
Arntzen.
I Troms for øvrig er det registrert mange fangstgropsystemer med et varierende antall groper i
hvert system. En av de større ligger ved Alddesjávri (Altevatn), ca 4 mil sør for
Devddesvuopmi (Helskog 1970, 1971, Klaussen 2008). Det største anlegget har minst 110
groper, og strekker seg over eidet mellom Leanesjávri (Leinavatn) og Alddesjávri (op.sit). Det
er også registrert noen mindre fangstanlegg med groper lenger ned og nordvest for
Alddesjávri (Altevatn) i Østerdalen og i Galggorda (Lappskardet) (askeladden.no). Noen mil
sørvest for Alddesjávri, like ved og over nasjonalgrensa ligger et av de mest omfattende
fangstsystemer i Sverige og Norge, nemlig Bolnovuoddu (Pålnuvuoddo) (Manker 1960).
Dette systemet har over 200 groper i ulike system, og like ved er det også registrert hellige
steder, offerplasser og boplasser (Manker1960, Mulk 1994).
22
Lenger nordøstover finner vi det omfattende fangstanlegget ved Galgojávri øverst i
Skibotndalen i Storfjord kommune (Vorren 1974, Top.ark Tromsø Museum). Dette anlegget
ligger ved øverenden av Galgojávri, på vannskillet ved riksgrensen, og består av hundrevis av
groper i flere systemer med sidearmer som fører inn mot hovedtrekkene. Vorren (1974)
refererer til dette som et mektig anlegg som sperrer trekket mellom Skibotndalen på norsk
side i dag, og traktene mot Könkämäelven på finsk side. Samtlige fangstanlegg er lokalisert til
en vuopmi (fjelldalformasjon) og fjellområdene inn mot Kjølen, på steder som inngikk i
reinens vandringsruter.
Fra fangstgropene i indre Troms foreligger det kun åtte radiokarbondateringer, dette er fra
fangstgropene ved Álddesjávri (Altevatn) og ved Bolnovuoddu i Indre Troms (Klaussen
2008:39, 47). Dateringene viser en veldig stor spredning, hvor en datering viser yngre
steinalder, hvor tre dateringer viser tidlig metalltid og en datering er fra eldre jernalder. Tre av
dateringene relateres til etterreformatisk tid, etter 1500-tallet. Den store spredningen i tid ved
disse gropene viser at det er vanskelig å datere slike kulturminner og feilkildene er store.
Derfor gir derfor bare et innblikk i at et fangstsystem kan ha vært i bruk over lang tid. Ut fra
gropenes beliggenhet og ulike konstruksjoner kan gropene har gjennomgått ulike
konstruksjonsforløp, noe som betyr at de kan ha tilhørt ulike fangstmessige og økonomiske
samfunn gjennom lengre tid. Likevel har fangstanleggene i indre Troms fungert som viktig
markører for stedlig representasjon og synlighet, og de indikerer trolig en jakt- og
fangstgruppenes bruksrett til akkurat disse områdene (Klaussen 2008:29, 77).
Spor etter tamreindriften i Devddesvuopmi
Av de 215 kulturminneregistreringene fra Devddesvuopmi i Dividalen utgjør árran på en
teltboplass, 48 % av det totale antall registrerte samisk kulturminner (Tabell nr.1.). Árran, er
den mest sentrale og synlige delen av goahtien og lávvuen (boligene), og vises i form av en
fylt eller åpen ring av hodestore steiner med kull i midten. Mesteparten av de registrerte árran
i Devddesvuopmi er identifisert som tamreinnomadisk bosetting, datert til tiden etter 1400tallet og frem til 1950-tallet. Av 104 kjente árran i Devddesvuopmi er åtte arkeologisk
undersøkt og radiokarbondatert. De fleste árran ligger spredt i terrenget, lokalisert inntil lune
gressområder eller på små morenerygger i skoggrensen og mot snaufjellet (orda). Det er også
vanlig å finne borra og ája (forrådsgroper og kjølekammer), og gieddier (melkeenger) like
ved teltboplassene. Disse kulturminnene forteller mye om type bosetting og økonomi relatert
til tamrein, og det finnes mange geitgammer i Devddesvuopmi som viser at man holdt husdyr
på sommeren som var kjøpt eller leid inn fra de fastboende i Dividalen og Rostadalen (Volden
1979).
23
Kulturminner i Devddesvuopmi
Árran, teltboplass med og uten lavvusteiner
1992
75
Geađgebearpmet árran
Goathi / gammetuft
4
Bålplass
2002
2004
Sum
16
9
100
2
2
4
1
5
1
1
Borra / forrådsgrop - matgjemme
11
2
Ája / kilde-kjølekammer i elv
1
1
2
Luovvi / Stilas
2
2
4
Geitgammer
8
4
12
Vaskeplass/lekeplasser
3
3
Gieddi / melkeeng
2
2
Uviss tuftestruktur
4
3
16
1
5
Fangstgroper
56
56
Stallotufter
4
4
Sieide
1
Ovale steinrøyser
2
SUM
112
1
2
90
13
215
Tabell 1. Samlet oversikt over kulturminnetyper som er registrert i Devddesvuopmi, (Birkely 1992, Sommerseth
2009).
De arkeologiske undersøkelsene av teltboplassene i Devddesvuopmi ble foretatt på boplasser
som lå spredt i hele dalføret. De øverste árran lå over skoggrensen, ca 600 m.o.h, og de
laveste árran lå i nærheten av Devddesjávre og inne i bjørkeskogen. Fire av de åtte undersøkte
árran hadde en særegen form ved at de hadde to steinrekker, eller armer plassert i inngangen,
noe som gir et inntrykk av at det dreier seg om store teltboplasser (R23 K1og K3 samt R31og
R34). Denne typen blir kalt for geađgebearpmet árran eller árran med steinarmer, og de finnes
også i Nordland og Finnmark. Kun et fåtall er arkeologisk undersøkt i Nord-Norge. Alle de
fire av denne type lå lokalisert nært tregrensen (orda) i Devddesvuopmi, og de ble datert til
tiden mellom 1600- tallet og til 1800-tallet. I et av geađgebearpmet árran ble det funnet
glasskår og blikk biter mens det i samtlige ble funnet fragmenter av brente reinbein. Denne
typen boplasser er trolig relatert til tamreinnomadisk bosetting hvor buesperreteltet (goahtien)
og flytting med hele husholdet har vært vanlig (Sommerseth 2009:177-199).
De fire gjenværende árran som ble undersøkt lå også spredt, og kan karakteriseres som små
åpne ovale árran. Den yngste árran (R4) som ble arkeologisk undersøk ligger på Devddesåsen
i bjørkeskogen på en gress- og lyngslette. I en fjellbekk like ved boplassen ble det registrert et
kjølekammer i en kulp som var murt opp av flate steinhellere. I árran ble det funnet en blå
glassperle og et skår fra en hvit kaffekopp noe som sammen med trekulldateringene knytter
árran til Lainiovuoma sameby (Sommerseth 2009:162). Samebyen har brukt områdene som
ligger langs Devddesvuomejohka som fast sommerboplass helt frem til 1950-tallet og ble av
de eldre i Lainiovuoma sameby omtalt som ”Dødesskogen”. I tillegg til en rekke med árran
kan man i dag se rester etter lavvustenger, rustne bøtter og spann og det finnes et stort antall
geitgammer knyttet til disse boplassene (Fig. 4). Før 1923 benyttet reindriftssamene fra
24
Lainiovuoma og Könkemä Devddesvuopmi som vår- og høstboplass. Området fungerte som
hovedhvileplass på vei til og fra sommerbeitene i Mauken og Blåtind, Malangen, Senja og
Kvaløya.
Figur 4. Rester etter en geitgamme, registrert på sørvest sia av Devddesvuomejohka.Foto: Ingrid Sommerseth
Lenger opp i terrenget, rett over skoggrensen og på en kolle ble det undersøkt et árran (R5)
som antyder at boplassen kan ha vært brukt på 1500- og 1600-tallet (Sommerseth 2009:165).
Árrans plassering på en kolle med god utsikt tyder på at boplassen kan ha vært brukt på våren.
Plasseringen av boplassen er i tråd med tamreinflokkenes behov på vårbeitene i forhold til ly
for vær og vind. Trolig har boplassen vært brukt flere ganger, noe som kanskje var mer vanlig
med de kortere vår og høstboplassene. Utover sommeren var det mer vanlig å trekke ned i
skogen og lenger ut mot kysten.
Lengst ned mot Devddesjávre ble det undersøkt en árran som lå på en flat furubevokst
morenerygg. Árran skiller seg ut ved å være smal og oval i formen og ut fra
radiokarbondateringer kan boplassen første gang ha vært tatt i bruk på 1300-tallet men kan
også ha vært i bruk på 1400- og 1500-tallet. Trolig er boplassen brukt om våren eller sent om
høsten, siden den ligger på en liten forhøyning, et sted det blir tidlig bart om våren. Den
tidlige dateringen og boplassens beliggenhet er interessant og sammen med fangstgropene i
området åpner det opp for at denne teltboplassen kan ha vært brukt i en jakt- og
fangstøkonomi. Samtidig som boplassen kan dateres til høymiddelalderen, kan den også
representere spor etter senere aktivitet i senmiddelalderen. Det er derfor mulig at denne
boplassen kan ha vært brukt i en overgangstid, og at den representerer både en jakt- og
fangstøkonomi og den senere tamreindriften innenfor en og samme siida.
Den eldste teltboplassen med en åpen árran ligger over tregrensen på en flat grusete
moreneterrasse, på nordsiden av Devddesvuopmi, og er datert til 640 - 780 e.Kr, periodene
merovingertid og vikingtid. Denne lå på en rekke med fem tilsvarende árran og skiller seg ut
fra de langt yngre teltboplassene ut fra beliggenhet og innbyrdes organisering. Sammen med
25
de nærliggende stallotuftene tolkes denne boplassen innenfor en jakt-fangstøkonomi i yngre
jernalder.
Bruken av landskapet og områdene i Indre Troms er i tiden mellom 1400-tallet og 1700-tallet,
dominert av tamreindriftens behov for beiter. Alle boplassene ligger spredt i gode
beiteområder som ennå ikke var kolonisert av fastboende. I Devddesvuopmi dukker det opp
nye árran på de eldre boplassene og disse synes å begynne å opptre fra 16-700-tallet av. Disse
boplassene var brukt av reindriftsgruppene som flyttet fra vinterboplassene øst for Kjølen og
til sommerboplassene ved fjellområdene nær kysten. Flyttingene foregikk trolig med små
flokker som ble voktet nær boplassene. Likevel representerer særlig siste del av 1700-tallet
store endringer for den samiske reindriften, fordi man ved grensetrekningen mellom Norge og
Sverige i 1751 fikk den første reguleringen av reindriften basert på samisk sedvanerett
Oppsummering
Det arkeologiske og kulturhistoriske materialet i indre Troms og i Dividalen er svært
verdifullt og bringer i dag nytt lys over den variasjon, kontinuitet og endring i landskapsbruk
og ressursutnyttelse som har pågått fra siste del av yngre steinalder og frem til i dag, en
periode på mer enn 7000 år.
Tidsrommet inneholder hendelser som representere minst fem sentrale skifter i den regionale
kulturhistorien; skifter som også gjelder for store deler av nordområdene som helhet. Det
første er boplasspor etter en jegerbefolkning som blant annet har bodd ved Devddesjávri i
tiden rundt 5000 f. Kr, det neste er etablering av fangstgropsystem for villrein fra omkring
2500 f.Kr., og i løpet av dette tidsrommet etableres trolig samisk etnisitet som en felles jeger
og fangstidentitet i Fennoskandia. Den tredje er den samiske fangsten på villrein og pelsdyr
som inngår i den norrøne handels- og kultursfæren i yngre jernalder, trolig etablert så tidlig
som 600 e.Kr. Det fjerde er etableringen av tamreindrift og nomadisme som økonomisk basis
for det samiske samfunnet i innlandet og fra indre Troms rundt 1400-tallet. Det femte er
grensefastsetting og kolonisering fra 1700-tallet som får store følger for hvordan innlandet
blir oppfattet og brukt i den senere tid og frem til i dag.
Litteratur
Arntzen, J. E. 2011. Arkeologisk graverapport fra Mauken skytefelt, Målselv kommune.
Upubl. Rapport, Topografisk arkiv, Tromsø Museum, Universitetet I Tromsø..
Blankholm, H. P. 2008. Målsnes 1. An early post-glacial coastal site in Northern Norway.
Oxbow Books, England.
Blankholm, H. P. 2011. Arkeologisk utgravningsrapport fra Rosta, Målselv kommune.
Upubl. Rapport. Topografisk arkiv. Tromsø Museum.
Damm, C. 2007. Heterogene nettverk i det nordlige Fennoskandia. IX Nordic Tag, Århus.
http://www.aal.au.dk/nt/publikation/3damm
Hansen, L. I., and Olsen, B. 2004. Samenes historie frem til 1750. Cappelen.
Helskog, K. 1980. Subsistence-economic adaptations to the mountain region of interior
North Norway. Phd. thesis, University of Wisconsin-Madison.
Klaussen, M. 2008. Strategisk villreinfangst i Troms. En analyse av fangstgropanlegg og
deres beliggenhet, oppbygging og bruk. Upubl masteroppgave i arkeologi. Universitetet
Tromsø.
26
Manker, E. 1960. Fångstgropar og Stalotomter. Acta Lapponica. XV, Nordiska Museet.
Mulk, I. M. 1994. Sirkas- ett fangstsamhälle i förändring Kr.f.-1600 e.Kr. Studia
Archaeologica Universitatis Umensis 6, Umeå universitetet Arkeologiska institutionen.
Myhre, A. 1969. Arkeologiske undersøkelser ved Devddesjávre 1969. Upubl rapport,
topografisk arkiv, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø.
Qvigstad, J. 1935. De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Institutt for sammenlignende
kulturforskning Serie B: skrifter XXVIII. Oslo.
Serning, I. 1956. Lapska Offerplatsfynd från Järnålder och Medeltid i de Svenska
Lappmarkerna. Almqvist & Wiksells boktrykkeri AB, Uppsala.
Sommerseth, I. 2002/2004. Registreringsrapport i Dr-art prosjektet: Villreinfangst og
tamreindrift i Indre Troms. Devddesvuopmi, Målselv kommune. Uppubl. Rapport, IAR.
Universitetet i Tromsø.
Sommerseth, I. 2009. Villreinfangst og tamreindrift i Indre Troms. Belyst ved samiske
boplasser mellom 650 og 1923. Avhandling til dr-grad, Munin, Universitetet i Tromsø.
Storli, I. 1994. ”Stallo”-boplassene. Spor etter de første fjellsamer? Institutt for
sammenlignende kulturforskning Serie B: skrifter XC, Novus.
Valtonen, I. 2008. The North in the Old English Orosius. A Geographical Narrative in
Context. Mémoires de la Société Néophilologique de Helsinki, Tome LXXIII.
Volden, J. 1979. Samer og bumenn i Målselv 1788 til 1900. Upubl hovedfagsoppgave i
historie.Universitetet i Trondheim.
Vorren, Ø. 1974. Gálgojávriområdet - et demonstrasjonsfelt for samisk kulturutvikling. Ottar
nr. 81. Tromsø Museum, 5-12.
Zachrisson, I. 1997. Möten i gränsland. Samer og germaner i Mellanskandinavien. I
Zachrisson m.fl (red.). Statens Historiska Museum Monographs 4. Stockholm.
27
5. Dølernas historia i Dividalen
Per Sjögren
Då nordmännens historia både i Dividalen (Stenvold, 2004) och Indre Troms (här Målselv
och Bardu kommuner) generellt (Bårnes, 1991) är relativt väl beskrivet ansågs vidare
undersökningar överflödiga. Här följer ett kort sammandrag baserat på befintlig litteratur.
Situationen i Indre Troms på 1700-talet
Fram till på slutet av 1700-talet kan man med ganska god säkerhet säga att det inte fanns
några fastboende i de stora dalgångarna i Indre Troms. Rendriftsamer använde dock området
vid vår- och höstflyttningen till och från Sverige, och hade sina fasta flyttvägar och rastplatser.
Under 1700-talet tvingade oår och renpest många svensksamer att ge upp rennäringen och slå
sig ner i kustområdena vid "Västersjön". Dessa "markefinner" som de kallades slog sig ner i
marginala områden där de fick vara i fred, och många levde en halvnomadisk tillvarelse.
Myndigheterna ogillade dock detta levnadssätt då det ansågs som slösaktigt med
skogsresurserna. På 1760-talet invandrade också kvener, även de från Nord-Sverige. Även om
de inre delarna av landet saknade fast bosättning var det inte fritt från kulturpåverkan.
Samerna hade upparbetat fasta viloplatser vid älvebredden och ryddat öppningar i skogen där
renen betat och gödslat jorden. Ofta flyttade samerna från sina boplatser med några års
mellanrum, vilket gjorde att ett större område påverkades men med lägre intensitet. Sådana
tillfälligt övergivna boplatser och ryddningar passade sig väl för nybyggare att slå sig ner,
säkert inte bara för att de var delvis ryddade, men också för att de var placerade i de bästa och
bördigaste områdena (Bårnes, 1991).
Koloniseringen av Indre Troms 1790-1850
Fogd Jens Holmboe hade på 1780-talet fått nys om det stora orörda skogarna i Indre Troms,
och satt sig för att få denna outnyttjade resurs under effektiv hävd. Han hade liten tro på
nordlänningarna som inte brydde sig om något annan än fiske, utan ansåg att det var bättre att
satsa på "sønnenfjeldske" (Kiil, 1982). De första inflyttarna till Målselv i 1788 kom
visserligen från Helgeland, men redan året efter kommer de första dølerna, tre män från
Gudbrandsdalen. Invandrarna kom i första hand från Nord-Østerdal i Hedmark eller
angränsande områden (>80%), medan de övriga kom från olika delar av Norge eller till och
med från utlandet. Det var i första hand hela familjer som invandrade.
Jordbruket i Nord-Østerdal bestod av relativt små fjällgårdar, med fädrift och slåtter som
viktigast utkomst då klimatet gjorde sädesodling problematisk. Så trots det nordliga läget
kunde Indre Troms erbjuda liknande, eller kanske till och med bättre, förutsättningar med
tanke på den rika tillgången på mark, även om själva nyröjningsfasen måste varit mycket
krävande. Som grund för utflyttningen från de inre Østlandsbygderna ligger flera orsaker, som
oår i jordbruket, översvämning, kris i gruvindustrin med arbetslöshet som följd,
befolkningsökning och liten tillgång på jord för nyetablering eller expansion. Nybyggarna
från Nord-Østerdal tog med sig sina seder och bruk, språk, byggnadsätt, klädesdräkter och
matvaner. De verkar heller inte ha haft någon större kontakt med den Nord-Norska
fiskarbefolkningen, i alla fall inte förrän långt ut på 1800-talet. Fogde Jens Holmboe gav
visserligen viss ekonomisk stötta i nyröjningsfasen, men första generationens inbyggare var
till stor del ett isolerat och slutet samhället med stor grad av självförsyning och
självständighet. Det tidiga nybyggarsamhället i Indre Troms är inte helt olikt de norska
28
kolonierna som etablerade sig i Nord-Amerika på 1800-talet. Invandringen till Indre Troms
sker i huvudsak 1790-1850. Därefter sker liten invandring till jordbrukbygderna, och i
perioden 1860-1920 utvandrar istället en stor del av befolkningsöverskottet till Amerika
(Bårnes, 1991).
Skogs- och jordbruk i Indre Troms
Indre Troms skilde (och skiljer) sig från de omkringliggande bygderna med den ensidiga
fokuseringen på jordbruk och skogsdrift, vilket hör samman både med den kulturella
bakgrunden i Nord-Østerdal och de naturgivna förhållandena.
På 1860-talet verkar jordbruket gå in i en ny fas, något som få ses i ljuset av framväxten av
nya marknader och ökad efterfråga på jordbruksprodukter. Både yttre och indre
kommunikationsleder förbättrades. I början odlades korn för hushållningsbruk, men detta
övergavs så fort det blev möjligt att byta eller köpa korn utifrån, och från 1860-talet
koncentrerades jordbruket alltmer mot nötkreaturhållning och mjölkproduktion. Särskilt ost
och smör var efterfrågade varor. Näringsstrukturen är i stort sätt den samma under första
halvan av 1900-talet, med en relativt stor grad av naturhushållning och självständighet vad
gäller både resurser och arbetskraft. Stora gårdsenheter och generellt välskött ekonomi gjorde
att det inte verkade vara någon brist på kapital till investering i ny teknologi. Från 1950-talet
och framåt ökar graden av specialisering fram till dagens effektiva, helmekaniserte och
marknadsorienterat jordbruk.
De viktigaste pengaintäkterna under 1800-talet kom från skogen. Allteftersom tallskogen blev
uthuggd efterlämnades många tjärstubbar vilket gjorde att tjärbränning var vanligt bland
bönderna efter 1840. Tekniken at utvinna tjära hade dølerna lärt sig av kvenerna, och på slutet
av 1800-talet var tjära ett av regionens viktigaste exportprodukter (Indseth, 1977). Andra
viktiga skogsprodukter var tunnstavar, till tunnor både för ovan nämnda tjära men också till
sillfångsten utmed kusten. Även hela timmerhus såldes, s.k. "sellinghus", som först byggdes
upp på plats, varefter alla delar märktes och det demonterades för transport. I tillägg användes
och såldes näver som taktäckningsmaterial, samt en del bark för garvning. Dølernas
verksamhet blev, liksom samernas, ansedd som skadlig och att förringa skogens värde, och
efter 1860 blev det förbjudet att avverka utan tillstånd, i synnerhet i statsägd skog. Förbudet
backades upp med dryga böter och andra straff (Indseth, 1977).
Jakt, fiske och bärplockning var också viktigt. I oår kunde jakt, fångst och insamling hålla
nöden på avstånd, men även annars var det ett viktigt bidrag till hushållet. Tidigare jagades
rovdjur, som järv, varg och björn, då de var till fara för folk och fä. Annars var snarfångst av
ripa av störst betydning. Riporna åts dock inte utan såldes nästan utan undantag för förtjänst,
och var för många en viktig källa till reda pengar. Idag är älgjakten av störst betydning, inte
minst socialt. Det var dock först efter 1940 som älgen började uppträda regelmässigt i inre
strök, så älgjakten är en relativt ny företeelse. Idag har jakt, fiske, vedhuggning, bärplockning
och annan utmarksaktivitet ingen större ekonomisk betydningen, men att känna att man lever i
och av naturen är viktigt för många av dagens døler, och går tillbaka på den 200 åriga
nybyggartraditionen där naturen var både ens största utfodring som vän (Bårnes, 1991).
Bosättningshistoria i övre Dividalen
Den översta gården i Dividalen är Frihetsli, väl en mil från närmaste granne. För
nordmännens bruk av övre Dividal är detta den klart viktigaste gården. Den som först ryddade
plats här var Hans Petter Andersen från Øvergård, belägen tre mil längre ner i dalen. I 1843
29
sökte han om röjningsplats och verkar i 1850 vara väl etablerad med stor østerdalsstuga och
ladugård. Han flyttade dock ifrån gården redan på mitten av 1850-talet men fortsatte att
använda den några år som fälad. I 1877 såldes gården. De nya ägarna var inte intresserade i att
driva jordbruk men i att avverka timmer. Gården användes i denna tid som boplats för
timmermännen och som jaktstuga. I 1898 såldes Frihetsli till staten för 8000 kr, och från och
med 1911 var där fast bosättning igen då Karl Stenvold flyttade dit som statens skog- og
lappeoppsyn. I 1956 köpte Johan och Konrad Stenvold tillbaka de gårdar som idag heter
Søndre och Nordre Frihetsli från staten. Under andra halvdel av 1920-talet och början av
1930-talet byggdes flera timmerkojor söder om Frihetsli, främst för att användas som bostad
för timmerhuggare. De flesta av dessa står kvar än i dag, även om de har flyttats under åren då
behovet ändrats (Stenvold, 2004).
Skogslåtter
Naturlig frodig och gräsrik mark blev till skogslåtter, eller utslåttene som de också kallades.
Detta var en viktig resurs, inte minst för nybyggare innan man fått röjt tillräckligt med
innmark, men även för väl etablerade gårdar. Skogslåttermarkerna innaför Frihetsli användes
av gårdar från hela Dividalen och i vissa fall var det hela två mil körväg. Höet hämtades hem
om vintern då man kunde färdas på den islagda älven. Även om ängarna i grunden var
naturliga skedde en viss kultivering över tid – gamla kvistar, grenar och vindfällda träd
rensades undan, fasta eldplaster uppstod och stigar trampades upp. Det är troligt att även en
del uthuggning skedde av trädvegetationen. Flera lador byggdes på slåtterna från slutet av
1910-talet fram till 1930-talet, det verkar också har varit utfört en del dikningsarbeten.
Skogslåtterna från Frihetsli och innöver var i bruk till långt fram på 1950-talet.
Skogsbruk
Avverkning av timmer för försäljning innanför Frihetsli startade antagligen med att gården
bytte ägare i 1877. I tiden 1886-1890 avverkade staten även skog innanför Frihetsliegendomen helt upp mot Gambekken. Skogsavverkningen fortsatte i de följande årtiondena,
men forsarna i Divielva begränsade hur långt in lönsam skogsdrift var möjlig, och gränsen för
hur långt in staten avverkade gick något söder om Hagembekken (undantaget timmer som
användes för timmerstugor längre in), då det inte var möjligt att flotta timret genom forsen
Trånga. Sista gången det blev flottat timmer på Divielva var i 1953. I 1958 byggdes en
skogsbilväg från Frihetsli till Skaktarelva och i 1965 vidare upp förbi Gambekken där vägen
slutar idag. Vägen har senare förbättrats och gruslagts. Efter 1970 är det inte avverkat någon
skog innanför Skakterelva.
I den övre delen av Dividalen är det också bränt många tjärmilor. Från området runt Frihetsli
och uppöver är det registret 23 milor, bränt i 16 olika tjärdalar. Tillsammans är den producerat
ca. 1000 tunnor tjära, eller 100 000 liter. Produktionen pågick i tiden 1914-1958, med en topp
1947-1953 då 13 milor brändes, av vilka Sigurd Hansen med söner brände 8 milor som
tillsammans gav 425 tunnor tjära (Stenvold, 2004). Tjärbränning var hårt arbete, inte minst
om man betänker den långa transportvägen, och krävde dessutom stor hantverkskicklighet för
tillverkning av tunnor, tjärgrav och uppbyggningen av själva milan, så det var ett
imponerande stycke arbete som utfördes dessa åren.
30
Jakt och fiske
Den historiskt viktigaste jakten i Øvre Dividal, från nationalparken och ner mot Frihetsli, var
småviltsjakten och då i synnerhet ripjakten. Från slutet av 1800-talet och fram till ca. 1960
räknades den som en binäring och bestod till största del av snarfångs om vintern. 1920- och
1930-talet var svåra för jordbruket och då blev binäringar som ripjakt desto viktigare. En
lyckad vinterjaktsäsong kunde ge 1000 fångade ripor per person. Ripbeståndet verkar ha varit
betydlig större i "gamla dagar", och jakten kan nog ha en stor del av skulden för att beståndet
är mindre idag, även om den tidigare intensa jakten på räv och hermelin också bidrog till att
öka ripbeståndet. Räv och järv var en svår plåga för de som höll på med snarfångst då de
många gånger hann först till de fångade riporna. Idag sker ripjakt om hösten med gevär, och
då först och främst som ren nöjesjakt. Uttaget är dock betydligt i förhållande till ripbeståndet,
i synnerhet om man tar med skadeskjuten fågel.
Rovdjuren har alltid varit talrika i Øvre Dividal och ett hot mot i första hand småkräken. Från
nyetableringen i Frihetsli i 1911 och fram till 1930 var man tvungen att valla djuren som
skydd mot rovdjur. Rovdjuren gjorde också stor skada på samernas renhjordar, t.ex. så dräpte
en vargflock på sju i 1955 hela 14 renar på en enda natt inne i Juluslia. Det drevs mer eller
mindre systematisk jakt på järv och varg fram till 1960. Vargen försvann runt 1960, men
istället invandrade lodjuret som uppehöll sig närmare bebyggelsen och gjorde stor skada på
husdjuren. På Frihetsli slutade man hålla får i 1976, mycket på grund av rovdjursfaran
(Stenvold, 2004).
Bårnes, V.B. 1991: Dølakultur som delkultur - Kontinuitet og endring hos ei østnorsk
innvandrerbefolkning i Indre Troms. Huvedfagsoppgave i
samfunnvitenskap/socialantropologi. Institutt for samfunnsvitenskap, Universitet i Tromsø, pp
189
Indseth, B. 1977: Folkeøkning og næringsutvikling i Bardu i andre halvdel av forrige
århundre. Huvedfagsoppgave i historie, Universitetet i Bergen
Kiil, A. 1981: Målselv bygdebok. Dreyer A/S, Stavanger
Stenvold, D. 2004: Nordmenns historiske bruk av Øvre Dividal nasjonalpark og området i
Dividalen fra parken og ned til Frihetsli. Del av Rapport 80-2004 til Fylkesmannen i Troms,
pp. 23
31
6. Samernes historie i Dividalen
Fremvekst av den historiske reindriften med fokus rettet mot Dieváidvuovdi / Dividalen,
Troms for perioden 1600 til 1970. 1
Dikka Storm
Innledning
Reindrift med flytting mellom innlandsområdene på østsiden av Kjølen / Gielas og til
kystområdene er et sentralt forskningstema som de senere år er underlagt en rekke
undersøkelser i ulike områder og for ulike tidsperioder i Nordland og Troms. I Midt- og SørTroms er en nomadisk tilpasning med flytting til kystområdet kjent i kildematerialet tilbake til
slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Vi vet ikke sikkert når disse nomadiske
flyttingene tok til, men i Astafjord har de trolig startet før 1600-tallet (Ruong 1937, Hansen
2003: 120-123, 131). I sin bok peker Lars Ivar Hansen (2003: 136) på at motivet for
flyttingene i denne perioden kunne være fiske ved sjøen, beite for reinen i kystområdene og
handel med ulike varer – som transport av jernvarer til kysten mot skinnvarer i retur til
innlandet. I en artikkel om kystsamisk reindrift i nyere tid har Johan Albert Kalstad trukket
opp en typologi som omfatter to ulike driftsmønstre eller årssykluser for denne typen reindrift,
se figur 1 og den skjematiske fremstillingen a og b. De to driftsmønstrene beskrives slik: Det
éne, (a) på figuren, karakteriseres som en mer eller mindre stasjonær reindrift ute på
halvøyene. Sommerbeitene er å finne i halvøyenes sentrale fjellområder, mens vinterbeitene
er på strandflatene og i dalfører som skjærer seg inn i fjellformasjonene. Den andre, (b) viser
årssyklusen til de grupper som har hatt vinterbeite ute på de mer lavlendte halvøyene og
sommerbeite i fjellområdene opp mot riksgrensen (Kalstad 1982: 39-40, Ingold 1980, Hansen
2007: 24-25). Kan et tilsvarende driftsmønster spores tilbake i tid? I innlandet og i
kystområdet kan det gjennom 1600- og 1700-tallet spores konturene av ulike tilpasninger –
som kan ha omfattet både stasjonær reindrift, sesongbosetning i kystområdet knyttet til
utøving av reindrift, og/ eller bofaste med sytingsrein hos nomadene (Storm 2008: 103-116).
Bakover i tid har blant annet Oddmund Andersens ved arkeologiske undersøkelser av
teltboplasser i Nordre Nordland, fått dateringer som kan belyse reindrift tilbake til
middelalder og yngre jernalder med den tidens driftsmønstre (Andersen 2008: 129-135). Med
utgangspunkt blant annet i Andersens undersøkelser har Lars Ivar Hansen (2007) gjennomført
en detaljert sammenligning av de svenske og dansk-norske skattelistene som fanger opp de
samiske reindriftsutøverne i samme område gjennom de første par tiårene av 1600-tallet, og
sannsynliggjort at det på dette tidspunkt fantes en gruppe mer eller mindre spesialiserte
reindriftssamer på vestsiden av Kjølen, og som ikke hadde vinteropphold i innlandssiidaene.
På begynnelsen av 1600-tallet syntes altså reindriften på tvers av fjellryggen å ha vært i sin
spede begynnelse, og ennå ikke nådd det storskalaomfanget den skulle få senere, midt på
1700-tallet. Reindriften var da intensiv med hyppige flyttinger mellom mindre, avgrensede
beiteområder og melking av reinen inngikk som en viktig faktor i husholdet (Ruong 1937,
Storm 2008: 45-46).
1
Kapittel 6, i Dieváidvuovdi/Dividalen, Dylan-rapport. Av Per Sjögren, Arve Elvebakk, Dikka Storm, Karl
Frafjord, Andreas Kirchhefer, Ingrid Sommerseth, Tromsø Museum Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø.
32
Figur 1. Skjematisk fremstilling av årssyklusen til ulike reindriftstilpasninger mellom Vestfjorden i Norge og
Bottenviken i Sverige. Kystsamiske reindriftsgrupper i omtalte område - a og b, har tradisjonelt på samisk kalt c
for Jåhtte (nomadene) eller Duoddarulmutja (fjellfolket) og d for Vuovdega (skogsfolket). Om seg selv har de
ofte benyttet Njárgaulmutja (folket på nessene). De samiske benevnelsene på de enkelte reindriftsgrupper i
kystområdet var ofte avledet av gårdsnavnet, mens i mer nomadiske grupper gikk det på person og slekt. Brutte
linjer markerer skogsgrensen og det skraverte felt høyfjellsområder. Kilde: Johan A. Kalstad 1982 etter Tim
Ingold 1980. Illustrasjon Tromsø Museum – Universitetsmuséet.
Konsolidering av nasjonalstatene og grensetrekkingen på 1700-tallet
Ved å studere en del av de prosesser som foregikk i Sør-Troms i løpet av 1700-tallet med
hensyn til en konsolidering av statsmakten, kan det gis et mer fyldig bilde av befolkning og
næringsforhold. Etter den store nordiske krig 1709-1720 ble grensespørsmålene fra Trøndelag
/Jemtland og nordover, tatt opp. Det ble gjennomført undersøkelser og forhandlinger mellom
Danmark-Norge og Sverige-Finland i 1730- og 1740-årene. Denne grensetrekningen må sees i
relasjon til en nykonsolidering av statene som skjedde på den tiden, og som for den dansknorske statens vedkommende også var knyttet til gjennombruddet for en pietistisk
religionsform og åndsretning. Fredrik 4. som var konge i perioden 1699-1730, ser ut til å ha
vært påvirket av den pietistiske bevegelsen alt fra sin kronprinstid. Hvilke motiv som lå til
grunn kan være problematisk å skille ut, men personlige og religiøse motiver kan ha spilt en
rolle, sammen med motiv knyttet til stats- og sikkerhetspolitikk. For den dansk-norske staten
ble det gjennom første halvdel av 1700-tallet vesentlig å knytte de samiske nomadegruppene
tettest mulig til det dansk-norske forvaltningsapparatet, ikke minst ved å utnytte den pietistisk
inspirerte misjonen som redskap (Storm 2011). Thomas von Westen fikk i 1716 i oppdrag av
kong Frederik 4., å etablere misjon overfor samene. For at misjonsvirksomheten skulle ha
gjennomslagskraft, ble den organisert nært knyttet til kirke og skole. Undervisning og skole
ble slik redskap i en pietistisk misjonering overfor den samiske befolkningen. Den samiske
befolkningen skulle lære å lese og innlemmes i den reformerte kirken. Gjennom Hammonds
33
(1787) misjonshistorie kan von Westens tre reiser i Nord-Norge i løpet av perioden 1716-23
rekonstrueres. På den første reisen til Vadsø i 1716, konsentrerte von Westen seg om ØstFinnmark, men på reisen sørover var han også innom Tromsø og satte seg inn i forholdene. I
utgangspunktet skulle misjonen rettes mot den samiske befolkningen i Finnmark. Men etter
hvert som von Westen reiste sørover, utvidet han oppdraget til også å gjelde både den
sjøsamiske og den nomadiske befolkningen i “Nordlandene” helt sør til og med SørTrøndelag. Ved å studere Thomas von Westens reiserute i Sør-Troms kan en del av de
prosessene som misjonen var ledd i, belyses. På reise fra Tromsø og underveis til Lødingen i
1716, benyttet von Westen anledningen til å sette seg inn i forholdene i Senja fogderi. Selv
om det foreligger få opplysninger fra den første reisen gjennom Sør-Troms, synes det som
han har besøkt prester på de ulike stedene og undersøkt forholdene. Det ble allerede i 1716
tilsatt en skolemester som igangsatte skole og undervisning ovenfor den samiske
befolkningen. Misjonen med reisene og bygging av forsamlingshus og skoler inngikk i
myndighetenes kartlegging av områder for å bygge opp kunnskap om bosetning og etniske
forhold. Virksomheten konsentrerte seg om de indre fjordene til tross for at undersøkelsene
også avdekket at det var samisk befolkning langs den ytre kyst og på øyene. Denne
kunnskapen var del av grunnlagsmaterialet for undersøkelsene til Peter Schnitler som fulgte
den samme ruten i Sør-Troms i 1743. Disse undersøkelsene lå igjen til grunn for trekking av
grensen mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland i 1751.
34
Figur 2. Kart over Thomas von Westens reiseruter i Tromsø og Senja prestegjeld i 1716, 1718 og 1722. Kirker,
forsamlingshus og skoler ca 1730. Kilder: Hans Hammond 1787, Skanke 1730 i Falkenberg 1943: 11-12, 29,
Hansen 2003: 258. Kart Dikka Storm. Grafikk Ernst Høgtun, Tromsø Museum – Universitetsmuséet.
35
Ved fastsettelsen av grensen mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland i 1751 fikk
grensetraktaten et tillegg – “Lappecodicillen”, som omhandlet samene som utnyttet områdene
i begge rikene for utøving av deres næringsvirksomhet, særlig med hensyn til reindrift. Det
dansk-norske utgangspunktet for grensetrekkingen bygget på prinsippet at Kjølen eller
vannskillet utgjorde grensen. Utformingen av Lappekodisillen bygget på omfattende
undersøkelser. På norsk side ble disse utført av den dansk-norske major Peter Schnitler i årene
1742-45 der han innhentet opplysninger om utnytting av områder tilknyttet reindrift og
tilliggende næringer. Tilsvarende undersøkelser ble ikke utført på svensk side. Der ble det
bygget på vitneutsagn i häradstingene fra 1739 og fremover, og disse gjenfinnes i
häradsrättenes domböcker (Dombok Torneå lappmark – Jukkasjärvi og Enontekis tinglag
1737-1740, Hansen 2001: 47). Informasjonen som Schnitler samlet inn er svært omfattende
også etter dagens målestokk. Her gis et intimt tidsbilde av situasjonen tidlig på 1740-tallet og
er en unik kilde. Det vil understrekes at ved bruk av dette kildematerialet, er det viktig å ha
med seg en forståelse om Peter Schnitlers mandat som han hadde på vegne av riksstyret. Han
hadde i oppdrag å innhente opplysninger for kongen, om grenseforholdene og hvor grensen
skulle gå. Informasjonen som ble samlet, skulle være grunnlag for å kunne trekke så gode
konklusjoner som det var mulig å gjøre om disse forholdene. Schnitlers oppdrag var å legge
til rette for at dette arbeidet kunne ferdigstilles med fysiske grensemerker mellom Sverige og
Norge, og at de ble begrunnet i ferdigforhandlede avtaler.
For den samiske befolkningen som utnyttet de angjeldende områdene med hensyn til reindrift,
innebar trekkingen av grensen at de måtte velge om de ville bli svenske eller dansk-norske
undersåtter. I sammenheng med grensefastsettelsen ble det bestemt at ingen kunne ha
skatteland eller bygselland på begge sider av grensen. I Lappekodisillen ble det ut med
grunnlag i gammel sedvane garantert at reindriftssamene skulle ha rett til å flytte over grensen
med sine reinhjorder, men de måtte for ettertiden betale leie for bruken av den andre statens
grunn og i forveien oppgi antallet rein de flyttet med. Denne rett skulle også gjelde i krigstid,
og samene skulle da oppfattes som nøytrale. Lappekodisillen er regnet som et meget viktig
dokument i samisk historie og en av de tidligste kodifiseringene av samiske rettigheter. På
Nordisk Samekonferanse i 1968 ble det uttalt at den ivaretar den samiske nasjons bevaring i
Norden, men også at den særlig ivaretar svenske samers rett i Norge og respektive norske
samers rett i Sverige med mer (Aarseth 1989, Hansen & Olsen 2004: 273-280). Det er i de
senere tiår utført en rekke utredninger, studier og forskningsoppgaver knyttet til
Lappekodisillens innhold og hva den har gitt for konsekvenser for befolkningen i områder
som er berørt (Lasko 1989, 2007, 2011, Pedersen 2006).
36
Figur 3. Reiseruten for Peter Schnitler i Sør-Troms. Kart: Peter Schnitlers reiser i Sør-Troms i 1743. Han holdt
rettsmøter i Gratangen, Nordstrømmen og i Sultenvig for å innhente edsavlagte forklaringer med opplysninger
som kunne legges til grunn for hvor en fremtidig grense mellom Sverige-Finland og Danmark-Norge skulle
trekkes. Kilde: Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-45 (1929). Kart Dikka Storm. Grafikk
Ernst Høgtun, Tromsø Museum – Universitetsmuséet.
37
I tidsrommet etter Kalmarkrigen (1611-13) – som førte til at kystsamene entydig kom under
norsk suverenitet og forvaltning – var det fremfor alt grensetrekkingen i 1751 mellom statene,
det som i moderne tid definerte nasjonalstatenes områder på Nordkalotten. I 1809 ble grensen
mellom Sverige og Russland trukket og områdene delt i en svensk og en finsk-russisk del.
Videre ble grensen mellom norsk og russisk område i Sør-Varanger trukket i 1826. De siste
justeringer ble foretatt i forbindelse med 2. verdenskrig. Med opprettelse av grensene økte
også nasjonalstatenes interesse for de respektive landområdene, noe som igjen påvirket at
grensene ble stengt eller sterkt regulert med hensyn på reindrift og flytting mellom statene.
Grensen mellom Finland og Norge ble i 1852 stengt for flytting av rein, og i 1889 ble den
svensk-finske grense stengt på tilsvarende måte. For reindriftsutøverne som hadde sine
vinterbeiter i områdene sør for Karesuando medførte de ulike grensestengninger etter hvert
store endringer med hensyn til tilgang til beiteområder som også over tid fikk konsekvenser
for utnytting av sommerområdene langs kysten i Troms (Kalstad & Brantenberg 1987: 39,
Aarseth 1989, Marainen 1989, 1996, Päiviö 2007).
I Schnitlers materiale blir det dokumentert flyttinger fra innlands-siidaene til kystområdene i
Troms (Päiviö 2007). Samtidig foregikk det en helårig reindrift i kystområdene. For å følge
og anskueliggjøre de prosessene som reindriften har gjennomløpt siden den tid, vil jeg med
utgangspunkt i en del av forskningslitteraturen trekke frem noe av det som har utspilt seg i
tilknytning til Midt-Troms. Her avgrenser jeg meg altså til materiale som kan belyse
flyttingene mellom innlands- og kystområdene til området som Lainiovuoma- og
Sarivuomasamene forholdt seg til. Og det som foregikk i Dieváidvuovdi / Dividalen og MidtTroms kan tjene som eksempel på hva slags dokumentasjon det skriftlige kildematerialet kan
gi om en stasjonær reindrift på 1700-tallet. I sammenheng med Schnitlers (1929)
grenseundersøkelser ble fire reineiere innkalt som vitner til rettsmøtet 28.8.-4.9.1743 i
Nordstrømmen i Sørreisa. Det var vitnene nr. 12-15: Ole Olsen 50 år, Niels Nielsen 30 år,
Erik Ammundsen 40 år og Thomas Ammundsen 50 år. To av disse karakteriserte Schnitler
som “bøydelap” – bygdesame og ”norsk” bygdesame, det vil si fastboende samer, der en av
dem også ble tildelt nasjonstilhørighet og den andre ikke. I tillegg ble to reineiere med
tilhørighet ved kysten, kategorisert som “norsk østlap”. Alle fire hadde tilhørighet i
kystområdene. De var alle gift, to av dem med samiske kvinner fra Jukkasjärvi, og kun Niels
Nielsen var barnløs. De er identifisert som henholdsvis to skatteytere i Baltestad og Gisund
tinglag og en i Dyrøy, og to av reineierne nr. 13. og 14., er nevnt i sameskolelærer Olsens
oversikt (Schnitler 1929: 419-420). Ole Olsen var født i Fjordbotn i Salangen, døpt i Ibestad
kirke, fikk opplæring i kristendom av misjonær Kjeld Stub, og gikk hvert år til alters i Tranøy
kirke. Niels Nielsen var født i Sørreisa, døpt i Tranøy kirke og han hadde bosted ved
Finnfjordbotn, øst for Kistefjell. Erik Ammundsen var født på fjellet i Troms, døpt i Tromsø
kirke, oppvokst i Norge og fikk opplæring i kristendom av bønder og en norsk misjonær.
Thomas Ammundsen ble født og døpt i Torne lappmark og oppvokst der. Han flyttet til Reisa
da han var 26 år, der han fikk samme opplæring som broren.
De to reineierne som var karakterisert som fastboende samer, hadde sommerområder for
reinhjordene på fjellområdene ved kysten. Ole Olsen hadde bosted om sommeren på
Middagsfjellet i kongens allmenning på sørsiden av fjordbotn i Sørreisa, der han hadde noen
rein. Om vinteren oppholdt han seg nede ved fjorden etter å ha sendt reinsdyrene til
vinterbeite på østsiden av Kjølen. Han levde av fiskeri i fjordene og arbeid for bøndene. Om
Niels Nielsen ble det opplyst at han bestandig hadde vært i området uten å flytte til østsiden
av Kjølen. I manntallet over reineiere i Reisa og Malangen i 1743, nevnes det at Niels Nilsen
– vitne nr. 13, hadde område på Vassbrunfjellet sammen med Anders Jacobsen – vitne nr. 18
(Schnitler 1929: 419-420). De to øvrige reineierne ble karakterisert som reineiere som flyttet
38
med sine reinflokker til vinterbeiter på østsiden av Kjølen. Erik Ammundsen var på
Kårvikfjellet om sommeren, rett sør for Malangen som det er nevnt i teksten, lå under Kårvik
prestegård. Om vinteren var han i Torne lapmark med sin rein. Der sies det at han hadde mose,
lav av grantrærne til sine dyr og ved til brensel. Thomas Ammundsen oppholdt seg i 1743 i
allmenningen på Middagsfjellet sør for Reisafjorden med tillatelse fra fogden. Om høsten
flyttet han med sin reinhjord til østsiden av Kjølen. Der betalte heller ikke han skatt,
tilsvarende slik vitne nr. 14 redegjorde for. Han er registrert i manntallet som ble utarbeidet i
1743 (Schnitler 1929: 419-420). Her sies det at han brukte fjellområdene fra Reisa og over
Kjølen, og at han var den eneste.
Figur 4. Kart over fjell som betegner bruksområder for de åtte reineierne som uttalte seg på møtet i
Nordstrømmen og i Sultenvig 1743. Kart Dikka Storm. Grafikk Johan Arntzen Eilertsen. Tromsø Museum –
Universitetsmuséet.
På rettsmøtet på gården Sultenvik i Malangen 9.-14. september 1743 møtte reineierne Lars
Petersen 30 år, Niels Ammundsen 50 år, Anders Jacobsen 30 år og Hendrik Ammundsen 40
år som vitne nr. 16-19 (Schnitler 1929: 419-420). De tre første ble karakterisert som reineiere
39
og henholdsvis som ”svensk” og de to neste som ”norsk” ”østlap”, men alle tre benyttet
vinterbeiteområder på østsiden av Kjølen. Om den fjerde personen, Hendrik Ammundsen ble
det opplyst at han hadde vært “svensk” “østlap”, men i 1743 ble han regnet som fastboende
same – ”norsk bøydelap”. Alle fire var gift og de hadde fra ett til 6 barn hver. Niels og
Hendrik Ammundsen var brødre. De fortalte alle at de hadde fått opplæring i kristendom av
klokkeren i Jukkasjärvi. Kun Hendrik Ammundsen hadde gått i norsk kirke sist St. Hans.
Vitne nr. 17 Niels Ammundsen og nr. 18 Anders Jacobsen er begge identifisert som
skatteytere i Baltestad og Gisund tinglag, og nevnt i sameskolelærer Olsens oversikt.
Driftsformen for de tre reineierne var at de i 1743 hadde sommerbeiteområder for sine
reinhjorder i ulike områder som på Ritavarre nord for Nordfjord og brukte Topolke fjell på
sørsiden, og de nærmeste samene på norsk side – reineierne fra svensk side, hadde
sommerområder i fjellene i (Sør)Reisa og i Balsfjordfjellene i nord (Schnitler 1929: 298). Det
var i fjellområdene ved Akka - Moike / Mauken, mellom Aursfjord og Nordfjord, innfjorder
av Malangen, og Kårvikfjell-Vassbrynfjell. Alle tre hadde vinterbeiteområder i Torne
lappmark. Lars Pettersen ga videre detaljert beskrivelse av flyttevei til vinterområdene, og han
opplyste at han flyttet i lag med andre familier. Anders Jacobsen flyttet samme ruten som
vitne nr. 16, og tilføyde at han hadde beite for hjorden sin i Torne lappmark og drev
småviltjakt og fiskeri, men han betalte ikke skatt til Sverige.
Gjennom Henrik Ammundsens (vitne nr. 19) utsagn gis det en beskrivelse av prosess som
belyser hvordan en overgang fra å være reindriftsutøver som nomadiserte med reinhjorden, til
å bli fast bosatt, kunne foregå. Samtidig illustrerer det hvordan personer som gjennomgikk en
slik overgangsprosess ble forsøkt fanget opp og definert av myndighetene gjennom kategorier
som ”østlap”, ”bøydelap” osv.:
”… Hendrik Ammundsen har tidligere vært svensk østlap, men er udarmet, kommet
hidover og sidder inde hos en norsk Bue-Finn al Aaret igiennem, har vel nogle faa
Reen, men sender dem om høsten over til Sverrig med nogen anden Østlap, der at
underholdes, lever nu af Fiskerie i Fiorden og af smaat Arbeide til Bønderfolk …”
(Schnitler 1929: 301).
Hendrik Ammundsen var på daværende tidspunkt 40 år gammel, gift og hadde fire barn. Han
hadde tidligere vært reineier, hatt sin reinflokk på vinterbeite i innlandet øst for Kjølen og
betalt skatt til svenske myndigheter. Hans situasjon illustrerer prosessene som kunne foregå,
da reindriften ble for lite inntektsbringende. Fra å være aktiv reineier, tok han og familien inn
til leie på årsbasis hos en bofast same ved kysten. Med dette som utgangspunkt drev han en
kombinasjon av flere næringer, blant annet arbeid for bøndene og fiske i fjorden. I tillegg
hadde han en liten reinflokk til syting (vokting) hos en annen reineier som fortsatt flyttet til
innlandet øst for Kjølen. I intervjuet av ham opplyses det dessuten at han hadde søkt til kirke i
Norge siste St. Hans. Beskrivelsen av Ammundsens situasjon viser også med tydelighet hvor
vanskelig det er å kategorisere en slik befolkning i ulike grupper. Tidligere hadde han vært
reineier og betalt skatt til svenske myndigheter, men bruksområdene han utnyttet i samband
med reindriften strakte seg mellom innlandet og kystområdene. I 1743 hadde han etablert seg
med sin familie i kystområdet, og som det blir opplyst, søkt kirke ved kysten.
Ett av siktemålene i Schnitlers (1929: 419-420) undersøkelser var nettopp å kartlegge den
samiske befolkningen - i hvilke områder den var bosatt og hvilke områder den utnyttet både
langs kysten og i innlandet, også østenfor Kjølen. Vitneavhørene i Sør- og Midt-Troms
dokumenterer hvordan den samiske befolkning ble inndelt i ulike kategorier. Denne
kategoriseringen antok karakter av en prosess, der nye kategorier kom til, etter hvert som nye
40
bosetnings- og flyttemønstre ble påvist. På møtet i Gratangen ble den samiske befolkningen
inndelt i tre grupper, men etter intervjuene i Sør-Troms nordover til Malangen, viste det seg at
det fremkom enda en fjerde kategori. Med grunnlag i Anders Olsens oversikt over samer i
Reisa og Malangen og ut fra manntallet, ble det på møtet i Nordstrømmen gitt en forklaring av
vitnene og lagretten som gikk ut på at det innenfor denne delen av misjonsdistriktet – i Reisa
og Malangens fjorder – fantes fire ulike grupper samer: De første tre kategoriene omfattet: 1)
bofaste samer som drev gårdsdrift og fiske, 2) bygde- eller reindriftssamer som levde av en
kombinasjon av reindrift og fiske i fjordene og 3) reineiere som kom fra innlandet på østsiden
av Kjølen og betalte skatt kun til svenske myndigheter, mens de hver vår dro til fjellene ved
kysten der de hadde sommerbeite for sine reinflokker. Den fjerde gruppen omfattet derimot
reineiere som betalte skatt til norske myndigheter, men som om høsten flyttet reinflokkene til
faste vinterbeiteområder på østsiden av Kjølen. Dette illustrerer at Schnitlers undersøkelser
gjenspeiler utslag av de betydelige endringer som reindriften gjennomgikk i denne perioden.
Den siste kategorien synes å fange opp den gruppen av reineiere som var lokalisert til
kystområdene og som i henhold til reinskattmaterialet som er nevnt tidligere, ble sagt å ha
tilhold på ”fjellryggen”. De betalte skatt til den dansk-norske stat, men reindriften hadde en så
vidt ekspanderende karakter, at også områdene for vinterbeiter på fjellryggen eller øst for
Kjølen ble benyttet i deres årssyklus.
Figur 5. Kart: Resultat: Utsnitt av kart tegnet av Peter Schnitler 1745, med forslag om hvor grensen skulle
trekkes inntegnet. Kilde Riksarkivet.
41
Fastsettelse av grense og dets konsekvenser
Den historiske reindriften med flyttinger mellom innlandsområdene på østsiden av Kjølen /
Gielas og til kystområdene er kjent i skriftlige kilder fra før 1600-tallet. Samtidig er det kjent
en stasjonær reindrift i kystområdene. Utviklingen av de ulike reindriftsformer foregår
samtidig som reineierne underlegges de respektive stater gjennom skattelegging og misjon.
Gjennom tiltak og utbygging av en misjonsorganisasjon fra begynnelsen av 1700-tallet,
etablerer Thomas von Westen en kunnskap også om indre områder i Troms og den samiske
befolkningen i disse områdene. Dette kunnskapsgrunnlaget og misjonsorganisasjonen må sees
som bakteppe for Peter Schnitlers undersøkelser og senere forslag til trekking av grenser
mellom Danmark-Norge og Finland-Sverige i 1751. Ved fastsettelsen av grensen ble et tillegg
til traktaten - Lappekodisillen som omhandlet samenes rett til næringsutøvelse i begge rikene.
Kodisillen bygger på opplysninger om utnytting av områdene ut fra sedvane særlig knyttet til
reindrift og næringer i tilknytning til dette. Gjennom de ulike undersøkelsene og det fokus
som var rettet mot utnyttingen av de indre områdene i Troms, gis det et bilde av en rekke
driftsformer som er i endring. Dette medførte en rekke ulike løsninger for reineierne fra
innlandet og i kystområdene.
Reindriftens situasjon 1800-1970 - endrede vilkår for reindriften
Temaet for denne oversikten er reindriftsutøverne i de områdene som omfattes av Dylanundersøkelsen, i perioden fra omkring 1800 og frem til om lag 1970. Befolkningen som drev
reindrift i dette og tilknyttede områder besto både av familier som tilhørte samebyene på svensk
side og enkelte grupper som var bosatt i kystområdene. Hver på sin måte representerer disse
gruppene forskjellige komponenter eller faser i fremveksten av markebygdbosetningen i de
kystnære områdene. Undersøkelsesområdet omfatter således det som kan defineres som
bruksområde for reineierne med vinterområder i innlandet – både i Karesuando / Gárasavvun
og Jukkasjärvi / Čohkkeras sogn. Det strekker seg fra skogsområdene sørøst for Jukkasjärvi,
over høyfjellet, og gjennom dalførene i indre Troms – som Dividalen/Dievaidvuovdi,
Målselv/Málat og delvis Bardu/Bardu – frem til kystområdene på fastlandet og Senja/Sážžá i
nordvest. Med utgangspunkt i kystområdet foregikk det her også reindrift ut fra en mer
stasjonær tilnærming. I denne perioden utnyttet således også deler av denne reindriften
vinterbeiter i innlandsområdene på svensk side.
I løpet av 1800-tallet gjennomløp reindriften store endringer. Overgangen fra en såkalt
intensiv til en ekstensiv driftsform innebar en større vektlegging på store reinhjorder innrettet
på kjøttproduksjon for et marked. Det medførte en avvikling av tidligere tiders
melkehusholdning, med tettere vokting og et nært forhold mellom reinhjord og hushold, der
store deler av de ressursene som dyrene kunne by på, ble utnyttet for husholdets behov. For
Troms sitt vedkommende, er denne utviklingen og det presset som endringene i perioden
1840 til 1920 medførte, undersøkt av historikeren Astri Andresen (1991). Ved å rette fokus på
innskrenkningen av reinbeiteområdene og myndighetenes inngrep i organiseringen av
reindrifta, foretok hun en analyse av det nomadiske samfunnet og dets sosiale og økonomiske
struktur. Inngrepene førte til endringer med hensyn til organisering, arealbrukl, og
driftsmønster for reindriften i Karesuando og Jukkasjärvi, og dette perspektivet er senere blitt
videreutviklet for Tromsøområdets vedkommende (Andresen 1994, jfr. Storm 2009).
Med fokus på områdene i indre Troms og de tilstøtende områder ved kysten vil det her bli gitt
en kort oversikt over de komplekse og sammenvevde forholdene for reindriften gjennom tre
utvalgte perioder. Innledningsvis vil situasjonen omkring første del av 1800-tallet presenteres,
for deretter å rette fokus på overgangen fra siste del av 1800-tallet til 1900-tallet. Og den
tredje perioden strekker seg fra 1920-tallet og frem til perioden fra 1945 til 1970-tallet.
42
Reindriften på 1920-30-tallet er beskrevet av Walkeapää (2012), og utviklingen i forkant av
denne perioden er dokumentert gjennom ulike undersøkelser i samband med
Reinbeitekonvensjonen 1919. Med bakgrunn i dette materialet og eget feltarbeid utarbeidet
Johan Albert Kalstad (1974) en oversikt for perioden fra slutten av 1800-tallet og frem til etter
1945 i sammenheng med opprettelse av nasjonalparken. For reindriften som ble utøvet i
områdene i Dievaidvuovdi og de tilstøtende områdene ved kysten kom endringene til å få
store konsekvenser.
For å kunne gi en oversikt over forholdene i tilknytning til reindriften og utnyttingen av
områdene omkring Dieváidvuovdi for hele perioden fra 1800 og frem til siste halvdel av
1900-tallet, kreves det detaljerte studier av befolkning og næringsliv i de ulike områdene, så
vel i innlandet som i kystområdene. Gjennom denne perioden fremstår Dieváidvuovdi både
som et bruksområde utnyttet til vår-, sommer- og høstbeite for grupper som brukte innlandet
på svensk side til vinter-område, og som et gjennomflyttingsområde for reineiere som utnyttet
fjellområder langs kysten og på de store øyene. I hvilken grad områdene langs Kjølen også
inngikk i en stasjonær reindrift med utgangspunkt i kystområdene – på tilsvarende måte som
gjennom første del av 1700-tallet, kan undersøkes gjennom studier av ulike skatte- og
folketellingsmateriale, men det er i denne sammenhengen ikke gjennomgått. I denne
sammenheng er det fokusert hovedsakelig på opplysninger fra siste halvdel av 1800-tallet
(Reinbeitekommisjonen 1907, Reinbeitekommisjonen 1913 Prestbakmo 2007).
Kildematerialet som ligger til grunn for dette avsnittet om reineiere, deres boplasser, næringsliv
og bruksområder fra 1800 og frem til siste halvdel av 1900-tallet er svært uensartet. Bortsett fra
skattematerialet foreligger ikke kilder med systematiske opplysninger om nomadenes virksomhet
før fra midten av 1800-tallet – og seinere rundt århundreskiftet 1900 i samband med de ulike
Reinbeitekommisjonene (Jfr. Storm 2009: 28-31). For å kunne danne seg et bilde av nomadenes
og reindriftsamenes virksomhet i denne perioden er det derfor påkrevet å utnytte flere
forskjellige typer kildemateriale. Men materialet er i liten grad sammenlignbart og må betegnes
som brokker av et totalbilde. På svensk side foreligger det som tidligere nevnt en oppsummering
av demografisk materiale for Jukkasjärvi for perioden 1725–1774, forfattet av Turdfjäll (1779),
og fra 1800–1890 av Wahlund (1932: 15). I deres materiale er det få opplysninger om
nomadenes reindrift og utnytting av områdene i Troms. Jukkasjärvi församlings förhörsböcker i
tidsrommet 1765–1827 inneholder imidlertid lister over personer som er meldt flyttet til Norge
fra Jukkasjärvi (Qvigstad og Wiklund 1909: 265-268). Oversikten over disse flytterne kan
sammenlignes med en liste over reineiere “Fjeldfinner, som baade Vinter og Somer opholde sig
paa Fjeldene i Lenvigs Sogn”, heretter kalt “Fjellfinnelisten i folketellingen 1801”
(Folketellingen 1801). Den sistnevnte listen er den eneste oppgave over samer som hadde
reindrift som hovednæring i Lenvik inntil siste halvdel av 1800-tallet. Av betydning forøvrig for
denne undersøkelsen finnes det få beskrivelser av reindriftssamene og deres utnytting av
områdene. Det meste av kildematerialet er blitt til som resultat av at det har oppstått
konfliktsituasjoner mellom reineiere og den jordbrukende befolkningen, og slike opplysninger
finnes i fogderegnskapene, tingbøkene og amtmannsbeskrivelsene. I tillegg finnes det enkelte
referanser i reisebeskrivelser og annen litteratur for perioden.
I denne presentasjonen vil jeg basere meg på undersøkelsene om reindriften i indre Troms i
perioden 1860-1920 (Andresen 1990, 1994) og på den tidligere studien av bosetning og
næringsforhold i tilknytning til den samiske bygden Gressmyrskogen på Senja for perioden
1700-1900 (Storm 2008). I den sistnevnte er det redegjort for demografiske forhold med
fokus på de ulike befolkningsgrupper som fast bosatte og reineiere, samt de ulike gruppers
næringsliv og deres utnytting av de ulike områdene gjennom perioden. I denne sammenheng
43
ble det gjennomgått et omfattende materiale av historisk kilder og reisebeskrivelser, og den
nomadiske befolkningens utnytting av kystområdene gjennom perioden 1750–1850 ble særlig
belyst (Storm 2008: 69-80). Dette materialet vil også bli trukket inn i denne presentasjonen.
Befolkning og næringsliv
Fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet foregikk det en befolkningsøkning tilsvarende
resten av landet også i de områdene der reindriften tidligere hadde vært enerådende (jfr. tabell
5.1. Folketallet i Lenvik, Tromsø Amt og for hele Norge 1769/70-1891, Storm 2008: 57-58). I
Troms fikk blant annet de indre områder i Målselv og Bardu fast bosetning. Også i andre
distrikter økte jordbruksbefolkningen i områder der reindriften tidligere hadde hatt fri adgang.
Dette førte til konkurranse og økt konflikt om bruk av områdene (Volden 1979; jfr. Storm
2008: 76-79). I løpet av 1800-tallet ble det derfor av myndighetene opprettet flere
kommisjoner som hadde som oppgave å se på disse forholdene (jfr. Strøm Bull, Oskal og Sara
2001, Qvigstad & Wiklund 1909b: 52-224). Det ble nedsatt en norsk-svensk lappekommisjon
i 1843 som ikke ga noe resultat. I 1866 ble det på nytt opprettet en felles norsk-svensk
lappekommisjon. Den utførte et omfattende arbeid med møter i de aktuelle områdene, Hvor
det ble tatt opp forklaringer av både de fastboende og reineiere. Dette arbeidet la grunnlag for
Felleslappeloven av 1883 (Prestbakmo 2007, Päiviö 2007).
Stasjonær reindrift i kystområdet – situasjonen 1801
Når en ser på situasjonen for reindriften i kyst- og innlandsområdene i Midt-Troms, så
fremtrer flere forskjellige driftsmåter, som tidligere er beskrevet av Ruong (1937) og Storm
(2008). Ved hjelp av Folketellingen 1801 og Skattemanntallet 1801 gis det et bilde av
forholdene i Gisundområdet og tilstøtende indre områder i Målselv omkring 1800. En
stasjonær reindrift foregikk fortsatt, og den ble utøvet av reineiere med tilhørighet i
kystområdet og av fastboende som drev reindrift i kombinasjon med jordbruk og fiske. I
tillegg foregikk en driftsform i forlengelse av den situasjonen som ble dokumentert av
Schnitler i 1743, der reineiere fra samebyene fra innlandet på svensk side flyttet med sine
hjorder til sommerbeiter i kystområdet (jfr. Delkapittel 4.2.).
Hva den stasjonære driftsformen angår, foreligger det opplysninger om tilholdssted eller
nærmere lokalisering for reineierne – slik som Kistefjell, Bjorelvdalen, Lenvik prestegård,
Fagerfjell og på Senja i Svartfjell, Grønli, Laksefjord og Vasshoug. Tre av lokaliseringene er
knyttet til gårdsdrift. Ifølge folketellingen 1801 var det 19 hushold i Lenvik med tilhørighet
på Senja og på fastlandet som hadde reindrift som hovednæring (Qvigstad & Wiklund 1909b:
361-364; jfr. Storm 2008: 70-73). Alle husholdene oppholdt seg og utnyttet fjellområdene i
Lenvik gjennom hele året. Om tre av disse husholdene – to på fastlandet og et på Senja –
opplyses det at de drev fiske i tillegg til reinholdet. I skattemanntallet var det listet opp 6
reineierne, hvorav én ble karakterisert som fattig, mens de fem øvrige betalte fra én til to ort i
skatt. Fem av disse husholdene er identifisert ved ulike lokaliteter på Senja (Qvigstad &
Wiklund 1909b: 364). I tillegg hadde trolig en rekke av de fastboende jordbrukerne – både
samiske og norske – også sytingsrein til vokting om vinteren hos nomadene, slik det ble
opplyst i 1845 (Stockfleth 1848: 237). Sytingsrein ble eid av fastboende, og voktet av
nomadene. De fastboende hjalp til med flytting av flokken til og fra sommerområdene og ved
større arbeidsoppgaver som merking, skilling og slakting. Slik det her er dokumentert må
området i indre Troms ikke bare betraktes som et vår-sommer- og høstområde, men også som
et gjennomflyttingsområde for grupper som hadde sommerområde på de store halvøyene og
øyene i kystområdet.
44
Figur 6. Kart over samisk og norsk bosetning i et utvalgt område på Senja og i Lenvik i 1801. Kilde Storm 1990:
71, Qvgstad & Wiklind 1909, Foketllingen 1801. Kart Olga Kvalheim Tromsø Museum Universitetsmuseet.
Tabell 1. Bofaste reineiere i Lenvik etter Folketellingen 1801.
Område
Antall
hushold
Antall
personer
Kvinner
Menn
Fagerfjell
Kistefjell
Bjorelvdal
Grønli, Laksefjord
Svartfjell, Senja
Lenvik prestegård
Vashoug, Senja
Til sammen
6
2
2
3
4
1
1
19
34
9
8
17
17
4
3
92
16
5
4
8
6
3
2
44
18
4
4
9
11
1
1
48
Kilde: Folketellingen 1801 Qvigstad & Wiklund 1909: 361-363.
Nomadisk reindrift – Lainiovuoma sameby i første del av 1800-tallet
Når det gjelder den nomadiske reindriften fra innlandet til kystområdene i første del av 1800tallet, kreves det likeledes detaljerte studier av skattemateriale og fogderegnskaper.
Reindriften og utnyttingen av de indre områdene i Troms, er kartlagt av Israel Ruong (1937) i
hans i undersøkelse om befolkningen i Jukkasjärvi sogn, og i en undersøkelse av
reinnomadismen i Torne lappmark gjennomført av Nils Arell (1977). I den tidligere studien
av befolkning og næringsliv i Gressmyrskogen på Senja ble det foretatt en undersøkelse de
45
ulike befolkningsgrupper som utnyttet kystområdene fra 1700- til 1900-tallet (Storm 2008:
69-80).
Opplysninger om flytteveier ble beskrevet i sammenheng med de ulike konflikter mellom den
økende fastboende befolkningen og i sammenheng med de ulike kommisjonsarbeider. I 1862
opplyste lensmannen i Målselv at om våren og høsten benyttet reineierne veier og
overfartssteder over elven og dels til hvileplasser på følgende lokaliteter: I Målselv: “… ved
Fosmoen, Kirkesdalen, Dividalen, mellom Øvergård og Svennesvold, Ropaddalen,
Fagerfjellet, og i Bardo: Sørdalen (mulig på flere steder), Strømsmo, Eggen, Viken,
Rydningen …” (Qvigstad & Wikund 1909b: 415).
Figur 7. Kart over Lainiovuomas sommerområder i Troms etter 1883. Grafikk: Ernst Høgtun, TMU. Kilde:
Reinbeiteområdene 1883. Prestbakmo 2007.
46
Total
1360
685
1390
1755
643
630
1273
1760
587
634
1221
1763
435
446
881
1766
397
408
805
1767
374
375
749
1769
384
423
807
1772
389
427
816
1774
428
460
888
1752
1754
1195
195
Bofaste
Kvinner
671
705
1750
Nomader
Menn
689
Total
1298
Menn
637
Total
661
Menn
Kvinner
År
Kvinner
Tabell 2. Befolkning i Jukkasjärvi 1750–1890. Oversikt over nomader og bofaste. *)
beregnet.
Nomader og
I % av
Nomader
Bofaste
bofaste
total
86*
14*
1800
346 358
704
153 144 297
499
502
1001
70,3 29,7
1810
340 378
718
161 145 306
501
523
1024
70,1 29,9
1820
304 318
622
192 164 356
496
482
978
63,6 36,4
1830
278 316
594
263 248 511
541
564
1105
53,8 46,2
1840
264 323
587
295 294 589
559
617
1176
49,9 50,1
1850
259 315
574
391 380 771
781
695
1476
42,7 57,3
1860
280 320
600
522 526 1048
802
846
1648
36,4 63,6
1870
292 295
587
622 618 1240
914
913
1827
32,1 67,9
1880
268 276
544
723 717 1440
991
993
1984
27,4 72,6
1890
285 279
564
880 837 1717
1165 1116 2281
24,7 75,3
Kilder: Turdfjäll 1779, Wahlund 1932.
Det er her valgt noen eksempler på tidligere flytteveier som gikk gjennom – Balsfjord til
Malangen og Senja. De er dokumentert av Walkeapää (2012) og i Reinbeitekommisjonen
1907. Flytteveiene gikk via nesset, Malangshalvøya/Jáhkotnjárga, mellom Malangen og
Balsfjorden – for de som enten ble værende på Malangshalvøya, eller skulle til Kvaløya /
Sállir. Storparten av reinflokken ble fulgt av vokterne, dels langs fjellsidene og dels på
fjellene (Andresen 1994: 285). I 1908 ga Per Jonsson Pilto - som tidligere hadde flyttet med
Könkämä sameby og på det tidspunktet flyttet med Lainiovuoma sameby – opplysninger om
flytteveien fra innlandet og til Senja som han da flyttet til. Han beskrev den slik:
Norr om Jerta- och Namna-fjällen till Dødesvand, öfver Kamnäsfjäll, förbi Ôvergård,
Bjerkeng, Melkelvli, på södra siden av Takvand, mellan Rognmo och Fredriksberg,
öfver Andsfjäll, Reisenfjäll, öfver Finfjordejdet, langs Kistefjället på sjösidan, där
flyttningsvägen går strax ofvanför de där liggande gårdarnas inmark, tvärs öfver
Bjorälfdalen och til Bukskindfjäll, hvarifrån af lappfogden är anordnad en väg öfver
gårdrukaren Strömmesens egendom ned till “fjären”. Längs “fjären” mot den ofvanför
liggande egendomen är anbragt taggtrådsstängsel; vid flod kunna endast två renar gå
47
vid sidan af hvarandra mellan detta gärde och sjön. När renarna komma in på
taggtrådsgärdet, bli de rädda och kasta sig åt alla håll. På klockarens egendom är det i
“fjären” anbragt en dubbel ståltråd, som hindrar passagen till Bukskindholmen, så att
renen för att komma fram måste taga vägen bortom doktorns egendom. Ôfver dessa
förhållanden ha lapparna förgäfves klagat både hos lappfogde och länsman. De
nämnda två ståltrådarna i “fjären” på klockarens egendom lågo i år nere. (37) Vi ha
alltid begagnat den vägen (Reinbeitekommisjonen 1907: 41).
For samebyene som flyttet mot Tromsøområdet og øyene utenfor, foreligger det opplysninger
fra 1865 om at vårflytting med simler som skulle kalve, foregikk allerede i mars. Det var helst
de som hadde lengst å flytte som lot kalvingen foregå på norsk side. Reineierne reiste deretter
tilbake til Sverige, og i juni kom de tilbake med resten av flokken, hovedsakelig okserein som
ble sluppet ut på Kvaløya. Fra da av utnyttet reindriftssamene oppholdet med fiske i fjordene
og besøk hos venner og kjente. I slutten av juli startet de arbeidet med reinen og melket
simlene i gjerder ved boplassene. Boplassene var faste jordgammer som de benyttet år etter år.
Flyttingen tilbake til høst- og vinterområder startet i september eller oktober måned (Qvigstad
& Wiklund 1909b: 403-404). I perioden fra midten av 1800-tallet til 1920-tallet var
kystområdene tett befolket hver sommer. Tilsvarende forhold gjaldt også til kystområdene i
Midt-Troms. I samebyene som benyttet områdene nord og sør for Dievaidvuovdi/Dividalen
som gjennomflyttingsområder mot Malangen, Lenvik, Senja og eller Sørreisa, var det kun
enkelte grupper som flyttet med to flokker først med simlene og senere med okseflokken. De
fleste flyttet med hjordene udelte slik Walkeapää (2012) oppgir at de fleste hadde udelte
flokker.
De reindriftsgruppene som flyttet med sine hjorder til sommerbeiter på Senja, ble i løpet av
siste halvdel av 1800-tallet gjenstand for stor oppmerksomhet fra myndighetenes side. Ved
svømmingen over Gisundet ved Laukhella i årene omkring 1870, ble det foretatt registrering
av reinere som flyttet, eierforhold, antall/størrelse og sammensetning av reinflokkene. Disse
registreringene gir inntak til et mer komplekst og sammenvevd bilde av reindriften i
kystområdene. Reineierne som flyttet med sin reinhjord over Gisundet besto både av personer
med tilhørighet i Lenvik – dvs. fastlandet og Senja – og av personer med tilhørighet i Vittangi
og Karesuando. Eierforholdene til reinflokkene ble beskrevet slik: “… reineieren eide
halvparten, beboere på Senja resten…”, men andelene i flokken varierte (Qvigstad & Wiklund
1909b: 408-409). Men som denne oversikten gir innsyn i, så ble reindriften med utgangspunkt
i kystområdet drevet i et samvirke med reineiere som hadde tilhørighet i lokaliteter på svensk
side i samebyene i Könkämä og Lainiovuoma (jfr. Storm 2008: 102-105).
48
1869 4
1 fra Lenvik, 3 fra Vittangi
988
Løkhelle
1870 3
3 fra Vittangi
1230
Løkhelle
1871 7
Fra Vittangi, Karesuando
og én fra Senja
1502
Reineierene eide ca. halvparten, beboerne
på Senja resten.
Løkhelle
1872 2
Fra svensk side
1870
Av disse var 836 norske og 534 svenske.
De siste var eid av to reineiere fra svensk
side.
Svømmested
År
Løkhellesundet
Antall reineiere
Fra
Totalt antall rein
Tabell 3. Reinoppsyn ved Gisund 1869-1872 - Reineiere og antall rein
Kommentar
Reineierene eide ca. halvparten, beboerne
på Senja resten.
Reineierene eide ca. halvparten, beboerne
på Senja resten.
Kilde: Qvigstad & Wiklund 1909b: 408-409. [Troms Amtsarkiv]
Organisering og utnytting av områdene i perioden omkring århundreskiftet 1900
Med bakgrunn i den store befolkningsøkningen i løpet av 1800-tallet, og økt utnytting av
dyrkbar jord, ble forholdene knyttet til beiter og utøvelse av reindrift og jordbruk og fehold
mer konfliktfylte. I løpet av århundret ble det igangsatt flere kommisjoner for å utrede
forholdene slik at det kunne ligge til grunn et regelverk som myndighetene kunne styre etter.
Det førte blant annet til at det ble utarbeidet en egen lov om reindrift, den såkalte
“Felleslappeloven av 1883” 2. Regelverket var detaljert og restriktivt og må sees som det gikk
til fordel for den fastboende jordbruksbefolkningen. I følge historiker Bård A. Berg (2008:
166) kan loven kan sies å være grunnet på tre hovedprinsipper som er videreført i senere
norsk og svensk reindriftslovgivning: Distriktsinndeling, anmeldelsesplikt og felles ansvar.
Loven bestemte at det skulle være lappefogdembeter i hvert amt der det ble drevet reindrift.
Hvert amt med reindrift ble delt inn i reinbeiteområder som til dels kunne overskride og gå på
tvers av amtsgrensene, og hvert reinbeiteområde ble inndelt i reinbeitedistrikter. Tromsø amt
ble inndelt i 27 distrikter, og første lappefogd ble ansatt i reinbeiteområdet i Troms fra 1899.
Lappefogdens oppgaver var i hovedsak å forebygge konflikter mellom reindrift og jordbruk,
samt å administrere offentlige tiltak innen reindriften. Loven medførte at svenske samers
beiterett i Norge ble begrenset til tiden mellom mai og september, og norske samers rett til
reinbeite i Sverige til årets øvrige måneder. Begrensningene gjaldt i de områder der jordbruket
og reindriften konkurrerte om samme område.
1883-loven førte også til en regulering av de ulike gruppers bruk av områdene. På slutten av
1800-tallet foregikk lainiovuomasamenes sesongvise flyttinger med reinhjorder i Troms til
følgende distrikter ifølge loven av 1883:
“… 10) Jakonjárgga - halvøya mellom Malangen og Balsfjord, 11) Nordlige del av
Målselvdalen, samt indre områder fra Malangen og i Balsfjord til grensen, 12) Område
som omfattet Kirkesdalen, Iselvdalen og østre side av Bardu, 13) Nordligste del av
Målselvdalen, Lenvik og nordligste del av Sørreisa, 14) Område som omfatter sydlige
2
Felleslappeloven av 1883 eller Lov angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige av
henholdsvis 2. juni / 6. juni 1883.
49
del av Sørreisa, nordlige del av Salangen samt områder i Bardu, 24) Saža-suolo /
Senja …” (Laka 1883: 49-53; jfr. figur 5.2.2.).
Utstrekning og nummerering av distriktene ble endret etter som de var gjenstand for ulike
konvensjoner. Ny distriktsinndeling foregikk samtidig med reinbeitekonvensjonen i 1919 og i
Troms i 1963. Når det gjelder organiseringen av den stasjonære reindriften i de ulike områder
så krever den en egen utredning og sammenstilling av kildemateriale som tar utgangspunkt i
de ulike elementene av den tidligere reindriften innenfor de enkelte distrikter.
For å utrede ulike sider av reindriften og reinbeitespørsmålene ble det etter århundreskiftet
1900, nedsatt kommisjoner i henholdsvis 1906, 1907, 1909 og 1913. Kommisjonene hadde
ulik vinkling, og kom med ulike resultater som fikk ulike konsekvenser for reindriftsutøverne
i Sverige og Norge som hadde beiteområder i det andre landet. Som forberedelser og
underlagsdokumenter til de enkelte kommisjoner ble det foretatt en rekke utredninger, og
mange av disse utgjør i dag viktige kildesamlinger om samisk reindrift, næringsvirksomhet og
andre forhold knyttet til ulike områder fra 1500-tallet og fremover. Et eksempel er
“Dokumenter angaaende flytlapperne m.m. samlede efter renbeitekommissionens opdrag”
(Qvigstad & Wiklund 1909) som ble utarbeidet for Reinbeitekommisjonen av 1907.
Kommisjonsarbeidet førte også til en rekke utredninger og historiske arbeider. Områdene i
Troms var sentrale for å forstå grenseforhandlingene, men kildematerialet har gyldighet langt
utover dette området og gir i dag en mulighet for å foreta studier med nye problemstillinger
knyttet til befolkning, næringsutvikling og utnytting av områdene.
Observasjonene ved reinflyttingen over Gisundet i årene rundt 1870, kan dermed
sammenlignes med det brede dokumentasjonsmaterialet som ble innhentet for
Reinbeitekommisjonen 1907 og i 1913. Det ble i 1913 nedsatt en ny reinbeitekommisjon med
nordisk sammensetning og den ble ledet av den finske statsgeologen Väinö Tanner 3.
Deltakerne i kommisjonen kom fra Finland, Sverige og Norge.Fra samisk hold ble det
oppnevnt representanter fra Sverige og Norge som skulle bistå kommisjonen i deres arbeid
(Reinbeitekommisjonen 1913). Kommisjonen gjorde et meget grundig arbeid som er samlet i
21 bind, inkludert separate bind med bilder og kart (Renbeteskommissionen af 1913: 19141917). I denne prosessen opptrådte en rekke enkeltpersoner som Kristian Nissen 4 i sentrale
3
Väinö Tanner (1881-1948) finsk statsgeolog. finsk geograf, geolog, etnograf og diplomat, professor i geografi
ved Helsingfors universitet 1931–44; bosatt i Sverige og svensk statsborger fra 1944. Hans vitenskapelige arbeid
dreide seg bl.a. om den siste istidens sluttfase i det nordlige Skandinavia, Newfoundlands og Labradors natur- og
kulturgeografi og etnografiske undersøkelser i Nord-Skandinavia og det østlige Canada. Han ledet den svensknorske reinbeitekommisjonen av 1913 (opprettet som en følge av Karlstadforliket i 1905), som foretok nitide
undersøkelser av svenske samers reinbeiting i Troms. Rapporten, som inneholder et rikt billedmateriale, er gitt ut
i 18 bind. Tanner skrev også verket Antropologiske studier inom Petsamo-området I. Skolt-Lapparne (publisert i
Fennia 49, No 4 1929). Dette er et standardarbeid innenfor forskning om samiske samfunnsforhold. (Store
norske leksikon) – Lastet ned 6. juni 2012
4
Kristian Nissen (1879-1968) utdannet teolog, reindriftssakkyndig, forsker i historie, geografi og etnografi. I
tillegg var han språkkyndig og hadde eksamen i kvensk og samisk fra Universitetet i Oslo, der daværende
professor i samisk språk, Konrad Nielsen hadde vært hans lærer. Nissen var sogneprest i Karasjok 1905-1913.
Fra 1909-1912 deltok han som norsk medlem av den norsk-svenske reinbeitekommisjonen sammen med Konrad
Nielsen (f.1875 i Brønnøy - 1953) norsk språkforsker, professor i finsk-ugriske språk ved Universitetet i
Kristiania/Oslo i 35 år. Fra 1912 startet Nissen i en nyopprettet stilling i Landbruksdepartementet i Oslo som
inspektør for reindriften og fortsatte frem til 1926. I denne perioden satt han også som sekretær i
reinbeitekommisjonen av 1913 som Tanner var leder av. Da innstillingen om reinbeitekonvensjonen av 1919
skulle behandles i Stortinget, var det Nissen som førte den i pennen. Senere, mens han virket som domprost og
sogneprest i Tromsø, var Nissen også oppnevnt som statens representant i styret for Tromsø Museum i perioden
50
roller. Nissen hadde erfaring fra kommisjonsarbeidet i 1909. Han var sekretær i kommisjonen
fra 1913-1918, samtidig som han innehadde en nyopprettet stilling i Landbruksdepartementet.
Nissen førte innstillingen om reinbeitekonvensjonen av 1919 i pennen frem til den ble
behandlet i Stortinget (Kolsrud 1949: 165-67, Aarseth 2003: 524-25, Storm 2009).
Stasjonær og nomadisk reindrift
I utredningsarbeidet fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til 1920-tallet var det særskilt
arealutnyttingen som ble undersøkt, med hensyn til reinens beiteområder og da særlig sett i
forhold til gårdbrukernes interesser. Gjennom de ulike kommisjoner ble det utført en rekke
utredninger som på hver sin måte satte fokus på reindrift og landbruksinteresser som jordbruk
og fehold, samt ivaretakelse av skog, Gjennom reinbeitekommisjonen som ble oppnevnt i
1907 ble det i løpet av sommerhalvåret 1908 foretatt systematiske intervjuer av reineiere og
gårdbrukere for å kartlegge de ulike driftsformer og utnytting av områdene innenfor det
enkelte reinbeitedistrikt. Av interesse for denne undersøkelsen er særlig reinbeitedistriktene
10) Jáhkotnjárga, 11) Dødesfjellet / Mauken, 12) Uhccanjárga, 13) Vassbruna / Ávkolat, 14)
Stállonjárga, 24) Senja / Sážžá.
Lainiovuoma og Sarivuoma samebyer
For perioden i første halvdel av 1900-tallet kan utredningene knyttet til
reinbeitekommisjonsmaterialet legges til grunn for en sammenligning med Lars J.
Walkeapääs dokumentasjon som omfatter særlig perioden fra omkring 1910/20 til perioden
etter 1945 og frem til 1960-70-tallet. På bakgrunn av dette materialet ga Kalstad (1974: 91-98)
en oversikt over utnyttingen av områdene nord og sør for Dieváidvuovdi i sammenheng ved
utredning av opprettelse av nasjonalparken på 1970-tallet. Innenfor denne perioden gir også
materialet som Ernst Manker har dokumentert, et bilde av situasjonen omkring 1945.
Innenfor Dieváidvuovdi er 11. reinbeitedistrikt Dødesfjellet /Mauken, lokalisert nord for
dalen og 12. distrikt Uhccanjárga sør for dalen innenfor i perioden 1910-20. Gjennom
Reinbeitekommisjonen utredninger ble situasjonen for fastboende og reindriftsutøvere
dokumentert gjennom befaringer, intervju og kart. Områdene i og rundt Dieváidvuovdi viser
en sterk utnytting både av samebyene som benyttet områdene til sommerbeiteområde og de
øvrige byene som benyttet dalføret som gjennomflyttingsområde til sommerbeiteområdene
ved kysten. Disse samebyene flyttet gjennom områdene før Lainiovuoma og Sarivuoma som
tradisjonelt har utnyttet områdene, kom for å være der med sine flokker hele sommeren.
For samebyene som benyttet områdene til gjennomflytting, ble opphold ved ulike steder og
områder utnyttet langs flytteveiene blant annet til hvileplasser, kalvingsland og til
melkegjerder om høsten.
1926-1936 (Kolsrud 1949: 165-67, Aarseth 2003: 524-25). I årene 1931-1936 hadde han ansvaret for de samiske
samlingene ved muséet (Tromsø Museums Årsberetninger 1931-35, 1935-36).
51
Figur 8. Utsnitt av kart over reinflyttinger i Troms (Nissen 1912).
52
Utnyttingen av områdene i tilknytning til reindriften nord og sør for Dieváidvuovdi gir
Kalstads (1974: 91-98) oversikt et detaljert bilde av. Han så særlig på utnyttingen av
områdene fra 1800-tallet og særlig for perioden 1920-tallet og frem til 1940-tallet. Området
var tradisjonelt nyttet som vår-, sommer- og høstbeiter, men særlig som sommerbeite for rein
tilhørende samebyene Lainiovuoma og Sarivuoma. Grensen mellom samebyene fulgte gjerne
elvedalene. Reindriftsformen som ble kalt storgruppereindrift som foregikk som en lengre
endringsprosess startet som en ny epoke fra slutten av 1800-tallet og varte frem til
etterkrigstiden. Om sommeren ble reinflokkene ble slått sammen til store enheter, og et
forholdsvis stort antall familier tok felles bosted, hvor de bodde fast. Reinen ble kantbevoktet
av utsendte gjetere eller fra faste vaktsteder. Den daglige kontakt mellom familie og rein ble
mindre, og reinmelkingen fikk ikke lenger den samme betydningen. I sommerhalvåret ble det
holdt geiter for å skaffe melk. Om vinteren ble disse passet av bøndene mot en viss
godtgjørelse. Store sperregjerder ble satt opp for å holde dyrene innenfor avgrensete områder.
I 1870-årene ble det bygget et sperregjerde mellom Altevatn/Álttesjávri og Dieváidvuovdi og
på denne strekningen ble det bygget et nytt gjerde i 1920-årene. Sommerboplasser for
Sarivuoma sameby skiftet ofte og var lokalisert utenfor reinbeiteområdet i Sarevuopmi og
Giepanjávri, enten på norsk eller svensk side, og for Lainiovuoma sameby var
sommerbostedene rundt Devvdesjávri og i Devddesvuopmi.
Om våren foregikk ofte vårflyttingen for Sarivuoma sameby ved Hávggavuopmi, og da ble
okseflokken skilt fra de drektige simlene før kalvingen. Skillingen skjedde oftest i
Iddjanjunniområdet. Kalvingsplasser i Anjavuopmi, Skaktarvárri og i Dieváidvuovdi mot
Jerta og Julusvárri. Simle og okseflokkene ble gjett hver for seg, til de ble flyttet sammen et
par uker før midtsommer. Reinmerkingen foregikk på isbreer, på odder i innsjøer som i
Vuomajávri. Lainiovuoma flyttet med udelt flokk inn i området omkring 1. mai. Oksereinen
skilte seg selv ut fra simlene. Kalvingsområdet var ofte i Skaktarvággi. Simleflokken ble
voktet i kalvingstiden. Sommerbeiteområdene var stort sett vest for Devddesjávri. Fra august
ble flokken flyttet østover rundt Devddesjávri der også familiene oppholdt seg. Her ble det
foretatt daglig melking av reinen. Reinmerkingen foregikk på isbreer eller i merkegjerder.
Flyttingen om høsten foregikk omkring 15. september. Fra begynnelsen av 1920-årene ble det
faste sommerboplasser og for Sarivuoma var de lokalisert ved Gaicaluokta og Accegohppe,
og for Lainiovuoma var det områdene i Iddjanjunni og Devddesvuopmi.
I tillegg til utredningene foregikk det innsamling og forskning. En omfattende dokumentasjon
og innsamling ble foretatt på oppdrag fra Nordiska Museet i Stockholm. I Troms foretok
Ossian Elgström 5 i perioden 1916-19 en større undersøkelse om karesuandosamene og
lainiovuomasamene 6 (Elgstrøm 1922) som også ble beskrevet i hans reisebeskrivelser
(Elgstrøm 1919, 1922). Undersøkelsene gir en oversikt over befolkning, reindrift og flyttinger
som er illustrert med skisser, akvareller og fotografier. Flyttingene fra vinterområdene til de
ulike sommerområdene ble dokumentert og beskrevet på en måte som gir et godt bilde av
flyttingenes omfang i denne perioden. Arbeidet ble foretatt samtidig med at forhandlingene
om reinbeitekonvensjonen 1919 pågikk og ble avsluttet, og før konvensjonens bestemmelser
trådte i kraft. .9) Beskrivelsen av de ulike aktivitetene kan sammenlignes med de tilsvarende
forhold i undersøkelsesområdene både i innlandet omkring Dieváidvuovdi og i områdene ut
5
Ossian Elgstrøm (1883-1950). Elgstrøm var utdannet ingeniør, men hadde også studert kunst i Stockholm,
København og i Paris i årene 1906-1908.
6
Ossian Elgstrøm: Karesuandolapparna Etnografiska skisser från Köngämä och Lainiovuoma 1916-1919 (1922).
Han skrev sine reiser med könkämävuomasamene og jukkasjärvisamene i bøkene “Lappalaiset” (Elgstrøm
1919), “Hyperboreer” (Elgström 1922).
53
mot kysten. Elgstrøms (1919, 1922) levende beskrivelser om hans møter med befolkningen og
en rekke ulike forhold på sommerbostedene i årene 1916-1919 gir en bakgrunn for Lars J.
Walkeapääs (2009, 2012) retrospektive beskrivelser. En samtidig beretning ble gitt fra samisk
side der det ble sett et stort behov for å redegjøre om forholdene som nå var i ferd med å
endres. Johan Turi 7 ga en aktuell beskrivelse av et samisk samfunn som sto midt oppe i
gjennomgripende endringer i sitt arbeid “Muitalus sámiid birra” (1911, 1965, 2011, 2012).
Hans fortelling omhandler delvis undersøkelsesområdene og naboområdene i sør.
I første halvdel av 1940-tallet utførte etnografen Ernst Manker 8 en undersøkelse av reindriften
i samebyene fra Könkämä- / Lainiovuoma i nord til Idre i sør, publisert i verket “The
Nomadism of the Swedish Mountain Lapps. The Siidas and their Migratory Routes in 1945”
(1953). For å gi et situasjonsbilde i 1945, bygget undersøkelsen på en systematisk innsamling
og dokumentasjon for årene fra 1943 og utover. Her presenteres en oversikt over
befolkningen i reindriften oppdelt i samebyer med detaljerte beskrivelser av områder og
flytteruter. Det gis informasjon om familier, antall personer, antall rein, flytterutene, vår og
høst, skissert med boplasser og angitte avstander. Flytterutene ble også kartfestet i målestokk
1: 500 000. For Lainiovuoama sameby var det i 1945 ifølge Manker (1953: 75-82) seks
sambyer (Tamokdalen, Kitti, Idivuoma, Henrik Simma, Marainen og Simma) med til sammen
39 familier og 138 personer. Til sammen var det ca. 7000 rein fordelt på 40 merker.
Sommerområdene var lokalisert i Tamokdalen, Devddesvuopmi og Idjanjunje i
Dieváidvuovdi, jfr. tabell 5.2.4.
15
Marainen
10
16
Simma
6
Sum
39
Tamokdalen
Devddesvuopmi
Devddesvuopmi
Devddesvuopmi
Idjanjunje i
Dieváidvuovdi
Idjanjunje i
Dieváidvuovdi
Antall merker
7
6
5
5
Antall rein
Sameby
Tamokdalen
Kitti
Idivuoma
Henrik Simma
Antall personer
Nr
11
12
13
14
Sommer
Antall familier
Tabell 4. Lainiovuoma sameby, befolkning, antall rein, merker og slektsnavn i 1945
37
19
17
19
1800
830
1000
1100
7
6
5
5
22
1610 11
24
650
6
Slektsnavn (antall familier)
Marakatt (5), Unga (1), Nutti (1)
Kitti (2), Blind (2), Labba (1), Orbus (1)
Idivuoma (3), Nutti (2)
Simma (1), Labba (3), Nutti (1)
Marainen (3), Sunna (1), Piltto (2), Nutti
(2), Bals (1), Tomma (1).
Simma (4), Labba (1), Heikka (1).
138 6990 40
Kilde: Ernst Manker 1953.
7
Johan Turi (1854-1936) arbeid “Muitalus sámiid birra” (1911, 1965, 2011, 2012). Emilie Demant-Hatt (18731958) reiste til Nord-Sverige på begynnelsen av 1900-tallet. Etter sitt første besøk dro hun tilbake til Danmark
der hun fikk undervisning i samisk og hun kom deretter tilbake og deltok i 1907-1908 blant annet på vårflytting
over til norsk side til Tromsø. Dette er beskrevet i “Med Lapperne i Højfjeldet” (Demant-Hatt 1913).
8
Ernst Manker (1893-1972) var utdannet geograf fra Gøteborgs universitet i 1924, og ble i 1939 intendent ved
samisk avdeling, Nordiska Museet i Stockholm. Hans forskning omfatter en rekke temaer som dokumentasjon av
religiøse steder og gjenstander som (sjaman)-trommen, villreinfangstanlegg.
54
Konsekvenser av reinbeitekonvensjonen 1919
Reinbeitekonvensjonen undertegnet mellom Sverige og Norge ble 5.2.1919. Den var et
resultat av forhandlinger som var blitt innledet i 1913, og dette må igjen sees avslutningen på
en langvarig prosess mellom de to land. Konvensjonen ble ratifisert av landene samme år.
Den besto av mer enn 200 paragrafer som ga svært detaljerte regler om ordningen av
beitetrafikken over grensen. Den trådte i kraft 1.1.1923. Konvensjonen førte til at svenske
samers reindrift i Norge ble begrenset. De ble tildelt 37 sommerbeitedistrikter i Norge som de
fikk enerett til. De norske samene kunne i henhold til konvensjonen utnytte
vinterbeiteområder i Sverige uten kvantitetsbegrensninger og klare geografiske avgrensninger.
Norsk reindrift ble som nevnt ovenfor, regulert i henhold til ”felleslappeloven” av 1883 med
opprettelse av reinbeiteområder inndelt i reinbeitedistrikter. Utstrekning og nummerering av
distriktene ble endret etter som de var gjenstand for ulike konvensjoner. Næringen fikk ny lov
i 1933, og den omfattet Finnmark og de øvrige reindriftsområder. Reindriftsloven er senere
revidert i takt med endringer i samfunnet, både i det norske og i det samiske. I perioden etter
siste krig har det ikke minst fått betydning at reindriften også er kommet med blant de
næringene som nyter godt av offentlige tilskuddsordninger som forvaltes av myndighetene og
reindriftens organer i felleskap (Berg 1999, 2007: 155). Etter 1963 ble norsk reindrift regulert
i følgende reinbeitedistrikter i Midt-Troms: “… 15) Nord-Senja - Nuorta Sázzá, 16) Sør-Senja
- Oarjjit Sázzá, 20) Hjerttind - Stállonjárga, 26) Tamok – Rosta, 27) Mauken – Meavki, 28)
Dividalen – Deavddis, 29) Altevatn – Uhcanjárga, 30) Fagerfjell …”.
Når det gjelder reindriften som gjennom årssyklusen har og utnytter bruksområder på begge
sider av grensen mellom Norge og Sverige er det også senere oppnevnt kommisjoner som har
utredet de ulike spørsmål. I 1964 ble det opprettet en svensk-norsk reinbeitekommisjon som
kom med sin “Innstilling; den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964” (1967). Historiker
Ove Bjarnar (1982) har redegjort om prosessen som lå til grunn for forhandlingene mellom
Norge og Sverige i perioden 1959-1972 og konvensjonen i 1972. Reinbeitekommisjonens
innstilling resulterte i konvensjonen av 1972 som igjen medførte en kraftig reduksjon av
sommerbeiteområdene for reinhjordene tilhørende svenske samer, og vinterbeiteområder for
samer fra norsk side fikk fastere rammer med avgrensning av områder og tids- og
kvantitetsbegrensning for hvert område. I 1985 ble det foretatt en liten utvidelse av areal på
norsk side. 1972-konvensjonen fremtvang store omstillinger for reindriftssamene både i
Norge og Sverige. Her ble også foreslått at landene skulle utarbeide og realisere en nasjonal
reindriftspolitikk (Evttohus/ Innstilling … 1999: 45, Päiviö 2007). For reindriftssamene i
Lainiovuoma sameby ble dette i hovedsak avslutningen for sommerbeiteområder for deres
reinhjorder langs kysten i Troms.
Konvensjonen skulle ha varighet frem til 2002, men ble senere forlenget frem til 2005 i
påvente av ny konvensjon. Fra 2005 ble ikke konvensjonen forlenget, og det forelå ingen
gyldig nåtidig avtale. Mens arbeidet med et nytt forslag foregikk, har reindriftsutøverne i
samebyene på svensk side påberopt seg rett til bruk av sommerbeiteområder på norsk side i
Troms med grunnlag i Lappekodisillen. Et forslag til ny konvensjon ble presentert og sluttført
i 2009, men dette arbeidet ble avbrutt 9. I løpet av 2011/2012 er det opprettet en ny kommisjon
til å utrede forholdene.
9
Vinteren 2009 sluttførte de to lands forhandlingsdelegasjoner sitt arbeid i Stockholm, og forhandlingsresultatet
er overlevert de respektive lands departementer for oppfølging. Det planlegges at en ny konvensjon vil tre i kraft
i 2010 (Konvensjon mellom Norge og Sverige om grenseoverskridende reindrift 24. februar 2009).
55
En analyse av endringene i driftsmønsteret som på daværende tidspunkt innebar kortere
flyttinger og en stordrift med sommerbeiteområder i indre Troms, ble foretatt for Jukkasjärvis
vedkommende av Israel Ruong (1937) 10. I sin undersøkelse om reindriftssamene la han
hovedvekt på situasjonen rundt århundreskiftet 1900 og frem til situasjonen på 1930-tallet.
studerte han forholdene etter iverksettelsen av 1919-konvensjonen i det området som ble
omfattet av Jukkasjärvi prestegjeld og de tilstøtende beiteområder i Sør-Troms.
For samene på svensk side fra Karesuando, Enontekis, Jukkasjärvi-området og sørover
innebar konvensjonen store endringer. Tilgang til sommerbeiteområde for reinhjordene på de
store øyene i Troms som Kvaløya og Senja falt ut etter konvensjonen 1919. Reintallet i
samebyene i området ble kraftig redusert på grunn av innskrenkningen av
sommerbeiteområdene. En annen konsekvens av avtalen var at utvalgte grupper på svensk
side måtte flytte sine reinhjorder til nye beiter lenger sørover. Mange samer fra blant annet
Könkämä- og Lainiovuoma flyttet. Denne tvangsflyttingen – ”bággojohtimat”, førte til
personlige tragedier for mange, i og med at de ble presset til å forlate områder med beiter,
boplasser og innretninger hvor de hadde nedlagt et livsverk. Dette er studert og beskrevet av
en rekke forskere og personer og etterkommere av deltakere som opplevde disse endringene
(Beach 1981, Åhrén 1979, Marainen 1996, Idivuoma 1970, Kalstad og Brantenberg 1986).
10
Israel Ruong (1903-1986). same fra bygden Harrok i Arjeplog med pitesamisk som morsmål, utdannet i Luleå.
nomadeskolelærer omkring 1920-30-tallet (Ruong 1937: 6), og senere som nomadeskoleinspektør i årene 194767 (Thomassen 1997: 118). Ruong studerte samisk språk og språkvitenskap og tok doktorgrad om
verbavledninger i Pite-samisk i 1943, professor i samisk ved Uppsala Universitet. Hele sitt liv arbeidet han med
samiske spørsmål fra ulike perspektiv som språkforsker, mer geografisk inspirerte artikler, som redaktør av
Samefolket i perioden 1960-73 og som ordfører i Svenske Samers Riksforbund. Han skrev lærebøker i samisk
språk og kulturhistorie og en rekke artikler (Thomasson 1983, 1996: 117-30, Storm 1997).
56
Figur 9. Kart Bággojohtimat – tvangsforflyttinger i Sápmi. Bággojohtimat Davvi-Sámis riikrájiid giddema
geažil1852, 1889 ja 1944. Kart: Tromsø Museum.
Tilsvarende gir Walkeapääs (2009, 2012) beskrivelser fra Tromsøområdet om reinflytting
som foregikk til Andersdalen i Norge frem til og delvis under den 2. verdenskrig. Dette
flyttemønsteret ble delvis avsluttet, og de valgte å flytte til Jokkmokk i siste del av
krigsperioden, i 1944. Dette ledet til at disse områdene sto tomme etter 1945. Da
konvensjonen av 1919 kom opp til fornyelse og revisjon i 1949 (St. prp. nr. 57, 1950), førte
dette vakumet til en ny avgrensning av beiteområdene på norsk side, med henvisning til den
bruksendringen som var foregått under krigen. For de tidligere områdene som lainiovuomaog sarivuomasamene hadde benyttet som i distrikt 11 Dødesfjellet /Mauken og 12 Uhcanjárga,
så ble de halvert, og distrikt 14 og deler av 16 falt ut, og flyttingene i Midt-Troms ble
avgrenset og innskrenket til bestemte arealer i indre Troms.
Konklusjon
Områdene i Dieváidvuovdi har vært arena for flytting av reinhjorder mellom innland og
kystområder og inngått som en sentral historisk forutsetning og en del av næringsgrunnlaget
for samisk befolkning i innlandet og i kystområdene gjennom mange hundre år. Under
skiftende vilkår og forskjellige ideologiske strømninger har flytting mellom innland og
kystområder stått sentralt ved spørsmål om grenser og trekking av disse, og de har vært tema
for en rekke utredninger og politiske overveielser. Samtidig skulle denne gjennomgangen vise
at det fortsatt er behov for nye studier med ulike tilnærminger knyttet til de ulike endringer av
driftsmønster og utnytting av områdene gjennom tidene. Først i de senere tiår har den
57
reindriftssamiske utnyttingen av kystområdene blitt gjenstand for mer systematisk forskning,
gjennom ulike avhandlinger, tilrettelegging av historiske kilder og lokalhistoriske
undersøkelser. Ved slik å rette fokus på de ulike driftsmønster og endringene i driftsformene
fra 1700-tallet og frem til slutten av 1900-tallet, synliggjøres en rekke endringer også av
utnyttingen av de ulike områdene i indre Troms som i Dieváidvuovdi og de tilstøtende
områdene ved kysten og på de store øyene.
Litteratur
Andersen, Oddmund 2008. Reindriftens oppkomst i Nordre Nordland. Kapittel 4 i Nordlands
kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Bjørg Evjen & Lars Ivar
Hansen (red.). Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv.
Pax Forlag A/S, Oslo. : 113-149
Andresen, Astri 1991. Omstillingstid. Nomadisk reindrift i Torne lapmark og Troms 1840 1920. Avhandling for dr. philos., Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i
Tromsø.
Andresen, Astri 1994. Handelsfolk og fiskerbønder 1794 - 1900. Tromsø gjennom 10000 år.
Utgitt av Tromsø kommune.
Arell, Nils 1977. Rennomadismen i Torne lappmark – markanvändning under
kolonisationsepoken i fr. a. Enontekis socken. Geografiska institutionen, Umeå
Universitet. Meddelande nr. 24. Kungl Skytteanska samfundets handlingar No 17,
Umeå.
Beach, Hugh 1981. Reindeer-Herd Management in Transition. The Case of Tuorpon Saameby
in Northern Sweden. Uppsala studies in cultural anthropology No. 3. Almqvist &
Wiksell International, Uppsala.
Berg, Bård A. 1999. Mot en korporativ reindrift: Samisk reindrift i Norge i det 20. århundre –
eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland. Dr. art. avhandling,
Universitetet i Tromsø.
Berg, Bård A. 2008. Utviklingen av reindriften i Nordre Nordland 1750-2000. Kapittel 5 i
Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Bjørg Evjen
& Lars Ivar Hansen (red.). Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i
historisk perspektiv. Pax Forlag A/S, Oslo. : 151-191
Bjarnar, Ove 1982. Forhandlingene om ny reinbeitekonvensjon mellom Norge og Sverige
1959-1972. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø, Tromsø.
Broderstad, Else-Grete, Niemi, Einar & Ingrid Sommerseth (red.) Grenseoverskridende
reindrift før og etter 1905. Skriftserie nr. 14, Sámi dutkamiid guovdáš/Senter for
samiske studier, Tromsø.
Elgstrøm, Ossian 1919. Lappalaiset. Resor i Lappland och Norge. Albert Bonniers Förlag,
Stockholm.
Elgstrøm, Ossian 1922a. Karesuandolapparna. Etnografiska skisser från Köngämä och
Lainiovuoma 1916-1919. Åhleén & Åkerlunds Förlag A.-B., Stockholm.
Elgstrøm, Ossian 1922b. Hyperboreer. Reseliv och forskningar bland Jukkasjärvilapparna
1919-1920. Albert Bonniers Förlag, Stockholm.
Evjen, Bjørg & Lars Ivar Hansen (red.) 2008. Nordlands kulturelle mangfold. Etniske
relasjoner i historisk perspektiv. Pax Forlag A/S, Oslo.
58
Falkenberg, Johannes (red.) 1943. Hans Skanke Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ Pars
Qvarta…, Nordnorske samlinger V, Oslo.
Hammond, Hans 1787. Den Nordiske Missions-historie i Nordlandene, Finmarken og
Trundhiems Amt til Lappers og Finners Omvendelse, fra første Begyndelse indtil hen
udi Aaret 1727, da Lappernes og Finnernes Apostel Thomas von Westen døde,
tilligemed denne udødelige Mands Levnetsbeskrivelse : samt Anhang om de første
Missionariis og andre Missionens Medhielpere / uddragne af offentlige Brevskaber og
egenhændige. Haandskrifter. Gyldendal, København. : 951 s
Hansen, Lars Ivar & Bjørnar Olsen 2004. Samenes historie fram til 1750. Cappelen
Akademisk Forlag, Oslo.
Hansen, Lars Ivar 2001. Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751:
Folkeslag – strategier – prinsipper. I Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger
knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år. (red.) Fredrik Fagertun, Jan Eivind Myhre &
Teemu Ryymin, Speculum Boreale, Skriftserie fra Institutt for historie, Universitetet i
Tromsø Nr. 1.: 11-51
Hansen, Lars Ivar 2003a. Astafjord bygdebok. Historie 2. Astafjord ca.1570- ca.1730. Utgitt
av Lavangen kommune.
Hansen, Lars Ivar, 2003b. Trondenes kannikgjeld. I Imsen, Steinar, (red.) “Ecclesia
Nidrosiensis 1153-1537” – søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie.
Tapir akademisk forlag. : 255-77
Hansen, Lars Ivar 2007. Grenseoverskridende reindrift i en grenseløs tid. Reindrift i Nordre
Nordland på begynnelsen av 1600-tallet. I Broderstad, Else-Grete, Niemi, Einar &
Ingrid Sommerseth (red.) Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905. Skriftserie
nr. 14, Sámi dutkamiid guovdáš/Senter for samiske studier, Tromsø.: 21-36
Idivuoma, Per 1970. Om statens förmynderi över samerna. I Samemakt! Välfärd till döds eller
kulturelt folkemord? Andreas Küng (red.), Ráben & Sjögren, Stockholm. : 121-134
Ingold, Tim 1980. Hunters, pastoralist and ranchers. Reindeer economies and their
transformations. Cambridge University Press.
Johan Albert Kalstad 1976. Samene og Dividalen. I: Vorren, K.-D. (red) Norges
nasjonalparker Øvre Dividal. Luther Forlag, Oslo. : 91-98.
Kalstad, Johan Albert 1982. Kystsamisk reindrift. I Kystsamisk bosetting, Bjørn Aarseth (red.)
Ottar – Tidsskrift for nordnorsk natur og kultur, Nr. 137 (4), Tromsø Museum,
Universitetet i Tromsø. : 39-43
Kalstad, Johan Albert & Odd Terje Brantenberg 1987. Reindrift, samisk samfunn og kultur på
Saltfjellet. Vassdragsutbygging i Saltfjellet-Svartisenområdet. Samisk-etnografisk avd.,
Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø.
Kolsrud, Oluf 1949. Kristian Nissen. Norsk Biografisk leksikon Bd. X. A. W. Brøgger & E.
Jansen (red.). Oslo. : 165-67
Lae, Erling [1977] 2003. Fra Karlstadkonvensjon til reinbeitekonvensjon. Forhandlingene i
reinbeitesaken mellom Norge og Sverige fram til reinbeitekonvensjonen av 1919.
Dieðut nr 4, Sámi instituhtta, Guovdageaidnu. [Hovedoppgave i historie, Universitetet
i Oslo.]
Lae, Erling 2007. Lappekodisillen og 1905: Forspillet til Karlstad-forhandlingene. I
Broderstad, Else-Grete, Niemi, Einar & Ingrid Sommerseth (red.)
59
Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905. Skriftserie nr. 14, Sámi dutkamiid
guovdáš/Senter for samiske studier, Tromsø. : 51-70
Larsen, Dag A. & Kåre Rauø 1996. Dombok Torneå Lappmark, Jukkasjärvi og Enontekis
tinglag 1737-1740. Transkribert Lenvik Bygdemuseum. Lenvik Bygdemuseum,
Finnsnes.
Lasko, Lars-Nila (red.) 1989. Lappecodicillen av 1751 – Var det Samernas Magna Charta?
Dieđut nr. 1. Sámi Instituhtta, Guovdageaidnu.
Manker, Ernst 1953. The Nomadism of the Swedish Mountain Lapps. The siidas and their
migratory routes in 1945. Acta Lapponica. VII., Nordiska Museet, Almqvist &
Wiksells Boktryckeri aktiebolag, Uppsala.
Marainen, Johannes 1989. Riksgrensene og samers statstilhørighet. I Grenser i Sameland (red.)
Bjørn Aarseth. : 83-91
Marainen, Johannes 1996. Tvångsförflyttning av samer. Norbotten. Norrbottens Museum
Årsbok. Piteå. : 62-79
Mordt, Gerd (Utg.) 2008 Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske
Kanselli 5. Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag Nordland, Troms.
Riksarkivet/Solum forlag, Oslo.
Nissen, Kristian 1912 - Kart
NOU 2007: 14 Samisk naturbruk og rettsituasjon fra Hedmark til Troms. Bakgrunnsmateriale
for Samerettsutvalget. Avgitt til Justis- og politidepartementet 3. desember 2007.
Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning, Oslo.
Pedersen, Steinar 2006. Lappekodisillen i Nord 1751-1859. – Fra grenseavtale og sikring av
samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling dr. philos.,
Institutt for historie, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.
Prestbakmo, Hans 2007. Bardu og Målselv – ”østlappenes land”. Skániid girjie, Harstad.
Päiviö, Nils Johan 2007. Gränsöverskridande renskötsel. Historisk belysning. I NOU 2007: 14
Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms. Bakgrunnsmateriale for
Samerettsutvalget. : 499-544
Qvigstad, Just K. & Karl B. Wiklund 1909a. Dokumenter angaaende flytlapperne m.m.
samlede efter renbeitekommissionens opdrag, Bind I. Renbeitekommissionen af 1907.
Qvigstad, Just K. & Karl B. Wiklund 1909b. Dokumenter angaaende flytlapperne m.m.
samlede efter renbeitekommissionens opdrag, Bind II. Renbeitekommissionen af 1907.
Qvigstad, Just & Karl B.Wiklund 1929. Major Peter Schnitlers
Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745. Utgitt av Kjeldeskriftfondet. Bind II.
Oslo. = Schnitler 1929
Ruong, Israel 1937. Fjällapparna i Jukkasjärvi socken. Geographica skrifter från Upsala
Universitets Geografiska Institution, N:o 3, Uppsala.
Skanke, Hans [1730] 1943. Epitomes historiæ missionis lapponicæ, pars qvarta. Utgitt ved
Johs. Falkenberg i Nordnorske samlinger hefte 1, vol. V. Oslo.
Stockfleth, Nils Vibe 1848. Bidrag til Kundskab om Finnerne i Kongeriget Norge. Forlagt af
C. A. Dybwad. Trykt hos W.C. Fabritius, Christiania.
60
Storm, Dikka 1990. Kystsamisk bosetning i Sør-Troms. Etableringen av en markebygd og
ressursutnyttingen i området. En undersøkelse i Gressmyrskogen på Senja.
Hovedoppgave i geografi. Universitetet i Bergen.
Storm, Dikka 2008. Gressmyrskogen – en bygd på Senja. Bosetningsmønsteret i
markebygdene 1700-1900. Skrifter for Senter for samiske studier nr. 15, Senter for
samiske studier, Universitetet i Tromsø.
Storm, Dikka 2009. Könkämävuomasamenes flytninger til sommerområdene i Troms fylke –
en forskningshistorisk oversikt. I Lars J. Walkeapää, Könkämävuoma-samernas gamla
renflyttningar och sommarbosättningar i Troms fylke - i sommerhalvåret från april till
september 1900-1944. Tromsø Museums Skrifter XXXI, Tromsø Museum –
Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø. : 13-44
Storm, Dikka 2011. Statsmakt og misjon. I “Da det nordlige ble en del av Norge”. Storm, D.
& A. Hesjedal (red.). Ottar-Populærvitenskapelig tidsskrift fra TMU, nr 3/286,
Tromsø Museum - Universitetsmuseet. : 70-75
Strøm Bull, Kirsti, Oskal, Nils & Mikkel Nils Sara 2001. Reindriften i Finnmark: rettshistorie
1852-1960. Cappelen akademisk, Oslo.
Turdfjäll Turdfjäll, Jacob 1779. Utdrag af Juckasjervi Församlings Kyrko-Böcker och FolkTabeller, för 50 år, ifrån 1725, til och med 1774, med Anmärkningar; Kungl.
Vetenskaps Akademiens Handlingar, Stockholm.
Turi, Johan, Demant-Hatt, Emilie, Lundbohm, Hjalmar 1911. Muittalus samid birra = En bog
om lappernes liv / af den svenske lap Johan Turi; udgivet med dansk oversættelse af
Emilie Demant ; paa foranstaltning og med forord af Hjalmar Lundbohm. - 3.
gennemsete opl. Lapparne och deras land ; 1, Stockholm.
Turi, Johan, Ruong, Israel 1965. Mui'talus sámiid birra, Skolöverstyrelsen, Stockholm.
Turi, Johan 2010. Muitalus sámiid birra. Doimmahan Mikael Svonni. ČállidLágádus,
SÁMIacademica Nr. 3, Ráiddu doaimaheaddji Harald Gaski. Waasa Graphics Oy,
Vaasa.
Turi Johan 2011. Muitalus sámiid birra. Doimmahan Mikael Svonni. ČállidLágádus,
SÁMIacademica Nr. 3, Ráiddu doaimaheaddji Harald Gaski. Waasa Graphics Oy,
Vaasa. Oversettelse ved Harald O. Lindbach.
Volden, Johanne 1979: ’Samer og bumenn i Målselv 1788 til 1900’ Hovedoppgave i historie,
Universitetet i Trondheim.
Wahlund, Sten 1932. Demographic studies in the nomadic and the settled population of Northern
Lapland. Uppsala.
Walkeapää, Lars J. 2009. Könkämävuoma-samernas gamla renflyttningar och
sommarbosättningar i Troms fylke - i sommerhalvåret från april till september 19001944. Tromsø Museums Skrifter XXXI, Tromsø Museum – Universitetsmuseet,
Universitetet i Tromsø.
Walkeapää, Lars J. 2012. Lainiovuoma-samernas gamla renflyttningar till Norge. Om
sommarbosättningar i Troms fylke på 1900-talet. CBM:S Skriftserie 52. CBM
Centrum för biologisk mångfald. Uppsala universitet. DanagårdLITHO AB.
Åhrén, Ingvar 1979. Tvångsförflyttning eller dislokation. Nordsamenes förflyttning till södra
Lappland. Norbotten. Norrbottens Museum Årsbok 1976-77. Luleå. : 107-143
61
Aarseth, Bjørn (red.) 1989. Genser i Sameland. Samiske samlinger Bind XIII. Norsk
Folkemuseum, Oslo.
Aarseth, Bjørn 2003. Kristian Nissen. Norsk Biografisk leksikon Bd. 6. Hovedred. J. G.
Arntzen, Red. råd. K. Helle. Kunnskapsforlaget, Oslo : 524-25
Utredninger, lover, beretninger
Berättelse afgifven af 1906 Års Renbeteskommission. Stockholm 1913.
Evttohus / Innstilling. Norgga – Ruoŧa Boazoguohtunkommišuvdna 1997 / Norsk-Svensk
Reinbeitekommisjon av 1997. Gárvvistuvvon miesse mánu 2001 / Avgitt mai 2001.
Helsset / Helsingfors.
Forslag til konvention mellem Norge og Sverige angaaende Flytlappenes adgang til
renbetning avgit december 1918 av opnævnte norske og svenske delegerte. Stockholm
1919.
Innstilling 1967. Innstilling avgitt av den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964. Oslo.
Kungl. Utrikesdepartementet 1967. Svensk-norska Renbeteskommissionen av 1964.
Betänkande. Kungl. Boktrykkeriet, P. A. Norstedt & Söner, Stockholm.
Laka bagjesami harrai dain ovtastattujuvvum gonagasrikain Norgast ja Ruoŧŧarikast. Lov
angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige [av 2. juni / 6. juni
1883]. Samas jorggali J. K. Qvigstad. Kristianiast 1884. = Felleslappeloven 1883
Renbeteskommissionen af 1907, 1909. Protokoll öfver de af kommissionen år 19008 i
Tromsö amt hållna förhör jämte Register och det til grund för förhören liggande
Frågeformulär. Kungl. Boktryckeriet. P. A. Norstedt & Søner. Stockholm.
Renbeteskommissionen af 1913 handlingar. (1914-1917). Stockholm.
St. prp. nr. 47. (1919) Om godkjendelse av konvensjon mellem Norge og Sverige angående
flytlappene adgang til renbeitning. Utenriksdepartementet.
St. prp. nr. 57. (1950) Om innhenting av Stortingets samtykke til å ratifisere en konvensjon
mellom Norge og Sverige om endring i konvensjonen mellom de to land av 5. februar
1919 om flyttlappenes adgang til reinbeiting, undertegnet i Oslo 14. desember 1949.
Internett
Konvensjon mellom Norge og Sverige om grenseoverskridende reindrift 24.02.2009 – http:
//www.reindrift.no/print.gan?id=4605&subid=0&printFriendly=yes – Lastet ned
20.04.2009
62
7. Kulturmodifiserte trær i Dividalen
Andreas J. Kirchhefer
Introduksjon
Samene i Dividalen, på sammen måte som andre urfolk i verden, brukte trærnes innerbark til
kosttilskudd (f.eks. Bergman m.fl. 2004; Mobley & Eldridge 1992; Niklasson m.fl. 1994;
Östlund m.fl. 2009; Rhoads 1992; Swetnam 1994; Zackrisson m.fl. 2000). I Dividalen er det
furua som er ressursgrunnlaget. Sporene bevares i trestammene i mange hundre år. Slike trær
blir betegnet som kulturmodifiserte trær (KMT, cultural modified trees). Laging av futteraler
til oppbevaring av reinsener var et annet samisk bruksområde for furubark. Trærne kan også
være merket for å avgrense et areal eller å vise vei. Grovere innhugg kan være spor etter uttak
av treemner, bruk av tre som stillas eller lignende. Sårene kan vise inskripsjoner og
utskjæringer. KMT forteller dermed om den tidligere bruken av skogen i tid og rom og er
spesielt verdifulle som vitner om bruken av skogen fra tida før, eller av aktiviteter utenom,
den yngre og i nyere tid vel dokumenterte skogsdriften.
LVO
pollen
kulturspor
bu/hytte/hus
KMT datert
KMT udat.
63
Figur 1. Kart over studieområdet med
posisjon av kulturmodifiserte trær (5 kmraster, UTM-sone W34, raster nord 5°W).
Landskapsvernområdet i sentrum,
nasjonalparken i sør, og Sleppelvaområdet i nord.
Metode
Feltarbeidet ble gjennomført i perioden 2005-2010. Målsetningen var å ta foto av trærne og
sårene samt å registrere UTM-koordinater, sårenes størrelse, form, himmelsretning, høyde
over bakken, redskapsspor og eventuelle inskripsjoner. Spredning av feltarbeidet over flere år
og dags- og flerdagsturer medførte imidlertid at registreringen av KMT ble mindre
systematisk enn ønskelig med hensyn til geografisk dekning og type feltobservasjoner. Både
Arve Elvebakk (39 trær) og Andreas Kirchhefer (47 trær) stedfestet en rekke KMT uten
videre beskrivelse eller prøvetaking. Disse er gjengitt i Figur 1 med forbehold om
dobbeltregistrering og/eller feiltolking av sårene; sår kan også være forårsaket av brann, frost,
fallende trær osv.
Samtlige prøver i Dividalen landskapsvernområdet (LVO) og Øvre Dividalen nasjonalpark
(NP) ble tatt med et tilvekstbor av 5 mm indre diameter. For å datere sårene ble en boreprøve
ekstrahert i toppen av såret, gjerne rett ovenfor det øvre kuttet (alternativt nedenfor det nedre
kuttet) i sonen der kambiet dødde noen år etter fjerning av barken. Her vil man se en abrupt
vekstreduksjon. Som kontroll tas en prøve til siden for såret, der treet reagerte med en abrupt
vekstøkning, noe som er synlig som valk (usikker om det er denne eller den kvaerike
såroverflaten som er omtalt som flein). På grunnen av valkveksten gror sårene igjen fra sidene
og lukkes etterhvert, gjerne først i toppen og bunnen. Derfor er utfordringen å bore riktig sted;
prøver fra den opprinnelige sårflaten kan gi for gamle dateringer på grunn av erosjon eller
nedbryting, eller fordi noen årringer har blitt fjernet under selveste barktakinga. Dette ble tatt
høyde for ved datering av helt gjengrodde sår som bare vises som sår på stammens overflate
eller til og med bare en diskontinuitet på boreprøven.
I tillegg ble stammeskiver, boreprøver, notater og noe av fotomaterialet fra området
Skrubben-Kleivbekken-Høgskardet (dendroklima-prosjektene 1993-2004; Kirchhefer 2000,
2005) kritisk gjennomgått etter barkespor som kunne relateres til samisk aktivitet. Her
mangler det dessverre til dels både koordinater og beskrivelse/foto av sårene. Området skal i
denne rapporten omtales som Sleppelva.
Boreprøvene ble limt på lister, og overflaten (stammetverrsnitt) preparert ved hjelp av
industriblad og kritt. Ringbreddene ble målt til nærmeste 0.001 mm under en steroelupe ved
5-80x forstørrelse ved hjelp av et Velmex-målebord og dataprogrammet TSAPWin ver. 0.53
(Rinntech). Årringkurvene ble datert ved sammenligning med kronologien fra Dividalen, som
er middelserien for årringseriene fra furu i Sleppelva-området (Kirchhefer 2005, oppdatert).
Der det var flere prøver fra samme tre, ble disse også sammenlignet innbyrdes. Denne
prosessen er kalt kryssdatering. Formålet med kryssdateringa er å sette årstall på enhver
årring og korrigere for eventuelt manglende ringer. Prosessen ble assistert ved TSAPWin som
beregner statistiske parametre som Gleichläufigkeit og t-verdi, og tillater visuell kontroll av
årringseriene på dataskjermen.
Indisier til bestemming av året for barkflekking var stort sett de samme som brukt av
Swetnam (1984):
A) Årstallet av den ytterste ringen i såret: Der barken med innerbark og kambielaget blir
fjernet på stammen, slutter treet å vokse. Ingen nye vedceller blir dannet, og dermed ingen
nye årringer heller. Hvis den ytterste ringen er komplett med vår- (lys) og høstved (mørk), gir
denne oss årstallet til den siste sommeren før barkflekkinga. Det er grunn å anta de fleste trær
ble flekket tidlig på sommeren. I dette tilfelle skal det være mulig å se noen lyse celler
64
(vårved) ytterst på borekjernen som da stammer fra samme år som barkflekkinga. Denne
direkte dateringsmetoden har imidlertid en ulempe: Overflaten av såret vil bli erodert av vær
og vind i løpet av tida. Også bruk av kniver og skraper kan føre til at noe av ytterveden, og
dermed årringer, er fjernet. I dette tilfelle kan dateringa altså bli litt for gammel med et uvisst
antall år.
B) Abrupt vekstreduksjon utenfor det opprinnelige såret (vertikal retning): Rett ovenfor og
nedenfor der barken ble fjernet, vil vekstsonen i stammen (kambielaget) være nærmest
avskåret fra næringstilgang. Årringene som dannes rett utenfor og kanskje opp til 10 cm
utenfor det opprinnelige såret, vil derfor være meget smale og gjerne fullt av kvae. Etterhvert
vil tilveksten her stoppe helt opp slik at såret i dag vil virke noe lengre enn faktisk var tilfelle.
Årstallet til vekstreduksjonen gir tidspunktet for barkflekkinga, det vil si at barkflekkinga
skjedde på våren samme året eller på sensommeren/høsten før.
C) Abrupt vekstøkning utenfor såret (horisontal retning): På grunn av fjerning av barken vil
treet miste en stor del av innerbarken som transporterer næringsstoffer opp- og nedover i
stammen. I og med at geitveden, der stammen mistet barken, vil tørke ut og til dels bli fylt
med harpiks, vil også en stor del av kapasiteten for vanntransport oppover stammen være tapt.
Treet reagerer på dette med kompensatorisk vekst, d.v.s. danning av breie årringer ved siden
av såret og til dels til og med på baksida av stammen. Det kan virke som om treet aktivt
prøver å lukke den åpne flaten. Denne drastiske tilvekstøkningen vil initieres samme år eller
året etter barkflekkinga. Vekstøkinga kan best tidsfestes ved sammenligning av ulike
boreprøver fra samme tre og med Dividalskronologien, d.v.s. den forventete midlere
tilveksten for et uskadd tre.
D) Spesifikke cellemønstre: Utenfor såret vil man finne traumatiske harpikskanaler og
forstyrrete celler. En allmenn forsvarsmekanisme mot skader er å transportere harpiks (kvae)
til skadestedet. Harpiks vil både forsegle overflaten og forhindre soppangrep. For å
transportere store mengder harpiks, dannes det spesielle grupper av celler, såkalte
harpikskanaler. Blir barken flekket tidlig på sommeren, vil årringen inneholde en
ekstraordinært høy tetthet av harpikskanaler. I noen få tilfeller ble det nærmest såret observert
uregelmessige celler, som om disse ble utsatt for mekanisk stress. Noe hyppigere synes
vårveden å være mørkere enn normalt. Også dette kan være en reaksjon på skaden.
E) Sprekker: Forstyrrelse av kambiet og mekanisk stress kan føre til tangential
sprekkdannelse i årets eller neste års ring.
I noen tilfeller kunne sår ikke dateres eksakt på grunn av nedbryting av veden eller andre
bregrensninger av prøvematerialet. Her må dateringen anses som tidligst mulig årstall.
Resultater og Tolkning
Spor etter menneskelig aktivitet ble datert i totalt 65 furutrær. Av disse befinner seg
henholdsvis 14, 27 og 24 ved Sleppelva, i LVO og i NP (Figur 1). I tillegg er det kartfestet,
men ikke videre verifisert og dokumentert, hhv. 11 og 75 KMT i LVO og NP. Figur 1 viser
større antall registreringer ved Sleppelva, ved nordvestenden av Skaktaråsen (LVO), ved
Finnbruene (inkl. Gambekken-Langmyra, LVO), ved Anjavasshytta (NP) og ved myra i
dalbunnen nedfor Dividalshytta, her omtalt som Anjavassmyra.
65
I alt ble det datert 88 tilfeller av barktaking og merking av trær, av disse henholdsvis 18, 35
og 35 ved Sleppelva, i LVO og i NP (Figur 1, Tabell 1). Tilfeller hvor ei furu ble merket flere
steder i samme år, inngår i statistikken som én hendelse. Differansen mellom antall trær og
antall sår skyldes at noen trær ble merket i flere enn ett år (Tabell 1). I nesten en fjerdedel av
trærne ble det funnet sår fra to ulike år. Imidliertid ble det i bare tre av de 65 undersøkte
furutrær funnet sår fra flere enn 2 år – fra maksimalt fem år (dnp099 ved Anjavasshytta, tre nr.
16 i Figur 4, Figur 7). I de fleste tilfeller gikk 11 til 24 år mellom barktektene, men det kunne
også gå nesten 120 år før et tre ble skavet igjen. Tabell 1 viser en tendens til en større andel av
trær med to barktekter innerst i dalen i nasjonalparken.
Sleppelva
14
KMT, datert
KMT, udatert
18
daterte sår
sår per tre
trær (%)
11 (78,6)
1
2 (14,3)
2
1 ( 7,1)
3
4
5
LVO
NP
total
24
27
65
11
75
86
37
35
90
trær (%) trær (%) trær (%)
17 (77,3) 17 (63,0) 47 (72,3)
5 (22,7) 8 (29,6) 15 (23,1)
1 ( 3,7) 2 ( 3,1)
1 ( 3,7) 1 ( 1,5)
140
2. barktekt
120
3. barktekt
100
4. barktekt
80
5. barktekt
år
Tabell 1. Antall
kulturmodifiserte trær
(KMT) og sår, både totalt
og i delområdene, samt
statistikk over antall sår
per tre.
60
40
20
0
1 2 3 4 5 6 7 8 9 101112131415161718
tre nr.
Figur 2. Antall år mellom gjentatte barktekter. I alt 19 trær ble merket to ganger, av disse fire trær tre ganger. Til
høyre furu dnp099 ved Anjavasshytta med barktekter i fem ulike år (1692, 1707, 1732, 1743 og 1766).
Høyden av sårene er ikke alltid målbar; redskapssporene kan være overgrodd eller utydelig,
og på stubber kan toppen være kappet av. Statistikken på 70 sår gir en relativt jevn fordeling
mellom ca. 25 og 100 cm, med en middelverdi av 61 cm (median 55 cm, 1. kvartil 37 cm, 3.
kvartil 75 cm, Figur 3). Ut fra disse tallene er det vanskelig å tolke årsaken til barktektene
(mat: lang; merking e.l.: kort). Det med 14 cm minste sår er imidlertid en slags blinking,
kanskje markering av en sti på 1750-tallet (sle115, Sleppelva). Også såret på 15 cm må anses
som merking (multiple sår på dnp086 ved Gambekken i 1737). Det med ca. 154 cm høyeste
sår er fra 1810, ble funnet innerst i nasjonalparken, og barken ble nok benyttet til matformål
(dnp095). Når det gjelder sårenes lengde, viser tallmaterialet ingen trend i tid.
66
160
arrlengde [cm]
140
120
100
80
60
40
20
0
0
10
20
30
40
50
60
70
tre nummer
Figur 3. Sårenes lengde. Venstre: Fordelingen av 70 sår rangert etter sårenes lengde. Fotografiene viser det
korteste (14 cm, midten) og lengste sår (154 cm, høyre).
De eldste sårene ble datert til 1619 e.Kr. og det yngste til 1863 e.Kr. (Figur 4, Figur 7).
Oppstarten av bruken av furubark og merking av trær ser ut til å skje samtidig i årene 16191621 ved Anjavassmyra og området Gambekken/Finnbruene, mens noen år senere ved
Sleppelva og Skrubben (1626-1631). Ved Skrubben ble en furustamme hogd til med minst tre
flater som sto i 90°-vinkler til hverandre, noe som kan tolkes som kraftig merking av en
gammel ferdselvei fra Devids-området ned til den nordlige Dividalen, eventuelt også som del
av en stående konstruksjon eller innretning knyttet til et levende tre (dev050, 1628 e.Kr.,
Figur 5). I tillegg vitner en brannlyr ved Sleppelva om en brann i 1629 (dnp069). Sett i lyset
av de andre samtidige, menneskeskapte barkesporene samt den rådende oppfatning på fravær
av naturlige skogbranner i Dividalen, kan også denne hendelsen knyttes til menneskelig
aktivitet. Aktivitetene ser ut til å slutte tidlig på 1630-tallet (siste sår 1631). Ut fra et
dendroøkologisk perspektiv kan dette første opptreden av barkespor gjenspeile opptakten av
perioden med intensiv melkereindrift og/eller tilflytting av folk som var godt kjent med
bruken av furuskogens ressurser.
12
antall arr
10
8
6
4
2
1600s
1620s
1640s
1660s
1680s
1700s
1720s
1740s
1760s
1780s
1800s
1820s
1840s
1860s
0
Figur 4. Spor etter barktekt og merking av furu fordelt på dekader. Midten: Ett av de fire eldste sår fra 1619, et
typisk eksempel av barktekt for kosttilskudd (1619 e.Kr., dnp024, tre nr. 40 i Figur 7, foto A. Elvebakk). Høyre:
Det yngste sår fra 1863 (dnp090, tre nr. 37 i Figur 7).
67
Figur 5. Stammetversnitt av treet
dev050 ved Skrubben. Treet ble
hogd til på minst tre sider i 1629
e.Kr. Huggflater indikert ved
gule linjer.
Figur 6. Tidligere solitær furu
(marg 1226, dødt etter 1723) med
brannlyr ved stammebasis fra
året 1629. I dag står skogen
forholdsvis tett.
Skrubben –
Høgskardet –
Sleppelva
60
50
LVO - Skaktaråsen
tre
40
LVO – Finnbruene
og Gambekken
30
LVO - Langmyra
20
NP – moen ved
Anjavasshytta
10
0
1600
NP – nedenfor
Dividalshytta
1650
1700
1750
1800
1850
år e. Kr.
Figur 7. Daterte spor etter barktekt og merking av furu i øvre Dividalen. Trevis fremstilling, geografisk sortert
(tre 1 lengst sør, tre 65 lengst nord). Barkesporene opptrer i tidsrommet 1619-1863 e. Kr. Fra enkelte trær ble
barken tatt i flere ulike år.
68
antall arr
5
4
3
2
1
0
1600
1650
1700
1750
1800
1850
år e.Kr.
Figur 8. Årviss fordeling av daterte barkespor. Et fåtalls av disse dateringer er noe usikker og inngår da som
tidligst mulige dateringer.
Ifølge registrereringene av KMT var det ingen aktivitet mellom 1631 og 1660. Deretter øker
antall KMT til maksimumet på 1750- til 1760-tallet (Figur 4). Denne stigningen skjedde ikke
jevnt, men det er to markerte pulser (1660- og 1690-tallet) hvor antall barktekter nesten er
dobblet så høyt som i de etterfølgende dekadene (1670-1689, 1700-1729). Inndelingen i
dekader er imidlertid noe vilkårlig. Ser man på de årvisse tall (Figur 8, med forbehold om
usikkerhet ved enkelte dateringer), er det to år som skiller seg ut med fire sår. Dette er året for
oppstarten av aktiviteten (1619) samt året 1765 nær slutten av aktiviteten. I det store flertallet
av år finnes det imidlertid bare ett eller intet sår.
Selv om sårene kan virke å opptre noe tilfeldig spredt over tidsrommet etter 1660, finnes det
dog noen geografiske mønstre (Figur 7):
1660-tallet:
1668-1695:
Ca. 1700:
1720:
1748-58:
1760-1767:
Etter 1770:
LVO ved Skaktaråsen (1) og stien parkering – Dividalshytta (3).
Tyngdepunktet i Sleppelva-området. Det er ikke funnet sår sør for Fossbua.
Aktiviteten ved Sleppelva opphører, forlagrer seg til NP.
Aktiviteten sprer seg nordover til LVO.
Sårene er jevnt fordelt over studieområdene.
Sårene er konsentrert i NP og søndre del av LVO.
Sår opptrer sporadisk (10), bare to av disse nordfor Finnbruene.
Her må det anmerkes at fordelinga av de registrerte KMT er til dels betinget av prioriteringer
under feltarbeid, men til dels også ved den naturlige vegetasjonen (NP og Finnbruene) og
hogsthistorikk (LVO). Både i områder hvor løvtrær dominerer og hvor det har vært
intensivere hogst, er det ferre KMT å finne. Dessverre ble det under befaringene ikke notert
hvor KMT åpenbart er fraværende (f.eks i de sterkt uthogde skogspartiene ved
Skaktarelvmoen og langs Gambekken). Også mangler det opplysninger om tetthet og
karakteristikk av KMT i forhold til trær uten synlige sår.
Per i dag tyder datamaterialet på en sammenheng mellom samisk bruk av området og
registrerte KMT; områdene Finnbruene og Anjavassmyra hadde åpenbart betydning i det
minste under vår- og høstflyttingene. Bruer av furustokker over gjelene (Finnbruene) bruktes
til kryssing av elva med raidene og reinflokken kysset elva trolig rett ovenfor. Ved
Anjavassmyra finnes rester etter en enkelt tillaget luovvi, dvs et skjul/skur eller stillas med
gulv til å legge matvarer eller høy på. Ved Gambekken (sic!) er det registrert en
gammeboplass i den øvre furuskogrensen, noe som tyder på bruk av Luovvevađđa-området til
beite, melking og eventuelt slåtte i sammenheng med intensiv tamreindrift (vađđa = åpen
slette/bakketopp i skog (med beite)). Ett interessant, foreløpig åpent spørsmål er derfor om
KMT er konsentrert i nærheten av de gamle stiene og sentrene for samisk aktivitetet, og hvor
vidt det er kontuinitet i disse. Følger dagens stier de gamle ferdselsårene, er hyttene og buene
69
ført opp ved gamle samiske bo- og rasteplasser, og ser vi derfor barkesporene der vi ferdes i
dag?
7640000
LVO
pollen
kulturspor
bu/hytte/hus
KMT datert
KMT udat.
koordinater nord
7635000
7630000
7625000
7620000
7615000
1600
1650
1700
1750
1800
1850
år e. Kr.
Figur 9. Daterte spor etter barktekt og merking av furu i øvre Dividalen. Trevis fremstilling i forhold til UTMkoordinatene nord (34W, EUREF89). Kart med tilsvarende UTM-gitter til høyre. Sporene opptrer i tidsrommet
1619-1863 e. Kr. Fra enkelte trær ble barken tatt i flere år.
Et interessant aspekt framtrer når man framstiller sårene sortert etter datering og, for å
visualisere geografisk fordeling, UTM-koordinat nord (Figur 9). Når symbolene for nabotrær
ligger nærmest oppå hverandre, vises en syklisitet i barktektene. Dette er tydeligst innerst i
dalen ved Anjavasshytta og Anjavassmyra. Figuren indikerer at innsamling av bark i visse
deler av skogen skjedde med jevne mellomrom av 10-15 år. Videre er barktakinga ved
henholdsvis Anjavasshytta og Anjavassmyra i utakt med hverandre. Områdene ligger ca. 4
km fra hverandre. Tydeligvis tok man for seg ulike deler av skogen i ulike år. Selv om Figur 8
altså gir inntrykk av et noe tilfeldig opptreden av disse sår, forteller Figur 9 at barken ble
høstet systematisk i tid og rom.
Denne syklisiteten ser ut til å være fraværende både ved Sleppelva og ved Finnbruene. Her
kan det spille inn at KMT er spredt fra dalbunnen til furuskoggrensen, og at innsamlinga av
bark kan ha foregått suksessive i ulike høydebelter. Finnbruene er dessuten en gammel
ferdselvei, og en del av sårene kan være relatert til stimerking og spontane barktekter. Her blir
det viktig for det videre arbeidet å dele barkesporene opp etter sannsynlig formål. Det virker
opplagt at naturressursene ble brukt på en fleksibel måte i tid og rom. Tilgang til egnet
furubark i denne relativt lille skogen var nok begrenset, slik at man var nødt til å gjenbruke de
samme trær og eventuelt skifte områdene for barkhøsting. På samme måte vil opptreden i tid
og rom av spor etter andre barkmerker vitne flytting av sesongboplassene for å finne ny beite
og brensel.
Sett i lyset av disse resultatene kan man diskutere hvorvidt avbrekket av samisk aktivitet i
Dividalen i midten av 1600-tallet – og for så vidt også oppstarten i 1619 – er en realitet eller
70
skyldes begrensninger i datagrunnlaget. Allerede i starten samt på midten av 1600-tallet kan
innsamling av bark ha foregått mellom Frihetsli og Sleppelva eller lenger ned i dalen, det vil
si i områder som ikke er befart med hensyn til KMT. Toppene i antall barktekter på 1660- og
1690-tallet i Figur 4 må uansett regnes som et artefakt grunnet blant annet mangelful
geografisk dekning av området. Et annet aspekt som bør belyses nærmere er den økende
frekvensen av sår fra 1660- og til 1760-tallet. Denne trenden kan være framkalt ved, eller
påvirket av, at noen sår med tida vil forsvinne eller blir vanskelig å datere på grunn av råte,
samtidig som andre sår vil gro igjen og unndra seg registreringa på denne måten.
Allikevel er det mest sannsynlig at toppene rundt 1756 og 1765 er reelle og at disse er relatert
til grensetrekningen i 1751 og etterfølgende omlegging av reindriften og endring i økonomien.
Også den drastiske minkingen av uttak av innerbark og merking av trær på slutten av 1760tallet må ses i denne sammenhengen. Antakeligvis ser man her omleggingen av reindriften fra
små flokker av tamrein til store semi-domestiske reinflokker, og muligens effekten av tilgang
til nye matvarer. At det ble nye tider vises også gjennom redskapsspor; i all fall tre av de ti
barkespor registrert etter 1770 ble lagd ved hjelp av stålkniv (dnp105: 1780; dnp095: 1810,
dnp090: 1863). Ingen knivspor ble observert før 1780. Hvor vidt dette skyldes at stålkniv ikke
var i bruk før, ble brukt på en annen måte eller at eldre spor er overgrodd, kan ikke svares må
her.
Tidlig på 1800-tallet gjorde skogbruket og skogsoppsynet sitt inntog i dalen. Dette er nok
direkte årsak til at barkesporene opphører nærmest totalt omkring 1820. Skogbruket kan også
hatt en annen effekt på KMT-statistikken. Det er mulig at trær med yngre sår og dermed lite
utpreget valk var fortsatt interessant som tømmer, og dermed ble hogd nedenfor såret (mens
mange sår er bevart på høystubber). Dermed kan en del yngre sår ha blitt slettet fra skogens
naturlige arkiv. Spor etter dette bør da kunne finnes i gamle tømmerhus.
Referanser
Bergman, I., Östlund, L. and Zackrisson, O. 2004. The Use of Plants as Regular Food in
Ancient Subarctic Economies: A Case Study Based on Sami Use of Scots Pine Innerbark.
Arctic Anthropology 41, 1-13.
Kirchhefer, A. J. 2000. The influence of slope aspect on tree-ring growth of Pinus sylvestris L.
in northern Norway and its implications for climate reconstruction. Dendrochronologia 18,
27-40.
Kirchhefer, A. J. 2005: A Discontinuous Tree-ring Record AD 320-1994 from Dividalen,
Norway: Inferences on Climate and Treeline History. I: Broll, G. and Keplin, B., editors,
Mountain and Northern Ecosystems - Studies in Treeline Ecology, Springer, 219-235.
Mobley, C. M. and Eldridge, M. 1992. Culturally Modified Trees in the Pacific Northwest.
Arctic Anthropology 29, 91-110.
Niklasson, M., Zackrisson, O. and Östlund, L. 1994. A dendroecological reconstruction of use
by Saami of Scots pine (Pinus sylvestris L.) inner bark over the last 350 years at
Sädvajaure, N. Sweden. Vegetation History and Archaeobotany 3, 183-190.
Östlund, L., Ahlberg, L., Zackrisson, O., Bergman, I. and Arno, S. 2009. Bark-peeling, food
stress and tree spirits - the use of pine inner bark for food in Scandinavia and North
America. Journal of Ethnobiology 29, 94-112.
Rhoads, J. W. 1992. Significant Sites and Non-Site Archaeology: A Case-Study from SouthEast Australia. World Archaeology 24, 198-217.
71
Swetnam, T. W. 1984. Peeled Ponderosa pine trees: A record of inner bark utilization by
Native Americans. Journal of Ethnobiology 4, 177-190.
Zackrisson, O., Östlund, L., Korhonen, O. and Bergman, I. 2000. The ancient use of Pinus
sylvestris L. (Scots pine) inner bark by Sami people in northern Sweden, related to cultural
and ecological factors. Vegetation History and Archaeobotany 9, 99-109.
72
8. Vegetationshistoria i Dividalen
Per Sjögren
Målsättning
Målsättningen med den paleoekologiska undersökningen var:
1) Tillhandahålla jämförbar data med undersökningsområdena längre söderut.
2) Påvisa mänsklig närvaro och dess påverkan av landskapet/vegetationen.
3) Studera den naturliga, klimatberoende, vegetationsutvecklingen.
4) Avgöra om älvstrandängarna är naturliga, en produkt av tidigt renbete och/eller slåtterbruk.
Beskrivning av lokaliteterna och insamling av material
Provtagning för pollenanalys gjordes sensommaren 2009. Trots att våtmarker är ganska
vanliga i Dividalen så är det få områden med torvdjup på över en meter, vilket begränsade
valmöjligheterna vid provtagningen. De två torvprofiler (se fig 1) som samlades in var dock
väl plasserade för att besvara den vetenskapliga frågeställningen. Här benämns de som
Bjørkmomyra (BMM) och Anjavassmyra (AVM) och beskrivs nedan:
Bjørkmomyra (68° 45´15´´/19°43´05´´) är från en myrmark som gränsar till en igenväxt
älvstrandäng – Bjørkmoen. Denna var i historisk tid den översta av fem slåttermarker knutna
till gården Frihetsli, och som namnet antyder var det en skogslåtter mer eller mindre bevuxen
med björk. I 1918 byggde Karl Stenvold och faren Johan Mathisen Stenvold här en stor lada
av timmerstockar. Den blev senare plockad isär, sågad till plank och använd till en hytta som
står strax söder om Søndre Frihetsli (Stenvold 2002). Ett flera meter brett igenvuxet dike
skiljer Bjørkmoen från den intilliggande myrmarken, vilket tillsammans med ladan visar på
den betydande arbetsinsatsen som lagts ner på slåttermarken. Vegetationen på myrmarken
består av halvgräs och vide, med björksly utmed kanterna. Folk från Frihetsli brukade samla
sennagräs (Carex vesicaria) här för att ha stövlarna, på samma sätt som samerna. Torven är
siltig och full av silthorisonter, vilket antyder att myrmarken med jämna mellanrum
översvämmas av Divielva, antagligen i år med särskilt högt vattenstånd i samband med
snösmältningen.
Anjavassmyra (68°40´30´´/19°47´15´´) är från en lite myrmark plasserad i ett öppet område
med mycket hällemark på en höjd ovanför Diviälva. Namnet är påhittat och kommer från att
den ligger nära Anjavassdalens mynning till Dividalen. Området är med sin öppna, bergiga
karaktär mycket speciell. Vegetation består av spridda tallar. I området runt omkring och i
tallskogen upp mot Dividalshytta finns det rikligt med kulturmodifierade träd. Där finns också
många andra spår av både äldre och nyare mänsklig aktivitet, som eldstäder och en gammal
nedrasad träkonstruktion, antagligen en samisk njalla. Själva myrmarken består av halvgräs,
kråkbär och vitmossa. Den övre delen av torven består av vitmossa och är ganska
okonsoliderad.
73
Figur 1. Karta över
undersökningsområdet med de två
lokaliteterna för pollenprovtagning
markerade.
Bjørkmomyra
Anjavassmyra
Preparering, analys och konstruktion av pollendiagram
Proverna preparerades enligt acetolysmetoden (Berglund och Ralska-Jasiewczowa 1986) och
pollenkornen identifierades under ljusmikroskop vid 400x förstoring. Till stöd för
identifiering användes Moore et al. (1991) och Beug (2004). En hög andel av minerogent
material i BMM gjorde det svårt att identifiera kolpartiklar och koldammskurvan är osäker,
undantaget de större kolpartiklarna som presenteras i en separat kurva. Pollenvärdena
presenteras som procentvärde av trädpollenen (exklusive vide som växer på Bjørkmomyra).
Tanken är att använda en grundsumma för procentvärdena ("pollensumman") som bäst
avspeglar fastmarksvegetationen runt om myrmarkerna. Då det är osäkert om och i vilken
grad gräs, risvegetation och vissa av örterna växer eller kan ha vuxit på endera av myrmarken
så har för säkerhets skull enbart trädpollenen tagits med i pollensumman. Då trädpollen är den
klart dominerande pollentypen för fastmarksvegetation är detta i stort sätt oproblematiskt. För
BMM presenteras pollendatan dessutom som influx (detta görs ej i AVM då torvtillväxten är
74
ojämn och den uppvisar stora oförklarliga variationer i pollenkoncentration). Zoneringen av
pollendiagrammen bygger på karakteristiska variationer i pollensammansättningen,
numreringen följer AVM.
Dateringar
Samtliga av radiokarbondateringar är AMS-dateringar (Accelerator Mass Spectrometry)
baserade på mossestammar och får anses som tillförlitliga. Det översta provet i AVM är inte
taget från själva torvkärnan utan någon meter bort i samband med ytprovtagning av
mosseprover året efter. Då dateringen ansågs som relevant togs den med i alla fall även om
djupet i realiteten kan slå på någon cm. Radiokarbondateringarna redovisas i tabell 1.
Tabell 1. Radiokarbondateringar
Prov
Djup (cm)
Lab. nr.
Datering (1σ)
Kalibrerad (1σ)
BMM-53
BMM-85
AVM-13 / DD5
AVM-39
AVM-55
AVM-78
AVM-95
53-54
85-86
13-14
39-40
55-56
78-79
95-96
LuS 8840
LuS 8841
TRa 2164
TRa 2157
LuS 8838
TRa 2158
LuS 8839
710 ± 50 BP
1295 ± 50 BP
21.0 ± 0.4%
765 ± 35 BP
1475 ± 50 BP
7050 ± 50 BP
8130 ± 65 BP
1320 ± 65 e.Kr.
720 ± 60 e.Kr.
1984-1985 e.Kr
1250 ± 40 e.Kr.
595 ± 45 e.Kr.
5945 ± 55 f.Kr.
7165 ± 120 f.Kr.
Djup-tids modeller
Djup-tidsmodellerna för både AVM och BMM är baserade på linjär interpolering, dock med
vissa modifikationer. I BMM, som saknar datering av det översta, moderna materialet har en
ålder av 30 år (1980) antagits vid övergången mellan relativt onedbrutet växtmaterial och torv
(8 cm). Det betydande och varierande inslaget av silt i BMM antyder att tillväxten inte varit
linjär, i alla fall inte på en mer detaljerad nivå. Det befintliga dateringarna passar dock väl
med en linjär djup-tidsmodell, och då det är svårt att se något alternativ så får en sådan anses
som acceptabel, men viss försiktighet skall visas på det mer detaljerade planet. Den
kalibrerade sannolikhetskurvan för prov BMM-53 (1320 ± 65 e.Kr.) har en tydlig bimodal
fördelning: 1255-1305 (53%) och 1360-1385 (15.2%) e.Kr. För datering av pollendiagrammet
har mittåldern för den mer sannolika av dessa toppar använts - 1280 e.Kr., se tabell 2.
I AVM är två dateringar betydligt äldre än de andra (AVM-78: 5945 ± 55 f.Kr., och AVM-95:
7165 ± 120 f.Kr.) vilket antyder en hiatus. Vi korrelering med pollendiagram i regionen, (se
nedan) verkar det trolig att hiatusen inträffade runt 62 cm djup och att tidsperioden 5000 f.Kr.
till 500 e.Kr. saknas i torvprofilen. Det är främst kurvorna för al (Alnus) och gran (Picea) som
använts för korrelering. Vid linjär interpolering mellan dateringarna visar AVM äldre åldrar
än BMM vid korrelering av zongränserna, se tabell 2. Väljer man istället övergången mellan
zon 6 och 7 vid 22 cm djup som brytningspunkt i AVM överrensstämmer diagrammen bättre
tidsmässigt. Vid linjär extrapolering från ytan erhålls en datering till 1969 och vid linjär
extrapolering nedifrån en till 1966. Antar man en mer jämn förändring i torvtillväxten är den
verkliga åldern troligtvis något äldre, och i tidsskalan för pollendiagrammet har det avrundats
nedåt till 1950. En brytning vid 22 cm djup är i sig mer trolig än vid övre dateringsdjupet på
13,5 cm då det ju pollensammansättningen visar på en kraftig miljöförändring vid denna
75
tidpunkt, men det finns inget i torvstrategrafin som visar på en större förändring vid 13,5 cm
djup. Dateringar av den övre delen av torvprofiler är generellt problematiskt (Sjögren et al.
2007), och dateringen av övergången mellan zon 6 och 7 måste ses som osäker i både AVM
och BMM, men inträffade troligen någon gång i första halvdel av förra århundradet, dvs
1900–1950 e.Kr.
Tabell 2. Alternativa djup-tidsmodeller för AVM och BMM
Zongräns
Modell
6/7
5/6
4/5
BMM linjär
BMM topp 1280 e.Kr.
AVM linjär
AVM brytning vid 22 cm
1950
1950
1750
1966/69
1660
1640
1520
1640
1250
1210
1150
1150
Datering zongräns
1950
1650
1200
RESULTAT
Beskrivning och tolkning av pollendiagrammen
Pollensammansättningen från Björkmomyra och Anjavassmyra beskrivs i figur 2, 3 och 4,
och ges en individuell tolkning i tabell 3 och 4.
Tabell 3. Bjørkmomyra
Zon
Datering
Karakteristiskt
pollensammansättning
Tolkning
7
1950–2010 e.Kr.
Tallskog med björk
Tallen expanderar eller producerar mer pollen pga
ett varmare klimat. Älveängarna växer igen genom
kolonisering eller förtätning av al och björk.
6
1650–1950 e.Kr.
Björkskog med tall
Kraftig ökning av tall på
bekostnad av björk. Gräs och
många örter går kraftigt tillbaka.
Alen ökar något mot toppen.
Utvecklingen som kan ses i
period 5 fortsätter och tall får
mycket låga värden.
Dyngsvampen sporomiella är
närvarande och både mindre och
större kolpartiklar når en topp.
5
1200–1650 e.Kr.
Björk-tallskog
4
700–1200 e.Kr.
Tall-björkskog
Minskning av tall och ökning av
björk. En tillfällig reversering i
slutet av perioden. Ökning i
antalet örter. Kråkbär, vide, gräs
och ormbunkesporer ökar också.
Björk och tall dominerar med
ungefär lika höga värden. Gräs,
vide och flera näringskrävande
örter är närvarande.
76
Den kraftiga ökningen av gräs och örter i
kombination med förekomsten av dyngsvamsporer
och koldamm tyder på bete och mänsklig aktivitet
i området. Gårdsskräppa (Rumex obustifolius-type)
börjar uppträda i slutet av perioden och kan ha
blivit introducerad av dølerna. Nedgången i tall
kan även ses i ackumulationsdiagrammet och är
antagligen en effekt av klimatförändringar.
Skogen öppnades upp, främst på bekostnad av
tallen, vilket resulterade i ett betydligt rikare
fältskikt.
Liknande skogssammansättning som idag.
Mängden gräs och örter som mjölkört (Epilobiumtype), älggräs (Filipendula) och engsyra (Rumex
acetosa) tyder på öppna störda marker i närheten.
Mest troligt kommer det av erosion från älven och
naturliga älveängar.
77
Figur 2. Pollenprocentdiagram från Bjørkmomyra.
78
Figur 3. Absolutdiagram från Bjørkmomyra.
Tabell 4. Anjavassmyra
Zon
Datering
Karakteristiskt
pollensammansättning
Tolkning
7
1950–2010 e.Kr.
Tall-björkskog
6
1650–1950 e.Kr.
Björkskog med tall
Den snabba ökningen av tallpollen tyder på en
kraftig expansion av tall efter lilla istiden där en
stor del av individerna når reproduktiv ålder vid
denna tid och/eller en klimatförbättring som ger
en direkt respons på pollenproduktiviteten hos
tall och gran. Betestrycket och mänsklig
aktivitet minskar något.
Uppgången av gräs och dyngsvampsporer tyder
på bete av fä eller tamren. De låga värdena tyder
på säsongvis närvaro och/eller extensivt
skogsbete / spridd bosättning.
5
1150–165 0 e.Kr.
Björkskog med tall
Kraftig ökning av tall och
granpollen på bekostnad av
björken. Gräs, dyngsoppsporer
och koldamm förekommer
fortfarande relativt rikligt om än
inte lika mycket som i
föregående period.
Ökning av gräs och syror. Topp i
koldamm. Hundkäx och målla
representerade med enstaka
pollen. Dyngsvampsporen
sporomiella har en topp och
börjar förekommer mer hyppigt
från denna tid.
Kraftig nedgång av tall och gran,
ökning av björk. Andelen pollen
av dvärgbjörkstyp ökar också.
En tillfällig reversering sker mot
slutet av perioden.
4
400–1150 e.Kr.
Björk-tallskog
3/4
4900 f.Kr. – 400 e.Kr.
Hiatus
5600–4900 f.Kr.
Tall-björkskog med al
3
2
6500–5600 f.Kr.
Tallskog med al
1
7300–6500 f.Kr.
Björkskog
Trädpollenen domineras av björk
och tall, med låga värden av al,
gran och vide.
Lokalvegetationen domineras av
kråkbär. Syror börjar uppträda,
gräs ökar och koldamm är
vanligare än i tidigare perioder.
Höga värden av kråkbär.
Granpollen börjar uppträda.
Relativt höga värden av tall och
al. Enstaka pollen från
värmekrävande träd.
Höga värden av tall. Al ökar mot
slutet av perioden, runt 5900
f.Kr. Då förekommer även höga
värden av koldamm, vilket tyder
på en skogsbrand. Enstaka
pollen från värmekrävande träd.
Höga värden av björk. Enstaka
pollen från värmekrävande träd.
79
En försämring av klimatet ger en minskad
utbredning och/eller pollenproduktion av tall
och gran. Björk upplever en ökad klimatisk
stress. Möjligen förekommer en kortare
tidsperiod med bättre klimat mot slutet av
perioden. En alternativ tolkning är att björk och
dvärgbjörk invaderar själva myrmarken.
Skogsammansättningen var ganska lik den vi har
idag. Närvaron av näringskrävande syror och
ökningen i gräs och koldamm kan tyda på
mänsklig aktivitet, men indikationerna är dock
mycket svaga och osäkra.
Hiatus. Antagligen en relativt torr kråkbärmyr
utan torvtillväxt.
Tall-björkskog, riklig med al i fuktigare strök.
Enstaka pollen från vämekrävande träd tyder på
ett fortsatt relativt varm klimat, antagligen något
fuktigare än idag.
Tallskog. Gränsen mellan tall och björk gick
högre upp än idag. De höga tallvärderna och
enstaka pollen från värmekrävande träd tyder på
ett relativt varmt klimat. Mot slutet av perioden
ökar al, och klimatet blev möjligen något
fuktigare efter 5900 f.Kr.
Björkskog med en del al utmed älven ungefär
som idag. De enstaka pollen från värmekrävande
träd är långflykt från söder men indikerar att
klimatet antagligen var varmare än den lokala
vegetationen avspeglar och de låga värdena av
tall beror troligen på att den inte hunnit vandra
in ännu.
80
Figur 4. Pollenprocentdiagram från Anjavassmyra.
Den generella vegetationsutvecklingen i Dividalen
Pollendiagrammen från Bjørkmomyra och Anjavassmyra täcker inte in hela holocen, det finns
dock flera pollenanalytiska undersökningar i regionen som går mycket långt tillbaka, t.ex. från
Abisko längre söderut (ex. Berglund et al. 1996), Skrubben något nord i Dividalen (Jensen
och Vorren 2008) och från Kilpisjärviområdet lite längre åt norr (ex. Bjune et al. 2004).
Abiskoområdet ligger högre upp och har ett kargare klimat, vilket också avspeglas i
vegetationshistorien. Den generella vegetationsutvecklingen i Dividal-Abiskoområdet är som
följer: Inlandsisen smälte bort för ca. 10 000 år sedan. Därefter följde en kort, ca. 200 år lång,
period med busktundra innan en öppen björkskog etablerade sig. I Dividalen etablerade sig
sedan tallen relativt snabbt och var ett viktigt element redan ca. 6500 f.Kr., medan en boreal
tall-björkskog var på plats i Abiskoområdet först ca. 3500 f.Kr. Maximal skogsutbredning
verkar ha inträffat mellan 6000 och 2000 f.Kr. Från denna tid har klimatet försämrat sig och
vegetationen i stort sätt haft samma utbredning som idag (se dock nedan om lilla istiden). De
viktigaste förändringarna i vegetationstyper återges i tabell 5.
Tabell 5. De viktigaste holocena förändringarna i vegetationstyper i Dividalen och
Abiskoområdet. Åldrarna ges i originalartiklarna i kalibrerade kol-14 år före nutid vilka här
har avrundats nedåt till jämna århundraden före/efter Kristus.
Abiskoområdet (Berglund et al. 1996)
Period / ålder
Vegetationstyp
1500 f.Kr. – 2000 e.Kr.
3500–1500 f.Kr.
7300–3500 f.Kr.
7500–7300 f.Kr.
>7500 f.Kr.
Öppen björkskog [subalpin björktundra]
Boreal tall-björkskog [Tallen gick 100-150m högre än idag].
Öppen björkskog [subalpin björktundra]
Busktundra
Inlandsisavsmälting
Dividalenområdet (efter Jensen och Vorren 2008)
Period / ålder
Vegetationstyp
2000 f.Kr. – 2000 e.Kr.
5900–2000 f.Kr.
6500–5900 f.Kr.
8100–6500 f.Kr.
8300–8100 f.Kr.
>8300 f.Kr.
Boreal tall-björkskog.
Boreal tall-björkskog. Maximal utbredning.
Tallskog
Öppen björkskog
Busktundra
Inlandsisavsmälting
Kilpisjärviområdet (Bjune et al. 2004)
Period / ålder
Vegetationstyp
2300 f.Kr. – 2000 e.Kr.
5300–2300 f.Kr.
6900–5300 f.Kr.
8500–6900 f.Kr.
>8500 f.Kr.
Öppen björkskog
Boreal tall-björkskog.
Öppen björkskog
Busktundra med enstaka björk
Inlandsisavsmälting
81
Den tidigholocena pollenstratigrafin i Dividalen
Den korta torvprofilen från Anjavassmyra går nästan helt tillbaka till isavsmältningen.
Vegetationsutvecklingen i tidigholocen är synnerligen intressant i AVM. Runt 6500 f.Kr. ökar
tallen mycket kraftigt och blir för en tid helt dominerande. Mot slutet av denna "tallperiod"
etablerar sig alen. Först ca. 5600 f.Kr. har en för området mer normal boreal tall-björkskog
etablerat sig. Pollendiagrammet från Anjavassmyra har korrelerats med diagram från
Skrubben (Jensen och Vorren, 2008) och Abiskoområdet (Berglund et al. 1996), se tabell 6.
Diagrammen korrelerar väl så man kan anta att både dateringarna och de regionala
vegetationsförändringarna är korrekt återgivna. Uppgången av tall återfinns dock enbart i
Dividalen (Skrubben och Anjavassmyra) och inte i Abiskoområdet. Antagligen har det
kargare klimatet omöjliggjort en expansion av tall runt Abisko, eller så har den helt enkelt inte
hunnit sprida sig tillräckligt snabbt.
Vad är det då som händer 6500-5900 f.Kr. (8500–7900 cal.BP.)? Tidpunkten sammanfaller
mer eller mindre med den s.k. 8.2 tusenårshändelsen (8.2 kyr event) – en kraftig minskning av
tunga syreisotoper uppmätt i borrkärnor från Grönland och tolkad som en plötslig avkylning i
klimatet (Alley et al. 1997). Nesje och Dahl (2001) har identifierat denna klimathändelse i
sedimentkärnor från södra Norge och argumenterar med att det rör sig om en period på ca.
400 år med avvikande klimat, från 6400 f.Kr. till 6000 f.Kr. Denna tidsrymd överrensstämmer
ganska väl med zon 2 i Anjavassmyradiagrammet: 6500–5900 f.Kr. Det är oklart varför tall
skulle öka i en period med antaget kallare klimat. Rent teoretiskt är detta visserligen möjligt;
då det rör sig om relativa värden behöver det inte vara en ökning av tall, utan en minskning av
björk. Man får då anta att björk som etablerat sig i högre liggande strök relativt sätt drabbats
värre än tallen längre ner i dalgångarna. Mer troligt är dock att det regionala klimatet faktiskt
inte blivit kallare, utan tvärt emot varmare och mer gynnsamt för tallen. Ett generellt kallare
klimat i Europa där de atlantiska lågtrycken får en mer sydlig bana skulle kunna resultera i att
varma, torra sydostvindar blev mer dominerande i Dividalen om sommaren. De många olika
proxydatan från Nordkalotten är dock långt från samstämmiga, och då varken denna tidrymd
eller Europas klimatdynamik är huvudintresset här så lämnas detta som en intressant
iakttagelse.
Tabell 6. Korrelering med pollenprofiler från Jervtjern vid Skrubben i Dividalen (Jensen
och Vorren, 2008) och lokaliteter i Abiskoområdet (Berlund et. al. 1996). Dateringarna
avser vid vilken tid perioden startar.
Anjavassmyra
Jervtjern
Abisko PAZ
Zon
Datering
Zon
Datering
Zon
Datering
AVM3
5600 f.Kr.
J6
5300 f.Kr.
A3
-
Tall-björk-al
AVM2b
5900 f.Kr.
J5
5800 f.Kr
A3
-
Tall-al
AVM2a
6500 f.Kr.
J4
6200 f.Kr.
A3
6400 f.Kr.
Tall
AVM1
7300 f.Kr.
J3
7300 f.Kr.
A2
7300 f.Kr.
Björk
82
AVM kar.
vegetation
Den lilla istiden i Dividalen
Runt år 1200 e.Kr. minskar andelen tall- och granpollen i Dividalsdiagrammen. Den relativa
minskningen av tallpollen är tydligast i den högre liggande Anjavassmyra, men Bjørkmomyra
visar på andra sidan en klar ökning i gräs och örter. Influxdata visar dock på en kraftig
nedgång av tall även i Bjørkmomyra vid denna tid. Ändringarna i pollensammansättning
sammanfaller med flera indikationer på att klimatet i området försämrats vid denna tid. Seppä
och Birks (2002) placerar starten av den Lilla Istiden i nordvästra Finland till 1150 e.Kr., och
Kirchhefer (2005) har påvisat möjlig skogsdöd hos tall i Dividalen redan 1130 e.Kr., troligen
till följd av ett kallare klimat. Ute vid kusten har Hald et al. (2011) visat på en kraftig
minskning i vattentemperaturen c. 1250 e.Kr., och Helema et al. (2005) rapporter att
trädtätheten hos tall i norra Finland också var mycket låg från och med 1250 och framåt. Ett
kallare klimat borde ge en minskning av pollen från den, relativt björk, mer värmekrävande
tallen. Hur stor del av denna minskning som kommer från en minskning i pollenproduktivitet
och hur mycket från en minskad utbredning är svårt att säga. Att det relativa utslaget blir
större i den högre liggande Anjavassmyra är naturligt då klimatet här från början är något mer
krävande för tallen. Den relativa ökningen av gräs och örter runt Bjørkmomyra kan tyda på en
öppnare skogsstruktur, vilket också är förenligt med ett kallare klimat.
En tillfällig klimatförbättring verkar ha skett på 1500-talet innan en ny, kraftigare köldperiod
tar till med ett minimum av tall under andra halvdelen av 1700-talet. Detta minimum
sammanfaller grovt med en period av extremt låg solaktivitet, Maunder minimum (1645–1715
e.Kr.; Eddy 1977), och tidsperioden i sin helhet med glaciärframstötar i Alpern (1600–1900
e.Kr.; Wanner et al. 2000). Under 1900-talet, enligt dateringarna runt 1950, ökar andelen
tallpollen dramatiskt. Lilla Istiden anses generellt sätt ha tagit slut ca. 1900 (Lamb 1995), och
antar man att en nyetablering av tall började vid denna tid kan man tänka att de börjar ge
utslag i pollendiagrammen en 50 år senare. De är dock möjligt att ökningen också är ett utslag
av ökad pollenproduktivitet, vilket då tyder att klimatet blev varmare först en bra bit in på
1900-talet. Dateringarna av torvprofilerna är dock inte så exakta, i synnerhet inte nära toppen
där mänsklig aktivitet ofta påverkat torvtillväxten (Sjögren et al. 2007), det är dock ganska
säkert att uppgången i tall skett någon gång under tidsperioden 1850–1950, alltså
sammanfallande med slutet av Lilla Istiden (men också med mänsklig aktivitet, se nedan).
Samerna och dølarna i Dividalen
Det tidigaste indikationerna på möjlig mänsklig närvaro i Dividalen kan ses i Anjavassmyra
runt 600 e.Kr. Vid denna nivå är koldammnivåerna högre än tidigare, syror börjar uppträda,
gräs ökar något senare och en enstaka dyngsvampspor (sporomiella) har hittats. Tidpunkten
stämmer ganska så väl överrens med dateringen av s.k. stállotufter i Devddesvuopmi (en
sidodal till Dividalen) vilka har en tyngdpunkt ca. 700–900 e.Kr. (Sommerseth, 2009).
Koldammkurvan visar inte på någon minskning och detta skulle i så fall tyda på kontinuerlig
mänsklig aktivitet i området från denna tid, inklusive husdjurhållning, i alla fall i den tidigaste
fasen. Närmaste förklaringen är närvaro av samiska jakt/fångstgrupper, inklusive tamren för
husbehov (mjölk och transport). Tyvärr förekommer en hiatus (lagerlucka) precis under denna
nivån i Anjavassmyra, så det går inte att med säkerhet fastställa om det är en reell ökning av
koldamm och syror, eller om det är en naturligt förekommande värden. Dyngsvampsporen är i
sig själv inget bevis för husdjur då den kan komma från t.ex. vildren. I nuläget kan detta bara
ses som mycket svaga indikationer på mänsklig närvaro, men sätts de i samband med
framtidiga paleoekologiska och/eller arkeologiska undersökningar kan en säkrare bild
framträda. Ökningen av gräs- och örtpollen i Bjørkmomyra runt 1200 e.Kr. är antagligen
orsakat av en förändring i klimatet (se ovan). Det kan dock nämnas att ökningar i gräs och
83
örtpollen på 1200-talet i nordvästra Sverige satts i samband med mänsklig aktivitet och
Stállotufter (Staland et al. 2010).
Tydliga spår av mänsklig aktivitet kan dock ses i både Bjørkmomyra och Anjavassmyra från
1600-talet och framåt. Gräspollen ökar, örtpollen ökar (särskilt tydligt i BMM) antalet
kolpartiklar ökar och dyngsvampsporer (sporomiella) börjar förekomma. Influxdiagrammet
från Bjørkmomyra visar att detta är reella ökningar och inte bara en procenteffekt av
minskningen i tallpollen. Ökningen av gräs och örter ger i tillsamman med dyngsvampsporer
en tydlig indikation på bete i området. Utifrån tidpunkten att dömma, 1600-talet, rör det sig
om tamrendrift (detta går dock inte att bestämma enbart utifrån pollendatan). Ökningen i
koldamm/kolpartiklar samt örter som trivs på näringsrik och/eller störd mark, som syror,
mjölkört och mållväxter indikerar dessutom mänsklig bosättning i närheten.
I Björkmomyra sker några palynologiskt sätt små men möjligen kulturhistoriskt mycket
viktiga förändringar runt 1850. Kolpartiklar och dyngsvampsporer (sporomiella) minskar
kraftigt eller försvinner helt, medan gårdskräppa (Rumex obustifolius-type) börjar förekomma
för första gången. Det är troligt att användningen av björkmoen nu ändrades från samiskt
renbete och boplats till døle skogslåttermark. Detta varar sedan i ca hundra år innan det runt
1950 sker en snabb igenväxning. I Anjavassmyra verkar dock både bete och mänsklig närvaro
fortsätta fram till idag, om än i minskat omfång.
Vegetationshistoriens betydelse för kulturlandskapet och dagens vegetation
Dagens skogsammansättning verkar ha återgått till den som rådde innan 1200 e.Kr. (400/700–
1200 e.Kr.). Klimatförändringarna under Lilla Istiden verkar ha haft ett stort inflytande på
vegetationen i Dividalen. Lilla Istiden används här i sin bredaste definition och omfatta tiden
1200–1900 (se Lamb 1995, Wanner et al. 2011), fast med sin kallaste fas på 16- och 1700talet. I pollendatan verkar de stora förändringarna i vegetationen vid slutet av Lilla Istiden ske
så sent som runt 1950, men man får hålla i minnet att felmarginalen på radiokarbondateringar
är ganska så stor och det kan gott vara att den verkliga förändringen skedde runt 1900. Det är
också möjligt att det krävs några årtionden innan klimatförändringar ger fullt utslag i
vegetationen. I vilket fall innebär 1900-talet slutet på en 600 år lång köldperiod, vilken följs
av en kraftig expansion av framförallt tall. Undersökningar baserade på historiskt material
visar att trädgränsen för gran, tall och björk i Fjällen ökat med i genomsnitt 70–90 m de sista
hundra åren, med maximal ökning på upp till 200 m (1915–2007; Kullman och Öberg 2009).
Detta passar gott överrens med utvecklingen man kan se i pollendatan.
Vad har detta då för betydelse för kulturlandskapsutvecklingen och dagens vegetation? Ser
man på de historiska skogslåttermarkerna utmed älven är det klart att de i alla fall delvis är
naturliga. Det verkar dessutom som om de fick en klart öppnare karaktär, dvs mer lämpade för
bete och slåtter, efter klimatförsämringen runt 1200 e.Kr. Dessa togs sedan i bruk av samer
som renbete och boplatser under loppet av 1600-talet, vilket troligtvis gav ännu bättre
betesvärde. Under 1800-talet togs de över av dølarna och användes som slåttermarker.
Ytterligare förbättringar gjordes som t.ex. dikning och anläggning av lador, varefter de dock
övergavs runt mitten av 1900-talet. De historiska skogslåttermarkerna utmed Dividalsälven
som fortfarande var hävdade runt mitten av förra seklet var alltså en ganska så sammansatt
produkt - 600 år av kallare klimat, 200 år samisk bosättning och renbete, och 100 år med døle
slåtter och jordförbättring. Slåttermarkerna växer idag igen med al, björk och hägg, men vi
måste gå helt tillbaka till 1100-talet för att återfinna den vegetation som nu håller på att växa
fram, och kanske mycket längre tillbaka om dagens trend mot ett allt varmare klimat fortsätter.
84
Det är också klart att dølerna inte kom till ett öde land. I Dividalen hade de mer produktiva
markerna använts som renbete i runt 200 år. Samernas säsongsvisa förflyttningar och
periodiska och/eller sporadiska användning av markerna kunde dock ha gett det intrycket. I
perifera jordbruksområden som övre Dividalen borde detta inte vara någon större källa till
konflikt så länge alternativa flyttvägar och betesmarker fanns tillgängligt (som ex.
Devddesvuopmi). Samerna arbetsinvestering i betesmarkerna var antagligen ganska låg, så
det största problemet låg nog i att antalet alternativa flyttvägar beroende på väder och
snöförhållanden begränsades och/eller att man tvingades överge gamla beprövade flyttvägar
och betesmarker till förmån för nya, otestade och osäkra. Fördelen var att man kunde handla
med bönderna, och förhållandet mellan rendriftsamer och bönder i denna del av Troms var
ganska gott i tiden strax före kriget.
Klimatmässigt verkar vegetationen nu närma sig den som fanns för 1000 år sedan, och
fortsätter trenden med ett varmare klimat så kan vi få en situation vi hade för 4000 år sedan.
Ytterligare uppvärmning, t.ex. om de mer populära klimatmodellerna för människoskapt
uppvärmning visar sig stämma, skulle kunna ge en helt unik situation. Temperaturen verkar
visserligen ha varit ännu högre en kortare period för ca. 8000 år sedan, men då var
växgeografin och jordförhållandena helt annorlunda. Bevarandemässigt betyder detta att
habitatet för mer köldkrävande växter och djur kommer att minska, medan skogshabitaten
kommer att öka. Man bör därför vara extra noggrann med att bevara ovanliga köldkrävande
biotoper, samt gammalskogsområden från vilka mer svårspridda organismer kan etablera sig,
t.ex. trädlevande svampar. Man får tänka att det kan ta flera hundra år för ny tallskog att
generera en kritisk mängd död kärnved, och sedan skall ju organismerna hinna sprida sig dit
också.
Referenser
Alley, R.B., Mayewski, P.A., Sowers, T., Stuiver M., Taylor, K.C. and Clark, P.U. 1997:
Holocene climate instability: a prominent widespread event 8200 yr ago. Geology 25, 483486
Berglund, B.E., Barnekow, L., Hammarlund, D., Sandgren, P. and Snowball, I.F. 1996:
Holocene forest dynamics and climate change in the Abisko area, northern Sweden - the
Sonesson model of vegetation history reconsidered and confirmed. Ecological Bulletins 45,
15-30
Berglund, B.E. and Ralska-Jasiewczowa, M. 1986: Pollen analysis and pollen diagrams. In:
Berglund B.E. (ed.) Handbook of Holocene Palaeoecology and Palaeohydrology, J. Wiley &
Sons, Chichester, pp 455-484
Beug, H.-J. 2004: Leitfaden der Pollenbestimmung für Mitteleuropa und angrenzende
Gebiete. München: Verlag Dr. Friedrich Pfeil.
Bjune, A.E., Birks, H.J.B. and Seppä, H. 2004: Holocene vegetation and climate history on
a continental-oceanic transect in northen Fennoscandia based on pollen and plant macrofossils.
Boreas 33, 211-233
Eddy, A. 1977: Climate and the changing sun. Climatic Change 1, 172-190
Hald, M., Salomonsen, G.R., Husum, K. and Wilson, L.J. 2011: A 2000 year record of
Atlantic water temperature variability from the Malangen Fjord, northeastern North Atlantic.
The Holocene 21, 1049-1059
85
Helama, S., Lindholm, M., Timonen, M. and Eronen, M. 2005: Mid- and late Holocene
tree population density changes in northern Fennoscandia derived by a new method using
megafossil pines and their tree-ring series. Journal of Quaternary Science 20, 567-575
Jensen, C. and Vorren, K.-D. 2008: Holocene vegetation and climate dynamics of the boreal
alpine ecotone of northwestern Fennoscandia. Journal of Quaternary Science, DOI:
10.1002/jqs.1155
Kirchhefer, A.J. 2005: A Discontinuous Tree-ring Record AD 320–1994 From Dividalen,
Norway: Inferences on Climate and Treeline History. In Broll, G. and Keplin, B. (eds.)
Mountain Ecosystems. Springer, Berlin
Kullman, L. and Öberg, L. 2009: Post-Little Ice Age tree line rise and climate warming in
the Swedish Scandes: a landscape ecological perspective. Journal of Ecology 97, 415-429
Lamb, H.H. 1995: Climate, history and the modern world. Routledge, London
Moore, P. D., Webb, J. A. and Collinson, M. E. 1991: Pollen analysis. Blackwell Scientific
Publications, Oxford
Nesje, A. and Dahl, S.O. 2001: The Greenland 8200 cal. yr BP event detected in loss-onignition profiles in Norwegian lacustrine sediment sequences. Journal of Quaternary Science
16, 155-166
Sjögren, P., van der Knaap, W.O., van Leeuwen, J.F.N., Andrič, M. and Grünig, A. 2007:
The occurrence of an upper decomposed layer or "Trockenhorizont", in the Alps and Jura
Mountains. Mire and Peat 2, 1-14
Stenvold, D. 2002: Nordmenns historiske bruk av Øvre Dividal nasjonalpark og området i
Dividalen fra parken og ned til Frihetsli. Rapport til Fylkesmannen i Troms, pp. 23.
Staland, H., Salmonsson, J. and Hörnberg, G. 2011: A thousand years of human impact in
the northern Scandinavian mountain range: Long-lasting effects on forest lines and vegetation.
The Holocene 21, 379-391
Seppä, H. and Birks, H.J.B. 2002: Holocene Climatic Reconstructions from the
Fennoscandian Tree-Line Area Based on Pollen Data from Toskaljavri. Quaternary Research
57, 191-199
Sommerseth, I. 2009: Villreinfangst og tamreindrift i indre Troms - Belyst ved samiske
boplasser mellom 650 og 1923. Dissertation in archaeology, University of Tromsø, pp. 372.
Wanner, H., Gyalistras, D., Luterbacher, J., Rickli, R., Salvisberg, E. and Schmutz C
2000: Klimawandel im Schweizer Alpenraum. Hochschulverlag AG an der ETH, Zürich
Wanner, H., Solomina, O., Grosjean, M., Ritz, S.P. and Jetel, M. 2011: Structure and
origin of Holocene cold events. Quaternary Science Reviews 30, 3109-3123
86
Appendiks
1. Arve Elvebakk, Andreas Kirchhefer og Stein Rune Karlsen:
Skogutforming og datering av stokkar innan furuskogsområdet i Øvre Dividalen
2. Gunnar Kristiansen, Halvor Solheim & Arve Elvebakk: Sjeldne
vedboende sopp i gammelskog i og utenfor Øvre Dividalen Nasjonalpark
3. Håkon Holien: Lavfloraen knyttet til gammelskog i Dividalen
4. Stefan Olberg: Billefaunaen i øvre deler av Dividalen
87
Skogutforming og datering av stokkar innan furuskogsområdet i
Øvre Dividalen
Arve Elvebakk1, Andreas Kirchhefer1 og Stein Rune Karlsen2
1
2
Universitetet i Tromsø, Institutt for biologi, 9037 Tromsø arve.elvebakk@ib.uit.no
NORUT-IT, Pb. 6434, 9294 Tromsø
Innleiing
Skogane i utvidingsområdet er omhandla i rapport frå Statsskog til Fylkesmannen i Troms
(Ask et al. 2003) frå ein skogbruksfagleg synsvinkel. Rapporten inkluderer kart over
treslagsfordeling, bonitet og hogstklassar, basert på markslagskartleggjinga og
skogtakseringsdata frå 1998, men omfattar berre området utafor Nasjonalparken. Eit
vegetasjonskart for Øvre Dividalen nasjonalpark utarbeidd av NORUT-IT eksisterer på nettet
(http://projects.itek.norut.no/vegetasjon/dividalen/1vegetasjon/vegetasjonskart.htm), men
omfattar heile området og fokuserer ikkje spesielt på dalbotnen. Eit betre kart er no under
utarbeiding.
Siktemålet med dette kapitlet er å kartfeste hovudtypane av furuskog i høve til
alderssamansetjing. Dette er ei anna kartleggjing enn den skogbruksfaglege og også ulik
kriteria ein bruker i vegetasjonskartleggjing, der feltsjiktet er avgjerande i tillegg til tresjiktet.
Ein har i dette kapitlet kombinert eksisterande kartdata med data frå eige feltarbeid, inkludert
datering av furustokkar av ulik kategori ved hjelp av årringanalyse.
Materiale og metodar
Markslagskarta har kartlagt utbreiinga av furuskog i fin detalj for det framlagte
utvidingsområdet, inkludert blandingsskog. Dette kartet er i mykje finare skala enn produktet
vårt som er tilpassa reproduksjon i skalaen 1:50 000. Vi har derfor generalisert avgrensinga av
furuskogen og blandingsskogen i utvidingsdarealet, og tilpassa den til det fjernanalysebaserte
kartet vi har til disposisjon for furuskogsarealet innan Nasjonalparken. Dette er eit
uklassifisert kart basert på falsk fargesetjing av LANDSAT-data, og viser furuskogane i ein
brun farge klart atskilt frå dei raudoransje lauvskogane og impedimentskog i turkise farger.
Ved feltarbeidet sjekka ein om grensane frå dette kartet stemte med skogsfordelinga i
terrenget.
Andelen svært gammalt daudt virke er sentral for den biodiversiteten som det er fokusert på i
denne rapporten. Ein av forfattarane har tidlegare datert mange furustokkar lenger ned i dalen,
serleg i skråningane ovafor Sleppelva (Kirchhefer 2005). Stokkane fordelte seg i to
hovudkategoriar: 30 stokkar var over 1000 år gamle, og kalkulert spiringstidspunkt for desse
var i tidsrommet 290 – 870 e.Kr. Dei resterande spirte stort sett frå 1400- til 1600-talet. Det
var altså ein periode som var underrepresentert, men dette er dels ’tetta att’ gjennom
dateringar utført etterpå (Kirchhefer upubl.). Det svært gamle materialet var undersøkt på
nokre veldig tørre berg, der både veksten og nedbrytinga har gått sakte føre seg. Vi forventa
derfor å finne ei slik todeling av aldersstadiar mellom skog på impedimentgrunn og annan
skog, også innan Nasjonalparken.
88
Dateringane 11 blei analysert på prøvar tekne med tilvekstbor på same måte som skissert i
rapporten om det samiske kulturlandskapet (Elvebakk & Kirchhefer 2005). Det er ofte ein
rotten kjerne i gamle stokkar der alderen må ekstrapolerast ut frå storleik, og det same gjeld
også for den ytterste geitvedlaget som ofte er rotna.
Definisjonane av gammel skog omfattar oftast skog med tre eldre enn 160 eller 200 år. Vi har
her valt å bruke alderstrinnet daud ved som sentral for skogkategoriane våre. ’Yngre skog’ er
dermed skog med trevirke yngre enn 100 år, ’eldre skog’ med tre ca. 200 år gamle,
og ’gammelskog’ med levande tre over 200 år og med betydelege innslag av daude stokkar i
alderskategorien 400-600(800) år. ’Urskog’ er ein underkategori av sistnemnde der det ikkje
er spor etter hogst. Det blei registrert tettleik av gamle læger mange stader i utvidingsområdet,
etter metoden antal separate læger (inkl. tilhøyrande stubbe) pr 50 x 50 m. Talet frå eit antal
slike felt innan kvart område (vanlegvis 10-20) blei så omgjort til antal pr. hektar.
11
Dendrokronologi-metodikk:
Det ble tatt boreprøver til aldersbestemmelse av totalt 70 trær, derav 21 levende og 49 døde furu. Død furu
inkluderer gadd (tørrfuru), læger og høye stubber etter hogst eller stormvelt. Antall levende trær var nærmest likt
fordelt mellom nasjonalparken (11) og området utenfor (10). Utenfor nasjonalparken ble det tatt prøver av 38
læger og stubber, mot bare 11 innenfor nasjonalparksgrensene.
Prøvene ble tatt med tilvekstbor av 5 mm diameter. Prinsipielt tar man sikte på å bore i brysthøyde der stammen
viser normal, dvs. konsentrisk og rett vekstform. I praksis og spesielt hos mer nedbrutte trerester måtte det legges
mer vekt på overflatens beskaffenhet og kjerneråte. For å kunne datere tidspunktet for treets død, måtte man
finne steder der barken enda var til stede eller der overflaten var minst erodert eller nedbrudd. For å estimere
treets levealder og omtrentlig spireår ble det forsøkt å bore nærmest stammebasen, der det var ingen eller minst
mulig kjerneråte. Oftest måtte det derfor tas flere prøver per stubbe og låg.
Boreprøvene ble limt på lister og overflaten (stammetverrsnitt) preparert med industriblad. Synligheten av
årringene ble videre framhevet ved å gni overflaten med kritt. Ringbreddene ble målt til nærmeste 0,001 mm
under en stereolupe ved 5-50x forstørrelse på et målebord (Velmex) tilkoblet en datamaskin. Årringkurvene ble
datert ved sammenligning med kronologien fra midtre Dividalen, som er middelserien for årringseriene fra furu i
området Skrubben-Sleppelva-Kleivbekken (Kirchhefer 2005). Denne prosessen er kalt kryssdatering. Der det var
flere prøver fra samme tre, ble også disse sammenlignet med hverandre. Et av formålene av kryssdateringa er – i
tillegg til å sette årstall på enhver årring – å finne årringer som eventuelt måtte være fraværende fra enkelte
boreprøver, såkalte manglende ringer. Måling og kryssdatering ble utført ved hjelp av dataprogrammet
TSAPWin Professional ver. 0.53 (Frank Rinn / RINNTECH 2002-2004). Dette programmet beregner statistiske
parametere som Gleichläufigkeit og t-verdi, og tillater visuell kontroll av årringseriene og dateringen på
dataskjermen.
Hvis boret ikke traff midten av treet, ble posisjonen av margen og dens avstand til borekjernen bestemt
geometrisk, og antall manglende ringer estimert på grunnlag av ringbredden av de innerste ringene på prøven.
Alderen av trær med kjerneråte ble estimert på grunnlag av differansen mellom boreprøvens lengde og teoretisk
stammeradius. Stammeradius ble beregnet fra stammeomkretsen som ble målt i felt. Det ble antatt at den midlere
ringbredden i den nedbrutte veden var lik 1mm. For hver millimeter kjerneråte ble det derfor lagt til ett år i
alderen. Antakeligvis opptrer råte først og fremst i trær med større ringbredder enn antatt her (kanskje 1,5 mm),
slik at alderen muligens er overestimert. På den andre side kan trær som spirer under skjerm, ha svært smale
ringer inntil ungtreet får bedre lystilgang. For enkelthetens skyld ble det derfor valgt 1mm ringbredde.
Var yttersida av en død furu sterkt erodert slik av hele eller deler av geitveden var erodert, ble et visst antall
ringer lagt til. Når hele geitveden manglet ble det lagt til 100 ringer. Manglet geitveden delvis, ble antall
geitvedringer telt og differansen til 75 ringer (midlere antall geitvedringer observert i levende trær) lagt til. Var
geitveden bare overfladisk erodert, ble det antatt at treet døde i neste år med ekstremt lite tilvekst i
Dividalskronologien.
89
Omfanget av feltarbeidet gjorde det ikkje mogleg å dekke absolutt alle skogsbestanda, men på
austsida er dekninga god. Vi vitja furuskogane og undersøkte mesteparten av gradienten frå
elva og opp til furuskogsgrensa litt over 400 moh. omtrent kvart kilometer-intervall, medan vi
sjølvsagt undersøkte dalbotnen i nord-sør retning i tillegg sør til grensa for kartutsnittet. Det
er marginale furubestand ca. 1 km sør for kartutsnittet, ved Julosjohka. Denne siste delen blei
ikkje vitja. På vestsida av elva har vi vitja skogane vis-a-vis Fossbua i samband med
soppundersøkingar, men ikkje dei mindre isolerte furuskogsbestanda lenger ned. Skogen på
vestsida litt sør for Fossakjippa er studert med kikkert for å sjekke alderstrukturen. Etter
kryssing av Finnbruene blei vestsida dekt ein knapp km nord for Øvre Divifoss og ca. 3 km
mot sør. Det sørlegaste skogen på denne sida, vis-a-vis Anjavasshytta blei berre studert med
kikkert.
Resultat
Lauvskog
Figur 1 på neste side viser det satellittbaserte kartet i såkalt falsk fargelegging som er
grunnlag for vegetasjonskartet. Brunaktig farge viser tydeleg utstrekninga av furuskogane,
sjølv om blandingsskogar er i ein overgangskategori. Nord for grensa for gran dekkjer furu
ein stor del av den økologiske spennvidda i landskapet utanom dei rikaste siga. Innan furua
sitt utbreiingsareal er det derfor ein skarp gradient frå furuskog til lauvskog, som då alltid er
veldig rik, med sigevatn og dominans av høgstauder. Tresetjinga i lauvskogane er anten bjørk,
eller, i dei våtaste siga og i flomskog ned mot elvebreiddene, av gråor og setervier, i mindre
grad også hegg og istervier. På vegetasjonskartet er denne eininga ’rik lauvskog’ ikkje
utfigurert som eiga eining, for det ville ha vore altfor arbeidskrevjande å avgrense den
oppover i dalsidene, men visiest tydeleg i skarp raudoransje farge. Under furua si høgdegrense
i Dividalen er all lauvskog av næringsrike typar, medan den meir fattige og mindre
interessante bjørkeskogen finnest ovafor furua sitt utbreiingsareal. Einaste unntaket frå dette
er Skaktaråslia, der det også var bjørkedominert skog på mindre rikt feltsjikt.
Det er store slike rike lauvskogar, delvis flommarksprega, på vestsida vis-a-vis Fossbua og
nordover, inkludert nokre veldig våte område på austsida av elva. Sør for Øvre Divifoss er det
igjen store slike sig, med rikeleg med hegg og store mengder bringebær. På austsida er det
slik skog velutvikla langs Hagembekken og i skråninga ned mot Tronga, på ei stor slette nord
for Ole Nergårdbua, og langs to breie sig sør for Anjavasshytta.
Furuskog
Furuskogen blei kartlagt i seks kategoriar, som vist på vegetasjonskart, fig. 2 s. 6. Tre av
einingane, ’yngre skog’, ’eldre skog’, begge utan vesentlege innslag av gammalt daudt virke,
og ’yngre skog med gammalt daudt virke’ er markerte med liknande grøne fargekodar på Fig.
1 som viser utbreiinga av dei ulike furuskogstypane i studieområdet. Desse tre einingane har
mindre vitskapeleg interesse, sidan dei anten manglar gammelskogselement i form av daudt
virke, eller har så ung levande skog, at ein vil forvente at gammelstokkane med deira sjeldne
artar vil rotne opp og forsvinne før den levande biomassen blir gammel nok til å rekruttere ny
grov, daud ved til økosystemet.
I Landskapsvernområdet dominerer ’gammelskog påvirka av tidlegare plukkhogst’. Her er
tresjiktet redusert i ulik grad av tidlegare dimensjonshogst, men det er betydelege innslag av
90
tre i alderskategorien ± 200 år, oftast samanfallande med ein brysthøgdediameter på 35-40 cm.
Det er ein generell trend at frekvensen av endå større tre, 3-400 år gamle, og med dbh over 50
cm aukar opp i liene og innover dalen. Med unntak for eit mindre område rett utafor
nasjonalparkgrensa på vestsida og litt på austsida av Divielva, har vi funne hogstspor overalt
der vi har vore i denne gammelskogen i framleggsområdet for utviding. Men oppe i liene er
hogstspora tydelgvis eldst og med høgstubbar over 1 m, ein praksis ein seinare gjekk bort ifrå
innan skogbruket.
Innan Nasjonalparken er mesteparten av furuskogen heilt utan hogstspor, med unntak for eit
areal rundt Anjavasshytta, eit mindre areal aust for Tronga, og eit tredje lite areal ned mot
dalbotnen sørvest for Dividalshytta. Ei rekkje hogde tømmerstokkar der tolkar vi som planar
om ei bu, som ikkje har blitt realisert. Impedimentskog finnest i hovudsak tre stader, ved
Tronga, og vest og sørvest for Dividalshytta.
Datering av furustokkar
Figur 2 viser alder på 70 ulike stokkar. To stokkar var i ein kategori for seg sjølv med
datering frå ca. 710 til 1140 (dnp 053) og frå år 830 til 1130 (dnp 055). Begge to var frå
impedimentsområdet i dalbotnen vest for Dividalshytta. Fig. 3 viser den eine av desse.
Av dei resterande dateringane er 14 sampla frå eldre (ikkje gamle), levande eller tidleg velta
tre, som ein referanse og datering av desse alderskategoriane. Dei er for det meste yngre enn
200 år. Av dei øvrige 51 er 43 eldre enn 400 år, og 50 eldre enn 350 år. Det eldste av desse er
ein gadd inni Nasjonalparken (søraust for Tronga) som er frå perioden 1230 til 1830 (dnp
044). Det lengstlevande treet er den flotte furua (dbh. 61 cm) med tre spor etter samisk
borkhausting (og avbilda i kulturhistorierapporten) som levde mellom ca. 1330 og 1981 (dnp
057, illustrert i kulturhistorie-rapporten). Den blei 650 år gammal, noko som er rekord for
Dividalen. Ei anna furu (dnp 046, brysthøgdediameter 60 cm) som står nært den gamle
gadden frå 1230, blei 600 år, men døydde for 10-15 år sidan. Den eldste levande furua vi har
datert står i Landskapsvernområdet rett ved elva nedafor vegenden. Den har
brysthøgdediameter på heile 87 cm og er også ca. 600 år gammal, inkludert ekstrapolering for
ein rotten kjerne.
I tillegg til desse er to læger estimert til å vere frå midt på 1300-talet, jfr. fig. 2, og sju andre
frå omkring år 1400. Konklusjonen på desse dateringane er at det gamle virket i dei normale
furuskogane (eksklusive impedimentskogane), både levande kjempefuruer, ståande gamle
gadd og liggjande, grove og gamle læger, kan generelt tidfestast til intervallet 400-800 år.
Dette kan vi seie sjølv om berre ein av desse stokkane er datert til eldre enn 700 år, sidan
fleire tre har hatt ein alder på 600-650 år, og det vil ta minst 200 år før at slike grove stokkar
blir nedbrotne i ein alminneleg halvtørr skogbotn i området.
91
Denne sida skal erstattast med fig. 2, veteasjonskart på lysegrønn bakgrunn
92
dnp_001
dnp_003
dnp_005
dnp_007
dnp_009
dnp_011
dnp_013
dnp_015
dnp_017
dnp_019
dnp_021
dnp_023
dnp_025
dnp_027
dnp_029
dnp_031
dnp_033
dnp_035
dnp_037
dnp_039
dnp_041
dnp_043
dnp_045
dnp_047
dnp_049
dnp_051
dnp_053
dnp_055
dnp_057
dnp_059
dnp_061
dnp_063
dnp_065
dnp_067
dnp_069
700
800
900
1000
1100
1200
1300
1400
1500
1600
1700
1800
1900
2000
år e.Kr.
Figur 3: Aldersfordelinga av levande og daud furu. Dei målte segmenta av kjerneprøvane er
markerte med svart, medan dei opne ekstrapolerte delane av diametrane der vedmaterialet er
rotna bort, er markert med opne felt. Stokkane er nummererte fortløpande, med nr. for
annankvar stokk.
Fig. 4. Den
daterte, liggjande
stokken D-55 (frå
år 830 til 1190)
omgitt av ein
karakteristisk
kort- og
sakteveksande
impedimentskog
på knaus i
dalbotnen vest for
Dividalshytta.
93
Fig. 5. Læger i skråninga nedafor Dividalshytta. I forgrunnen dnp 058 (frå slutten av 1500talet), så dnp 063 frå midten av 1300-talet, deretter som ein mindre stokkrest dnp 062 frå ca.
1330, og i bakgrunnen dnp 060 frå ca 1525.
Tettleiken av læger blei registrert fleire stader i Landskapsvernområdet. Området på
Skaktarelvmoen ned mot Ventebua har hogstklasse V, ei rekke tre på ± 200 år (dnp 1 er 207
år), men ingen tre av eldre årsklassar observert. Her er det lågare tettheit av læger enn elles,
15 pr. ha, men det er mange sjeldne artar på desse gamle lægrane. Lenger inn mot kløfta blir
trea noko større og eldre, og dnp 64 ved stien med dbh 48 cm er ca. 240 år. Her er tettleiken
av gamle lægre rundt 25/ha; det er den også lenger opp i lia..
I skråninga opp mot Henberget (ca. 1,5 km S for Skaktarelva) er også tettleiken ca. 25/ha, og
slik høg tettleik går heilt ned til 50 m ovafor vegen. Ovapor Fosskjibba, ca. 1 km lengre
sørover, er det også ca. 25/ha, også heilt nede ved elva, sjølv om mindre areal blei taksert der.
Dette området har relativt færre tre av alderskategorien 150-200 år enn andre areal.
Frå vegenden og opp langs stien i retning Dividalshytta utafor Nasjonalparken er det endå
meir daud ved.(28 læger i 400-800års-klassen pr. ha), og med stor dimensjon. Her er det også
fleire levande, gamle tre med dimensjonar rundt 55 cm (dbh) og to andre blei målt til 67 og 73
cm i brysthøgdediameter.
Frå vegenden og sørover langs austsida av elva går stien inn i eit område med veldig mykje
daud ved og mange store levande tre. Tettleiken av læger er på heile 45/ha og mange er veldig
grove (fig.5).
94
Fig. 6. Gammal læger ved elva sørvest for vegenden utafor dagens nasjonalprak i eit område
med høg konsentrasjon av daudt virke.
Her er det også mange kjempetre, og vi målte brysthøgdediam. til å vere 67, 67, 73, 83 og 102
cm på dei største trea. Dette er litt lenger sør enn det eldste daterte levande treet (600 år) med
dbh 87 cm, omtalt allereie. Det grovaste treet er vist som fig. 7.
Langs skråninga opp ved Gambekken er det også mykje daudt og grovt virke. Levande tre
blei målt til dbh 55 og 62 cm, og to grove gaddar i same dimensjon (dnp 29 og 31) blei daterte
og ekstrapolert til å vere 600 og 550 år.
Ved Øvre Divifoss er det kanskje litt mindre tettleik av daudt materiale, og litt færre grove tre.
Rett sør for dei midtre bruene ligg ein kjempelæger rett på berget (dnp 25), med dbh etter
overflate-rote og erosjon på 73 cm. Den blei datert/ekstrapolert til perioden 1340-1780. Ein
knapp km nordover før furuskogen går over i eit søkk med lauvskogsdominans vaks ei
levande, stor furu (dnp 022) med brysthøgdediam. på 65 cm som blei datert og funnen å vere
ca. 450 år gammal.
Frå Øvre Divifoss og sørover på vestsida er det først eit breidt sig med mykje rik lauvskog.
Forbi denne og vidare inn mot nasjonalparkgrensen er skogen veldig grov og fin og med
mykje daudt virke. Fig. 8 viser området ved ei lita idyllisk tjønn der det er fleire
kulturmodifiserte tre (eitt er på forsida av rapporten om det samiske kulturlandskapet, dbh=
76 cm), og ved sørenden står to levande kjemper like ved sida av kvarandre, dbh. 71 og 78 cm.
95
Fig. 7. Den største
furua vi observerte i
området står like
utafor
Nasjonalparken på
austsida av elva og
har brysthøgdediam.
på ca. 102 cm.
Innan Nasjonalparken er det stor tettleik av gadd og læger, sjølv om det er litt ulik tettleik av
kjempetre. Rett på vestsida av Tronga står det nokre grove tre langs elva som ikkje har vore
vitja på nært hald av oss. Elles er det i den første skråninga langs stien vidare fleire tre med
dbh mellom 60 og 70 cm. Sletta og nedste del av skråninga ved Anjavasshytta er hogd, og så
blir det brått overgang til ikkje-hogd skog med stor frekvens av ståande gaddar og med tre
med dbh opptil 65 cm, med unntak for eitt som blei målt til 73 cm.
Lenger opp i Dividalen, litt nord for stien opp til Dividalshytta var det ein fantastisk
gammalskog med talrike tre i storleiken dbh 65-72 cm. Eit foto herifrå er på framsida av
denne rapporten.
96
Fig. 8. Landskap ved tjønn sør for Øvre Divifoss, vestsida av elva og utafor Nasjonalparken.
To omtalte kjempetre er i bakgrunnen av biletet.
Konklusjonar
Ved Skaktarelvmoen strekker det seg ein skog austfrå og ned til Ventebua som er verdifull
med gammelskogelement. Denne har litt lågare tettheit av gamle læger nærmast vegen. For
øvrig er dei tilliggjande områda mot sør, vest og nord utan gammelskogselement og av liten
interesse. Det er samla sjeldne elvekantbillar nedover langs Skaktardalselva til utløpet i
Dividalselva, og utover dette er det arronderingsmessige omsyn som bør styre den endelege
eventuelle utvidingsgrensa her.
Vegen frå Skaktarelvmoen og vidare mot vegenden er dominert av ungskog langs vegkantane,
for det mest pionerskog etablert langs vegskuldrene. Denne vegen er rett og også utan
landskapsmessige kvalitetar. Likevel ser ein fleire stader læger heilt inntil vegen, og andre
stader må ein gå 50, 100 eller 2-300 m for å komme ut i den plukkhogstinfluerte
gammelskogen. I Skaktaråslia har det nok også vore kraftig bjørkehogst mange stader, noko
ein kan sjå ut av oppslaget av fertil smyle, sjølv om bjørkestubbane i liten grad er synlege.
Ned mot elva kjem ein raskt over i meir interessante område, også landskapsmessig, som t.d.
ved Fosskjibba. I alle dei plukkhogstinfluerte gammelskogsområda langs vegen er det påvist
97
sjeldne artar. Det uinteressante arealet langs denne vegen (markert på vegetasjonskartet) er
smalt og av lite areal.
Dei øvrige furuskogsområda i noverande landskapsvernområde, med unntak for eit mindre
område rett sør for vegenden, er alle verdifulle, med innslag av læger i aldersintervallet 400800 på stort sett over 25 pr hektar, og varierande, men konstante innslag av ståande tre frå
aldersintervallet 200 år og oppover. Innimellom desse furubestanda er det svært næringsrike
lauvskogsbestand, også med store innslag av sjeldne artar.
Impdimentknausane har småvaksne furutre og granne gaddar og læger, men dei sistnemnde
blir over 1000 åra gamle, og representerer eit veldig interessant klimaarkiv, sjølv om det er
lågare konsentrasjon sjeldne artar observert av oss i desse områda. Furutre når aldrar på over
600 år, og læger av desse treng minst 200 år i tillegg til å bli nedbrytne i vanlege skogshabitat,
slik at den generelle alderskategorien på grove, liggjende læger kan setjast til 400-800 år.
Dette er støtta av mange dateringar.
Den delen av urskogen som var i skråninga vest for Dividalshytta hadde den største
konsentrasjonen av grove, levande tre og gadd, med mange i dbh-kategorien 65-73 cm. Dei
aller største levande trea observert av oss (dbh 73-102 cm) vaks i området mellom 0,2 og 1,5
km utafor nasjonalparkgrensen på begge sider av elva.
Litteratur-referansar
Ask, J.A., F. Valnes, T. Berglund & J. Nerdal. 2003. Skogen og skogbruket i Øvre Dividalen –
En vurdering av de skogbruksmessige verdiene på skogen i Øvre Dividalen i forbindelse med
en mulig utvidelse av Øvre Dividalen nasjonalpark. Rapport til Fylkesmannen i Troms, Moen,
2003, 15 s. + kart.
Elvebakk, A. & A.Kirchhefer. 2005. Dei gamle furuskogane i Dividalen – eit eldgammalt
samisk kulturlandskap. Rapport til Fylkesmannen i Troms. Tromsø,
Kirchhefer, A. 2005. A discontinuous tree-ring record AD 320-1994 from Dividalen, Norway:
inferences on climate and treeline history. S. 219-235 i: Broll, G. & B. Keplin (red.).
Mountain ecosystems. Studies in treeline ecology. Springer Verlag, Berlin, Heidelberg, New
York.
98
Sjeldne vedboende sopp i gammelskog i og utenfor
Øvre Dividalen Nasjonalpark
av
Gunnar Kristiansen, Ringbakken 6, 8522 Beisfjord gek@nve.no,
Halvor Solheim, Norsk Institutt for Skogforskning, Høgskoleveien 8, 1432 Ås &
Arve Elvebakk,Univ. Tromsø, Institutt for biologi, 9037 Tromsø
Innledning
I og like utenfor nåværende Øvre Dividalen nasjonalkpark er det gammelskog som er det
dom8inerende landskapselementet. Dette gjelder for det første innenfor Nasjonalparken der
mesteparten av furuskogen aldri har vært hogd, der det også er gammel lauvskog i fuktsig og
langs elva, mens bjørkeskogen oppe i skråningene har vært mye hogd i forbindelse med
reindrift (Prestbakmo 2003). I det landskapsvernområdet er det fremdeles gammelskogspreg
over størsteparten av skogen, selv om det har vært betydelige uttak av trevirke, mest som
plukk- og dimensjonshogst og som uttak til tjæremilbrenning. For denne gammelskogen er
nedbrytingsorganismene spesielle, og ulike mellom lauv- og bartrevirke. Det mest
interessante elementet er arter som er spesialisert til nedbryting av gammelt virke og som
derfor mangler i de vidt utbredte skogene som er preget av moderne skogsdrift. Disse soppene
er derfor en nøkkelorganismegruppe når det gjelder bevaring av gammelskog.
Den opprinnelige rapporten vår (Elvebakk et al. 2003) var basert på kortere besøk, for det
meste utenfor Nasjonalparken, samt spredte referanser til et upublisert hovedfagsarbeid innen
Nasjonalparken (Solheim 1979). Selv på et slikt mangelfullt grunnlag og uten særskilte
utvidelsesrelaterte undersøkelser var det så mange funn av sjeldne arter at rapporten
representerte en støtte til utvidelsesforslaget. Siden forslaget var så kontroversielt, særlig
lokalt, ble det derfor besluttet av Fylkesmannen i Troms å få utført en separat undersøkelse i
2005, både i utvidelsesområdet og i Nasjonalparken. I dette arbeidet har vi nå også integrert
resultatene fra de tidligere undersøkelsene til Solheim (1979).
Materiale og metoder
Halvor Solheim utførte sitt feltarbeid i Dividalen i 1976, basert på fem ulike besøk fordelt
over sesongen fra juli til september, over en tidsperiode på ca. tre uker. Dette var etter at
lignende områder allerede hadde blitt studert i Hedmark året før. Omfattende innsamlinger ble
foretatt, og 828 bestemte innsamlinger (av 966 totale) frå Dividalen resulterte i ei artsliste på
132 arter. Mange av disse er sjeldne, til dels svært sjeldne, og kun enkeltkollekt er blitt
publiserte. Et godt utvalg av disse er levert inn til herbariet ved Universitetet i Oslo, der de
kan vises gjennom soppdatabasen, både som prikksymboler eller med etikettoppysninger.
Dette arbeidet dekket alle treslag. Undersøkelsesområdene fordelte seg alle på østsida av
Divielva. Det ble samlet intensivt rett på sørsida av Hagembakken og ved Tronga (rett innafor
Nasjonalparken), i dalbunnen 3-500 m nord for Ole Nergård-bua, ved Anjavasshytta og langs
et høydetransekt øst for denne, samt i dalbunnen 1,5 km sørover. Med basis i Dividalshytta
ble det samlet mye langs en høydegradient her, fortrinnsvis sør for stien opp til Dividalshytta.
99
Dessuten ble det også samlet på fleire lokaliteter langs Julosjohka og ved Hav’gavuobmi, godt
sør for området som ble studert i 2005. Dette er også utenfor utbredelsesarealet til furu.
Studiet omfattet både vanlige og sjeldne arter, og totaltabellen over de 132 artene er
inkorporert i denne rapporten, men kun et utvalg av de mest sjeldne artene er tatt med i
kommentardelen. I tabellen er antall funn indikert, med unntak for vidt utbredte og vanlige
arter som har fått et *-symbol. Når dette står i tillegg til et funntall, betyr dette at arten er mye
vanligere enn det innsamlete antall funn indikerer. Nåværende prof. emer. og verdenskapasitet
på mange av disse soppgruppene, Leif Ryvarden, var veileder. Også spesialisten Ove Eriksson
i Sverige har kontrollbestemt mange vanskelige funn.
I hovedfagsarbeidet og på etikettdataene til kollektene ved Univ. Oslo er det ikke gitt nærmere
opplysninger om posisjon til innsamlingene i Dividalen, siden slik lokal utbredelsesdata var
utenfor målsetningen med dette arbeidet. Ettersom lokale utbredelseskart nå er viktige for
vurderinga av populasjonene av de sjeldne soppartene i Dividalen, er originale feltdagbøker
fra 1976 gått gjennom på nytt av Solheim, og lokaliteter for de sjeldne artene inntegnet. De
fleste lokalitetene har en presisjonsgrad på ± 1-200 m, for enkelte er det ± 2-300 m.
Gunnar Kristiansen tok cand. scient.-graden på den vedboende soppfloraen på furu i
Nordreisa, med ei sammenligning mellom Naustnesset og Imofoss-området, med ulik
alderssammensetning på furuskogen (Kristiansen 1999). Seinere har Kristiansen bla. deltatt på
en større prosjekt i Sør-Norge ledet av Jogeir Stokland, der den vedboende soppfloraen på
omlag 300 furuskogsområder med potensiell gammelskog ble undersøkt og flere tusen kollekt
innsamlet.
I tillegg til en rekke kortere besøk i Dividalen i perioden 1995-2003? ble feltarbeid utført i tre
perioder i aug.-okt. 2005. Undersøkelsesområdene var fordelt over hele furuskogsområdet
med tilliggende lauvskogsareal, i de samme områdene som presentert for skogsarealene i det
gjeldende kapitlet i denne rapporten, med unntak for at gradienten opp langs Gambekken ikke
ble besøkt. Et svært høgt antall gammelstokker er til sammen undersøkt, sikkert i
størrelsesordenen 1-2000 stk. Bare i 2005 ble ca. 500 kollekt innsamlet. Av disse er det
fokusert på de sjeldneste som er omtalt i kommentarform, og noen andre er innført i den totale
artslista, da med *-symbol for vanlige eller vidt utbredte arter som ikke er registrert i detalj,
men det er ikke lagt vekt på å dokumentere den totale vedsoppfloraen. Hovedvekt av studiene
har vært på furulæger, der en har spisskompetanse, men en god del er også samlet på
lauvvirke, serlig av gråor. En del av dette materialet er sendt til prof. Ryvarden for
kontrollering og bestemming, og tilbakemelding på de fleste av disse er kommet i siste liten.
Vel 30 kollekt av de sjeldneste artene er hittil levert til Tromsø Museums herbarium.
En rekke standard oppslagsverk er konsultert for samtlige soppkommentarer, og disse er
derfor ikke sitert for hver art. Disse gjelder den nye sjekklista for disse artene (Ryvarden et al.
2003), den norske rødlista (Bendiksen et al. 1998 – ny norsk rødliste skal produseres i 2006),
den nye svenske rødlista (Gärdenfors 2005) og standardfloraene (særlig Eriksson et al. 19761988, Ryvarden 1976-8). Norsk SoppDatabase (http://www.nhm.uio.no/botanisk/sopp/),
versjon pr. Sept. 2005 ved redaktør G. Gulden er også konsultert for hver art, og refereres til
som NSD. Denne inkluderer alle kollekt ved Universitetet i Oslo, der disse soppgruppene er
suverent best dokumentert her til lands. De soppgruppene en omhandler her er innen
Aphyllophorales med piggsopp, barksopp og poresopp med representanter for vårt
studieformål, som bare inkluderer én representant fra en annen soppgruppe (gelésopp). Andre
vedboende sopp innen skive sopp og tallrike, oftest små representanter for sekksporesoppene
100
er ikke behandlet her. Litteraturlista i foreliggende versjon ble ikke komplett pga. tidspress og
skal kompletteres.
Vi vil først og fremst takke prof. emer. Leif Ryvarden for rask respons på seint tilsendt
materiale. Også takk til Sigmund Sivertsen, NTNU, for bestemming av gelésoppen, og til
Stein-Rune Karlsen for integrering også av soppdata i den GIS-baserte datapresentasjonen, til
Virginie Ramasco for effektiv hjelp under innspurten, og til Tromskraft for lån av ’Messa’ –
den objektglassforma, jodfargeflekken på spisebordet bleikes forhåpentligvis med tida.
Resultat
De artene av sopp som er registrert i Dividalen er ført opp i Tabell 1, selv vom den nok ikke
er helt komplett med hensyn på de artene som ble samlet i 2005. Listen omfatter 206 arter. Av
disse er 59 sjeldne arter valgt ut og omtalt nærmere i en kommentardel under. Av disse er ikke
mindre enn 22 arter rødlistet i Norge.
Tabell 1. Vedlevende sopp funnet i Dividalen, med opplysninger om artene er registrert innen
nåværende Øvre Dividal nasjonalpark og/ eller i utvidelsesområdet, enten generelt med *symbol eller med antall funn. Det er også markert om de er registert av Solheim (1979) eller
av Gunnar Kristiansen, i enkelte tilfelle av andre (AE = Arve Elvebakk, SO = Stefan Olberg).
Den siste kolonnen markerer arter som er så sjeldne at de er kommentert spesifikt nedenfor,
pluss status i den nye 2010-rødlisten.
Vitenskapelig navn
Reg.
i
utv.areal
H. S.
1979
G. K.
Komm
Norsk navn
Reg.
i
NP
Skorpepiggsopp
1
1
*
Korallpiggsopp
1
1
*
I. PIGGSOPP
Gloiodon strigosus (Schwartz :
Fr.) P. Karst.
Hericium coralloides (Scop. : Fr.)
Pers.
Kavinia alboviridis (Morgan)
Gilberts. & Budington
Grønnlig
narrepiggsopp
2
2
* NT
2
3+2(
AE)
*
19+
* NT
II. GELÉSOPP
Dacryonaema rufum (Fr. : Fr.)
Nannf.
Vrangtåre
3
Hvitkjuke
Brun hvitkjuke
1
5
Blek-kjuke
11
III. PORESOPP
Antrodia albida (Fr.:Fr) Donk
Antrodia albobrunnea (Romell)
Ryvarden
Antrodia semisupina (Berk.&
101
15+
1
1
11
Curt.) Ryv.
Antrodia serialis (Fr.) Donk
Antrodia sinuosa (Fr.) Karst.
Antrodia xantha (Fr.:Fr) Ryv.
Bjerkandera fumosa (Pers. : Fr.)
P. Karst.
Ceriporia reticulata (Fr.) Doman.
Ceriporia viridans (Berk. :
Broome) Donk
Ceriporiopsis (Gloeoporus)
pannocincta (Romell) Gilb. &
Ryvarden
Ceriporiopsis resinascens
(Romell) Dománski
Cerrena unicolor (Bull.: Fr.)
Murr.
Daedalopsis septentrionalis
(Karst.) Niemelä
Datronia mollis (Sommerf.:Fr.)
Donk
Datronia stereoides (Fr. : Fr.)
Ryvarden
Dichomitus campestris (Quél.)
Dom. & Orlicz
Fomes fomentarius (L.:Fr.)
Kickx.
Fomitopsis pinicola (Swartz:Fr.)
Karst.
Gloeophyllum protractum (Fr.)
Imazeki
Gloeoporus dichrous (Fr.:Fr)
Bres.
Gloeoporus taxicola (Pers. : Fr.)
Gilb. & Ryvarden
Hymenochaete tabacina (Sw. ex
Fr.)
Inonotus obliquus (Fr.) Pilat
Junghuhnia luteoalba (P. Karst.)
Ryvarden
Junghuhnia nitida (Pers. : Fr.)
Ryvarden
Oligoporus hibernicus (Berk. &
Broome) Gilb. & Ryvarden
Oligoporus lateritius (Renvall)
Gilb. & Ryvarden
Oligoporus rennyi (Berk. &
Broome) Donk
Oligoporus sericeomollis
(Romell) Bondartseva
Oligoporus subcaesius (A. David)
Rekkekjuke
Hvit tømmersopp
Rutetømmersopp
Røykkjuke
Nettkjuke
7
5
1
1
+
1
4
1
7
3
1
1
1
1
+
1
*
*
6
1
1
* EN
1
Labyrintkjuke
17+
+
17+
+
Lamellkjuke
1
1
1
1
Skorpekjuke
8
+
8
+
Finporet
skorpekjuke
Hasselkjuke
2
2
*
3
3
* NT
Knuskkjuke
3+
+
3+
+
Rødrandkjuke
+
+
+
+
Langkjuke
3
5
2
6
Tofargekjuke
8
2
8
2
Blodkjuke
2
Tobakksbroddsop
p
Kreftkjuke
Okerporesopp
2
1
2
1
5+
+
1
5+
+
1
Glanskjuke
Nordlig
brunkjuke
Blek blåkjuke
102
2
4
1
7
2
* VU
*
* NT
4
1
7
* DD
12
14
*
7
9
16
*
+
+
+
1
2
3
Ryvarden & Gilb.
Oligoporus tephroleucus (Fr.)
Gilb. & Ryvarden
Oxyporus borealis G.M. Jenssen
& Ryvarden
Oxyporus populinus
(Scumach.:Fr.) Donk
Phellinus conchatus (Pers. : Fr.)
Quél.
Phellinus ferrugineofuscus (P.
Karst.) Bourdot
Phellinus igniarius (L.:Fr.) Quél.
Phellinus laevigatus (Fr.) Bourdot
& Galzin
Phellinus lundellii Niemelä
Phellinus nigricans (Fr.) P. Karst.
Phellinus nigrolimitatus (Romell)
Bourdot & Galzin
Phellinus pini (Brot. : Fr.) Ames
Phellinus punctatus (P.Karst)
Pilat
Phellinus viticola (Schw. in Fr.)
Donk
Piptoporus betulinus (Bull.:Fr.)
Karst.
Polyporus brumalis Pers.:Fr.
Polyporus varius Fr.
Schizopora bradoxa (Fr.) Donk
Skeletocutis biguttulata (Romell)
Niemelä
Skeletocutis lenis (P. Karst.)
Niemelä
Skeletocutis odora (Sacc.) Ginns
Skeletocutis stellae (Pilát) Keller
Skeletocutis subincarnata (Peck)
Keller
Skeletocutis vulgaris (Fr.)
Niemelä
Trametes hirsuta (Fr.) Pil.
Trametes ochracea Pers. Gilb.&
Ryv.
Trametes pubescens
(Schumach.:Fr.) Pil.
Trechispora mollusca (Pers. : Fr.)
Liberta
Trichaptum abietinum
Trichaptum fuscovioloaceum
Trichaptum laricinum (P. Karst.)
Ryvarden
Melkekjuke
2
2
1
Lønnekjuke
8
4
1
8
4
Seljekjuke
1
1
Granrustkjuke
1
1
*
Ildkjuke
Valkkjuke
26+
2
+
2
26+
2
+
2
*
Valkildkjuke
Svart ildkjuke
Svartsonekjuke
12+
2
+
+
8
12+
2
+
+
8
* NT
1
*
Furustokkjuke
Putekjuke
1
1
Hyllekjuke
8
9
5
12
Knivkjuke
3+
+
3+
+
Grovporet
vinterstilkkjuke
Sokkjuke
Kløyvporesopp
1
+
1
+
4
9
+
2
1
4
9
+
2
1
Sibirkjuke
Taigakjuke
Raggkjuke
Beltekjuke
2
9
Fløyelskjuke
1
Mykkjuke
Fiolkjuke
Tannet fiolkjuke
Lamellfjolkjuke
103
+
4
1
6
6
* NT
1
1
+
1
1
+
*
* VU
1
1
*
+
+
2
9
+
+
1
1
1
1
+
2
1
+
6
* NT
Tyromyces chioneus (Fr.) Karst.
Glatt melkekjuke
Tyromyces kmetii (Bres.) Bond. & Ferskenkjuke
Singer
1
1
1
1
1
1
* NT
IV. BARKSOPP
Aleurodiscus lapponicus Litsch.
Aleurodiscus lividocoeruleus
(Karst.) Lemke
Amphinema byssoides (Pers. : Fr.)
J.Erikss.
Amylostereum chailletii (Pers. :
Fr.) Boidin
Athelia bombacina Pers.
Athelia decipiens (Höhn. &
Litsch.) J. Erikss.
Athelia epiphylla Pers.
Athelia fibulata M.P.Christ.
Athelia neuhoffii(Bres) Donk
Athelia subovata Jülich &
Hjortstam
Athelopsis glaucina (Bourdot &
Galzin) Parmasto
Basidioradulum radula (Fr. : Fr.)
Nobles
Botryobasidium botryosum
(Bres.) J.Erikks
Botryobasidium conspersum J.
Erikss.
Botryobasidium intertextum
(Schwein.) Jülich
Botryobasidium laeve (J.Erikss.)
Parm.
Botryobasidium obtusisporum
J.Erikss.
Botryobasidium subcoronatum
(Höhn.& Litsch.) Donk
Botryohypochnus isabellinus (Fr.)
Erikss.
Brevicellicium exilie (Jaks.) KH.Larss.& Hjortst.
Bulbillomyces farinosus (Bres.)
Jülich
Byssocorticium atrovirens (Fr.)
Bond.& Sing.
Ceraceomerulius serpens (Tode :
Fr.) Erikss.& Ryv.
Ceraceomyces microsporus K.H.
Larss.
Ceraceomyces tessulatus (Cooke)
Seljestripeskinn
Gråblå barksopp
5
2
5
2
Kratersopp
14
14
Granlærsopp
1
1
1
13
1
1
Tannsopp
*
2
1
+
+
+
1
+
1
1
13
1
1
5
5
3
3
34
34
1
*
1
1
1
1
1
1
7
1
6
2
16
+
16
+
Isabellabarksopp
*
+
+
2
2
2
2
*
Grønnblå
1
barksopp
Kameleonbarksop 2
p
1
1
*
+
1
+
3
1
2
2
104
2
Jülich
Ceratobasidium cornigerum
(Bourd.) Rogers
Chaetodermella luna (Romell)
Parmasto
Coniophora arida (Fr.) P. Karst.
Coniophora olivacea (Fr. : Fr.) P.
Karst.
Cristinia helvetica (Pers.) Parm.
Cylindrobasidium evolvens (Fr. :
Fr.) Jülich
Cytidia salicina (Fr.) Burt
Cytidiella melzeri Pouz.
cf. Fibulomyces fusoideus Jülich
Fibulomyces mutabilis (Bres.)
Jülich
Fibulomyces septentrionalis
(J.Erikss.) Jül.
Galzinia incrustans (Höhn.&
Litsch.) Parm.
Globulicium hiemale (Laurila)
Hjortstam
Gloeocystidiellum convolvens (P.
Karst.) Donk
Gloeocystidiellum leucoxanthum
(Bres.) Boid.
Gloeocystidiellum porosum
(Berk.& Curt.) Donk
Hymenochaete cinnamomea (Fr.)
Bres.
Hymenochaete fuliginosa (Pers.)
Bres.
Hyphoderma argillaceum (Bres.)
Donk
Hyphoderma cremeoalbum
(Höhn.& Litsch.) Jülich
Hyphoderma definitum (Jacks.)
Donk
Hyphoderma echinocystis J.
Erikss. & Å. Strid
Hyphoderma guttuliferum (Karst.)
Donk
Hyphoderma medioburiense
(Burt.) Donk
Hyphoderma obtusiforme J.
Erikss. & Å. Strid
Hyphoderma pallidum (Bres.)
Donk
Hyphoderma praetermissum
2
2
Furuplett
35+
+
35+
+
Gulbrun
kjellersopp
Oliven
tømmersopp
1
+
1
+
1
+
1
+
3
14
+
3
14
+
Favnvedsopp
Vierblodsopp
6+
1
1
+
1
+
6+
1
1
1
1
1
1
+
+
1
+
NT
*
+
1
1
22
22
5
5
*
Kanelbroddsopp
Barvedbroddsopp
1
4
1
2
1
4
2
1
105
*
1
1
1
1
1
1
1
14
1
* NT
1
1
2
2
+
14
*
+
(Karst.) J.Erikss. Å.Strid
Hyphoderma roseocremeum
(Bres.) Donk
Hyphoderma setigerum (Fr.)
Donk
Hyphoderma sibiricum
(Parmasto) J. Erikss. & Å. Strid
Hyphodontia abieticola (Bourdot
& Galzin) J. Erikss.
Hyphodontia alutacea (Fr.)
Erikss.
Hyphodontia alutaria (Burt) J.
Erikss.
Hyphodontia breviseta (Karst.)
J.Erikss.
Hyphodontia crustosa (Pers. : Fr.)
Erikss.
Hyphodontia efibulata J.Erikss.
Hjortst.
Hyphodontia halonata J. Erikss.
& Hjortstam
Hyphodontia hastata (Litsch.)
J.Erikss.
Hyphodontia pallidula (Bres.) J.
Erikss.
Hyphodontia rimosissima (Peck)
Gilb.
Hyphodontia subalutacea (Karst.)
J.Erikss.
Hyphodontiella multiseptata Å.
Strid
Hypochnicium bombycinum
(Sommerf. : Fr.) J.Erikss.
Hypochnicium eichleri (Bres.)
Erikss.& Ryv.
Hypochnicium erikssonii Hallenb.
& Hjortstam
Hypochnicium geogenium (Bres.)
J.Erikss.
Hypochnicium polonense (Bres.)
Strid
Intextomyces contiguus (P. Karst.)
J. Erikss. & Ryvarden
Laeticorticium roseum (Pers.: Fr.) Blekrosa
Donk
barksopp
Laxitextum bicolor (Pers. : Fr.)
Tofargelærsopp
Lentz
Leptosporomyces galzinii
(Bourdot) Jülich
Leucogyrophana mollusca (Fr.)
106
1
37
1
+
37
1
+
1
1
1
2
2
3
1
3
1
2
+
2
+
9
+
9
+
1
1
1
7
15
1
1
6
1
1
1
2
15
1
3
3
+
4
3
2
4
4
1
3
1
1
1
1
*
+
* VU
1
3
+
2
3
2
10
* VU
2
1
1
4
* DD
10
+
2
* NT
Pouzar
Merulius tremellosus Schrad. : Fr.
Mucronella calva (Alb. &
Schwein. : Fr.) Fr.
Odonticium romellii (Lund.)
Parm.
Peniophora incarnata (Pers.: Fr.)
Karst.
Peniophora laurentii Lund.
Peniophora violaceolivida
(Sommerf.) Mass.
Phanerochaete lavis (Fr.)
Erikss.& Ryv.
Phanerochaete sanguinea (Fr.)
Pouz.
Phanerochaete sordida (Karst.)
Erikss.& Ryv.
Phlebia albida H. Post in Fr.
Phlebia cornea (Bourd.& Galz.)
J.Erikss.
Phlebia cretacea (Bourdot &
Galzin) J. Erikss. & Hjortstam
Phlebia nitidula (P. Karst.)
Ryvarden
Phlebia radiata Fr.
Phlebia rufa (Pers. : Fr.) M.P.
Christ.
Phlebia segregata (Bourdot &
Galzin) Parmasto
Phlebia subserialis (Bourdot &
Galzin) Donk
Phlebiella borealis K.H. Larss. &
Hjortstam
Phlebiella pseudotsugae (Burt)
K.H. Larss. & Hjortstam
Phlebiella vaga (Fr.) P. Karst.
Piloderma byssinum (P. Karst.)
Jülich
Piloderma croceum J. Erikss. &
Hjortstam
Piloderma fallax (Peck) Jülich
Plicatura nivea (Sommerf. : Fr.)
P. Karst.
Radulomyces confluens (Fr. : Fr.)
M.P. Christ.
Resinicium bicolor (Alb. &
Schwein. : Fr.) Parmasto
Resinicium furfuraceum (Bres.)
Parmasto
Scopuloides rimosa (Cooke)
Gelénettsopp
Hengepigg
2
1
1
2
Taigapiggskinn
3
3
1
Rød barksopp
1
1
Oransjebarksopp
Vierbarksopp
1
9
1
9
1
1
*
5
* NT
5
1
5
1
13
1
12
2
6
1
6
1
Hornskinn
9
1
1
9
1
1
*
Krittvoksskinn
3
11
2
12
*
Rødvedbarksopp
5
Rosettsopp
Labyrintskinn
5
3
3
1
1
1
3
*
3
1
2
1
1
5
5
4
*
4
Trådskinn
2
Gulltråd
2+
Gulltråd
Hvit rynkesopp
4
+
+
4
+
+
79
5
79
5
Foranderlig
barksopp
Grynbarksopp
+
8
107
+
+
2
+
+
2+
1
1
+
+
8
*
Jülich
Scytinostroma portentosum (Berk.
& M.A. Curtis) Donk
Serpula himantioides (Fr. : Fr.) P.
Karst.
Sistotrema brinkmannii (Bres.)
J.Erikss.
Sistotrema sernanderi (Litsch.)
Donk
Sistotremastrum niveocremeum
(Höhn. & Litsch.) J. Erikss.
Sistotremastrum suecicum Litsch.
ex J. Erikss.
Steccherinum fimbriatum (Pers. :
Fr.) Erikss.
Steccherinum ochraceum (Pers. :
Fr.) Gray
Stereum hirsutum (Willd. : Fr.)
Gray
Stereum rugosum (Pers. : Fr.) Fr.
Stereum sanguinolentum (Alb. &
Schwein. : Fr.) Fr.
Thujacorticium zurhausenii
(mirabile)
Trechispora farinacea (Pers. : Fr.)
Liberta
Trechispora lunata (Romell in
Bourdot & Galzin) Jülich
Trechispora microspora (P.
Karst.) Liberta
Trechispora stellulata (Bourd.&
Galz.) Liberta
Trechispora subsphaerospora
(Litsch.) Liberta
Tubulicrinis angustus (Rog. &
Weresub) Donk
Tubulicrinis calothrix (Pat.) Donk
Tubulicrinis glebulosus (Fr.)
Donk
Tubulicrinis hirtellus (Bourdot &
Galzin) J. Erikss.
Tubulicrinis medius (Bourd.&
Galz.) Oberw.
Tubulicrinis propinquus (Bourdot
& Galzin) Donk
“Tubulicrinis pseudoborealis K-H
Lars.& Hjortst.” (herbarienavn?)
Tubulicrinis sororius (Bourd.&
Galz.) Oberw.
Tubulicrinis strangulatus K.H.
Naftalinlærsopp
Tømmernettsopp
2
2
5
10
15
13
1
1
13
1
+
+
1
1
2
1
2
Skorpelærsopp
Toppråtesopp
13+
2
+
2
13+
1
1
1
+
9
1
1
1
1
2
2
1
1
4
95
108
1
3
1
1
1
1
1
1
1
1
1
*
1
3
2
* EN
+
1
1
Skorpenåleskinn
+
3
1
1
4
95
*
1
1
9
1
1
Frynset
piggbarksopp
Okergul
piggbarksopp
Ragglærsopp
*
1
* NT
Larss. & Hjortstam
Tubulicrinis subulatus (Bourd.&
Galz.) Donk
Uncobasidium luteolum Hjortst.&
Ryv.
Vuilleminia comedens (Nees : Fr.)
Maire
15
+
1
Barksprengersopp 8
15
+
1
2
8
* VU
2
Kommentarer til de sjeldneste artene
(r) betyr norsk rødlisteart
PIGGSOPP
(r) Gloiodon strigosus - skorpepiggsopp
En karakteristisk piggsopp som vokser under eller på siden av stokker. Under stokken er den
resupinat og kan dekke store arealer, på siden av stokkene danner den hovformete eller
taklagte fruktlegemer. Overflaten er mørkebrun med en lysere kant og den er håret. Piggene er
0,5-1 cm lange som variereri farge fra skittenhvit til hvitgrå med en grålilla tone.
Skorpepiggsoppen vokser på barken av likggende eller stående døde trær som ofte er fuktige,
store og mye nedbrutte. Den finnes ofte på selje og osp og gjerne i fuktige lokaliteter som
flommarksskog.
Soppen er funnet spredt, men meget sjelden i hele Skandinavia. Dette er en sjelden sopp også
i Norge med 54 registreringer i NSD, noe som er lite fopr en slik påfallende art. I Finnmark er
den bare kjent fra Sør-Varanger, Troms er den bare funnet i Dividalen, og i Nordland med to
funn fra Hemna og Grane på Helgeland. I tillegg er den er registrert på to lokaliteter i Ofoten
(Kristiansen upubl.). Arten er rødlistet i hele Skandinavia, ikke funnet i Danmark. Biotopene
som soppen er knyttet har i stor grad vært utsatt for ulike menneskelige inngrep, og den er
derfor regnet som ’vulnerable’ både i Sverige og Norge. Flere godt utviklete biotoper av for
eksempel flommarksskog og gammel ospeskog bør sikres for å ta vare på arten.
Dividalen
Skorpepiggsoppen er funnet en gang litt nord for Anjavasshytta i 1976 (Solheim 1978), men
den er ikke med på utbredelseskartene. Belegg fra Dividalen: Solheim 1732b (O)..
(r) Hericium coralloides - Korallpiggsopp
Dette er en svært særpreget, ofte stor og vakker sopp. Den kan gjerne minne om en korall.
Størrelsen kan være på fra 10 cm til 40 cm i diameter. Konsistensen er sprø og kjøttfull, som
eldre blir soppen noe seigere. Fruktkroppen brer seg oppover i mange smale greiner fra en
enslig basis. Undersiden av greinene er tett kledd med nedovervendte smale, spisse pigger
som er 10-15 med mer lange. Fargen er skinnende hvit. Korallpiggsoppen vokser på løvtrær
som bjørk, osp og selje. Ofte sterkt nedbrutte læger. I nord er den oftest registrert på bjørk.
109
Arten forekommer spredt, men sjeldent i hele Skandinavia. Den er rødlistet både i Norge og
Sverige. NSD lister opp 77 registreringer, noe som er lite for en slik svært påfallende art. Av
disse er den i nord bare registrert fra Alta, Nordreisa (to funn) og Saltdalen (to funn)..
Dividalen
Arten er funnet en gang litt nord for Anjavasshytta i 1976 (Solheim 1979). Belegg. Solheim
1914 (O).
(r) Kavinia alboviridis. - Grønnlig narrepiggsopp
Soppen har forholdsvis tydelige pigger, ca. 0,3 cm høye som står opp av et løst hvitt underlag.
Piggene fremstår som temmelig spisse. De er først hvite, etterhvert grønnlig som går over i
brunt med alderen. I kanten til soppen er det oftest en variabel kant tråder.Vokser på både bar
og løvved, som oftest på mye nedbrutt virke. Arten synes å foretrekke frodige
vegetasjonstyper.
Den er en sjelden art som synes å ha en nordøstlig utbredelse i Fennoskandia. I Norge er den
bare registrert 27 ganger tidligere, med hele 21 funn fra kontinentale områder i Oppland og
Hedmark Det er kunn 4 funn fra Nord-Norge tidligere. I Dividalen ble arten funnet to ganger
på orestokker i fuktig og frodig flommarkskog ovenfor Fossbua.
Arten er vurdert som ’nær truet' på vår rødliste. Tilknytningen til mer frodig skog tilsier at
arten kan være utsatt. Der arten påtreffes bør det vurderes tiltak for å sikre forekomstene.
GELÉSOPP
(r) Dacryonaema rufum – Vrangtåre
Dette er en liten, men veldig karakteristisk sopp, som faktisk ser ut som ei samling brune,
skinnende mikro-dildoer! Arten ble funnet tre ganger inni Nasjonalparken og to ganger
utenfor, alltid på veldig grove og sterkt nedbrutte læger av furu.
Arten er ny for Nord-Norge, og SLD inkluderer kun 11 norske funn, to fra Vestlandet og
resten fra Østlandet. Sigmund Sivertsen fra NTNU i Trondheim, som har bestemt materialet,
opplyser at det i tillegg er kjent ett funn fra Sør-Trøndelag. Arten var med på 2006-rødlista,
men er tatt ut i 2010-versjonen.Belegg: A. Elvebakk 05:467 (TROM).
PORESOPP
(r) Antrodia albobrunnea. - Brun hvitkjuke
En hvitaktig, resupinat kjuke som kan bre seg vidt utover undersiden av stokken. Etterhvert
kommer det karakteristiske brune flekker på soppen. Sammen med den sterile hvite kanten
gjøre dette soppen lett gjennkjennelig
Vokser overveiende på furu. Soppen synes å være tydelig knyttet til sene nedbrytningsstadier
og store stokker. Typisk finnes den under stammer som ligger helt inntil bakken (i hulrom og
lommer). Særlig finner en arten under meget gamle tildels harde vrifurustokker i områder med
110
mye død ved av sene nedbrytningsstadier. Den kan ha en dårlig spredning over store
avstander. Arten er vanligst i åpen, tørr, kontinental gammelskog.
Er overalt sjelden utenom de kontinentale områdene av Norge. Virker lokalt vanligere lenger
nordover, spesielt i kontinentale områder. Arten er rødlistet i Norge, Finland og Sverige. I
Sverige er den sjelden sør for Norrland. Ellers i Europa er dette en meget sjelden art og den er
foreslått å få et vern gjennom Bern Convention fungal list.
Dette er ikke en art som er truet i Norge, men er en rødlisteart som vurderes som nær truet
fordi tilknytningen til gammelskog er så tydelig. Synes å være en god indikatorart på gammel
furuskog med kontinuitet i død ved.
Er i Troms registrert som vanlig ved Imo i Reisadalen (UTM: 395 885, 1733 I) - et område
som har sterkt gammelskogspreg (Kristiansen 1999). Arten ble ikke funnet i et nærliggende
område like ved. I dette området var det ingen stokker av sene nedbrytningsstadier. I
Kvænangsbotn, ved Svartfoss og Saraelv i Reisadalen og Høgskardhus i Dividalen samt i og
utenfor Ånderdalen nasjonalpark er arten fåtallig notert (Kristiansen upubl.), og iflg. NSD er
det i tillegg 9 funn fra Nord-Norge.. Dette er områder med nokså mye gammelt furuvirke.
Dividalen
Brun hvitkjuke er registrert 5 ganger spredt innenfor Dividalen nasjonalpark. Solheim (1979)
samlet den nært Anjavasshytta- Utenfor parkgrensen er den registrert over 15 ganger; flere
steder i Skakterlia, bla ved utløpet av juvet i gammelskog, ved veienden og mellom Fossbua
og nasjonalparkgrensen. Funnene er nesten alltid på grove, mye nedbrutte læger. Belegg:
Kristiansen (TROM: 40000, 40004, 40005, 40006)
Antrodia xantha - Rutetømmersopp
Dette er en lett gjennkjennelig karakterart i våre kontinentale furuskoger. Soppen har en
karakteristisk oppsprekking og fargen varierer fra gul til nesten hvit. En slik hvitaktig form
ble illustrert i 2003-rapporten vår. Arten ble registrert som anlig på mest middels nedbrutte
furuer både utenfor og innenfor nasjonalparken.
To ganger ble kjuken funnet på store og mer nedbrutte furuer. Soppen var da tykk og bredte
seg utover flere dm2. Fargen var svært særpreget sitrongul og soppen manglet oppsprekking.
De to funnene ligner en varietet av arten som kan finnes på Salix, men denne har aldri vært
registrert på furu. Nyere studier er nødvendig for å bekrefte om disse formene virkelig bare er
variasjon innen en art eller om det er to nærstående arter eller taxa.
I flommarksoreskog ovenfor Fossbua ble det også gjort to funn av rutetømmersopp på gråor.
Ifølge Ryvarden er dette første gang, eller i alle fall er dette svært sjeldent. Den er blant annet
aldri registrert på gråor fra Sverige (Olofsson 1998). Koll: Kristiansen (TROM: 40001)
111
Fig 1. Den gule, avvikende formen til rutetømmersopp (Antrodia xantha). Foto: A.E.
Bjerkandera fumosa - Røykkjuke
Karakteristisk kjuke som danner tydelige konsollformete hatter, og som ofte sitter
overlappende over hverandre. Oversiden er gråhvit til lærfarget, spesielt ut mot kanten, med
gråsvarte soner. Kremfargete til grågule porer, med iblant mørkere flekker.
Arten er knyttet til frodig, fuktig løvskog og vokser ofte på grovere døende trær av vier/selje
Arten er relativt sjelden i Norge og Sverige. I Sverige er den sterkt sørlig. I Norge
forekommer den ofte i edelløvskog sørpå. Soppen signaliserer verdifull, bevaringsverdig
løvskog. I nord er den sterkt knyttet til flommarksskog.
Arten er bare funnet seks ganger tidligere i Nord-Norge, og er ikke registrert i Midt-Norge.
I Dividalen er soppen funnet en gang på en grov dødende selje i frodig flommarkskog ved
elva like ved Fossbua.
(r) Ceriporiopsis pannocincta
Arten er en karakteristisk flattrykt kjuke (resupinat) som kan bre seg vidt utover flere dm. Den
har tette porer med gulhvit farge som har et skimmer av grønt. Rundt kanten har den gjerne en
hvit kant. Den er lett å få øye på.
Arten er kjent fra bjørk, gråor, Salix, osp og flere løvtreslag. Den er trolig vanligst på osp og
bøk. Soppen danner hvitråte. Den er, iallefall i nord, knyttet til produktiv skog. Urterik skog
112
med fuktige habitater beskrives ofte som voksested. Store, gamle og fuktige trær er typiske
mikrohabitater. Arten er klart knyttet til gammelskog.
Arten er en sjelden taiga-art, med et østlig utbredelsestyngdepunkt. Den er bare funnet 15
ganger i Norge (Ryvarden et al.. 2003). Det har vært gjort omfattende inventeringer der arten
kunne vært funnet i potensielle biotoper de siste årene (biologisk mangfoldregistreringer,
Siste Sjanse mfl). Videre er arten sjelden i Sverige og Finland og rødlistet der. Den
forekommer vidt utbredt, men fåtallig i Europa og Nord-Amerika. Rødlistet i flere land.
Arten er rødlistet som EN (‘sterkt truet’) i Norge. Den er flere steder funnet i
gammelskogslignende områder som ikke er vernet og utsatt for hogst.
Der arten er registrert er det i flere tilfeller blitt bedt om at områdene må vernes etter
naturvernloven (Bendiksen et al. mfl 1997). I nord er soppen bare funnet to ganger tidligere i
Altaområdet og en gang i Hemnes på Helgeland (NSD).
Dividalen
Kjuken ble funnet under en stor, fuktig, liggende or, like over bakken nært elva ved Fossbua.
Oreskogen var meget variert og frodig, med grove trær og mye død ved. Arealet med rik
oreskog var betydelig og lite preget av inngrep.
Arten er ny for Troms, og ble bare funnet med ett individ i Dividalen.
Daedaleopsis septentrionalis - Lamellkjuke
En veldig nordlig art som ikke er svært sjelden i innlandet i Troms og Finnmark. Alle de 23
norske funnene referert i NSD er fra Nord-Norge, inkludert ett funn fra Dividalen på bjørk
(Solheim 1441, O). Dette funnet er gjort i nærheten av Dividalshytta.
Datronia stereoides - Finporet skorpekjuke
Ganske liten, i hovedsak flattrykt kjuke som av og til har en oppstående (1 cm) kant rundt
hele fruktkroppen. Da minner soppen om en skål. Hatten har en brunaktig farge. Porene er
forholdsvis små, og regelmessig sekskantete. Fargen er gråbrun med et svakt rosaskjær iblant.
Kan minne om den større og kraftigere skorpekjuka men denne har mye mer uregelmessige
porer (skilletrekk mellom dem). Vokser på løvved, hovedsaklig selje, særlig på tynnere døde
stokker, eller stående døde stokker og på kvister
Arten er ikke vanlig i Norge, men opptrer for hyppig i enkelte regioner til at den er rødlistet,
samtidig som en antar den ikke er veldig hensynskrevende. Utbredelsen er veldig ujevn, med
15-20 registreringer på Østlandet og alle øvrige norske lokaliteter i Troms (6 lokaliteter) og
Finnmark (8 registreringer). Den er funnet på flere lauvtrearter. Den er spredt i Sverige, mens
den i Finland derimot er arten en av de sjeldneste kjukene med bare noen få funn fra Midt- til
Nord-Finland.
Dividalen
Arten er registrert to ganger på Salix i Dividalen nasjonalpark av Solheim (1979), med ett
belegg Solheim 1387-O).
113
Dichomitus campestris - Hasselkjuke
Registrert av Solheim (1979) på tre steder, ved Hagembekken, Tronga og ved Anjavasshytta.
To av funnene er oppgitt å være fra gråor, noe som også er hovedsubstratet i Nord-Norge.
Arten er vanlig sørpå, men er kjent fra sju funn i Nord-Norge utenom de fra Dividalen. Arten
er hos oss konsentrert til flommarks-oreskoge, og er rødlistet som NT. Belegg fra Dividalen:
Solheim 1513; 1599 (O).
(r) Gloeophyllum protractum. - Langkjuke
En karakterstisk kjuke som vokser åpent på siden av nakne furustokker og kan være flerårig.
En av de få kjukene på furu som danner tydelige hatter, brer seg utover i bredden og derav
navnet langkjuke. Okerfarget til brun som ung og etter overvintring grå med svarte innslag.
Arten ble illustrert i 2003-rapporten.
Soppen er først og fremst knyttet til furu og vokser der på meget gamle, ofte store stokker,
som er tørre, harde, og ofte soleksponerte. Langkjuka er en karakterart i tørre, åpne og gamle
kontinentale furuskoger med mye død ved. I Nord-Finland er arten beskrevet å være knyttet til
brannområder, og er registrert oftest på brent dødt virke.
Er tydelig en nordlig og østlig art og er funnet bare et par ganger i Sør-Sverige. Arten
forekommer spredt i kontinentale og nordlige områder, men er overalt sjelden. Den ser ut til å
kreve svært mye død ved for å danne noen brukbare populasjoner.
Arten er vurdert som sårbar på både den svenske og norske rødlista. I Troms (og ellers)
opptrer arten som svært lokalt sjelden selv om habitatene er veldig mange og gunstige i de
undersøkte områdene i Reisadalen og Dividalen. Dette kan tyde på at arten stiller store krav til
mengden og beskaffenheten av død ved, bla brent virke, for å forekomme med noen
bestandsstørrelse. Hensyn bør her vises for å sikre arten.
Arten er registrert under 30 ganger i hele Norge, av disse er 11 fra Nord-Norge. I Troms er
arten bare funnet i Dividalen og Reisadalen.
Dividalen
I Dividalen er arten funnet åtte ganger på store til middels store, nakne, harde og middels
nedbrutte furustokker. Den er registrert 5 ganger spredt utenfor og 3 ganger innenfor
nasjonalparken. De to sistnevnte er Solheim’s funn fra Tronga og sletta øst for Anjavasshytta,
og et funn av Gaute Mohn Jenssen også ved Anjavasshytta. Arten er svært lettkjennelig og
mye ettersøkt i området, og har uten tvil en veldig lav populasjonstetthet i området. Belegg:
Solheim 1550 (O), Kristiansen (TROM: 40023), Jenssen 42/82 (O).
Gloeoporus taxicola. - Blodkjuke
En flattrykt tynn, men ofte omfangsrik kjuke som er lett kjennelig. Den kjennes lett på den
rødbrune til oransjebrune av og til mørkbrune overflaten som er omgitt av en tydelig lys til
hvit kant som står i sterk kontrast til resten av soppfargen. Porene er kantete og meget grunne
av og til så de nesten ikke er synlige. Fruktlegemet er som oftest tydelig eksponert på siden av
stokkene.
114
Vokser på siden av liggende, ofte store, forholdsvis ferske bartrelæger, som oftest furu. I
Nord-Sverige forekommer arten trolig hyppigere på gran, mens den i sør ser ut til vokse mest
på furu. Den utvikler ofte fruktlegemer tidlig på sesongen. Ser ut til å forekomme hyppigst i
rikere kontinuitetsskog, særlig i nord. I flere områder signaliserer arten gammel barskog med
lang kontinuitet av død ved.
Blodkjuke er knyttet til den boreale barskogsregionen. Den er en sjelden art i Sør-Europa. Er
utbredt i Sverige (og Finland) til og med granas utbredelse, vanligs i sør. I Norge synes den å
være svært sjelden i nord. Den er tidligere bare registrert to ganger i Nord-Norge (Saltdalen i
1823 og Nordreisa).
I Dividalen ble blodkjuka funnet to ganger. Dette var innenfor Nasjonalparken.
Registreringene var på ferskere stokker med barken delvis i behold. En var middels stor mens
to var større, grovere stokker.
Arten er ikke nasjonalt rødlistet rødlistet da den ikke er veldig uvanlig i sør. Nord for
Trøndelag må arten være svært sjelden da den er lett synlig. Her er den trolig knyttet til
naturskogsområder. Siste sjanse har også foreslått arten som en god indikatorart for
furukontinuitetsskog.
(r) Junghunia luteoalba - Okerporesopp
En resupinat krem- til okerfarget kjuke som blir opp til 20 cm2. Soppen er ofte tynn, porene er
runde til kantet. Etter hvert mørkner overflaten noe og den kan få brunaktige flekker. Soppen
vokser på død ved av bartrær ofte meget nedbrutte stokker. Den er gjerne knyttet til lokaliteter
med mye død ved.
Okerporesoppen er i Norge tidligere bare funnet på Østlandet; sjekklista har 13 funn, mens
NSD har registreringer. Den er rødlisteart både i Norge og Sverige. Arten har trolig en sterkt
østlig utbredelse og er registrert spredt i Finland og Sverige.
Dividalen
Ble funnet en gang på en grov og mye nedbrutt stokk innenfor veienden ned mot elva. Dette
var utenfor Nasjonalparken. Det var mye død ved i området.
Junghuhnia nitida - Glanskjuke
Er registrert fire ganger i rik flommarksoreskog ovenfor Fossbua. En lett gjenkjennelig,
flattrykt poresopp. Den har en varm okerfarget overflate med glans og en tydelige hvit kant
rundt fruktlegemet. Arten er ikke så uvanlig i Norge med spredte funn, men i Nord-Norge
tidligere kun kjent fra Alta, Kvænangen, Nordreisa, Storfjord og Saltdalen.. I Sverige er arten
funnet spredt i sør, og svært få funn fra Nord-Sverige. Den foreslås i Sverige som en signalart
på fuktige, verdifulle løvskogsmiljøer. Soppen er som oftest knyttet til rike oreskoger med
verdifulle miljøer.
115
(r) Oligoporus hibernicus
Er en ofte vidt utbredt tynn, flattrykt kjuke der kanten ofte rulles innover med alderen. Soppen
er hvit til kremfarget. Forekommer i Norge på barved, både furu og gran, oftest furu og ofte i
litt åpen skog som er dominert av dette treslaget.
Funnet spredt, men meget sjelden i hele Skandinavia og synes ikke å ha noen spesiell nord-sør
preferanse. Er registrert spredt i Sentral-Europa, men er overalt meget sjelden. Forekommer
svært sjelden også i Nord-Amerika. Den er kun registrert 13 ganger fra Norge. I Nord-Norge
er den bare funnet en gang i Skjomen utenom i Troms, og i Troms er den funnet 4 ganger i
Reisadalen og 1 gang fra Kvænangsbotn utenom Dividalen (alle Kristiansen upubl.).NSD har
ingen registreringer av arten i Nord-Norge.
Arten er rødlistet både i Norge, Finland og Sverige, og er i Kategoprien DD (‘datamangel’)
på den norske rødlista fra 2010. Det er ennå vanskelig å foreslå økologi og vern for arten og
det kan være at den skal splittes opp i flere arter da det forekommer en del økologiske og
morfologiske forskjeller mellom enkelte ulike populasjoner. Det kan synes som hibernicus er
noe vanligere i Nord-Norge enn i resten av landet.
Dividalen
To funn fra Skakterlia ved utløpet av dalen på en middels nedbrutte furustokker.
Er ellers registrert to ganger på furu mot parkgrensen, ovenfor Fossbua og en gang innenfor
Dividalen nasjonalpark rett øst for Anjavasshytta av Solheim (1979). Arten er i tillegg funnet
på tre stokker ved Høgskardhus i Dividalen. Belegg: Kristiansen (TROM: 40008).
Oligoporus lateritius
Dette er en karakteristisk lys til hvit kjuke som danner smale hattebremmer. Den har en meget
myk konsistens og soppen får raskt brune flekker på hatten som er hårete på oversiden.
Synes å være helt knyttet til furuvirke og vokser der på den bare veden. Det virker som arten
særlig er knyttet til urskogspregete furuskoger. Fruktifiseringen kan være sesongavhengig. Fra
Nord-Finland er arten beskrevet fra mer skyggefulle lokaliteter hvor fuktigheten er større enn
i de tørreste furuskogstypene.
Det synes som arten er noe kresen, hyppigst forekommer den på middels store til store og
middels til mer nedbrutte stokker. Det opptrer alltid fåtallig der den forekommer. I den grad
den er knyttet til områder med mye død furuved bør disse skjermes for å ivareta arten.
Soppen er funnet svært spredt i hele Sverige og Finland (meget få funn) med noe hyppigere
forekomster i nord. Ifølge den norske sjekklista er arten i Norge kun funnet seks ganger i SørNorge, men NSD inkluderter også et funn fra Kautokeino, og er dessuten funnet fem ganger
på fire lokaliteter i Troms utenom i Dividalen (Kristiansen upubl.). Arten er rødlistet i Finland,
men en har ventet med dette i Norge og Sverige da den er relativt nylig definert som art og
registrert så få ganger.
Dividalen
I Dividalen er arten funnet 14 ganger. To funn er fra nasjonalparken mens resten er spredt fra
området mellom utløpet av Skakterdalen og til nasjonalparkgrensen. Flere av funnene er fra
116
Skakteråsen. Det er også et funn fra Høgskardhus, Belegg: Kristiansen (TROM: 40009, 40011,
40012).
Oligoporus rennyi
Arten ble funnet 16 ganger med syv funn spredt innenfor og åtte funn utenfor nasjonalparken.
Nesten alle funnene er fra grove, mye nedbrutte furustokker. Norsk soppdatabase har 41
registreringer av arten i Norge, og i Nord-Norge kun ett kollekt gjort ved Nordkapp på rekved
av bartre.Den er likevel funnet 6 ganger i Reisadalen (Kristiansen 1999). I sjekklisten for
pore- og barksopp er det notert 32 funn for arten spredt i hele Norge til Troms. I Sverige er
den registrert sjelden og spredt opp til Lappland. Den kan være forbigått der, og er funnet
både i gammelskog og mer triviell skog.
Det kan synes som Oligoporus rennyi kan være knyttet til gammel furuskog i alle fall nordpå
og kan fungere som en av signalartene på verdifull furuskog. Det trengs mer undersøkelser av
økologien til arten i denne sammenheng. Belegg fra Dividalen: Kristiansen (TROM: 40007).
Oxyporus borealis
Ny for Troms. Arten ble funnet en gang under en grov seljestokk ovenfor Fossbua. Den er
nesten bare registrert på selje, som regel i fuktig flommarksskog. I Norge er soppen tidligere
bare funnet i Finnmark med en rekke kollekter, men ingen av disse er med i NSD. Den er
bare funnet en gang i Sverige. Arten har pr. i dag en snever nordfennoskandisk utbredelse.
Det trengs mer data og registreringer av arten før en kan si noe bestemt om økologi og
utbredelse. Hvis vi ser på utbredelsen i en større målestokk er arten trolig meget sjelden.
Phellinus ferrugineofuscus – Granrustkjuke
Funnet i 1991 (AE) utafor mellom vegenden og nasjonalparkgrensen på en stor furugadd.
Granrustkjuka er en art som er knyttet til gammelt virke av gran. Den er ganske vanlig i
granas utbredelsesområde, men er sterkt knyttet til gammelskog. Den er ikke lenger rødlistet i
Norge. Arten er meget sjelden på furu, og funnet i Dividalen pluss ett fra Nordreisa er i tillegg
til ett øvrig de eneste som overhode er kjent fra furu. Dette er også de eneste kjente funn nord
for grana sitt utbredelsesareal ved Saltfjellet.
Phellinus laevigatus – Valkkjuke
Funnet en gang på østsida av Tronga på bjørk av Solheim (1979); et annet mulig funn har en
ikke kunnet lokalisere nærmere. Også funnet av Kristiansen en gang på Skaktarmoen og en
gang ved Gambekken. Arten er svært sjelden i Nord-Norge, der den tidligere kun er rapportert
med ett funn fra Pasvik i Finnmark (NSD, Ryvarden et al. 2003). Miljø-i-Skog -prosjektet i
Bardu der flere tusen bjørkestokker inngikk i undersøkelsen hadde bare noen få funn av arten.
I Sverige er arten registrert spredt i hele landet opp til Lappland, vanligst i sør. Det synes som
soppen er knyttet til grovere stokker av død ved. Det kan hende et arten kan signalisere
verdifull bjørkeskog, i alle fall i nord.
117
(r) Phellinus nigrolimitatus - Svartsonekjuke
Arten er lett gjenkjennelig på den sjokoladebrune, ofte tykke og flattrykte fruktkroppen samt
de tette porene.Den vokser først og fremst på granstokker. Nord for Saltfjellet må den naturlig
nok vokse på furustokker. Kjuka er særlig knyttet til grove, gamle og mye nedbrutte stokker.
Der finner en den alltid under stokkene, oftest helt trykt til bakken. Skal en få øye på kjuka
må en følgelig snu stokken. Soppen forårsaker en svært karakteristisk pocketråte i stokken, og
en spesiell knasende lyd høres når en trykker på ved som svartsonekjuka har brutt ned. Arten
ble illustrert i 2003-rapporten. Er særlig knyttet til urørt skog med mye død ved av store
dimensjoner.
Soppen forekommer spredt og egentlig ikke så uvanlig i hele Skandinavia. Følger først og
fremst følger den granas utbredelse, følgelig er den meget sjelden nord for Saltfjellet. Arten er
rødlistet som nær truet først og fremst siden den er knyttet til urskogspregede miljøer. En kan
finne arten også på mer påvirkede lokaliteter, men undersøkelser viser at den forekommer
mye hyppigere i områder mer upåvirket av hogst, og det er beregnet at 95 & av populasjonene
er borte etter de siste århundre med intensiv hogst. . Arten er ofte benyttet som indikatorart på
kontinuitetsgranskog. Er en art som muligens er, eller har vært på tilbakegang, men den er
ikke sjelden. Muligens må mer hensyn vises i nord for å ivareta arten i furuskog.
Nord for Nordland er svartsonekjuka funnet i Finmark i Pasvik, Stabbursdalen og Alta
utenom registreringene fra Troms.
Utenom Dividalen er den i Troms funnet to ganger i Kvænangsbotn, flere ganger ved
Svartfoss og Saraelv i Reisadalen, en gang ved Imo og en gang ved Iselvmoen i Kirkesdalen
(Kristiansen upubl.). Alle funnene er på grove, mye nedbrutte furulæger, to av dem var brent
virke. I Dividalen er det registrert 8 funn spredt fra Skakteråsen og til innenfor veienden. To
funn er fra Høgskardhus. Den er ikke funnet innenfor nasjonalparken. Alle funnene er på
grove, mye nedbrutte stokker.
Vi har noen funn også av hyllekjuke (Phellinus viticola), en ganske vanlig art fra Salten og
sørover, men med få funn lenger nord. Den er ikke kartlagt i detalj her.
Phellinus pini - Furustokkjuke
En kjuke som danner store brune hatter med grove porer.
Soppen er helt og holdent knyttet til furu og vokser som oftest på levende alltid meget gamle
trær, som regel høyt over bakken. Før i tiden ble den ansett som en skadesopp, men i dag
forekommer den så sjeldent at dette uansett ikke ville være noe problem. Av og til finner en
kjuken på liggende døde stokker. Opptrer nesten bare i gammelskog, og er en karakterart for
naturskog av furu.
Forekommer spredt, men ikke vanlig i hele Skandinavia. Kan av og til opptre lokalt vanlig. I
Finnmark er den funnet i Pasvik og Alta. I Troms er arten funnet to ganger ved Naustnesset i
Reisadalen nasjonalpark og en gang ved Iselvmoen i Kirkesdalen utenom det ene funnet fra
Dividalen.
Arten var nasjonalt rødlistet i 1992 som hensynskrevende, men er tatt ut av den reviderte
rødlista da den i ettertid er vurdert å forekomme mer vanlig. Likevel er arten i stor grad
knyttet til gammelskog. Hensyn bør her vises ved hogst ved f. eks. at ikke alle gamle trær
hogges ved virkeuttak.
118
Dividalen
I Dividalen er den bare funnet en gang på en nylig nedfalt furukjempe i lia like ved veienden.
Skeletocutis lenis
Kjuken er resupinat og kan bre seg vidt utover stokken. Fargen er karakteristisk gulhvit til
gulbrun. Porelaget har en skinnende struktur på grunn av små porer
Arten vokser på barved, og er klart vanligst på dødt furuvirke. Der er den tydelig knyttet til
meget råtne stokker, som oftest av store dimensjoner. Arten forekommer hyppigst i
gammelskog.
Soppen er funnet spredt, men ganske sjeldent i hele Skandinavia. Arten er rødlistet i Norge
som nær truet. Den virker tydelig å være knyttet til skog med mye død ved av store
dimensjoner og sene nedbrytningsstadier foreløpig synes. Den samme vurdering foreligger fra
Finland. I Sverige foreslåes den som en viktig indikatorart på verdifull furuskog. Det
beskrives at arten har vært på tilbakegang der. Det foreslåes der å unngå hogst i områder hvor
kjuken er utbredt, samt å verne flere gammelskogsområder med mye død ved.
I Troms er arten funnet fem ganger utenom i Dividalen.
Dividalen
I Dividalen er soppen bare funnet i landskapsvernområdet. Det er notert seks funn. Ett kollekt
er fra Høgskardhus. Alle funnene er fra mye nedbrutte stokker, de fleste av store dimensjoner
(r) Skeletocutis odora - Sibirkjuke
Dette er en ettårig, flattrykt kjuke uten hatt. Den kan dekke store områder. Som ung er soppen
hvit på fargen, mens den blir mer kremfarget samtidig som den sprekker opp. Den kan ha en
sterk lukt som kan minne om gammel ost. Soppen forekommer nesten alltid på gran. Arten er
sterkt knyttet til gammelskog og brukes som en viktig signalart for å karakterisere
kontinuitetspreget naturskog.
I Sverige er artens utbredelsestyngdepukt mot nord og finnes spredt men forholdsvis sjelden. I
Norge er arten notert med i overkant av 30 funn. Hovedtyngdepunktet er i Hedmark og
Oppland slik at arten synes å ha en klart kontinental utbredelse. Den er ikke funnet nord for
Saltfjellet.
Arten ble funnet en gang på en stor og mye nedbrutt furustokk i Skakterlia nært utløpet til
Skakterdalen. Lokaliteten var sterkt gammelskogspreget.
Skeletocutis odora er rødlistet i Sverige og Norge. Nord for Saltfjellet er arten svært sjelden,
og det er viktig å skjerme alle eventuelle forekomster mot inngrep.
(r) Skeletocutis stellae - Taigakjuke
En lys til hvit resupinat kjuke som kan bli ganske tykk. Konsistensen er hard, krittaktig og
porene er meget fine.
119
Taigakjuken vokser på barved, først og fremst gran. Svensk litteratur mener at arten er knyttet
til urørt eller bare svakt påvirket barskog, og finnes her på grove stokker av gran og i enkelte
tilfeller furu. I Sverige følger den grana nordover til Lule lappmark. Forekommer spredt, men
sjeldent der det finnes gran, og er generelt meget sjelden i Sør og Midt-Sverige. Den vurderes
å være akutt truet i Midt og Sør-Sverige og har der vært på tilbakegang de senere årene. Der
arten finnes, må hensyn vises for at den skal ivaretaes.
I Norge har arten en østlig utbredelse da den forekommer hyppigst i kontinentale
granskogsområder. Overalt er den sjelden. Arten er nasjonalt rødlistet i Norge og Sverige.
Dividalen
Er funnet kun en gang i Dividalen i lia ovenfor veienden. Dette er eneste forekomst nord for
Saltfjellet. Den ble funnet på en grov og mye nedbrutt furustokk
Skeletocutis vulgaris
Denne arten ble re-etablert etter et studium i 1997, og er en kortlivet, nesten kosmopolittisk
art, i motsetning til den lignende, boreale gammelskogsarten S. lenis. Kristiansens funn (i O:
f103745) ble publisert som det første og eneste i Norge av Ryvarden et al. (2003), men NSD
lister nå opp tre funn til fra Sør-Norge (Vestfold og Telemark). Funnet ble gjort litt sørvest for
veienden på gammel furustokk, selv om kjennskapen pr. i dag antyder at økologien ikke er så
spesifikk som for de fleste andre furustokkartene.
(r) Trichaptum laricinum - Lamellfiolkjuke
Lamellfiolkjuka er en karakteristisk art som danner hatter på barkledde sider av furustokker.
Oversiden av hattene er grå, mens lamellene har en karakteristisk fiolett farge.
En finner arten kun på barved, både gran og furu. I Sverige og Finland vokser soppen
hyppigst på gran. Den forekommer der både på døde og levende trær. Som oftest finner en
arten hyppigst i urskogspregete miljøer.
I Sverige er arten bare funnet fra midt Sverige og nordover. Utbredelsen er karakterisert som
boreokontinental. Også i Norge synes arten å forekomme vanligst i nord (på furu), og den er
funnet sjelden sørpå. Nesten alle funnene sørpå er fra kontinentale områder.
Arten har nasjonal rødlistestatus både i Norge og Sverige. I Nord-Norge er arten bare funnet i
gammelskog i Pasvik, Anarjokka, Reisadalen og Dividalen. Det er en forholdsvis stor
populasjon i Reisadalen som ligger innenfor nasjonalparken (Kristiansen 1999). Det er
sannsynligvis viktig med tilførsel av ferske læger i mer urørte miljøer i indre Troms for å
ivareta arten.
Dividalen
I Dividalen er arten funnet 6 ganger. Fire av funnene er fra spredt innenfor nasjonalparken.
Den er alle ganger funnet på grove, noe nedbrutte stokker som har noe bark igjen. Belegg:
Kristiansen (TROM: 40003).
(r) Tyromyces kmetii - Ferskenkjuke
En meget karakteristisk sopp på grunn av sin ferskenrøde, appelsinaktige farge. Da den
samtidig vokser lett synlig skulle den ikke være vanskelig å få øye på. Soppen danner som
120
oftest hatter som er tynne og som regel halvsirkelformede til ovale (5 cm brede) men står
oftest ikke ut mer enn et par cm fra substratet. Ovensiden av hatten er noe lodden. Fargen er
orange til rosa, bleknende til kremfarget etterhvert, utenom ute på den skarpe hattkanten.
Porene er kantete, som unge orangefargete, etter hvert mer hvitaktige, særlig ved tørking.
Vokser på løvved og er kjent fra flere treslag blant annet rogn, or og ikke minst bjørk. I
Sverige er arten bare kjent fra bjørk i fjellbjørkeskog.
I Sverige er arten bare funnet fire ganger (to funn er over 70 år gamle) i fjellbjørkeskog i
Abiskoområdet, sist i 1982. I Finland foreligger noen få funn på bjørk bare fra nord. Den er
overalt meget sjelden i resten av Europa. Arten betegnes som boreokontinental med
nordboreal utbredelse. Fra Norge er arten bare kjent med åtte funn; to ifra Sogn (et funn 50 år
gammelt det andre 25 år gammelt), fire fra Alta og to fra Troms (ett fra Lyngen). Artens
videre økologi er usikker grunnet de få funn av arten.
Soppen er en sjelden art på verdensbasis. Arten er rødlistet som ‘nær truet’ i Norge. I Sverige
vurderes den som akutt truet. Da arten er lett å finne er den sikkert svært sjelden, men
grunnene til dette er vanskelige å forstå, da det er nok av gunstige områder den burde
forekomme i (fjellbjørkeskog). Det foreslåes i kommentarer til den norske rødlista at arten bør
beskyttes der den vokser, både vertstre og omkringliggende skog
Dividalen
Er funnet en gang på en fersk bjørkestamme ved Dividalshytta i Dividalen nasjonalpark.
Belegg: Solheim 1370 (O).
BARKSOPP
(r) Aleurodiscus lapponicus - seljestripeskinn
En karakteristisk barksopp. Overflaten er glatt til fint vortet, ofte er soppen tett oppsprukket,
grålig til gulbrun farge. Fruktkroppen er liten i utstrekning, ofte er den ikke mer enn 1 cm lang
og 2-4 mm bred. Det er ingen markert kant rundt fruktkroppen. Forekommer oftest på tørr,
hard, naken ved. Prefererer Vier/selje (Salix). men den forekommer også på bjørk. Sees lett
synlig på tørre nakne greiner. Det er usikkert om arten er knyttet til spesielle vegetasjonstyper.
Arten er sjelden i sørøstlige kontinentale område, men kan forekomme lokalt vanlig, f. eks. i
Abisko nasjonalpark.
Fem funn er notert fra Dividalen nasjonalpark på, Salix, bjørk og einer (ca 50 25, 1532 II).
Soppen synes således ikke å være svært uvanlig i området. NSD lister kun opp 9 funn fra
Norge, hvorav det enerste nord-norske er Solheim (1979) sitt funn (Solheim 1390:O). Hvis
denne er synonym med A. cerussatus, kan den være vanlig i Troms.
Arten er ikke lenger med på rødlista i Norge. Det er gunstig at områder med tilsynelatende
store lokale populsajoner er underlagt vern som Dividalen og Abisko. Disse områdene er også
forholdsvis nærliggende hverandre. Hvorvidt verneområdene virkelig fanger opp de totale
lokale forekomstene er mer usikkert.
121
Athelia subovata
En veldig sjelden art kun funnet i skråninga sør for Anjavasshytta av Solheim (1979) på gråor.
Kolektet er ikke refereret til i NSD, men sjekklista nevner fire funn fra Troms, fem fra
Hedmark og tre fra Oppland som de eneste i Norge.
Athelopsis glaucina
Funnet fem ganger i området ved Anjavasshytta og i skråninga nedafor Dividalshytta av
Solheim (1979) på løvved (bjørk, vier og gråor). Fra Nord-Norge er den ellers kjent fra
Berlevåg, Tjeldsund og Rana, og sjekklista refererer til 38 registreringer i Norge. Belegg fra
Dividalen: Solheim 1258 0g 1447b (O).
Athelopsis lunata (= Trechispora lunata)
Dette er en barksopp med en løs konsistens som er løst fastsittende til substratet med en
nettaktig overflate. Etterhvert får overflaten små puter eller pigger. Fargen er grålig hvit til lys
oker. Langs kanten sees et fint hvit nett med tydeligere lengre tråder som kan rekke et par cm.
utover fra fruktlegemet. Soppen vokser på avbarkede bartrelægre med preferanse for
furuvirke.
Er funnet over hele Nord-Europa til Torne-Lappmark, men alltid sjeldent forekommende. Har
en tydelig tilknytning til gammelskog med mye dødt virke. Athleopsis lunata er bare funnet
27 ganger tidligere i Norge, bare ett av funnene er nord for Sogn og Fjordane.
Arten er tidligere bare funnet en gang i Troms. Dette funnet er ved Imo i Reisadalen i 1994
(UTM 395 885, 1733 I; Kristiansen 1999) på en mye nedbrutt furustokk. Soppen ble ikke
gjenfunnet i 1995.
I Dividalen ble den funnet en gang i landskapsvernområdet på en stor og middels nedbrutt
furustokk i et gammelskogspreget området i lia ovenfor elva ved Fossbua. Soppen er ikke
lenger med på den norske rødlista. Er en av barksoppene med tydelig tilknytning til
gammelskog. Hensyn bør i denne forbindelse vises for å ivareta arten.
Bulbillomyces farinosus
Funnet to gonger av Solheim (1979), rett sør for Anjavasshytta og (utenom utbredelseskartet)
ved Julosjohka. Arten har en spesiell økologi ved å vokse på vått trevirke i myr. Dette er
eneste kjente voksestedet nordenfjells, og alle de øvrige, henholdsvis 15 og 13 funn listed opp
i sjekklista og i NSD er fra Sørlandet og nedre Østlandet. Belegg fra Dividalen: Solheim 1199
(O).
Byssocorticium atrovirens– Grønnblå barksopp
Funnet av Solheim (1979) en gang litt på oversida av stien på østsida av Tronga. Denne arten
går på all slags plantemateriale og ble i Dividalen funnet på torvmose. Det er en vakker
blågrønn art, men er likevel sjelden og kun listet opp med 10 funn i sjekklista, selv om NSP
122
har 17, inkludert noen feltobservasjoner. Funnet fra Dividalen er det eneste kjente fra NordNorge. Belegg fra Dividalen: Solheim 1599 (O).
cf. Fibulomyces fusoideus
Funnet en gang på furu ved Hagembekken av Solheim (1979, som regnet den for en av sine
sjeldneste arter. Hjortstam har først kontrollbestemt kollektet i Oslo-herbariet (Solheim 1500),
men seinere notert at han er usikker på om bestemmelsen er riktig. NSD lister kun opp ett
annet funn fra Norge (Telemark), mens arten mangler fra 2003-sjekklista. Kollektet refererer
seg iallfall til en sjelden art, selv om en ikke kan utelukke at navnet må skiftes ut.
Gloeocystidiellum convolvens
Funnet av Solheim (1979) ein gong, 7-800 m sørvest for Dividalshytta på gråor, vel 450 m.
Dette er en av de få nordøstligege artene som har løvtre som substrat. Sjekklista til Ryvarden
et al. (2003) lister opp 8 funn fra Norge, men fem av disse er i NSD. Dette inkluderer ett
tilleggsfunn fra Nord-Norge (Alta, Ryvarden 1992, på osp). Belegg frå Dividalen: Solheim
1053 (O).
Hyphoderma cremeoalbum
Funnet av Solheim (1979) på lauvtrevirke ved Tronga og (utenom utbredeleseskartet) ved
Julusgårsa. Arten er sjelden, og er blant materailet til Solheim som ikke er blitt innlevert til
Oslo-herbariet. I sjekklista og NSD er det ingen funn registrert fra Nord-Noreg, med 15 og 9
sør-norske funn, respektive.
Hyphoderma cf. echinocystis
Er en tynn og hvitaktig barksopp som er forsynt med spredte små pigger på overflaten.
Soppen er meget sjelden på verdensbasis med noen få funn. I Sverige er den funnet to ganger,
en av lokaliteten er typelokalitet for arten. På den andre lokaliteten i Uppland ble arten siste
gang funnet i 1949. Alle registreringer av arten er fra løvskog og løvtrær. Storparten av
lokaliteten er fuktige skoger nært vatn. Trolig har arten en sydlig utbredelse med utposter i
Skandinavia. Flere av lokaliteten til soppen er truet av inngrep. Arten er akutt truet i Sverige.
Den er ikke funnet i Norge tidligere.
Dividalen
Soppen ble funnet på en grov og mye nedbrutt orestokk nært elva ovenfor Fossebua. Dette er
et høyst spesielt funn som må vies stor oppmerksomhet, men vi har ikke rukket å få
bestemminga verifisert av spesialister, slik at identiteten er ikke helt sikker, selv om
anatomiske karakterer er svært distinkte.
(r) Hyphoderma medioburiense
En rosafarget barksopp som går over i okergult når den tørker inn. Den har ikke en kant som
adskiller seg fra resten av fruktlegemet. Sett med øyet har den en glatt overflate, men under
lupen dukker det opp tette små fordypninger. Soppen blir 1-2mm tykk. Dette er en sopp som
123
vokser på løvved og som virker å være knyttet til rike løvskoger. I Troms vil dette trolig si rik
gråorskog.
Hyphoderma medioburiense er funnet spredt i hele Skandinavia. I Sverige er den registrert
spredt fra sør i landet til Lappland. Arten er sjelden i Norge, og rødlistet som NT. Det er
viktig med rik løvskog med stor tilgang på dødved for å bevare arten.
I Troms er soppen er kun funnet en gang i Reisadalen i flommarksskog ved Imo (Iversen
1997), fra Báarras i Signaldalen (NSD) utenom funnet i Dividalen (Solheim s.n.: O).
Dividalen
Er registrert en gang i flommarkskog innenfor Nasjonalparken i 1976.
(r) Hyphodontia efibulata
En sopp med en utbredt ujevn taggete overflate. Som fersk er den gråhvit av farge, men blir
ved inntørking mer gulhvit til semskefarget. Hele fruktkroppen fremstår som ganske seig.
Arten er bare registrert på selje. Den er funnet både på råtnende greiner og stammer. Det
virker som arten krever fuktige biotoper med sump eller åpent vann med seljekratt.
Den er registrert fire ganger i Sverige- siste funn for tretti år siden. I Finland er den funnet en
gang og i Norge foreligger et funn i Hedmark utenom funnet i Dividalen. Dette er de eneste
funnene i verden. Muligens er utbredelsen i nord større en antatt, det foreligger for få
registreringer her til å ennå gjøre bestandsoverslag. Et enkeltfunn foreligger fra Dividalen
nasjonalpark på selje i dalbunnen vest for Dividalshytta (Solheim 1979). Den norske
sjekklista lister bare tre individer samlet på en og samme lokalitet i Hedmark. Solheim har nå
sjekket kollektet, som unngikk å bli med i det utvalget av kollekt som ble innordnet til Osloherbariet, men kollektet ble kontrollbestemt av eksperten John Eriksson og skal nå leveres inn.
Arten må uttrykkes å ha internasjonal verneverdi. Den er oppført som DD på vår rødliste og
har vært listet som akutt truet i Sverige. En bør søke å ivareta godt utviklete biotoper
(flommark?) der arten kan påtreffes. Flere slike biotoper bør undersøkes for nærmere
undersøke artens eventuelle forekomster og utbredelse.
(r) Hyphodontia halonata
Er en barksopp med ganske tykt og slett fruktlegeme som kan bre seg ganske vidt utover. Når
den blir eldre, sprekker den karakteristisk opp. Soppen er ganske seig og har hvitgul til
semsket farge. Arten er knyttet til gran- og furuvirke. I Norge er den bare registrert på
furustokker. Den er trolig sterkt knyttet til gammelskog med rikelig tilgang på død ved.
Soppen er meget sjelden på verdensbasis. Den er bare funnet fem ganger i Sverige, og der
bare i Sør-Sverige, og er der meget sårbar. Alle funnene er fra før 1980. (Larsson 1997). I
Norge ble arten for første gang registrert i 1995, og Ryvarden et al. (2003) oppgir funndata fra
de tre kjente kollektene fra Akershus, Telemark og Vestfold. Den er rødlistet som VU hos oss.
Ett eneste funn fra Kaukasus er dessuten alt som fins ellers i verden.
I Dividalen ble arten funnet en gang på en stor og middels til mye nedbrutt furustokk i
Skaktarklia ned mot utløpet av Skaktardalen. Belegg fra Dividalen: Kristiansen (TROM:
124
40029). Vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på områdene der arten forekommer. De
bør skjermes mot alle typer av hogst.
Hyphodontiella multiseptata
Funnet en gang av Solheim i lia ovafor øvre sti til Dividalshytta (ca. 550 moh.), på vier. Dette
er en sjelden art som bare er kjent med sju funn fra Norge. For øvrig er den i Nord-Norge kun
kjent fra to funn fra samme sted i Lødingen. Belegg fra Dividalen: Solheim 1339 (O).
(r) Hypochnicium polonense
Glatt til hårete overflate med et ganske vidt utbredt og nokså tykt fruktlegeme. Fargen er hvit
eller lys gul. Vokser på forskjellig nedbrutt løvved helst i litt fuktig og skyggefull skog. I
Skandinavia virker det som arten har en noe nordlig utbredelse, men det totale europeiske
bildet er et annet. Den er funnet spredt nordover fra Midt-Sverige bla. ved Abisko. I Norge
foreligger kun 12 funn iflg sjekklista, og ingen nord-norske utenom de fra Dividalen.
Soppdatabasen har bare 7, me til gjengjeld ett fra Rana..
Fire funn foreligger herifra (Solheim 1979), men lokalt utbredelseskart er ikke utarbeidet.
Arten kan muligens her karakteriseres som ikke uvanlig.
Arten står oppført som ’VU’ på den norske rødlista. Sannsynligvis er den knyttet til rikere
biotoper i nord, men statusen er her ennå usikker på grunn av for få undersøkelser. Belegg fra
Dividalen: Solheim 1732a (O).
(r) Intextomyces contiguus
Arten er en karakteristisk barksopp som er lett å oppdage ved sin relativt tykke, glatte eller litt
vortete overflate som kan bre seg utover større vedflater. Den sprekker gjerne opp og hardner
når den tørker. Fargen er som fersk gråhvit som kan bli mer rosa ved tørking. Soppen synes å
være knyttet til fuktig og rik løvskog.
Arten er funnet kun 11 )sopdatabasen) eller 15 (iflg. sjekklista) ganger i Norge. Det kan derfor
være vanskelig å tyde økologien til soppen. Utbredelsen til arten synes å være nordøstlig.
Soppen er tidligere registrert en gang i Saltdalen og to ganger fra Alta tidligere, og er i tillegg
funnet en gang i rik og gammelskogpreget gråorskog i Sørdalen i Troms (Kristiansen upubl.).
Den er vanligere i Nord-Sverige og i Nord-Finland. Soppen beskrives å være knyttet det
såkalte østlig kontinentale floraelementet. Soppen ble funnet på en stor, liggende og middels
nedbrutt seljestokk nært elva i frodig flommarkskog ovenfor Fossebua.
Den er rødlistet som NT i den norske rødlisten. Belegg fra Dividalen: Kristiansen (TROM:
40030)
125
Mucronella calva – Hengepigg
Dette er en karakteristisk barksopp med spredte, spisse pigger. Slekten blir av og til ført til
fingersoppene. Arten danner tepper med pigger som vanligvis er 1-3 millimeter lange. De kan
bli opptil 5 millimeter lange. Fruktkroppen kan også bestå at et tynt filtlignende teppe som
piggene stikker ut av, men ofte savnes dette helt. Fargen er gulhvit. Soppen forekommer som
regel på godt nedbrutt bartrevirke, av og til opptrer den på løvved. Arten synes å være knyttet
til gammelskog. Den brukes som signalart på verdifull gammelskog med mye død ved som
har vært unntatt for hogst.
Soppen er sjelden i Norge, og er bare registrert et tjuetalls ganger tidligere. Den er registrert
fire ganger i Nord-Norge. I Sverige er den også karakterisert som sjelden eller mindre vanlig.
Hengepiggen ble funnet en gang på en stor og middels til mye nedbrutt furustokk på kanten, i
skråningen ned mot Skakterjuvet. Dette er andre funn fra Troms.
Fig. 2. Taigapiggsopp Foto: A.E.
(r) Odonticium romellii - Taigapiggsopp
Dette er en av de karakteristiske barksoppene som danner temmelig lang pigger. Fargen er lys.
Soppen forekommer kun på barved, og altoverveiende på nakent furuvirke, særlig i nord. Den
synes blant annet å være knyttet til skogstyper dominert av bærlyng. Det virker som soppen
forårsaker en spesiell pocketråte i veden slik som svartsonekjuka. Den har sterk preferanse for
store, mye nedbrutte stokker.
126
Taigapiggsoppen er trolig en av de sjeldne karakterartene i kontinental barskog, særlig i skog
som er naturskogspreget. Den forekommer spesielt i tørr furuskog. Er vanligere i nordlig
barskog en i sørområdene.
Arten er vurdert som nær truet på vår nasjonale rødliste, dette utfra at arten sannsynlig er
knyttet til gammelskog. Den er også bare funnet ett tredvetalls ganger til sammen i Norge. De
fleste av funnene er fra kontinentale lokaliteter i Hedmark. I Nord-Norge er det bare tre funn
av arten utenom i Dividalen (Ryvarden et al. 2003, Kristiansen 1999). Det forutsettes at
tilgangen på gunstig dødt virke er god for å ivareta arten.
Dividalen
Arten er funnet seks ganger i Dividalen, tre ganger utenfor Nasjonalparken, bla. i lia ovenfor
snuplassen ved veienden og i furulia ved inngangen til Skaktardalen. Det sistnevnte funnet ble
plottet inn 1 km for langt nord og vises på ’feil’ side av Skaktardalselva på utbredeleseskartet.
Alle funnene er på grove og mye nedbrutte stokker. Belegg. Solheim 992 (O), Kristiansen
(TROM: 40014).
Phlebia cornea
Kun funnet på furu i skråninga øst for Tronga av Solheim (1979). NSD lister den kun fra
Pasvik, Ánarjohka, Saltdalen og Rana i Nord-Norge, og Ryvarden et al. (2003) nevner 45
registreringer i Norge. Belegg fra Dividalen: Kristiansen (TROM: 40020)
Fig. 3. Nærbilde av Phlebia cretacea med den typisk rynkete overflaten sentralt. Foto: A.E.
127
Phlebia cretacea - krittvoksskinn
Karkteristisk barksopp som har en fast, lys hvit, glatt overflate som sprekker opp.
Vokser på barved, særlig på furu i åpen, tørr skog. Den synes å foretrekke tørre, harde partier
på mye nedbrutte lægere, og synes å være knyttet til naturskog.
Forekommer lokalt nokså vanlig i Sør-Sverige, men beskrives som sjeldnere lenger nordover.
Har nå fått store nok sikrede norske populasjoner til at den er tatt ut av rødlista.Er vurdert som
hensynskrevende på den norske rødlista. Soppdatabasen lister opp vel 60 funn, og bare SørVaranger og Dividalen i Nord-Norge, men det er flere registreringer i Troms, og er en av
karakterartene for gammelskogen av furu ved Imo i Reisadalen (Kristiansen 1999). Den synes
likevel å være knyttet til områder med mye dødt virke og kan foreslåes som en indikatorart på
kontinuitetsskog av furu.
Dividalen
Arten er registrert 14 ganger. 11 av funnene er fra utenfor nasjonalparken, her er den registrert
spredt fra utløpet av Skakterdalen og til nasjonalparkgrensen. Den forekommer nesten alltid
på store og relativt mye nedbrutte stokker. Belegg: Solheim 1665, 1680 (O).og Kristiansen
(TROM: 40013, 40017).
Phlebia nitidula
Funnet fire ganger i Dividalen av Solheim (1979), på bjørk og selje. Funnene ble gjort i øvre
deler av Parken, ved Dividalshytta og ved Julusgårsa. Den norske sjekklista opererer bare med
20 funn i Norge, og sjekklista kun med 15, inkludert to Solheim-kollekt i Oslo-herbariet
(Solheim 1231 og 1424) og fire øvrige fra Nord-Norge (Porsanger, Tana, Alta, Saltdalen).
Phlebia subserialis
En barksopp som er tiltrykt til underlaget med en glatt og voksaktig overflate. Når den blir
gammel, blir overflaten mer skorpelignende. Ganske tynt fruktlegeme. Hvit til kremfarget
som ung, etterhvert mer lys okerfarget. Når soppen blir inntørket er fargen mer brunaktig. Av
og til sees en lysere kant rundt fruktlegemet. Er knyttet til lægre av barved, og forekommer
som regel på avbarkede partier på lægrene.
Ganske sjelden. Funnet kun til Sør-Lappland i Sverige, og kan således synes å ha en noe
sydlig utbredelse. Bare et fåtalls funn foreligger fra Norge og Finland. I Norge er det til
sammen 33 funn på sjekklisten der hele 19 av disse er fra kontinentale områder i Hedmark.
I Nord-Norge er den bare registrert en gang tidligere på et nakent parti på en lite nedbrutt
læger ved Imo i Reisadalen i 1995 (UTM 395 885, 1733 I; Kristiansen 1999). I Dividalen ble
den registrert en gang nært Anjavasshytta innenfor Nasjonalparken.
Er ikke lenger med på den norske rødlista. NSD har bare 20 norske registreringer og ingen fra
Nord-Norge, men sjekklista har noen flere og referererer til Nordreisa-funnet. Noe usikker
status i Norge, inkludert i hvor stor grad arten er knyttet til naturskog.
Phlebiella borealis
128
Funnet fem ganger i Dividalen (tre ved Tronga, to i lia ovenfor Anjavasshytta) av Solheim
(1979, som Xenasmatella tenuicula), alle på furu. Arten er sjelden, og sjekklista til Ryvarden
et al. (2003) lister opp 18 kollekt frå Norge; tre fra Nordland og ett i Troms. Av disse er 8
med i NSD, og det eneste fra Troms er ett belegg fra Dividalen (Solheim 1895, O).
Fig. 4. Serpula himantioides. Foto: A.E.
Serpula himantioides - tømmernettsopp
Dette er en lett gjenkjennelig barksopp med en spesiell bølgete overflate. Fargen er rødbrun
med en steril lys kant rundt. Tømmernettsopp er oftest forekommende på bartrevirke i litt
fuktigere miljøer. Den synes å vise tilknytning til gammel og urørt naturskog hvor den kan
opptre nokså vanlig lokalt, som oftest på mye nedbrutt (fuktig) virke. Arten forekommer
spredt i hele Nord-Europa, men er overalt sjelden. Den synes å opptre hyppigere i nordlige
områder (Sverige).
Det foreligger bare 27 registreringer fra hele Norge. I Nord-Norge er arten bare funnet en
gang i Pasvik og tre funn i Reisadalen (Kristiansen upubl.) foruten i Dividalen. Ikke lenger
med på den norske rødlista. Det er sannsynligvis viktig at arten har tilgang på
kontinuitetsskog for å opprettholde bestandene.
Dividalen.
Arten er registrert 15 ganger i Dividalen. 10 av registreringene er spredt utenfor
Nasjonalparken. Den er i nesten alle tilfellene funnet på grove, mye nedbrutte og fuktige
stokker.
129
Sistotrema sernanderi
Funnet en gang langt oppe i Dividalen ved Galggojohka på bjørk (Solheim 1979, som
Uncobasidium sernanderi). Kollektet er trolig ikke levert Oslo-herbariet siden det mangler i
soppdatabasen (som ikke har noen nord-norske funn), men det er sikkert referert til av
Ryvarden et al. (2003), som nemner 41 registreringer nord til Troms. Går på svært råtten ved,
både av lauv- og bartre.
Trechispora mollusca - Mykkjuke
Soppen ble funnet på en grov og mye nedbrutt orestokk ovenfor Fossbua. Den er tidligere i
Nord-Norge bare funnet i Alta, Nordreisa og Rana (NSD). Det er spredte funn av arten ellers i
Norge, og soppen kan ha en noe sørlig utbredelse. Soppen er helt sikkert reelt sjelden i NordNorge, og trolig knyttet til verdifull flommarksoreskog.
(r) Tubulicrinis hirtellus
Denne barksoppen har som oftest et temmelig unnseelig og tynt fruktlegeme. Overflaten er
usammenhengende og utgjøres av utydelige små puter/pigger (kornansamlinger). Fargen
fremstår som hvit til skitten gul hvis fruktlegemet er godt utviklet. Arten er knyttet til barved,
of finnes ofte på stokker som er brutt ned av rødrandkjuke.
Er funnet spredt men sjeldent i hele Skandinavia, og kan synes å ha en noe østlig utbredelse.
Var tidligere bare kjent fra Sør-Trøndelag i Norge, men er senere registrert flere steder.
Soppdatabasen inkjluderer kun 9 sør-norske funn, men den er i sjekklista til Ryvarden et al.
(2003) registrert til sammen 26 ganger i Norge hvorav nesten alle funnene er fra kontinentale
deler av Østlandet. De to funnene fra Troms er fra sterkt nedbrutte furustokker ved Imo i
Reisadalen i 1995 (UTM. 395 885, 1733 I; Kristiansen 1999). I Dividalen ble arten funnet tre
ganger; en gang innefor og to funn utenfor nasjonalparken. To av funnene var på store, mye
nedbrutte furustokker, og det tredje var på en stor, mye nedbrutt rot.
Er karakterisert som ’nært truet’ på den norske rødlista. Kan være vanligere en før antatt, da
den på grunn av sin beskjedne størrelse er vanskelig å finne. Preferansen til naturskog er
usikker, men registreringene fra Nord-Norge der den synes å preferere store, mye nedbrutte
stokker tyder på en tilknytning til gammel furuskog. Belegg fra Dividalen: Kristiansen
(TROM: 40031).
(r) Tujacorticium zurhausenii (= mirabile) - trollskinn
En lys, relativt fast og tykk barksopp som er lett å få øye på. Arten er registrert på furuvirke. .
Den ble første gang påvist i Europa rundt 1990, og er ellers kjent fra Nord-Amerika.
De fleste registreringene er fra gammelskogspregete områder. En meget sjelden barksopp i
Nord-Europa, der alle funnene er fra Norge. Her er den registrert sju ganger, ingen av disse
130
tidligere fra Nord-Norge. Tilstrekkelig tilgang på gunstig furuvirke i naturskog kan være
viktig for å bevare arten.
Arten kan ha en tilknytning til mer kontinentale områder. Ellers er funnene for få til noen
sikre antydninger. Bla. registrert på undersiden av brent furulåg i gammel fjellskog fra
Østlandet (Gaarder 1993). Har status ’sterkt truet’ (EN) på den norske rødlista.
Dividalen
Arten er funnet en gang i Dividalen innenfor veienden ned mot elva utenfor
nasjonalparkgrensen på en gammel, mye nedbrutt, kraftig fururot på harde vedpartier.
(r) Uncobasidium luteolum
En barksopp med vidvoksende tynne og løse fruktlegemer. Soppen har en karakteristisk
ganske kraftig lysegul farge på fruktkroppen. Vokser på løvtrær, på råtnende stammer eller
greiner. Hittil kjente substrater er osp og selje.
Arten ble beskrevet så seint som i 1978, og kollektet Solheim 1443 (O) fra Dividalen ble valgt
som typemateriale siden det var meget velutviklet. Dette var det eneste funnet gjort i
Dividalen av Solheim (1979) og ble funnet på Salix nede ved Divielva ikke langt fra
hengebrua som leder over mot Anjavassdalen. Arten er fremdeles kun kjent fra to øvrige funn
i Norge, fra Akershus og Oppland (NSD, Ryvarden et al. 2003), og har også bare tre kjente
funn fra Midt-Sverige; de fleste innsamlet for lenge siden. Dette er de eneste kjente funn i
verden. Tre av de kjente 5 voksestedene er innenfor verneområder. Den har status som sårbar
på den nye norske rødlisten. Det kan være viktig med god tilgang på varierte kategorier av osp
og/eller selje.
Diskusjon/konklusjon
Det er til sammen registrert 206 arter av vedboende sopp innen Aphyllophorales innenfor
undersøkelsesområdet. I hele Troms er det registrert i overkant av 300 arter. Artsantallet er
således meget høyt for Dividalen.
Det er funnet 147 arter innenfor og 134 arter utenfor nasjonalparken. Men det er en god del
forskjell mellom de registreringene som er gjort kun innenfor Nasjonalpoarken av Solheim
(1979) og de både utenfor og innenfor av Kristiansen. Det førstnevnte prosjektet hadde som
målsetning å registrere den totale artsrikdommen i området innen den utvalgte soppgruppen.
Kun 12 av de studerte lokalitetene var innenfor furuskogsområdene i nedre del av dalføret,
mens det tredobbelte antallet var innen mer høyereliggende skoger av løvtre, og ikke minst
bjørk. Kristiansen har derimot fokusert på furuskogene, og samlet en del på gråor, men lite og
ingenting på andre treslag som bjørk og vier-arter/selje. Det er derfor en utpreget forskjell
mellom registreringene av de artene som er knyttet til bjørk og selje/vier, og disse kan
forventes å mangle utenfor Nasjonalparken av denne grunnen..
Kristiansens undersøkelser er basert på omtrent 500 kollekter og har resultert i 138 arter. Det
ble funnet 55 arter innenfor nasjonalparken som ikke ble funnet utenfor. Av disse ble hele 33
arter funnet på bjørk eller Salix. De fleste av disse artene har bjørk eller Salix som vert eller
hovedvert. Kun fire arter eksklusivt for nasjonalparken ble funnet på furu.
131
Det er funnet 51 arter utenfor nasjonalparken som ikke er funnet innenfor. Dette til tross for at
furu og gråor trolig er like godt undersøkt over hele undersøkelsesområdet. 9 rødlistearter er
bare funnet innenfor parken, 8 av disse er fra Solheims arbeid og er gjort på Salix eller bjørk
som ikke har vært undersøkt utenfor parken. 13 rødlistearter er bare funnet i områdene utenfor
parken, 10 av disse er på furu mens 3 er på or.
Det er mange argumenter for å verne et mye større område med variert og produktiv furuskog
samt mye mer flommarksskog langs Divielva enn det dagens nasjonalpark rommer.
Bestandsskogbruket i Skandinavia har i de siste årtiene blitt gjennomført på en slik måte at
mange arter har blitt utsatte, varierte kvaliteter av død ved har blitt borte samt at store og mye
nedbrutte stokker er blitt fåtallige i skogene sammenlignet med før i tiden (Essen et al. 1992,
Haila et al. 1994, Edman et al. 2003). En stor andel av de sjeldne pore- og barksoppene er
knyttet til mye nedbrutte stokker av store dimensjoner (Bendiksen et al. 1998, Larson 1997).
Storparten av de undersøkte områdene i Dividalen har disse kvalitetene. I tillegg har
Dividalen innslag av en rekke nordøstlige og østlige arter som er sjeldne i nasjonal
sammenheng. Dette er trolig knyttet til klima og manglende spredningsbarrierer mot øst.
Det synes som om artsantallet av furuboende sopp utenfor parken er større enn innenfor
nasjonalparken. Det samme kan gjelde antallet sjeldent forekommende arter på furu. En av
forklaringene kan være at variasjonen i skogtyper og habitater er større på grunn av større
områder med mer produktiv skog. Dette vil medføre økt artrikdom. Store arealer av
furuskogen innenfor nasjonalparken er mindre næringsrik, tørrere, mer høytliggende
saktevoksende skog og synes mer enspreget enn furuskogen samlet utenfor. Slik skog finnes
også utenfor parken høyere opp i dalsidene, men det forekommer mer produktiv, variert
bærlyngskog mot dalbotnen og mer fuktpregete biotoper i mange kløfter som skjærer ned fra
dalsidene i tillegg. Store furukjemper inngår også flere steder innen produktiv løvskog med
gråor og Salix i tillegg. De undersøkte arealene utenfor parken hadde preg av plukkhogst,
noen steder også spor etter tjæremilebrenning. Undersøkelser de senere årene har vist at
skogdrift sterkt reduserer mengden og diversiteten til død ved og dermed leveområdene til
vedboende sopp. Imidlertid kan skog som kun utsettes for plukkhogst ha samme kvaliteter
som naturskog med tanke på dødved-habitater (Rouvinen et al. 2002). Blant arter på
løvtrevirke er mønstret naturlig nok det motsatte.
Antall døgn brukt på innsamling på furu-virke kan totalt sett antas å være likt innenfor og
utenfor Nasjonalparken, selv om Kristiansen har brukt mest tid utenfor. Men det er svært
påfallende at en del iøynefallende og lett identifiserbare arter i felten er funnet påfallende få
ganger. Selv om de også finnes i stokker uten å produsere fruktifiseringsorganer, har de en
svært utpreget lav populasjonstetthet. Dette er et svært viktig argument for at tilstrekkelige
store areal bør vernes, hvis en vil sikre disse populasjonene for ettertida.
Innen undersøkelsesområdet ble det funnet et svært stort antall rødlistearter, og mange andre
sjeldne arter. En stor andel av disse artene ble funnet en eller noen få ganger og opptrer trolig
med meget små populasjoner i Dividalen. I de senere årene har det vært fokusert på at det er
viktig å bevare store leveområder for å ta vare på sjeldne arter som forekommer i få antall på
ulike levesteder. Mange undersøkelser i de senere årene har fokusert på at små populasjoner
er utsatte for tilfeldige forstyrrelse med påfølgende ekstinsjoner med lokal utdøing av arten
som resultat (Schaffer 1987). Dette er et viktig prinsipp innen bevaringsøkologi. Videre har
senere undersøkelser også vist at det kan være en betydelig kanteffekt rundt et skogsområde
der enkelte arter med strenge krav blir negativt påvirket av dette (Siitonen et al. 2005). Store
132
arealer har mindre kanteffekt. Flere nyere undersøkelser viser at andelen gammelskog i
omgivelsene sterkt påvirker muligheten for å finne sjeldne arter innenfor en lokalitet (Edman
m.fl. 2003). På denne måten kan også Dividalen fungere som en refugie for sjeldne
vedboende sopp, og være en spredningskilde til andre skogområder i regionen eller Troms.
Litteratur-referanser
Bendiksen, E., K. Høiland, T. E. Brandrud & J. B. Jordal. 1998. Truede og sårbare sopparter
i Norge; en kommentert rødliste. Fungiflora 1998
Diamond, J.M. 1984. Normal extinctions of isolated populations, s 191-246. I: Nitecki, M.H.
(ed.). Extintions. The University of Chikago Press, Chikago.
Elvebakk, A., S. Olberg, J. Andersen & G. Kristiansen. 2004. Bevaring av biodiversitet i Øvre
Dividalen. Rapport til Fylkesmannen i Troms. Rapport Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavd.
80 -2004. 23 s.
Eriksson, J., Hjortstam, K.H. & Ryvarden, L. 1973-1988. The Corticiaceae of North Europe.
Fungiflora, Oslo.
Gärdenfors, U. (ed.) 2005. Rödlistade arter i Sverige 2005. Svampar – Fungi. Artdatabanken,
Uppsala. s. 205-235.
Gustavsson, L., Berg, Å., Ehnström, B., Hallingbäck, T., Jonsell, M. & Weslien, J. 1995.
Sveriges rödlistade skogsarter i ett internationellt perspektiv. Svensk Bot. Tidskr. 89: 364-370.
Hallenberg, N. & Eriksson, J. 1985. The Lachnocladiaceae and Coniophoraceae of North
Europe. Fungiflora, Oslo.
Harris, D.L. & Silva-Lopez, G. Forest Fragmentation and the Conservation of Biological
Diversity. I: Fiedler, P.L. & Jain, S.K. (Eds.). Conservation biology: The theory and practice
of Nature Conservation, preservation and management. Great B, 1992. s 198-235.
Haugseth, T., Alfredsen, G. & Lie, M.H. 1996. Nøkkelbiotoper og artsmangfold i skog. Siste
sjanse. Naturvernforbundet Oslo og Akershus.
Iversen, M. 1997. Vednedbrytende sopp på gråor (Alnus incana) i Reisadalen nasjonalpark –
artssammensetning, artsrikdom og økologi. Upubl. hovedfagsoppg. Universitetet i Tromsø.
Jenssen, G.M., Nunez, M., Ryvarden, L. 1994. New and interesting polypores to Norway.
Agarica 13.
Kotiranta, H. & Niemelä, T. 1993. Threatened Polypores in Finland. Tryckericentralen AB,
Helsingfors.
Kristiansen, G. 1999. Mangfold av vedboende sopp på furu (Pinus sylvestris) i Reisadalen –
miljøparametre, mellomårvariasjon og kontinuitet i død ved. Upubl. cand. scient.-oppga,
Institutt for biologi, Univ. Tromsø. 68 s.
133
Larsson, K.H. (red.) 1997. Rödlistade svampar i Sverige - Artfakta. Artdatabanken, SLU,
Uppsala.
Norske soppnavn. 1996. Fungiflora, Oslo.
Olofsson, D. (red.) 1996. Tickor i Sverige. Projektrapport. WWF.
Prestbakmo, H. 2004. Samisk bruk av Dividalen nasjonalpark og tilgrensende områder. I:
Møller, J., A. Elvebakk, S. Olberg, J. Andersen, G. Kristiansen, D. Stenvold & H. Prestbakmo.
Verneverdier og historisk bruk i Øvre Dividal. Utredninger i forbindelse med forslag til
utvidelse av Øvre Dividal nasjonalpark. Rapport Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavd. 80 2004. 45 s.
Renvall, P. 1995. Comunities of wood-rotting basidiomycetes on decomposing conifer trunks
in northern Finland. Publ. Bot., Univ. Helsinki.
Ryvarden, L. 1976-78. North European polypores, 1-2. Fungiflora, Oslo.
Ryvarden, L. & Gilbertson, R.L. 1993-1994. European Polypores. Part 1-2. Fungiflora, Oslo.
Ryvarden, L., J. Stokland & K.-H. Larsson. 2003. A critical checklist of corticoid and poroid
fungi of Norway. Synopsis Fungorum 17: 1-109.
Schaffer, D. 1988. Minimum viable populations: Coping with uncertainity: In M.E.Soule (ed.).
Viable populations for conservations, s: 69-86. Cambridge University Press. Cambridge.
Solheim, H. 1979. Vedboende sopp (Aphyllophorales – Homobasidiomycetes) i to områder i
Engerdal, Hedmark (Gutulia nasjonalpark og Hovden) og Øvre Dividal nasjonalpark, Troms.
Upubl. hovedfagsoppg., Biologisk Inst., Univ. Oslo. 81 s + kart.
134
Lavfloraen knyttet til gammelskog i Dividalen
av
Håkon Holien, Høgskolen i Nord-Trøndelag, Kongens gt. 42, 7713 Steinkjer
hakon.holien@hint.no
1. INNLEDNING
Noen få tidligere undersøkelser omfatter innsamling av lav i Øvre Dividalen. Timdal (1987)
rapporterte Acarospora wahlenbergii og Rhizocarpon oederi fra Skaktardalen, Cladonia
parasitica, Mycoblastus alpinus og Psorula rufonigra fra Øvre Divifoss og Hypocenomyce
friesii fra Skaktarmoen-området. Av disse er Acarospora wahlenbergii og Psorula rufonigra
begge bisentriske, men med begrenset utbredelse i kontinentale områder over og under
skoggrensa i Nord- og Sør-Fennoskandia. Begge vokser på berg. Cladonia parasitica,
Hypocenomyce friesii og Mycoblastus alpinus vokser på trevirke og ble også registrert denne
gangen.
Bruteig (2001) rapporterte lav på bjørkestammer fra NINA’s overvåkings-program i
Dividalen. Prøveflatene ligger i skråninga langs stien som går fra vegenden i retning mot
Dividalshytta sør for Hagembekken. De sjeldne artene som nevnes fra dette arbeidet er
Buellia arborea, Cliostomum pallens og Rimularia fuscosora. Buellia arborea har vist seg å
være en vidt utbredt art i området, hovedsakelig på furu. Den har nok vært oversett siden den
praktisk talt alltid er steril.
På bakgrunn av fokuseringen på det foreslåtte utvidelsesområdet for nasjonalparken ble denne
undersøkelsen avgrenset til lav som vokser på gamle trær og død ved, både av bar- og
lauvtrær. Området har sikkert en rekke uvanlige lavarter også på berg, men en del av disse
forventes å være skorpelav som er dårlig kjent i Norge. Mesteparten av dalbunnsområdet som
ble undersøkt er også fattig grunnfjell, mens enkelte områder, som f. eks. Henberget, har rik
skifrig berg, uten at floraen der er undersøkt. Noen få sjeldne arter er tatt med fra bergsubstrat
ved utløpet av Skaktardalselva og ved Gambekken.
Undersøkelsene av lavfloraen i området ble konsentrert om gruppen knappenålslav ettersom
denne gruppen inneholder mange økologiske spesialister med sterk tilknytning til
nøkkelelementer i skog som gamle trær, høgstubber og læger. En rekke studier har
dokumentert at disse lavene er gode signalarter i skog (Tibell 1992, Selva 1994, Holien 1996,
Nitare 2000) og flere er rødlistet i Sverige (Gärdenfors 2005). Den første kategorien under
sikter inn på en komplett behandling, og har derfor også med noen arter som er vanlige. I
tillegg er eventuelle forekomster av sjeldne busk- og bladlaver samt skorpelaver på trevirke
inkludert i den grad det har vært mulig. I tillegg til data presentert her er det også samlet inn
data om artenes fordeling på ulike alderklasser på furu og bjørk. Prosjektet ga imidlertid ikke
rom for å bearbeide disse dataene nå. I oversikten nedenfor er derfor alle registrerte
knappenålslaver nevnt mens for de andre gruppene er bare spesielt interessante arter omtalt.
Navneverket følger den norske lavdatabasen (Timdal 2005). Den norske rødlista fra 1998
inkluderer ikke skorpelav i motsetning til den svenske lista (Gärdenfors 2005). Ettersom den
norske rødlista er under revisjon hvor også skorpelaver skal vurderes er det i noen tilfeller
nevnt arter som kan bli rødlistet i Norge. En rekke av de sjeldneste artene har fått lokalt
utbredelseskart gjengitt i appendiks. Kommentardelen inkluderer også informasjon om kollekt
135
innlevert til offentlige herbarier. En god del av disse artene er også innsamlet for Tromsøherbariet av Arve Elvebakk, men disse er ikke markert under.
2. RESULTATER
Tabell 1. Oversikt over registrerte lavarter i Øvre Dividal. Stjernemerkete arter ble ikke
observert denne gang, men er angitt av Bruteig (2001) eller Elvebakk et al. (2003). Vanlige
bakke- og steinboende arter er ikke tatt med.
Vitenskapelig
navn
Norsk navn
Alectoria nigricans
Jervskjegg
Rabbeskjegg
Alectoria ochroleuca
Amandinea punctata
Arctoparmelia centrifuga
Arctoparmelia incurva
Arthonia vinosa
Bacidia igniarii
Baeomyces rufus
Biatora chrysantha
Biatora chrysanthoides
Biatora globulosa
Biatora pallens *
Biatora vernalis
Biatoridium delitescens
Bryoria fremontii
Bryoria fuscescens
Bryoria simplicior
Buellia arborea
Buellia disciformis
Buellia griseovirens
Buellia triphragmioides
Calicium denigratum
Calicium glaucellum
Calicium salicinum
Calicium trabinellum
Calicium viride
Caloplaca ahtii
Caloplaca ammiospila
Caloplaca cerina
Candelariella xanthostigma
Catinaria atropurpurea
Cetraria islandica
Cetraria sepincola
Chaenotheca brachypoda
Chaenotheca brunneola
Stor gulkrinslav
Liten gulkrinslav
Vinflekklav
Signalart
Norsk
(Nitare 2000) raudliste
2010
x
Vanlig køllelav
Vårknopplav
Furuskjegg
Mørkskjegg
Buskskjegg
Bleik bønnelav
Kornbønnelav
Blanknål
Hvitringnål
Rødhodenål
Gullringnål
Grønn sotnål
x
Gråkantet oransjelav
Grynet egglav
Islandslav
Bjørkelav
Dverggullnål
Fausknål
x
136
NT
Rødlistet i
Sverige
Chaenotheca chrysocephala
Chaenotheca ferruginea
Chaenotheca furfuracea
Chaenotheca gracilenta
Chaenotheca gracillima
Chaenotheca stemonea
Chaenotheca trichialis
Chaenotheca xyloxena
Chaenothecopsis pusilla
Chaenothecopsis pusiola
Chaenothecopsis savonica
Chaenothecopsis vainioana
Chaenothecopsis viridireagens
Cladonia bacilliformis
Cladonia macrophylla
Cladonia parasitica
Collema subnigrescens *
Cyphelium inquinans
Cyphelium tigillare
Dibaeis baeomyces
Dimerella pineti
Elixia flexella
Flavocetraria cucullata
Flavocetraria nivalis
Hertelidea botryosa
Hypocenomyce friesii
Hypocenomyce scalaris
Hypogymnia austerodes *
Hypogymnia bitteri
Hypogymnia physodes
Hypogymnia tubulosa
Icmadophila ericetorum
Imshaugia aleurites
Japewia subaurifera
Lecanora cadubriae
Lecanora circumborealis
Lecanora fuscescens
Lecanora hypopta
Lecidea pullata
Lecidea turgidula
Lecidella xylophila
Lepraria spp.
Leptogium saturninum
Melanelia exasperata
Melanelia olivacea
Micarea denigrata
Micarea melaena
Micarea misella
Micarea sylvicola
Microcalicium ahlneri
Microcalicium disseminatum
Mycobilimbia carneoalbida
Mycobilimbia hypnorum
Gulgrynnål
Rustflekknål
Gullnål
Hvithodenål
Langnål
Skyggenål
Skjellnål
Puslenål
x
x
Morknelav
Trevlelav
Furuskjell
Ospeblæreglye
Gråsotbeger
Vanlig sotbeger
Klubbelav
Bleik vokslav
x
x
x
x
x
x
NT
x
x
NT
x
Gulskjerpe
Gulskinn
Druelav
Tyriskjell
Melskjell
Seterlav
Granseterlav
Vanlig kvistlav
Kulekvistlav
Rosenlav
Furustokklav
x
x
x
x
Bjørkekantlav
Filthinnelav
Vortebrunlav
Snømållav
x
Rotnål
Krukkenål
Rosa alvelav
Mosealvelav
x
137
x
x
Mycobilimbia tetramera
Mycoblastus alpinus
Mycoblastus sanguinarius
Mycocalicium subtile
Nephroma arcticum
Ochrolechia androgyna s.lat.
Ochrolechia frigida
Ochrolechia microstictoides
Ochrolechia upsaliensis
Omphalina hudsoniana
Pachyphiale fagicola
Pannaria conoplea
Parmelia sulcata
Parmeliopsis ambigua
Parmeliopsis hyperopta
Peltigera neopolydactyla
Peltigera rufescens
Pertusaria carneopallida
Pertusaria dactylina
Pertusaria panyrga
Pertusaria pupillaris
Phaeophyscia sciastra
Physconia muscigena
Polyblastia sp.
Protopannaria pezizoides
Protoparmelia oleagina
Psoroma hypnorum
Pycnora leucococca
Pycnora sorophora
Pycnora xanthococca
Pyrrhospora elabens
Rhizocarpon grande
Rimularia fuscosora *
Rinodina turfacea
Sclerophora coniophaea
Trapeliopsis flexuosa
Trapeliopsis granulosa
Vulpicida pinastri
Xylographa parallela
Xylographa sp.
Xylographa vitiligo
Matt alvelav
Fjellblodlav
Vanlig blodlav
Storvrenge
Grynkorkje
Fjellkorkje
x
Kalkkorkje
Lavnavlesopp
Grynfiltlav
Bristlav
Gul stokklav
Grå stokklav
Brei fingernever
Brunnever
x
x
Fingervortelav
Fjellvortelav
Stiftrosettlav
Kalkdogglav
Skålfiltlav
x
Skjellfiltlav
x
Klippekartlav
Torvringlav
Rustdoggnål
x
Vanlig bråtelav
Gullroselav
Mørk vedskriftlav
56 arter er omtalt nedenfor i tillegg til de artene som er sitert innledningsvis. Av disse er 8
arter oppført på den svenske rødlista (Gärdenfors 2005). De fleste av disse er skorpelaver som
nå også er under vurdering i Norge under ledelse av Artsdatabanken.
2. 1. KNAPPENÅLSLAVER
Calicium denigratum – Blanknål
138
Arten er vanlig i hele området, både innenfor og utenfor nasjonalparken, der det er tilgang på
furuved som får stå lenge. Den er vanligst på stående død ved (gadd), men i dette sterkt
kontinentale området er den heller ikke uvanlig på store læger av furu. Ellers i Nord-Norge er
dette en sjelden art som bare er kjent fra Alta og Storfjord kommuner (Tibell 1999, Timdal
2005). Står som ‘nær truet’ på rødlista.
Herbariebelegg: HH 10232 b, 10237, 10245, 10246, 10338 & 10348 (TRH)
Calicium glaucellum – Hvitringnål
Denne arten ble påvist spredt både i og utenfor nasjonalparken. Den vokste på læger og gadd
av furu, men også på høgstubber av bjørk. Den ser ut til å være betydelig mindre vanlig enn
gullringnål (Calicium trabinellum), se nedenfor. Fra Nord-Norge nord for Saltfjellet
foreligger fra tidligere bare funn fra Saltdal og Skibotn i tillegg til Dividalen (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10232 a (TRH)
Calicium salicinum – Rødhodenål
Denne arten ble registrert utenfor nasjonalparken ved Skaktarelva, rett nord for Hagembekken
og like innenfor enden av vegen. Dessuten ble den registrert innenfor parken rett øst for
Anjavasshytta. Den er nok ikke vanlig i området. De fleste funn ble gjort på høgstubber av
bjørk, men ved ett tilfelle ble den også funnet på godt råtten furulåg. Arten er forholdsvis
vanlig lenger sør i Norge, men i Nord-Norge foreligger ellers bare ca. 10 funn i kommunene
Alta, Bardu, Målselv og Kautokeino (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10222 & 10269 (TRH)
Calicium trabinellum – Gullringnål
Dette er en vanlig art på død ved i området, særlig på høgstubber av både furu og løvtrær
(bjørk og gråor), men er heller ikke uvanlig på furulæger. Den opptrer da ofte sammen med
blanknål. Arten er mer nordlig og betydelig mer vanlig i området enn hvitringnål som har
tilnærmet samme substratkrav.
Herbariebelegg: HH 10232 a & 10340 (TRH)
Calicium viride – Grønn sotnål
Dette er en vanlig art i hele området. Den ble registrert særlig på døde kvister av levende furu
eller på eldre stammer og høgstubber av bjørk.
Herbariebelegg: HH 10221 & 10321 (TRH)
Chaenotheca brachypoda – Dverggullnål
Denne arten ble registrert ved Skaktarelva på ei gammel bjørk hvor den vokste over ei
gammel ildkjuke. Det ble ikke gjort andre funn av arten ellers i området. Arten er sjelden i
Nord-Norge. Nord for Saltfjellet foreligger fra tidligere bare et par funn fra Hamarøy og ett
fra Kirkesdalen i Målselv (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10235 (TRH)
Chaenotheca brunneola – Fausknål
139
Denne arten er knyttet til død ved som er forholdsvis sterkt nedbrutt. Den ble påvist spredt
flere steder både i og utenfor parken på sidene eller under store furulæger. De største og mest
velutviklete forekomstene ble observert ved Skaktarelva. Arten er forholdsvis sjelden i NordNorge og tidligere bare kjent fra Narvik og Saltdal i tillegg til Målselv (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10236 & 10261 (TRH)
Chaenotheca chrysocephala – Gulgrynnål
Dette er en vanlig art i hele området og har lignende økologi som grønn sotnål (Calicium
viride). Særlig vanlig på døde kvister av levende furu og på eldre bjørkestammer og
høgstubber.
Chaenotheca ferruginea – Rustflekknål
Denne arten ble registrert på furuved på østsida av Divielva nord for Tronga. Det ble ikke
gjort flere funn av denne sørlige arten i undersøkelsesområdet. Arten er sjelden i Nord-Norge
og nord for Saltfjellet er den tidligere bare funnet en gang i Målselv og en gang i Skibotndalen
i Storfjord kommune (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10280 (TRH)
Chaenotheca furfuracea – Gullnål
Dette er en forholdsvis vanlig art i hele området og ble funnet hovedsakelig i hulrom mellom
trerøtter ved basis av bjørketrær og stubber, under overhengnde rotvelter og bergvegger.
Herbariebelegg: HH 10224 (TRH)
Chaenotheca gracilenta – Hvithodenål
Dette er en sjelden art som i Sverige er rødlistet (Gärdenfors 2005) og som også er under
vurdering for rødlista i Norge. Den ble registrert på sørsida av Gambekken hvor den vokste på
lignum under overhengende, kalkrike bergvegger. Nord for Saltfjellet foreligger ellers bare 5
tidligere funn, fra Alta, Hamarøy, Målselv (Kikesdalen) og Storfjord (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10358 (TRH)
Chaenotheca gracillima – Langnål
I likhet med hvithodenål er dette en rødlisteart i Sverige (Gärdenfors 2005) som nå også
vuderes til den norske rødlista. Den ble registrert på en delvis avbarket høgstubbe av bjørk
ved Skaktarelva. Innimellom apotheciene av langnål ble den mer eller mindre parasittiske
knappenålsarten Chaenothecopsis pusiola påvist (se nedenfor). Langnål er sjelden i NordNorge og nord for Saltfjellet foreligger bare et funn fra Hamarøy og ett fra Målselv (Timdal
2005).
Herbariebelegg: HH 10227 (TRH)
Chaenotheca stemonea – Skyggenål
Dette er en skyggeelskende art som vokser på lignum i hulrom ved trebaser. Den ble funnet
utenfor parken nord for Hagembekken og ved Divielva nord for Tronga. I begge tilfeller
vokste den på lignum mellom røtter av bjørk. Det foreligger bare noen få funn av arten fra
Nord-Norge tidligere (Timdal 2005).
140
Herbariebelegg: HH 10272 & 10285 (TRH)
Chaenotheca trichialis – Skjellnål
Dette er en av de vanlige knappenålene og ble funnet spredt mange steder, hovedsakelig på
basis av store bjørketrær og høgstubber av bjørk.
Herbariebelegg: HH 10228 & 10233.
Chaenotheca xyloxena – Puslenål
Denne arten er forholdsvis liten og uanselig og ble påvist en gang på en bjørkestubbe ved
Gambekken. Den kan nok være noe oversett, men ettersom svært mange stubber og læger ble
undersøkt tyder alt på at den er sjelden i området. Puslenål er nord for Saltfjellet tidligere bare
registrert i Saltdal og Storfjord kommuner i tillegg til Iselvdalen og Dividalen i Målselv
(Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10365 (TRH)
Chaenothecopsis pusilla
Arten er en ikke-likenisert knappenål som delvis er knyttet til død ved, men som av og til også
vokser på basalskjell av diverse begerlaver (Cladonia spp.). Den ble funnet flere ganger som
parasitt på Cladonia-skjell på undersiden av store furulæger innenfor parken sør for Tronga
og øst og sør for Anjavasshytta. Dessuten ble den funnet et par ganger på høgstubber av gråor.
Det er kun 6 tidligere funn av arten nord for Saltfjellet, men den er trolig noe oversett.
Herbariebelegg: HH 10310 & 10351 a (TRH)
Chaenothecopsis pusiola
Denne ikke-likeniserte, parasittiske arten ble funnet sammen med langnål (se ovenfor) på
høgstubbe av bjørk ved utløpet av Skaktardalen. Funnet representerer ny nordgrense for arten
i Norge og den er ny for Troms fylke. Fra Nord-Norge er den tidligere bare kjent fra Saltdal
hvor den ble samlet av Sommerfelt i 1827 (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10227 (TRH)
Chaenothecopsis savonica
Denne arten vokser mer eller mindre parasittisk på knappenålslaver. Den ble påvist to ulike
steder langs stien ved Skaktarelva på furulæger assosiert med gullringnål (Calicium
trabinellum) og fausknål (Chaenotheca brunneola). Arten er tidligere ikke kjent fra NordNorge nord for Saltfjellet (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10230 & 10236 (TRH)
Chaenothecopsis vainioana
Dette er en parasittisk art som er knyttet til lavarter med Trentepohlia, særlig Arthonia vinosa
(se nedenfor). I området ble den funnet i rik bjørkedominert skog vest for Divielva ved
141
Finnbruene, langs stien ved utløpet av Skaktardalen og sør for Fossbua. Arten er tidligere ikke
kjent fra Nord-Norge (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10278, 10357 a & 10373 (TRH)
Chaenothecopsis viridireagens
Arten ble funnet på lignum ved basis av bjørkestubbe ved elva nord for Tronga og på stor
furulåg i nasjonalparken sør for Anjavasshytta. Funnet representerer ny nordgrense for arten i
Norge. Den var tidligere kjent nord til Hattfjelldal (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10285 & 10337 (TRH)
Cyphelium inquinans – Gråsotbeger
Denne arten tilhører en slekt med sittende apothecier, men som systematisk tilhører
knappenålslavene. Den ble bare funnet et par steder innenfor nasjonalparken i vestskråninger
øst og sør for Anjavasshytta. Her vokste den på gamle furulæger (fig. 1) i meget gammel
furuskog. Arten har ikke rødlistestatus i Sverige, men betraktes som en god signalart i skog
med høg naturverdi (Nitare 2000). Tidligere er arten også påvist i Dividalen utenfor
nasjonalparken like innenfor enden på vegen samt i furuskog noen kilometer lenger nord
(Timdal 2005). Ellers i Nord-Norge nord for Saltfjellet foreligger bare et par gamle funn fra
Finnmark (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10316 & 10332 (TRH)
Cyphelium tigillare – Vanlig sotbeger
Denne arten kan ikke karakteriseres som vanlig i området, men forekommer spredt både i og
utenfor nasjonalparken på døde kvister av furu, både på gadd og levende trær. Den ble også
funnet på døde kvister av selje ved et par anledninger. Arten er å betrakte som forholdsvis
frekvent i kontinentale furuskoger i Norge. Den er rødlistet i Sverige (Gärdenfors 2005).
Herbariebelegg: HH 10231 b & 10294 (TRH)
Microcalicium ahlneri – Rotnål
Denne lille arten med tydelig stilket fruktlegeme og grønt mazaedium er knyttet til sterkt
dekomponert ved med kubisk brunråte. Arten er ansett som en god signalart for skog med høg
naturverdi (Nitare 2000) og vurderes nå til den norske rødlista. Rotnål ble påvist innenfor
nasjonalparken i vestskråninger sør for Tronga og sør for Anjavasshytta. I
Landskapsvernområdet ble den påvist på nordsida av Gambekken og på vestsida av Divielva
ved Finnbruene. I alle tilfeller vokste den på store furulæger i sein nedbrytningsfase.
Registreringene i området representerer ny nordgrense for arten i Norge og den er ny for
Troms fylke. Nordligste funn tidligere var Grane i Nordland (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10311, 10331, 10366 & 10375 (TRH)
142
Fig. 1. Svært grov velta gadd som typisk habitat for gråsotbeger (Cyphelium inquinans). Fra
lia vest for Dividalshytta i Nasjonalparken. Stokken vises også i bakgrunnen på forsidebildet.
Foto: Arve Elvebakk
Microcalicium disseminatum – Krukkenål
Krukkenål skilles fra rotnål på at fruktlegemene er sittende og sporene betydelig større. Den
ble påvist på ei furulåg i landskapsverno0mrådet nord for Hagembekken, men kan nok være
noe oversett. Arten er ny for Troms fylke og er nord for Saltfjellet tidligere bare funnet en
gang i Alta (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10262 (TRH)
Mycocalicium subtile
Dette er en ikkelikenisert knappenål som er knyttet til ganske hard ved av både bartrær og
løvtrær. Den opptrer ganske vanlig på høgstubber og gadd av både furu og løvtrær samt på
furulæger. Den er totalt en av de vanligste knappenålene i området.
Herbariebelegg: HH 10270, 10283 & 10377 (TRH)
143
Fig. 2. Karakteristisk flerstamma bjørk, der gamle stammebasiser er akkumulert til stor
klumpforma basis der flere knappenålslaver har sine viktigste habitat, særlig rustdoggnål
(Sclerophora coniophaea). Bildet er fra utløpet av Skakterdalskløfta. Foto: Arve Elvebakk
Sclerophora coniophaea – Rustdoggnål
Dette er en svært karakteristisk knappenål som i Nord-Skandinavia er sterkt knyttet til bjørk i
rik skog. Arten er rødlistet i Sverige (Gärdenfors 2005) og er også under vurdering for rødlista
i Norge. Den er påvist mange steder i undersøkelsesområdet (se appendiks), men de klart
rikeste forekomstene er i landskapsvernområdet, særlig i nedre del av Skaktardalen (fig. 2).
Gode forekomster ble også påvist ved Gambekken, nord for Hagembekken og rett innenfor
vegenden. I nasjonalparken ble arten påvist svært spredt og fåtallig øst for Anjavasshytta og
på vestsida av elva sørvest for Tronga. Fra før foreligger ca. 15 kjente lokaliteter for arten
nord for Saltfjellet (Timdal 2005). Dividalen representerer nok et av de viktige områdene for
arten i Norge.
Herbariebelegg: HH 10226, 10291 b, 10292, 10363 & 10373 (TRH)
144
2. 2. BUSK- OG BLADLAVER
Cladonia parasitica – Furuskjell
Denne arten er knyttet til død ved, helst furuved og er rødlisteart i Sverige (Gärdenfors 2005).
Arten ble funnet mange steder i undersøkelsesområdet og til dels svært velutviklet med
podetier og apothecier. Alle funn ble gjort på forholdsvis grove furulæger (fig. 3). Området
synes å være et optimalområde for arten i Norge og tilgangen på død ved av furu i store
dimensjonsklasser synes å være en nøkkelfaktor for artens overlevelse framover. Furuskjell er
nå listet som nær truet i rødlista i Norge. Ellers i Nord-Norge foreligger bare funn fra Alta,
Saltdal, Skibotn og Sør-Varanger (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10212, 10234, 10299 & 10376 (TRH)
Fig. 3. Grov, gammel furulåg totalt dominert av den gråbrune lavarten furuskjell (Cladonia
parasitica). Fra området litt sør for vegenden. Foto: Arve Elvebakk.
Collema subnigrescens – Ospeblæreglye
Denne arten er kun funnet på ei flyttblokk av kalkstein ved utløpet av Skaktardalen av Arve
Elvebakk i 2001. Arten er i Norge tidligere kjent til Tysfjord i Nordland (Timdal 2005), og er
rødlistet i Sverige.
Hypogymnia bitteri – Granseterlav
145
Denne arten som er rødlistet i Sverige (Gärdenfors 2005) ble påvist på gamle, velta
bjørkestammer ved utløpet av Skaktardalen. Dessuten ble den påvist sparsomt innenfor
nasjonalparken på vestsida av elva, vest for Tronga. Arten er ikke rødlista i Norge, men må
kunne betraktes som en meget god signalart for skog med stort biologisk mangfold (Nitare
2000)
Herbariebelegg: HH 10215 (TRH)
Pannaria conoplea – Grynfiltlav
Dette er en suboseanisk art som er sjelden i Nord-Norge. Den ble påvist på den skyggefulle
sida av ei stor blokk i bjørkedominert skog ved utløpet av Skaktardalen. Arten er rødlistet i
Sverige (Gärdenfors 2005), men er betydelig vanligere sørover langs norskekysten. Det er
bare noen få funn av arten i de to nordligste fylkene hvor den går over til å være en
innlandsart (Timdal 2005).
2. 3. SKORPELAVER
Arthonia vinosa – Vinflekklav
Denne arten har et brunaktig tallus med Trentepohlia-alger og rødbrune apothecier som
inneholder et gulbrunt pigment som reagerer K+ kraftig purpur. Den ble registrert ved utløpet
av Skaktardalen samt vest for Divielva ved Finnbruene og øst for elva rett sør for Fossbua. I
alle tilfeller ble arten registrert på basis av store bjørketrær i rik skog. Arten er forholdsvis
sjelden i Nord-Norge og fra tidligere foreligger ca. 7-8 funn nord for Saltfjellet (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10278, 10357 a,b & 10373 (TRH)
Bacidia igniarii
Denne arten kjennes på sine svarte, ganske kraftige apothecier som er mer eller mindre
tønneformete som unge og med 3-septerte sporer. Arten ble påvist på basis av bjørkestubber
og levende grove bjørketrær ved utløpet av Skaktardalen og nord for Hagembekken. Innenfor
nasjonalparken ble den registrert øst for Anjavasshytta på gamle fruktlegemer av en ildkjuke
(Phellinus sp.) på grov bjørk. Arten er sjelden i Norge totalt sett og fra Nord-Norge bare kjent
fra Skibotn i nyere tid (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10220, 10273, 10288 & 10324 (TRH)
Biatora chrysanthoides
Denne arten har et grønnaktig sorediøst tallus som reagerer C+ rødt og har betydelig mindre
sporer enn Biatora chrysantha som den lett kan forveksles med. Arten ble funnet utenfor
nasjonalparken på basis av bjørk nord for Hagembekken. Den er sjelden eller oversett og det
foreligger færre enn 10 kjente funn fra Norge tidligere (Timdal 2005). Funnet er ny
nordgrense i Norge og første funn nord for Saltfjellet.
Herbariebelegg: HH 10271 (TRH)
Biatora globulosa (syn. Bacidia globulosa, Lecania hyalina)
146
Denne arten har brunaktige til svarte, som regel konvekse apothecier, smale, 1-septerte sporer
og grønnsvart pigment i epihymeniet som reagerer N+ rødt. Den ble funnet på basis av
bjørketrær to ulike steder på vestsida av Divielva sør for øvre Divifoss og en gang på østsida
av elva nord for Hagembekken. Arten er sjelden eller oversett i Nord-Norge med bare 3 kjente
funn nord for Saltfjellet fra før (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10255, 10287 & 10291 a (TRH)
Biatoridium delitescens
Dette er en liten og uanselig art som karakteriseres av blekt gulhvite apothecier, polyspore
asci med runde sporer og tynt tallus med Chlorococcus-alger. Den ble funnet på en furulåg
ved Gambekken. Arten er sjelden eller kanskje noe oversett i Norge og fra før bare kjent fra
tre lokaliteter fra Hordaland til Nord-Trøndelag (Timdal 2005). Registreringen på furuved i
Dividalen kan virke noe overraskende siden de øvrige norske funn er gjort på rike løvtrær.
Arten er imidlertid registrert på ved i Sverige (Foucard 2001, Santesson et al. 2004). Ny for
Nord-Norge.
Herbariebelegg: HH 10359 (TRH)
Buellia triphragmioides
Denne arten kjennes på gult tallus som reagerer UV+ oransje og ganske store 3-septerte
sporer. Den er knyttet til løvtrær og ble funnet en gang på stamme av gråor på østsida av
Divielva nord for Tronga. Arten kan betraktes som en subalpin, nordlig art i Norge og det er
totalt sett forholdsvis få funn av denne karakteristiske arten. De fleste norske funn er fra
Nord-Norge, men de fleste er gamle registreringer. I nyere tid er den bare kjent fra
Junkerdalen, Narvik, Skibotndalen og Skjerstad (Timdal 2005).
Caloplaca ahtii
Dette er en sjelden art som karakteriseres av et tallus med små blågrønne soral og klart gule
apothecier. Soralene har en pigmentkappe som reagerer K+ lilla. Den ble funnet på en råtten
furustokk som lå i kanten av bekkefaret ved Gambekken. Stokken hadde en lavflora som tydet
på at den var påvirket av kalkrikt vatn (se nedenfor). Arten er fra tidligere i Norge kun kjent
fra to lokaliteter i Finnmark og 3 lokaliteter i Sør-Norge (Timdal 2005). Ny for Troms fylke.
Herbariebelegg: HH 10371 b (TRH)
Catinaria atropurpurea
Denne arten karakteriseres av små, flate, mørkebrune til brunsvarte apothecier, tallus med
Trentepohlia-alger og 1-septerte sporer. Den ble påvist på død ved av bjørk ved utløpet av
Skaktardalen og på østsida av Divielva nord for Hagembekken samt på død ved av furu i
bekkefaret ved Gambekken. Den er i likhet med mange Trentepohlia-laver i stor grad knyttet
til rike vegetasjonstyper. Arten er sjelden i Nord-Norge og registrert tidligere bare fra
Gratangen, Skibotn og Nordkapp (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10256, 10265, 10273 & 10371 b (TRH)
147
Dimerella pineti – Bleik vokslav
Denne arten har et tynt grågrønt tallus med Trentepohlia-alger og små gulhvite apothecier.
Den ble påvist én gang på moserester under overhengende bjørkerot ved Gambekken. Arten
er sjelden i Nord-Norge hvor det bare foreligger 4 tidligere funn hvorav 3 er svært gamle funn.
Bare et funn fra Kvænangen er av nyere dato (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10362 (TRH)
Elixia flexella
Denne lille arten er lett å kjenne igjen på sine svarte gyrøse apothcier og et svært tynt tallus.
Arten er knyttet til død ved og er nylig inkludert på rødlista i Sverige (Gärdenfors 2005). Den
ble funnet en gang på ei kjempestor furulåg inne i nasjonalparken sør for Tronga. Arten er ny
for Nord-Norge (Timdal 2005) og er under vurdering til den norske rødlista.
Herbariebelegg: HH 10305 (TRH), HH/AE 05:460 (TROM)
Hertelidea botryosa (syn. Lecidea botryosa) - Druelav
Dette er en art som i stor grad er knyttet til samme type habitat som furuskjell (Cladonia
parasitica). Den ble funnet mange steder både innenfor og utenfor nasjonalparken, nesten
alltid på furulæger (fig. 4), mer sjelden på gadd og på bjørkeved. Arten blir betraktet som en
god signalart for skog med høg naturverdi i Sverige (Nitare 2000), men er ikke rødlistet. Det
er et 10-talls funn fra Nord-Norge fra før, men i nyere tid er den bare registrert fra Pasvik,
Skibotn og Tranøy foruten Dividalen (Timdal 2005). Også for denne arten har trolig
Dividalen en av landets største populasjoner.
Herbariebelegg: HH 10257, 10301, 10314 & 10347 (TRH)
148
Fig. 4. Gammel furulåg nesten dekt av druelav (Hertelidia botryosa). Fra gammelskog sørvest
for vegenden, utenfor Nasjonalparken. Foto: Arve Elvebakk
Hypocenomyce friesii - Tyriskjell
Denne karakteristiske arten vokser på død ved, gjerne furustubber som har vært brent. Den er
observert spredt flere steder både innenfor og utenfor nasjonalparken. Arten er forbausende
lite samlet i Nord-Norge og bare kjent fra et 10-talls lokaliteter nord for Saltfjellet (Timdal
2005).
Herbariebelegg: HH 10307 (TRH)
Lecanora cadubriae
Denne arten har kanelbrune, lett pruinøse apothecier som etterhvert blir brunsvarte. Typisk er
også innhold av norstictinsyre som utvikler rustnåler i mikroskop ved tilsetning av KOH.
Arten ble funnet på furugadd innenfor nasjonalparken øst for Anjavasshytta. Den er sjelden
eller oversett i Nord-Norge og nord for Saltfjellet bare kjent fra Alta, Lenvik og Skibotn
(Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10319 (TRH)
149
Lecanora hypopta
Denne arten har små, mørkebrune til brunsvarte, konvekse apothecier og et gråhvitt, tynt,
ikkesorediøst tallus. Den ble påvist ved ett tilfelle på død ved av furu i fuktdrag i
bjørkedominert skog vest for Divielva like nord for Finnbruene. Arten er tilsynelatende
sjelden i Nord-Norge og nord for Saltfjellet foreligger fra før bare en innsamling fra Saltdal
og to fra Alta, alle fra 1800-tallet (Timdal 2005). Ny for Troms fylke.
Herbariebelegg: HH 10379 (TRH)
Lecidea turgidula
Denne arten kan forveksles med arter i slekta Micarea, men i typisk utforming kjennes den på
sine blåsvarte apothecier som har pruinøs skive. Arten er knyttet til død ved, særlig av bartrær
og ble påvist på furuved innenfor nasjonalparken øst for Anjavasshytta og utenfor parken ved
Gambekken. Den er sjelden eller kanskje noe oversett i Nord-Norge. Fra tidligere foreligger et
10-talls funn fra Nord-Norge nord for Saltfjellet, men alle er fra før 1920 med unntak av ett
funn fra Skibotn (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10319 & 10361 (TRH)
Lecidella xylophila
Denne arten kjennes på forholdsvis store, svarte apothecier som inneholder et grønnsvart
pigment i epihymenium og excipulum som reagerer kraftig N+ rødt. Den ble funnet på en
råtten furustokk i kanten av bekkefaret ved Gambekken. Dette er den samme stokken hvor
også Caloplaca ahtii ble registrert (se ovenfor). Andre assosierte arter på stokken som
indikerer en viss påvirkning fra kalkrikt vatn var Caloplaca ammiospila, Caloplaca cerina,
Mycobilimbia tetramera, Protopannaria pezizoides og Psoroma hypnorum.
Lecidella xylophila er tidligere ikke kjent fra Norge, men er angitt fra noen få funn i Sverige
(Foucard 2001, Santesson et al. 2004).
Herbariebelegg: HH 10371 a (TRH)
Micarea denigrata
Denne arten kjennes på tallrike små svarte apothecier med 0-1- septerte lett bøyde sporer og et
brunsvart pigment i epihymeniet som reagerer K+ lilla. Den ble funnet på ei grov furulåg i
nasjonalparken sør for Anjavasshytta. Arten er svært lite samlet i Nord-Norge, med funn bare
i Lofoten, Skibotn og Tromsø (Timdal 2005). Den er trolig oversett heller enn sjelden basert
på kunnskap om arten i Sverige (Foucard 2001).
Herbariebelegg: HH 10343 (TRH)
Micarea melaena
Dette er også en liten svartfruktet art som vokser på død ved. Den kjennes på 3-septerte sporer
og spesiell pigment-sammensetning i apotheciene. Arten ble funnet på store furulæger
innenfor nasjonalparken sør for Tronga samt både øst og sør for Anjavasshytta. Utenfor
parken ble den påvist ved Gambekken. Arten er sjelden eller muligens noe oversett i NordNorge med tidligere funn nord for Saltfjellet bare fra Karasjok og Skibotn (Timdal 2005).
150
Herbariebelegg: HH 10312, 10318, 10335 & 10367 (TRH)
Micarea misella
Denne arten kjennes lettest på at tallus danner tallrike stilka pyknidier som inneholder et
grønnaktig pigment som reagerer K+ lilla. Den ble funnet på to separate steder innenfor
nasjonalparken, begge gangene på undersiden av grove furulæger, sør for Tronga og øst for
Anjavasshytta. Funnet representerer ny nordgrense for arten i Norge og den er ny for Troms
fylke. Nord for Saltfjellet er den tidligere bare kjent fra Saltdal hvor den ble samlet av
Sommerfelt i 1820-årene (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10306 & 10330 (TRH)
Micarea sylvicola
Denne lille arten ble funnet under overhengende berg ved Gambekken. Den kan også vokse
på lignum i hulrom ved basis av trestammer. Arten er generelt lite samlet og sjelden eller noe
oversett. Det foreligger bare ca. 10 funn fra Norge tidligere inklusive 3 fra Nord-Norge
(Timdal 2005). Arten er ny for Troms fylke.
Herbariebelegg: HH 10364 (TRH)
Pachyphiale fagicola
Dette er en art med små, rødbrune, sterkt konkave apothecier og tallus med Trentepohlia-alger.
Den ble funnet delvis på bark og delvis på gamle fruktlegemer av en ildkjukeart på gammel
bjørk øst for Anjavasshytta og på bjørkestubbe ved Skaktarelva. Arten er sjelden i NordNorge og det foreligger bare 3 gamle funn fra Tromsø og ett nyere funn fra Tana nord for
Saltfjellet (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10220 & 10320 (TRH)
Protoparmelia oleagina
Dette er en art med et gråbrunt til olivenbrunt, av og til nesten svart tallus med isidielignende
utvekster. Arten er knyttet til død ved. Den ble påvist ved Skaktarelva på ei stor furulåg og
dette er første funn av arten i Nord-Norge (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10244 (TRH)
Pycnora sorophora (syn. Hypocenomyce sorophora)
Dette er en sorediøs art som er knyttet til gammel barskog, både granskog og furuskog. Arten
ble påvist innenfor nasjonalparken på furugadd sør for Anjavasshytta og på stamme av stor
bjørk på vestsida av elva sør for øvre Divifoss. Arten er tidligere også registrert ved øvre
Divifoss og er tilsynelatende sjelden i Nord-Norge med ca. 10 funn fra før nord for Saltfjellet
(Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10297 & 10350 (TRH)
151
Pycnora xanthococca
Denne arten er i enda større grad enn foregående knyttet til furu, særlig gadd og stubber. Den
er rikt fertil og lettere å registrere enn denne og ble påvist innenfor nasjonalparken både øst og
sør for Anjavasshytta. Den er tidligere registrert utenfor parken ved øvre Divifoss (Timdal
2005). Ellers foreligger det nord for Saltfjellet fra før bare 4 funn i nyere tid samt noen gamle
belegg fra 1800-tallet (Timdal 2005).
Herbariebelegg: HH 10325 & 10346 (TRH)
Pyrrhospora elabens
Denne arten er regnet som en god signalart for skog med høg naturverdi i Sverige (Nitare
2000). Den vokser på tørr furuved og karakteriseres av et ganske tykt, gråhvitt tallus og
tallrike, blanke, svarte apothecier. Den ble funnet mange steder ofte med stor abundans både
innenfor og utenfor nasjonalparken og kan betraktes som forholdsvis vanlig, både på gadd og
læger, i de furudominerte områdene, særlig på lyseksponerte steder. Materialet fra Dividalen
avviker imidlertid fra sørnorsk materiale ved at epihymeniet er gjennomgående brunt (løser
seg i K) og reagerer N+ grønnaktig (ikke rødt!) og ved at tallus mangler fumarprotocetrarsyre.
Materialet må studeres nærmere.
Herbariebelegg: HH 10243, 10300 & 10344 (TRH)
Xylographa sp.
Dette er høyst sannsynlig en ubeskrevet art som er nært beslektet med Xylographa vitiligo,
men skilles fra denne på større soral med påfallende hvit kant, mindre pigmenterte soredier og
annen kjemi. Arten ble registrert på furulåg utenfor nasjonalparken nord for Hagembekken.
Det foreligger materiale fra store deler av Norge og den er også samlet av undertegnede i
Skibotn.
Herbariebelegg: HH 10254 (TRH)
152
3. KONKLUSJON
Dividalen har en svært rik lavflora knyttet til gammelt trevirke. Hele 26 knappenålslaver ble
registrert, og av disse kan bare gullringnål, grønn sotnål, gulgrynnål, gullnål, skjellnål
(Calicium trabinellum, Calicium viride, Chaenotheca chrysocephala, Chaenotheca furfuracea,
Chaenotheca trichialis) og Mycocalicium subtile regnes som vanlige. Blanknål (Calicium
denigratum) er lokalt vanlig i den gamle furuskogen, men er ellers en uvanlig art i NordNorge. Flere av de andre er bare såvidt registrert i Nord-Norge tidligere. Artene er generelt
sett små, men noen kan i realiteten danne tallus på opptil en halvmeter som et utydelig belegg
på underlaget med store matter av oppstigende knappenålsforma fruktlegemer. Rustdoggnål
(Sclerophora coniophaea) har store populasjoner i området, men med klart størst frekvens i
litt fuktige, bjørkedominerte skoger i Landskapsvernområdet. Den store artsrikdommen av
knappenålslaver er et særtrekk for lavfloraen i Øvre Dividalen. Området hører trolig til blant
de områdene i Norge som har den rikeste floraen av denne artsgruppen.
De 30 sjeldne lavene i tillegg bringer det totale antallet sjeldne lavarter opp i 51. Noen av
disse er små arter som sikkert har vært oversett, mens andre er reelt sjeldne arter. Det siste
gjelder i første rekke de som er knyttet til sjeldne habitat, som gamle furulæger. Mønstret er at
noen arter, som furuskjell og druelav (Cladonia parasitica, Hertelidea botryosa), er vidt
utbredt på gamle stokker i hele området, andre som gråsotbeger og rotnål (Cyphelium
inquinans, Microcalicium ahlneri) finnes spredt og fåtallig, mens noen som vinflekklav og
rustdoggnål (Arthonia vinosa, Sclerophora coniophaea) hovedsakelig er funnet i de litt
fuktigere delene. En rekke av de vanskelige artene er godt kjent av undertegnede, og en kan
derfor konkludere med at mange av dem virkelig er sjeldne også i området. Noen andre ble
først bestemt i ettertid og deres status i Dividalen er mer uklar. Det kan synes som om det er
forholdsvis flere vidt utbredte gammelskogsarter blant lav enn blant sopp. Kun et fåtall arter
(Pyrrhospora elabens og Cyphelium tigillare) er knyttet til lysåpne steder, mens noen flere
krever litt større fuktighet. Mange av disse ble bare funnet langs Gambekken og ved utløpet
av Skakterdalskløfta. Utvidelsen av vernearealet brakte inn flere av disse inn under
arealvernet og utvidet de verna populasjonene betydelig. Dividalen vil kunne være et
typeområde i Norge for artsrik lavflora på gammelt trevirke, både av furu og av lauvtre.
Takksigelser
Til slutt en takk til Arve Elvebakk for kommentarer til manus
og lavselskap i felten, til Stein-Rune Karlsen som har
ferdigstilt utbredelseskartene, og Tromskraft for utmerket
losji.
153
4. LITTERATUR
Bruteig, I. 2001. Terrestrisk naturovervaking. Gjenkartlegging av epifyttvegetasjonen i
Gutulia og Dividal 1998. Allforsk Rapport 17: 1-44.
Elvebakk, A., Olberg, S., Andersen, J. & Kristiansen, G. 2003. Bevaring av biodiversitet i
Øvre Dividalen. Rapport til Fylkesmannen i Troms. 23 sider.
Foucard, T. 2001. Svenska skorplavar och svampar som växer på dem. Interpublishing,
Stockholm.
Gärdenfors, U. (ed.). 2005. Rödlistade arter i Sverige 2005. ArtDatabanken.
Holien, H. 1996. Influence of site and stand factors on the distribution of crustose lichens of
the Caliciales in a suboceanic spruce forest area in Central Norway. Lichenologist 28:
315-330.
Nitare, J. (ed.) 2000. Signalarter. Indikatorer på skyddsvärd skog. Flora över kryptogamer.
Skogsstyrelsen.
Santesson, R., Moberg, R., Nordin, A., Tønsberg, T. & Vitikainen, O. 2004. Lichenforming
and lichenicolous fungi of Fennoscandia. Museum of Evolution, Uppsala University.
Selva, S. B. 1994. Lichen diversity and stand continuity in the northern hardwoods and
spruce-fir forests of northern New England and New Brunswick. Bryologist 97: 424429.
Tibell, L. 1992. Crustose lichens as indicators of forest continuity in boreal coniferous forests.
Nordic Journal of Botany 12: 427-450.
Timdal, E. 1987. Lichens from Northern Norway. Graphis Scripta 1: 58-64.
Timdal, E. 2005. Norwegian Lichen Database. http://www.nhm.uio.no/lichens [First posted
1997.04.16,
154
Billefaunaen i øvre deler av Dividalen
Stefan Olberg, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo h.s.olberg@nhm.uio.no
Det er i første rekke to miljøer som er studert når det gjelder billefaunaen i Dividalen;
elvebredder og døde, mer eller mindre nedbrutte trær. Nesten samtlige av de sjeldne og truete
billeartene som finnes i Nord-Norge, tilhører da også disse to miljøene. Undersøkelser av
saproxyliske biller (går under bark, i ved eller på/i treboende sopp) ved bruk av forskjellige
typer feller og ved direkte innsamling, foregikk i perioden 1993-2000 og i 2005 (Andersen et
al. 2000; Olberg et al. 2001). Registreringene i Dividalen har i hovedsak blitt utført i
forbindelse med konkrete forskningsprosjekter og har derfor ikke hatt som hovedmål å finne
flest mulig arter. Likevel er det et imponerende antall arter som er registrert, tatt i betraktning
den nordlige beliggenheten. På bakgrunn av disse grundige undersøkelsene, konkluderes det
med at den saproxyliske billefaunaen i Dividalen er meget rik og innehar en mengde sjeldne
arter som det er et nasjonalt ansvar å bevare.
Arter på elvebredder er i hovedsak studert ved Skakterelva og dens utløp i Divielva og det er
først og fremst grus/rullesteinsbanker som er undersøkt. Silt/sandbanker synes å være mindre
utviklet ved elva, men der de måtte finnes, vil det kunne forventes flere arter som foreløpig
ikke er registrert i dalen. Slike bredder har nemlig sin egen fauna med et høyt antall arter,
blant annet ved Målselva. En rødlisteart med dette leveviset ble også funnet rett nedenfor
utløpet av Skaktarelva. Mange av artene som lever på silt/sandbanker står på den norske
rødlisten (Direktoratet for Naturforvaltning 1999). Også flommarksskogen har en særegen
fauna, men den er lite studert i Nord-Norge og er heller ikke lagt vekt på i denne
undersøkelsen. Flere arter tilknyttet flommarkskogen er rødlistet og flere er tatt ved Målselva
og Reisaelva. Noen av dem kan nok også forekomme ved Divielva. De foretatte
undersøkelsene kan ikke si noe generelt om hele vassdraget i dalen, men det lille området som
er undersøkt har flere rødlistearter og innehar faunaelementer som er sjeldne på landsbasis.
Til sammen blir 201 arter omtalt her, og 25 av disse er rødlistede i Norge (2010-rødlisten).
Saproxyliske biller
Dividalen er uten tvil det best undersøkte området i hele Nord-Norge når det gjelder
forekomster av saproxyliske biller. Fagfolk fra Universitetet i Tromsø har siden 1993 samlet
inn biller i dalen, men har i stor grad lagt vekt på å undersøke områdene utenfor
nasjonalparken. I forbindelse med den foreslåtte utvidelsen av Øvre Dividal nasjonalpark, ble
det sommeren 2005 satt ut 87 vindusfeller på spesielt utvalgte plasser inne i selve
nasjonalparken. Disse fellene skulle øke kunnskapen om artsmangfoldet inne i parken. Til
sammen er det blitt samlet inn over 23 000 individer av saproxyliske biller i Dividalen og det
er hittil registrert hele 194 obligatoriske saproxyliske billearter i områdene mellom
Høgskardhus i nord og Anjavasshytta sør i Dividalen (se tabell 1). Av disse står 25 arter på
den norske rødlisten. Corticaria pineti er i kategorien EN, 10 arter er VU, 12 er NT og 2 er
LC. Dette er et meget høyt rødlistede antall arter og selv om vi neppe har funnet alle artene
som eksisterer i dalen, begynner listen å bli ganske komplett.
Kun 12 av de totalt 25 rødlistete artene (inkludert fakultative saproxyliske arter) som er
registrert i Dividalen, ble funnet inne i nasjonalparken. Av disse må spesielt nevnes
Mycetochara obscura, Agathidium pallidum og Thymalus subtilis. Disse artene har en
overveiende nordlig utbredelse og er bare funnet på noen få plasser i landet. Hele 8 individer
155
av Mycetochara obscura endte opp i fellene, mens det bare ble fanget ett individ hver av de to
sistnevnte artene. Tre saproxyliske billearter som tidligere ikke var registrert fra Dividalen ble
også fanget i vindusfellene i 2005, men alle tre er kjent fra andre plasser i Målselv og ingen av
dem er spesielt uvanlige på landsbasis.
Evaluering av dataene
Det har blitt lagt liten vekt på å stedfeste i detalj hvor hver enkelt bille ble funnet. Det er mer
hensiktsmessig å dele dalen inn i større områder, for så å sammenligne funnene.
Hovedgrunnen til dette er at de aller fleste billene kan fly og de er i stor grad samlet inn med
feller som fanger flygende insekter. Derfor kan man ikke uten videre si at artene finnes
akkurat der de ble fanget. Det er på det rene at registreringen av de saproxyliske billene inne i
nasjonalparken har vært mindre intensiv enn utenfor. Den har også foregått i et kortere
tidsrom og med færre innsamlingsmetoder (for en nærmere beskrivelse av metoder, se Olberg
et al. 2001). Dataene fra de tre områdene i Dividalen (tabell 1) er derfor ikke direkte
sammenlignbare. Kun i underkant av halvparten av de kjente artene fra dalen ble registrert
inne i nasjonalparken (90 av 206). På grunnlag av egne observasjoner av områdene og at flere
sjeldne arter ble funnet i nasjonalparken, er det sannsynlig at den saproxyliske billefaunaen i
nasjonalparken består av omtrent de samme artene som utenfor parken. Det er likevel ting
som tyder på at enkelte av de mer spesialiserte og varmekjære artene som er funnet lengre ned
i dalen kan mangle inne i nasjonalparken. Uansett er det veldig viktig for de mest spesialiserte,
og ofte rødlistete artene, at deres leveområder ikke skrumper inn enda mer. Skal de rødlistete
billeartene overleve i Dividalen i overskuelig fremtid er det viktig at et stort område bevares.
Bare da vil de ulike kravene hos billene til treslag, nedbrytningsstadium, mengden død ved,
mangfoldet av vedlevende sopp og mikroklimatiske forhold kunne tilfredsstilles.
Samlet har skogene i Dividalen, Nordreisa, Alta og Pasvik nesten samtlige av de naturlig
forekommende saproxyliske artene som er kjent fra de to nordligste fylkene. For å kunne ha
håp om å bevare artsdiversiteten i nordlig boreal skog i Fennoskandia, må disse
skogområdene sikres nødvendig vern. Det er indikasjoner på at noen arter, for eksempel
Acmaeops smaragdula allerede er forsvunnet i Norge, og flere andre kan få samme skjebne
dersom ikke skogen forvaltes på en forsvarlig måte.
Biller på elvebredder
Elvebreddene inne i nasjonalparken ble av tidsmessige hensyn ikke undersøkt. Derfor vil jeg
kun gi en liten omtale av den faunaen som er registrert langs utløpet av Skaktarelva. Disse
elvebreddene representerer det eneste tilfredsstillende inventerte området i Dividalen.
Elvebreddene langs de store og upåvirkede elvene i Nord-Norge har generelt en høyst
verneverdig fauna og det samme ser ut til å gjelde nedre del av Skaktarelva. Sju rødlistearter
er registrert i området rundt utløpet av Skaktarelva. Alle artene unntagen én er bundet til
grus/steinbredder og alle de omtalte artene (se nedenfor) har en nordlig utbredelse i landet.
Dette sier litt om viktigheten i å ta vare på, ikke bare våre elver, men også den spesielle
faunaen som lever på breddene av våre nordlige elver. Selv om antallet arter kjent fra
Dividalen er forholdsvis lavt, er det mye som tyder på at dalen innehar flere rødlistearter som
enda ikke er registrert. En trussel mot elvebredder over alt i landet er elveforbygninger. Det
må derfor ikke lages flere av dem i Dividalen og helst bør den eksisterende forbygningen
langs nedre del av Skakterelva fjernes. Elven utgjør her ingen trussel mot innmark om den får
156
løpe fritt. Dette vil også føre til at artene i flommarkskogen og på elvebreddene får bedre
levevilkår.
Nærmere omtale av spesielle billearter i Dividalen
Nedenfor gis en oversikt over artene funnet i Dividalen som enten er rødlistet (merket med *)
eller som i alle fall i Nord-Norge er sjeldne og antakelig sårbare. En komplett funnliste med
rødlistekategori (2010-listen) for de saproxyliske billene er gitt i tabell 1.
Tabell 1: Saproxyliske biller fra Dividalen. Arter i parentes er ikke obligatorisk trelevende.
D1 dekker området mellom Høgskardhus og Frihetsli, D2 området mellom Frihetsli og
grensen til Øvre Dividal nasjonalpark, mens NP er inne i nasjonalparken. Tabellen er basert
på Olberg et al. (2001) og registreringer foretatt i nasjonalparken i 2005.
Arter
D1
D2
NP
Rødlistekategori
Trachypachidaeurløpebiller
+
VU
(Trachypachus zetterstedti)
Carabidae-løpebiller
+
Dromius agilis
+
Histeridae-stumpbiller
Plegaderus vulneratus
+
NT
Ptiliidae-fjærvinger
Pteryx suturalis
+
+
+
+
+
Leiodidae-mycelbiller
Anisotoma humeralis
A. axillaries
+
157
D1
D2
A. castanea
+
+
A. glabra
+
+
+
+
+
+
+
+
+
A. discoideum
+
+
A. nigripenne
+
Arter
Agathidium pallidum
(A. rotundatum)
(A. confusum)
+
NP
Rødlistekategori
VU
VU
Staphylinidae-kortvinger
(Eutheia linearis)
(Stenichnus bicolor)
+
+
+
Gabrius expectatus
+
+
Quedius plagiatus
Atrechus pilicornis
Bibloporus bicolour
Euplectus fauveli
(Euplectus karsteni)
(Acrulia inflata)
+
+
+
+
?
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Hapalaraea melanocephala
+
+
+
H. linearis
Phloeonomus monilicornis
P. lapponicus
P. pusillus
Coryphium angusticolle
Eudectus giraudi
Scaphisoma agaricinum
S. subalpinum
Olisthaerus megacephalus
O. substriatus
Lordithon trimaculatus
L. speciosus
Ischnoglossa elegantula
Thiasophila wockii
Phloeopora concolor
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Dadobia immerse
+
+
(Atheta (Traumoecia) picipes)
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
158
NT
Arter
D1
D2
NP
+
Dinarea aequata
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Malthinus frontalis
+
+
+
Malthodes guttifer
M. maurus
M. brevicollis
M. mysticus
M. fuscus
M. flavoguttatus
+
+
+
+
+
+
+
Harminius undulates
Denticollis linearis
D. borealis
Orithales serraticornis
(Anostirus castaneus)
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Ampedus tristis
+
+
+
A. nigrinus
+
+
+
D. arcane
Leptusa pulchella
Anomognathus cuspidatus
Placusa depressa
P. tachyporoides
Rødlistekategori
+
+
+
Scarabaeidea-skarabider
Trichius fasciatus
Lycidae-rødvinger
Dictyoptera aurora
Lygistopterus sanguineus
Cantharidae-bløtvinger
+
+
+
Elateridae-smellere
VU
Buprestidaepraktbiller
+
Oxypteris acuminata
Agrilus viridis
+
159
Arter
D1
D2
NP
Rødlistekategori
Dermestidaeklannere
Globicornis emarginata
+
Megatoma undata
+
VU
+
Ptinidae-tyvbiller og
borebiller
+
Episernus angulicollis
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Calitys scabra
+
+
Ostoma ferruginea
Thymalus subtilis
+
+
+
+
Ernobius longicornis
E. nigrinus
E. explanatus
Hadrobregmus pertinax
Dorcatoma dresdensis
D. robusta
+
+
+
+
+
NT
Lymexylidaeverftsbiller
Hylecoetus dermestoides
+
Trogossitidaegnagbiller
VU
+
+
Cleridae-maurbiller
Thanasimus femoralis
+
T. formicarius
+
160
D1
D2
NP
Aplocnemus tarsalis
+
+
+
Dasytes niger
D. obscurus
+
+
+
+
+
+
Epuraea pallescens
?
+
E. laeviuscula
+
+
E. thoracica
E. angustula
E. boreella
E. marseuli
E. longiclavis
E. biguttata
E. variegate
E. silacea
E. rufomarginata
E. contractual
Glischrochilus quadripunctatus
+
+
+
+
+
+
Arter
Melyridae-børstebiller
Nitidulidae-glansbiller
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Sphindus dubius
+
+
Aspidiphorus orbiculatus
+
+
Rhizophagus grandis
?
+
R. ferrugineus
R. dispar
R. parvulus
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Sphindidaeslimsoppbiller
Monotomidaesmalbiller
+
+
161
Rødlistekategori
D1
D2
Dendrophagus crenatus
+
+
Pediacus fuscus
+
+
Arter
NP
Rødlistekategori
Silvanidaeskogflatbiller
Cryptophagidaefruktbiller
Cryptophagus angustus
+
+
C. quercinus
(C. badius)
+
+
+
+
C. dorsalis
+
+
C. corticinus
Atomaria affinis
(A. pulchra)
+
?
+
+
A. atrata
+
+
A. procerula
+
+
Triplax aenea
+
+
T. russica
T. scutellaris
+
+
+
+
+
+
Cerylon ferrugineus
+
+
+
Cerylon histeroides
+
+
+
VU
NT
+
Erotylidae-kjukebiller
Cerylonidaebarkglansbiller
162
D1
D2
+
+
+
+
Latridius hirtus
+
+
+
L. consimilis
Enicmus lundbladi
E. fungicola
E. apicalis
Corticaria pineti
C. lapponica
C. orbicollis
C. rubripes
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Cis lineatocribratus
+
+
+
C. jacquemartii
C. comptus
C. hispidus
C. boleti
C. punctulatus
C. bidentatus
Ennearthron cornutum
Orthocis alni
O. linearis
Sulcacis affinis
S. fronticornis
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Arter
NP
Rødlistekategori
Endomycidaesoppmarihøner
Endomychus coccineus
Corylophidaepunktbiller
Orthoperus punctatus
Latridiidae-muggbiller
VU
+
+
VU
EN
Ciidae-kjukeborere
?
?
+
+
+
+
NT
163
D1
D2
NP
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Rabocerus foveolatus
+
+
+
Salpingus ruficollis
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Arter
Ropalodontus strandi
Octotemnus glabriculus
Rødlistekategori
Mycetophagidaevedsoppbiller
Mycetophagus multipunctatus
NT
Pythidae-barkflatbiller
Pytho depressus
+
Pyrochroidaekardinalbiller
Schizotus pectinicornis
Salpingidae-nebbiller
Stenotrachelidaebastardbukker
Stenotrachellus aeneus
Tenebrionidaeskyggebiller
Bolitophagus reticulates
(Scaphidema metallicum)
+
164
D1
D2
NP
Rødlistekategori
Corticeus linearis
+
+
Mycetochora obscura
+
+
+
VU
Anaspia bohemica
+
+
+
A. marginicollis
A. arctica
A. rufilabris
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Hallomenus binotatus
+
+
H. axillaries
+
Arter
Scraptiidaeblomsterbiller
Mordellidae-broddbiller
Curtimorda maculosa
+
Tetratomidaeløvsoppbiller
Tetratoma ancora
+
Melandryidaevedborere
Orchesia micans
+
+
O. minor
O. fasciata
Abdera affinis
A. flexuosa
A. triguttata
Xylita laeviagta
Zilora ferruginea
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
NT
+
+
165
D1
D2
Asemum striatum
+
+
Rhagium mordax
R. inquisitor
Pachyta lamed
Alosterna tabcicolor
Anoplodera reyi
A. virens
Judolia sexmaculata
Callidium violaceum
Monochamus sutor
Pogonocherus fasciculatus
Acanthocinus aedilis
Saperda scalaris
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Arter
NP
Cerambycidaetrebukker
+
+
+
+
+
+
+
+
+
Curculionidaesnutebiller
Rhyncholus ater
+
+
+
Magdalis phlegmatica
M. duplicate
M. frontalis
M. carbonaria
Hylobius abietis
H. piceus
Pissodes pini
P. piniphilus
P. validirostris
Cryptorhynchus lapathi
Hylurgops palliates
Hylastes brunneus
Tomicus piniperda
Scolytus ratzeburgi
Pityogenes quadridens
P. bidentatus
Orthotomicus suturalis
Ips acuminatus
Dryocoetus alni
Trypodendron lineatum
T. signatum
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
+
166
Rødlistekategori
Arter
D1
NP
Rødlistekategori
90
25 (26)
+
Trypophloeus alni
Pityophthorus lichtensteinii
Antall arter: 194 (206)
D2
+
163-169
186
Saproxyliske (trelevende) arter
Trachypachys zetterstedti*. Noen få eksemplarer er tatt sør for Frihetsli. Arten regnes
overalt som en stor sjeldenhet. I Norge er den bare kjent fra Saltdalen (gammelt
funn), Målselva/Dividalen og Øvre Pasvik. Det er noe tvil om arten skal regnes
som obligatorisk trelevende, da den er funnet løpende på marken. Arten er ikke funnet
i nasjonalparken.
Agathidium pallidum*. Noen få individer er tatt i vindusfeller sør for Frihetsli og ett individ
ble tatt i en vindusfelle inne i nasjonalparken. Åpenbart svært sjelden både i Norge og
Sverige. Leveviset er utilstrekkelig kjent, men den må antas å være trelevende og er
åpenbart bundet til gammelskog/urskog.
Agathidium discoideum*. En del eksemplarer er tatt i feller sør for Frihetsli og inne i
nasjonalparken. Åpenbart mindre sjelden enn foregående art, men den tilhører nok
naturskogen.
Gabrius expectatus*. En del eksemplarer er tatt i feller sør for Høgskardhus. Finnes under
bark på bar- og løvtrær.
Olisthaerus megacephalus*. Arten er ikke uvanlig under bark, mest på furu i hele den
undersøkte delen av dalen.
Olisthaerus substriatus*. Betydelig sjeldnere enn forgående. Det ble bare tatt fire individer
under furubark sør for Frihetsli i perioden 1993-2000, mens ca 20 eksemplarer ble
funnet under furubark og noen få eksemplarer under løvtrebark både inne i og utenfor
nasjonalparken høsten 2005. Ingen funn i noen av felletypene.
Lordithon trimaculatus*. To eksemplarer er tatt i kjukefeller sør for Frihetsli og to
eksemplarer i vindusfeller inne i nasjonalparken. I Troms tidligere bare kjent fra
Nordreisa. Den lever i treboende sopp. En sjelden art med få funnsteder i Norge.
Harminius undulatus*. Selv om arten er rødlistet, er den ganske vanlig både inne i og utenfor
nasjonalparken i Dividalen. Lever under bark på noe råtne trær med store dimensjoner.
Foretrekker furu men går også på bjørk og or. Den vanligste rødlistearten i
vindusfeller plassert i furudominerte områder i dalen.
Denticollis borealis*. Tatt i feller flere steder sør for Høgskardhus, men bare i få individer.
Arten går i brannskadet virke og ser ut til å foretrekke bjørk.
Oxypteris acuminata (sotpraktbille)*. Tatt svermende til bål sør for Frihetsli. En sjelden art
som yngler i brannskadet virke.
Globicornis emarginata*. Et enkelt eksemplar er tatt i en vindusfelle litt sør for
Høgskardhus. Ellers i Norge bare kjent fra de sørlige delene. Går i råtten ved
både av furu og løvtrær.
Dorcatoma robusta*. Arten, som er bundet til knuskkjuke, synes å være forholdsvis vanlig i
Dividalen. Ellers kun funnet noen få plasser i Norge.
167
Calitys scabra (mørkbille)*. Fire eksemplarer er tatt i Dividalen: tre i området umiddelbart
sør for snuplassen og et eksemplar mellom Høgskardhus og Frihetsli. Arten lever på
den resupinate kjuken Antrodia xantha som vokser på undersiden og inne i veden av
gamle furuleger. Dividalen er eneste funnsted i N-Norge. Er overalt en sjelden eller
meget sjelden art og er regnet som indikatorart på gammelskog/urskog med høy
kontinuitet.
Thymalus subtilis*. Noen få eksemplarer er tatt sør for Høgskardhus og ett individ inne i
nasjonalparken. En kjukelevende art som i Dividalen er tatt på labyrintkjuke og
knuskkjuke i tillegg til i vindusfeller. Ellers i Norge bare funnet i Målselvdalen og i
Lakselv i Porsanger.
Epuraea thoracica. Noen få eksemplarer er tatt mellom Høgskardhus og Frihetsli og i ett
eksemplar i en vindusfelle inne i nasjonalparken. Dette er eneste kjente forekomst i NNorge. Selv om arten ikke er rødlistet i Norge, må den i det minste være sjelden i den
nordligste delen av landet. Den lever under ganske fersk bark på furutrær angrepet av
barkbiller.
Epuraea longiclavis. Et enkelt eksemplar er tatt i en vindusfelle sør for Frihetsli. Den lever
under bark på oretrær. Åpenbart sjelden i N-Norge, selv om den ikke er
rødlistet i vårt land (derimot i Sverige).
Cryptophagus quercinus*. Noen få eksemplarer er tatt i vindusfeller sør for
Høgskardhus. Lever i råttent trevirke både av furu og løvtrær.
Cryptophagus corticinus*. Et enkelt eksemplar er tatt i knuskjuke mellom Skakterelvas utløp
og snuplassen. Arten er bundet til treboende sopp.
168
A
B
Figur 1: A. Denticollis borealis. Denne smelleren lever i brent virke og er en sjelden art
knyttet til boreale skogsområder med en viss skogbrannkontinuitet. B. Calitys scabra. Denne
rødlistearten er funnet på gamle furustokker angrepet av kjuken Antrodia xantha. Foto: Stefan
Olberg.
Orthoperus punctatus*. En del eksemplarer er tatt i knivkjuke sør for Skakterelvas
utløp og i ett eksemplar i en vindusfelle.
Enicmus lundbladi*. Tatt i vindusfeller på to steder rundt Frihetsli, i størst antall i
skogen rett SØ for Frihetsli gård. Forekomsten er svært isolert fra det øvrige
utbredelsesarealet som ligger i sørlige og midtre deler av Skandinavia. Artens
levevis i Dividalen er ukjent, se Andersen et al. (2000).
Enicmus apicalis*. En del eksemplarer er tatt i feller sør for Høgskardhus og i tre
eksemplarer inne i nasjonalparken. Ellers i Norge bare kjent fra Nord-Trøndelag og fra
Pasvik. Er åpenbart bundet til gammelt trevirke, men den er angitt å leve både i
slimsopp og på kjuker.
Rhizophagus grandis. Noen ganske få eksemplarer er tatt i vindusfeller, bl.a. sør for
169
Frihetsli. Dette er eneste funnsted i N-Norge. Artens levevis i området er ukjent, men
den skal leve under bark på trær angrepet av kjempegranbarkbillen (Dendroctonus
micans). Kjempegranbarkbillen er derimot ikke funnet i Dividalen.
Corticaria pineti*. Et enkelt eksemplar ble siktet fra råtten ved på en gammel furustokk
i gammelskog på nedsiden av veien noe sør for Høgskardhus. Dette er det eneste
kjente funn fra Norge. Se forøvrig Andersen et al. (2000).
Corticaria lapponica*. Selv om arten er rødlistet, er den ganske vanlig i dalen. Den synes å
være spesialisert til knuskjuke.
Orthocis linearis*. Bare tatt i noen ganske få eksemplarer i Dividalen. Arten er bare tatt
noen få steder i landet og er utvilsomt sjelden. Den lever i treboende sopp på
bjørk eller or, men vertssoppene er ukjent.
Ropalodontus strandi*. Billen er ikke uvanlig i indre deler av Troms. Den forekommer bare
i soleksponerte knuskjuker.
Mycetophagus multipunctatus. Tatt i noen få eksemplarer sør for Høgskardhus. Den
forekommer i kjuker og den er tatt den i knivkjuke. Selv om arten ikke er rødlistet i
Norge, er den åpenbart ganske sjelden i det meste av landet.
Mycetochara obscura*. Selv om ganske mange eksemplarer av denne arten er tatt i
vindusfeller i Dividalen, regnes dette som en stor sjeldenhet. Den er bundet til
gammelskog hvor den lever i gammelt, råttent trevirke av furu og bjørk. Den er bare
kjent fra noen få steder i vårt land og er rødlistet både her og i Sverige.
Curtimorda maculosa. Bare ett eneste eksemplar er kjent i N-Norge, tatt i en vindusfelle
mellom Høgskardhus og Frihetsli. Utvilsomt sjelden i N-Norge, selv om den er
forholdsvis vanlig i de sørligste deler av landet. I Troms er verten sannsynligvis tannet
fiolkjuke, en art som er vanlig på døde furutrær.
Orchesia fasciata*. Noen få eksemplarer er tatt i kjukefeller sør for Skakterelvas utløp.
Den skal forekomme blant annet i fiolkjuke. Arten er bare tatt noen få steder i Norge
og synes overalt å være meget sjelden.
Abdera triguttata. Et eksemplar er tatt i tannet fiolkjuke på en stubbe ved Frihetsli. I
N-Norge ellers bare funnet i Pasvik. Selv om arten ikke er rødlistet i vårt land,
anser vi den som sjelden i N-Norge. Arten er bundet til ovennevnte soppslag og
til vanlig fiolkjuke.
Zilora ferruginea. Noen få eksemplarer er tatt i vindusfeller og seks i tannet fiolkjuke
(som er artens vert) mellom Høgskardhus og snuplassen. Ett eksemplar ble funnet i en
vindusfelle inne i nasjonalparken. I Troms er den tidligere bare tatt i flomrusk i
Reisaelva. Tatt i betraktning hvor mye tannet fiolkjuke vi har undersøkt, anser vi dette
for å måtte være en ganske sjelden art i fylket.
Trypophloeus alni*. Bare tatt fire steder i Norge: Dividalen nær utløpet av Skakterelva,
Rundhaug (i flomrusk), Alta og Pasvik. Ikke kjent fra Sverige og med bare noen få
funnsteder i Finland. Ifølge litteraturen går denne barkbillen på or.
Ips sexdentatus. Arten, som er vår nest største barkbille, er tidligere tatt ganske mange
steder på furuvirke i Troms, blant annet i Dividalen. I de siste15-20 årene er den, så
vidt vi vet, ikke registrert i fylket. Det kan ikke være tvil om at dette er en art i
tilbakegang, antakelig på landsbasis. I Sverige er tilbakegangen drastisk og den er nå
rødlistet der. Dersom det fremdeles eksisterer populasjoner i fylket, er Dividalen et av
de mest sannsynlige stedene.
170
Elvebreddarter
Bembidion lapponicum*. NT. Denne løpebillen er funnet noe sør for utløpet av Skaktarelva.
Arten lever kun på vegetasjonsløse sand- og siltpartier.
Bembidion mckinleyi*. NT. Denne løpebillen hadde tidligere store populasjoner ved
Skaktarelva og det er fortsatt en mindre populasjon ved utløpet av denne elven. Arten
lever kun på rullesteins/grusbanker og er en europeisk ansvarsart. Norge har nesten
hele den vesteuropeiske bestanden av arten (16 kjente lokaliteter i Norge, 14 av disse i
Troms, og en lokalitet hver i Sverige og Finland helt nær norskegrensen).
Coryphiomorphus hyperboreus. LC. Funnet for flere tiår siden ved Skaktarelva. Samme
levevis som foregående art. Selv om arten er funnet en del steder i de to nordligste
fylkene er den ganske sjelden.a. Samme levevis som foregående.
Thinobius longicornis*. NT. Også denne er kun funnet for flere tiår siden langs Skaktarelva.
Samme levevis som de to foregående artene. Arten er bare tatt noen få steder i Troms
og Finnmark, synes å mangle i Sverige og Finland, men er tatt på Kola. En åpenbart
sjelden art.
Aloconota strandi*. NT. Noen få individer ble funnet på grusbankene på elveøren ved utløpet
av Skaktarelva. Dette er en art med få funnsteder i Norge.
Fleutiauxellus maritimus*. NT. Funnet ved utløpet av Skaktarelva. Artens økologi og
livssyklus
er svært lik den til Bembidion mckinleyi.
Loborhyncapion (Apion) brundini. LC. Tre individer ble funnet ved utløpet av Skaktarelva på
rullestein/grusbanker ved roten av setermjelt (Astragalus alpinus). Bare funnet i
Troms og Finnmark i Norge. Arten finnes også ovenfor skoggrensen.
Referanseliste
Andersen, J., S. Olberg & L. Haugen. 2000. Saproxylic beetles (Coleoptera) of Troms and
western Finnmark, northern Norway with exceptional distribution in Fennoscandia.
Norw. J. Entomol. 47: 29-40.
Direktoratet for Naturforvaltning 1999. Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. DNrapport 3:1-161.
Olberg, S., J. Andersen, Ø. Huse, T.E. Fossli, L. Haugen & J.G. Brattli. 2001. A survey of the
saproxylic beetles (Coleoptera) in Dividalen, Troms county, northern Norway. Norw. J.
Entomol. 48: 129-146.
171