Statsborgeren 1831-1835

Statsborgeren 1831-1835
Statsborgeren under Peder Soelvold
1831-1835
Masteroppgave i historie
Kristian Holen Nymark
Institutt for arkeologi, konservering og historie
Universitet i Oslo
Høst 2014
© Kristian Holen Nymark
2014
Statsborgeren under Peder Soelvold 1831-1835
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo.
Forord
En stor takk må først rettes til veileder Odd Arvid Storsveen for nitidig lesning, inspirasjon,
innsikt, korreksjoner og interessante diskusjoner. Cecilie Holen må også takkes for glimrende
transkribering og oversettelse av Karl Johans brev på fransk. Til slutt fortjener min samboer
Marte Stenslet Grøndahl takk for korrekturlesning og tålmodighet.
Kristian Nymark
Oslo, 7.11.2014
1
Præssen er en Hovmester, hvis ubehagelige
Vrantenheds og strenge Moraliseren man for
hans gode Indsigters og gavnlige Hensigts
Skyld er nødt til at taale.1
-
1
Anonym i Statsborgeren, 15. juli 1832.
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1-3, 15.7.1832: 14.
2
Innhold
Kapittel 1. Innledning ................................................................................................................. 5 Presentasjon ............................................................................................................................ 5 Problemstilling........................................................................................................................ 6 Offentligheten i den tidlige embetsmannsstaten – gjeldende teori ......................................... 7 Kilder, kildekritikk og metode................................................................................................ 9 Kapittel 2. Tidligere litteratur om Statsborgeren ..................................................................... 13 Wergelands alligator ............................................................................................................. 13 Et «Organ for Klassehad, Misundelse og personlig Forfølgelsesaand» ............................... 13 Det første større forskningsprosjektet................................................................................... 16 Mellomkrigstid og norskdomsbevegelse .............................................................................. 18 Standardverkene i etterkrigstiden ......................................................................................... 21 Statsborgeren i pressehistorien ............................................................................................. 22 Kapittel 3. 1831: Statsborgerens profil og presseetikk ............................................................ 27 En husmann i byen ............................................................................................................... 27 Samarbeidsprosjektet Statsborgeren .................................................................................... 27 Statsborgerens første utgave ................................................................................................ 28 Arven fra opplysningstiden - Den samlende redaktøren ...................................................... 30 «Ryktesmeden» Soelvold ..................................................................................................... 32 Nasjonalisme og amalgamasjonsfrykt .................................................................................. 37 Kapittel 4. 1832-1833: Statsborgeren og embetsstanden......................................................... 40 Bønder mot embetsmenn ...................................................................................................... 40 Bondeopposisjon og byopposisjon ....................................................................................... 40 Statsborgeren, den samlede bondeopposisjonens blad? ....................................................... 46 Agitasjon i 1832.................................................................................................................... 47 Agitasjon i Statsborgeren ..................................................................................................... 51 Demokraten Soelvold ........................................................................................................... 56 3
Agitasjonens resultat............................................................................................................. 58 Samtidens syn på agitasjonen ............................................................................................... 61 Idealembetsmannen .............................................................................................................. 63 Embetsmisligheter – en definisjon ....................................................................................... 65 Tilfellet Andreas Olsen ......................................................................................................... 68 Olsen-saken på Stortinget ..................................................................................................... 73 Rettslig forfølgelse ............................................................................................................... 77 Kapittel 5. 1834-1835: Soelvolds fall ...................................................................................... 81 Smededikt og portomoderasjonstap...................................................................................... 81 Elitenes reaksjon på Statsborgeren....................................................................................... 88 Soelvolds stortingsbedømmelse ........................................................................................... 91 «For Statsborgere mod ‘Statsborgeren’» .............................................................................. 94 Dommene mot Statsborgeren ............................................................................................... 96 Mer motstand i Morgenbladet ............................................................................................ 101 Martyren Soelvold .............................................................................................................. 106 Kamp om makt og påvirkning ............................................................................................ 108 Soelvold ut av Statsborgeren .............................................................................................. 112 Kapittel 6: Konklusjon ........................................................................................................... 114 Bønder, embetsmenn og opinion ........................................................................................ 114 Den radikale publisisten ..................................................................................................... 116 Kilder og litteratur .................................................................................................................. 119 Utrykte kilder ...................................................................................................................... 119 Trykte kilder ....................................................................................................................... 119 Stortingsforhandlinger ........................................................................................................ 120 Aviser og tidsskrifter .......................................................................................................... 120 Rettskilder ........................................................................................................................... 121 Litteratur ............................................................................................................................. 121 4
Kapittel 1. Innledning
Presentasjon
Åndslivet i Norge var i den første halvdelen av århundret etter 1814 preget av tanker om en
nyvunnen frihet. Norges løsrivelse fra Danmark og Grunnloven, med folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet og trykkefriheten som sentrale lovfestede verdier sto
sentralt i disse frihetstankene. Trykkefriheten og dens unntak var stadfestet i Grunnlovens §
100, og åpnet for fremveksten av en fri presse og en mer differensiert offentlig diskurs. En
åpen og fragmentert opposisjon av bønder og intellektuelle fikk lov og mulighet til å vokse
frem, både i offentligheten og på Stortinget. Bondestanden ble gradvis mer politisert.
Likevel fremsto samfunnets oppbygning for mange fremdeles som urettferdig, med
utstrakte privilegier til enkelte samfunnsgrupper. Embetsmennene hadde fått videreført og
konsolidert sin maktposisjon fra enevoldstiden, også gjennom Grunnloven. I lokalsamfunnene
var presten, sorenskriveren og fogden i en særstilling. I tillegg var den lokale og regionale
organiseringen av embetene og deres ansvarsområder både kaotisk og forvirrende, i det
minste for bøndene. Bøndene som møtte urettferdighet og maktmisbruk i dette systemet følte
seg ganske maktesløse. Snakk om embetsstanden som det nye «aristokratiet» begynte å spre
seg.
15 år ut i den unge statens historie dukket husmannssønnen Peder Pedersen Soelvold
opp som politisk aktør. Soelvold grunnla avisen Statsborgeren i 1831 og var redaktør frem til
oktober 1835. Da måtte han trekke seg etter massivt press fra hele det politiske spekteret og
etter å ha blitt dømt æresløs to ganger med kort mellomrom i to skjebnesvangre rettssaker.
Rundt seg samlet Soelvold en gruppe radikale systemkritikere, bondevenner og bønder,
deriblant Sylvester Sivertson og ikke minst Henrik Wergeland. Som en innsender i
Statsborgeren påpekte, var «Bladets Formaal at oplyse Bonden om sine Rettigheder, samt
trække Embedsvilkaarligheder for Lyset.»2 og bladets slagord, stolt proklamert på hver
forside, var å kjempe for «Retfærdighed, Frihed og Oplysning». Statsborgeren ble raskt et av
tidens største tidsskrifter med et opplag på mellom 450 og 6003, og ble både elsket og hatet
for sine utleveringer av navngitte embetsmenn og for sin funksjon som talerør for indignerte
2
Statsborgeren, Ellevte hefte, nr. 20-21, 9.2.1834: 154.
Wilhelm Munthe, «Statsborgeren» og Peder Soelvold: et bidrag til den norske presses historie, Kristiania
1907: 101. Antageligvis ble avisen delt og lest av langt flere enn dette. Opplaget kan virke beskjedent, men det
er verdt å merke seg at landets største avis, Morgenbladet, ikke hadde flere abonnenter enn 1400, i følge Martin
Eide (red.), En samfunnsmakt blir til 1660-1880, bd. 1 i Hans Fredrik Dahl (red.), Norsk presses historie: 1-4
(1660-2010), Oslo 2010: 220.
3
5
bønder. Til tross for det, sett med dagens øyne, beskjedne opplagstallet, vakte Statsborgeren
stor oppsikt, ble relativt innflytelsesrik og fikk sterke reaksjoner mot seg.
De følgende sidene skal dreie seg om Statsborgeren som et eksempel på spenningen,
interessekonfliktene og de ideologiske skillene mellom bønder og embetsmenn i tiårene etter
1814.
Problemstilling
To sidestilte hovedproblemstillinger skal belyse konflikten mellom bønder og embetsmenn i
lys av Statsborgeren. Hva var Peder Soelvolds og Statsborgerens syn på medlemmene av
embetsstanden og selve embetsmannsstaten, og hvordan kom dette til syne i Statsborgeren?
Og hva slags betydning og innflytelse hadde Statsborgeren i den politiske diskursen, i
opinionsdannelsen og i offentligheten generelt?
Ettersom Statsborgerens presseetiske fundament har blitt drøftet en del i nyere
historieverk, vil også det tas opp i denne oppgaven. Spørsmålet om hvordan Statsborgerens
presseetikk var og hvorfor den var utformet slik, er også sentralt fordi det vil være med på å gi
et bilde av hvorvidt Statsborgeren bør regnes som en legitim aktør i offentligheten med
påvirkningskraft på opinionen eller om avisen var et useriøst, marginalt fenomen. Presseetikk
kan være interessant i seg selv. Men det er nødvendig å sette pressen inn i en større
samfunnsmessig kontekst for virkelig å forstå dens formål og funksjon. Derfor forblir
spørsmålet om Statsborgerens presseetikk en underproblemstilling.
Det første hovedspørsmålet vil hovedsakelig bli drøftet i kapittel fire. Spørsmål to vil
være et gjennomgangstema gjennom hele oppgaven, men vil særlig bli undersøkt i kapittel
fem. Underproblemstillingen om presseetikken vil bli gjennomgått i kapittel tre.
For å svare utførlig på den første problemstillingen blir det også nødvendig å forsøke å
finne ut mer om de forskjellige skribentene og innsenderne til Statsborgeren. Jeg ønsker også,
dersom det er mulig, å undersøke rollefordelingen mellom Soelvold og de øvrige aktørene i
avisen. Miljøet rundt avisen besto av mange fremtredende personer i Christianias offentlighet.
Det er mulig at Soelvolds rolle som redaktør på bekostning av andre redaksjonsmedlemmer
har blitt vektlagt i for stor grad tidligere. Utfordringer knyttet til dette kommer jeg nærmere
tilbake til i delen om kilder.
En del underproblemstillinger kan stilles også i forbindelse med den andre hovedproblemstillingen. Én ting er hvor betydningsfull avisen var sett med ettertidens øyne, noe
annet er hvordan den ble oppfattet i samtiden. Hvordan reagerte embetsmennene som ble
6
omtalt i avisen og hva syntes Statsborgerens meningsmotstandere om avisens innhold? For å
kartlegge hele bildet av disse reaksjonene mot Statsborgeren, er det også nødvendig å
gjennomgå rettssakene mot de som skrev i avisen, eller i visse tilfeller de som tok på seg
ansvaret for å ha skrevet i avisen på vegne av andre. Hvordan ble disse rettssakene
gjennomført, og hvem var de sentrale aktørene på forsvarer- og saksøkersiden? Hvordan
påvirket disse rettssakene driften av Statsborgeren?
Jeg kommer til å begrense meg til Soelvolds redaktørtid i Statsborgeren og se bort i
fra tiden fra høsten 1835 til 1837 da Henrik Wergeland fungerte som redaktør. Under
Wergeland forandret Statsborgeren såpass karakter, både i form, innhold og standpunkter, at
det ikke vil være fruktbart å se på den tiden i denne sammenhengen.4
Formålet med denne teksten er ikke å redegjøre for Statsborgerens historie fra start til
slutt; det er allerede forsøkt to ganger.5 Oppgaven skal snarere forsøke å bringe inn noen nye
perspektiver på avisdriften og miljøet rundt avisen. Derfor vil det ikke nødvendigvis være de
mest vesentlige aspektene ved driften eller de mest sentrale hendelsene som vil bli omtalt
mest. Alle aspekter ved avisen vil heller ikke bli nevnt.
Offentligheten i den tidlige embetsmannsstaten – gjeldende teori
Den offentlige diskursen og graden av dialog mellom makten og folket gjennom en offentlig
sfære har blitt diskutert og teoretisert over mye, både generelt og i Norge. Mest kjent og oftest
sitert internasjonalt er Jürgen Habermas’ tese fra Strukturwandel der Öffentlichkeit fra 1962,
som drøfter de strukturelle overgangene til og fra det han kaller den borgerlige offentligheten.
I følge Habermas førte fremveksten av en utdannet borgerklasse fra slutten av 1600-tallet og
frem mot første halvdel av 1800-tallet til fremveksten av en ny sosial sfære, et offentlig rom
mellom statens myndighet og privatsfæren.6 I denne nye sfæren, mer konkret lokalisert på
kaffehus, salonger og klubber rundt om i Europa, samlet borgere av ulik rang seg for fritt å
diskutere samfunnsproblemer.7 Tidsskrifter ble etablert som en videreføring av disse
samlingsstedene. Idealet var at diskusjonen skulle foregå dialektisk, med andre ord skulle
fornuften seire ved at dannede mennesker rasjonelt diskuterte i det offentlige rom. Det er stilt
spørsmålstegn ved flere av delene til Habermas’ teori, og gyldigheten for hele teorien på
4
Om Wergelands tid som redaktør av Statsborgeren, se Odd Arvid Storsveen, En bedre vår: Henrik Wergeland
og norsk nasjonalitet, bd. 1, Oslo 2004: 415-422.
5
Munthe 1907 og Torstein Høverstad 1930, Frå einevelde til folkestyre 1814-1842, bd. 2 av Norsk skulesoga,
Oslo 1930.
6
Jürgen Habermas, Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og forfall. Henimot en teori om det borgerlige
samfunn, oversettelse av tysk 1. utg. (1962), Oslo 1971: 27.
7
Habermas 1971: 32-33.
7
dansk-norske forhold på1600- og 1700-tallet er tvilsom.8 Følgelig er den direkte relevansen
for 1800-tallets Norge ikke så stor. Men innsikten teorien om den borgerlige offentligheten gir
med tanke på å se på offentligheten som en fundamentalt ny type dynamisk sosial sfære, som
er avhengig av og forandrer seg ut fra endrede samfunnsforhold og forutsetninger, gir et godt
utgangspunkt for studier av forskjellige typer offentligheter. I tillegg har Habermas’
offentlighetsteorier inspirert mye av forskningen på offentligheten de siste 50 årene og er
følgelig naturlig å nevne.9
Uavhengig av Habermas har Jens Arup Seip forsøkt å forklare ideene rundt
offentlighet og forfatningen i Norge i de fire tiårene før 1814 i sin avhandling Teorien om det
opinionsstyrte enevelde. Teksten forsøker å svare på spørsmålet om det før 1814 foregikk en
ideologisk utvikling som forberedte overgangen til en friere forfatning uten å forkaste
eneveldet,10 med andre ord om ideen om og delvis praktiseringen av en friere, åpen offentlig
mening hadde eksistert lenger enn siden 1814. Vekselvirkningen mellom relativt åpen
offentlig politisk diskusjon og en konsensus som motvirket kritikk mot regimet og selve
styresettet står sentralt i Seips teori. Seip mener å ha funnet tydelige ideologiske spor etter
dette og påviser dermed noe av kontinuiteten fra 1700-tallet gjennom 1814 og tiden etter.11
Dette er interessant fordi det underbygger ideen om at det kan være fruktbart å se på Peder
Soelvolds publiseringspraksis i en større sammenheng og særlig bakover i tid. Det er mulig
han sto nærmere en del ideer fra 1700-tallet enn nyere ideer fra hans egen samtid.
Habermas og Seips teorier fungerer ikke for å forklare tematikken denne oppgaven
skal ta for seg. Grunnen til at deres teorier blir nevnt, er fordi offentligheten Statsborgeren og
bondeopposisjonen fungerte i, kan ha befunnet seg i en slags overgangsfase. Et nyere begrep
som kan belyse dette er folkelig offentlighet, et begrep lansert av Knut Dørum.12 Der
Habermas’ tese først og fremst var en eliteteori, tar Dørum for seg utviklingen av en politisk
bevissthet og offentlighet blant allmuen. Det egner seg bedre i denne sammenhengen, men er
kanskje ikke helt gjeldende. Dørum beskriver en prosess der offentligheten og politikken frem
mot 1850-tallet ble gradvis gjort tilgjengelig for stadig bredere lag av folket. På hvilket
8
Dette blir blant annet hevdet av Henrik Bastiansen i Håkon Gundersen, «Mediene ned på jorden»,
Morgenbladet, 3.10.2003. Det blir også tatt opp i Mona R. Ringvej, «Trykkefrihetens grenser på sporet av en
flerstemmig offentlighet i Danmark-Norge før 1814», Arr – Idéhistorisk tidsskrift 2008 (4): 110 og Henrik
Horstbøll, «Enevælde, opinion og opposisjon. En discussion af historisk kritik og politisk krise i Danmark i
slutningen av 1700-tallet, Jyske Samlinger, Bind Ny Række 1987: 42.
9
James van Horn Melton The Rise of the Public Sphere in Enlightenment Europe, New York 2001: 3-4
10
Jens Arup Seip, Teorien om det opinionsstyrte enevelde, Oslo 1958: 2.
11
Seip 1958: 65-66.
12
Knut Dørum, «Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet – dannelsen av en folkelig offentlighet i norske
bygder 1814-1850», Historisk tidsskrift, 2013 (1).
8
stadium av denne prossessen Statsborgeren befant seg, vil bli besvart i løpet av denne
oppgaven.
Et annet begrep fra Seip, embetsmannsstaten, har blitt stående som den mest siterte
beskrivelsen av hele perioden 1814-1884.13 Seip vektlegger embetsstandens varierende, men
likefullt til en hver tid dominerende stilling i staten i perioden, og kaller tiden «på et vis vårt
adelsveldes tid».14 Embetsstandens posisjon var svært sterk, både på Stortinget, i regjeringen
og i lokal- og regionaladministrasjonen. Selv om embetsmennene utover århundret gradvis
mistet sin dominans på Stortinget, fortsatte de å inneha sine stillinger i de to sistnevnte
kategoriene.
Kilder, kildekritikk og metode
Oppgaven er bygget på utrykte og trykte kilder, samt sekundærlitteratur. Utvalget jeg har gjort
har delvis vært gjort på bakgrunn av referanser i relevant litteratur. En del kildemateriale har
også dukket opp underveis gjennom ulike arkivinstitusjoners katalogiserings- og søkeverktøy.
Nasjonalbibliotekets nettsøk har vært uvurderlig både for å kartlegge det som finnes, men
også for serendipiteten. Søkene på nb.no og i andre arkivinstitusjoner har tilgjengeliggjort
kildemateriale og litteratur som ikke er brukt i tidligere Statsborgeren-forskning.
Selv om en del kildemateriale fra det tidlige 1800-tallet er gått tapt, er det enorme
mengder som fortsatt finnes. Særlig gjelder det mye trykt materiale som aviser, tidsskrifter og
sirkulærer. En systematisk gjennomgang av alt som potensielt kan omhandle Statsborgeren
har dermed ikke vært mulig innenfor denne oppgavens rammer. Likevel mener jeg, dømt ut
fra øvrig litteratur og de kildene som er gjennomgått, at utvalget gir et representativt bilde av
avisdriften.
Å gå gjennom selve Statsborgeren har uunngåelig vært en stor del av kildestudiene til
denne oppgaven. Statsborgeren kom ut én til to ganger i uken i oktavformat (litt mindre enn
dagens A5) og var som oftest mellom 10 og 20 sider lang. Etter et visst antall utgaver, ble de
samlet i hefter på 240 sider. Totalt ble det utgitt 17 hefter i løpet av Soelvolds redaktørtid. Det
er naturlig å anta at mye av distribusjonen av avisen skjedde gjennom heftene.
Ettersom det har vært for omfattende å gå gjennom alle utgavene av Statsborgeren fra
1831 til 1835, har jeg valgt å lese utvalgte numre. Jeg har også lett etter omtale av Statsborgeren og Soelvold i andre aviser, primært Morgenbladet, men også i Den Constitutionelle
13
Begrepet ble først lansert i et foredrag som er gjenfortalt i Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat
og andre essays, Oslo 1963.
14
Seip 1963: 14.
9
og Den Norske Rigstidende. Statsborgeren og Morgenbladet var begge regnet som
opposisjonsaviser, men de hadde svært forskjellige oppfatninger av hvordan en opposisjonsavis skulle drives. Dette gjaldt både rene avistekniske og presseetiske spørsmål, men også i
høyeste grad politiske. Statsborgeren var langt mer radikal enn moderate Morgenbladet. Disse
uenighetene fant ofte veien til avisspaltene.
En utfordring ved å ta for seg Statsborgeren er at den i stor grad ikke avslørte hvem
som hadde skrevet de forskjellige tekstene. Dette var et trekk avisen delte med flere andre
aviser fra slutten av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Noen av mennene bak
pseudonymene som står under artiklene har blitt identifisert av blant andre Wilhelm Munthe,
Torstein Høverstad og Jens Braage Halvorsen i Norsk Forfatter-Lexikon, men mange er
fortsatt ukjente. I mange senere fremstillinger har Peder Soelvold blitt tilskrevet svært mye av
meningsinnholdet i avisen, sannsynligvis for å gjøre fortellingen om Statsborgeren enklere og
mer forståelig, men kanskje også fordi det er vanskelig å forstå rollene til aktørene i kretsen
rundt Soelvold og hvor sterk redaktørrollen var på bekostning av «redaksjonen», og motsatt.
Følgelig er det betimelig å stille seg spørsmålet, slik jeg gjorde i problemstillingsdelen, om
Soelvolds rolle i Statsborgeren er noe overdrevet i visse fremstillinger.
Ved siden av avismaterialet ble det utgitt en mengde trykte pamfletter og agitasjonsog debattskrifter. Jon Neergaards Ola-boka har vært viktig å se på for å forstå en av Soelvolds
store inspirasjonskilder. Soelvolds egne Nogle Ord om Storthingsvalg for Lægmanden og Om
Storthingsvalg: Nogle Ord til Norges stemmeberettigede Borgere har belyst Soelvolds videreutvikling av Neergaards ideer. Sylvester Sivertsons For Statsborgere mod «Statsborgeren»
har også blitt lest i sin helhet fordi det er det viktigste skriftet i den store motstanden Soelvold
skulle møte. Likeledes har Carl Fougstads Det Norske Storthing i 1833 vært nyttig for å forstå
motstandernes innbitte motstand og forferdelse over Statsborgeren.
Uansett hvem forfatteren av et stykke var, må man være kritisk til det de skriver.
Tonen var tidvis særdeles skarp, særlig mellom de politiske fløyene, men også innad i
opposisjonen. Mye var skrevet polemisk og overdrevet med overlegg for å skape splid og
mistillit, enten for å sverte motstandere eller for å bedre egen maktposisjon. At det aller meste
ble utgitt anonymt, bidro ikke til det harde debattklimaet. I mange tilfeller må den retorikken
forfatterne og skribentene brukte, delvis ses bort i fra. Motivene deres var ofte langt mindre
idealistiske enn de selv ga inntrykk av. Man må likevel ikke avvise at de faktisk mente hva de
skrev; det viktigste er at de ikke nødvendigvis alltid selv etterlevde de storslåtte idealene de
dømte sine motstandere etter. For eksempel var vanlige kronargument ofte bygget på
10
manglende dannelse, liberalitet eller saksorientering hos motstanderen. Ofte kunne slik
argumentasjon bli fulgt opp av personangrep og ufine sammenligninger.
Stortingsforhandlingene fra både Stortinget i 1830 og 1833 har blitt brukt for å
dokumentere hvordan ideene og debattene som ble luftet i Statsborgeren ble tatt videre i det
parlamentariske systemet. Tallak Lindstøls Stortinget og statsrådet 1814-1914 har blitt brukt
for å bevise følgene Soelvold og Neergaards agitasjonsarbeid fikk for stortingssammensetningen.
I arbeidet med dommene mot Statsborgeren har domsprotokollen til Christiania
Byting vært nyttig. Statsborgeren ble utgitt i hovestaden, og de fleste, om ikke alle, dommene
mot avisen ble gitt i bytinget. Å finkjemme andre domsprotokoller etter omtale av
Statsborgeren ville vært for omfattende for en oppgave av dette formatet. Et eget mål har vært
å finne ut det totale antallet dommer ført mot artikkelforfattere i Statsborgeren. Ellers har
domsprotokollen belyst den juridiske prosessen og argumentasjonen i de viktigste sakene mot
Statsborgeren, og særlig sakene mot Soelvold selv.
For å få innblikk i aktørene i Statsborgeren og bondeopposisjonen for øvrig har jeg lett
etter brev mellom dem og andre. Avisartiklene og -debattene har sjelden vært belysende nok i
seg selv, ettersom skribentene som nevnt ofte var anonyme og hadde helt eller delvis skjulte
motiver. Arne Bergsgårds avskrifter av brev fra bondestortingsmenn har vært nyttige. Det
samme har et sett brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock mellom 1833 og 1835.
Disse befinner seg i rektor Andreas Emil Erichsens samlinger i Stavanger Byarkiv. Dessverre
er svært mye tapt, også brevmateriale som historikere fra tidlig på 1900-tallet referer til. Dette
gjelder blant annet en del brev fra Peder Soelvold til opplandsbonden John Harildstad som en
del historikere fra 1930-årene refererer til. I tillegg er noen brev fra Sylvester Sivertson og
Henrik Wergeland til Brock tapt. Disse har på et tidspunkt vært i rektor Erichsens samlinger,
men er forsvunnet nå.15 Særlig brevene fra Sivertson ville ha vært interessante ettersom de
nesten helt sikkert omhandlet Soelvold og Sivertsons krangel i 1833. Videre har en
brevveksling mellom Simon Olaus Wolff og Niels Matthias Aalholm, samt mellom kong Karl
Johan og finansminister Jonas Collett, gitt ny og viktig innsikt i noen av menneskene som
motarbeidet Soelvold.
En helhetlig, kritisk lesende og kvalitativt fortolkende tilnærming til kildene har vært
en sentral del av arbeidet med denne oppgaven. Men interessant i denne sammenhengen er
også hvordan jeg jeg har satt empirien inn i en større sammenheng.
15
«Breve til A. L. Brock», arkivoversikt i Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27.
11
Deler av denne oppgaven har idéhistorisk preg, og for å skape noe mening ut av det
jeg har funnet, har det vært nødvendig å forsøke å plassere Statsborgeren og Soelvold inn i en
tradisjon. Jeg har benyttet meg av en del hermeneutiske perspektiver fra Hans-Georg
Gadamer. Hans hovedverk, Wahrheit und Methode, kan ikke regnes som et metodisk verk; det
er snarere et sett med teorier om hvordan kunnskap konstitueres i alle humanvitenskapelige
fag. Men Gadamers terminologi gir et godt utgangspunkt for å identifisere hva som er gjort
feil i tidligere studier, eller fortolkninger, av Statsborgeren, Soelvold og miljøet rundt.
Soelvold sto i en rik tradisjon som ofte har blitt forenklet eller fragmentert for å bruke
Statsborgeren til ulike formål. Aller mest gjelder dette noen nyere pressehistoriske verk som
nesten utelukkende plasserer Statsborgeren inn i en tidlig kritisk journalistisk tradisjon.
Samtidig finnes det tegn på at pressehistorien tolker og delvis dømmer Soelvold ut fra dagens
normer for presseetikk og dermed overser både interessante aspekter med måten han drev
avisen sin på og den publisisttradisjonen han selv stod i.
Jeg har med et metodologisk utgangspunkt i hermeneutikken forsøkt å identifisere og
forstå større deler av Soelvold og de andre redaktørmedlemmenes forståelseshorisont. I tillegg
har jeg, der det har vært nødvendig, identifisert fordommer i vår moderne forståelseshorisont,
særlig hvordan vi forstår pressens strukturer i dag, som fungerer som hinder mot å få innsikt i
hvordan offentligheten i de første tiårene av 1800-tallet fungerte. På denne måten kan nye
perspektiver om Statsborgeren skapes og mer av dens virkningshistorie bedre forstås.
12
Kapittel 2. Tidligere litteratur om Statsborgeren
Wergelands alligator
[…] en slags Alligator, som i sex Dage laae skjult i sit Slam, men gabede baade hørligt og synligt den
syvende, slugende da et halvt Dusin Embedsmænds gode Navn og Rygte i sig. Fanden var i den Tid
meget mindre frygtet i Norge end Statsborgeren.16
Slik oppsummerte Henrik Wergeland sin tidligere arbeidsplass Statsborgeren i sitt
selvbiografiske verk Hassel-Nødder, 14 år etter avisen ble startet. Dette utdraget har blitt
stående som det mest brukte og treffende sitatet om Statsborgeren, og det har blitt brukt som
en kjensgjerning på hvor ytterliggående og marginalt fenomen avisen var. Når selv den
radikale Wergeland, som også en periode etter Soelvolds fall redigerte avisen, hadde snudd
seg mot den, måtte det bety at det lå noe vesentlig i den samtidige fordømmelsen av avisen for
øvrig. Enten var det historikeren Wergeland som nøkternt fortolket Statsborgerens form og
funksjon, eller kanskje den mer modne Wergeland som så tilbake på sin ungdoms gjerninger i
det forrige tiåret med en viss forlegenhet og forsøkte å heve seg litt over det. Dette er grovt
sett slik dette utdraget fra Hassel-Nødder har blitt tolket i ettertiden. Historien om
historiefagets fortolkninger av Peder Soelvold og Statsborgeren er en fortelling om
fordømmelse og en tradisjon som har skapt en tragedieskikkelse.
Et «Organ for Klassehad, Misundelse og personlig Forfølgelsesaand»
Litteraturhistorikeren Hartvig Lassen viet betydelig plass til Statsborgeren i den første
Wergelandbiografien, Henrik Wergeland og hans samtid, fra 1866. I følge Lassen fungerte
Statsborgeren som et hovedorgan for tidens demokratiske bevegelser sammen med Folkebladet17 og som et forum der nasjonale tanker, særlig i opposisjon mot dansk kulturell
innflytelse, ble luftet.18 Det norsket folket var i en «Umyndighetstilstand», og Lassen beskrev
kampen mot et uverdig embetsmannsherredømme som en kamp for folkets frihet.19
Bondeopposisjonsbladet Statsborgeren var en del av denne folkelige bevegelsen, men Lassen
mente det var feil å anta at bondestanden «selv førte Ordet for sine Krav».20 Mye av innholdet
i Statsborgeren hadde sitt utspring fra bondestortingsmenn og andre bønder, men Lassen
mente at de virkelige lederne av denne bondeopposisjonen «var Mænd af lidt mer Fremtanke,
lidt mer System, lidt mer Almenaand, end de Politikere, hvis Liberalisme ikke rak længer end
16
Henrik Wergeland, Hassel-Nødder, Christiania 1845: 83.
Hartvig Lassen, Henrik Wergeland og hans samtid, Christiania 1866: 67.
18
Lassen 1866: 70-71.
19
Lassen 1866: 68-69.
20
Lassen 1866: 70.
17
13
til Klager over at Futen var for slem til at pante, at Prokurator N. N. havde taget ulovlige
Sportler o. s. v.»21 Disse mennene var i følge Lassen stort sett nasjonalt orienterte menn fra
embetsstanden, men han påpekte igjen at «det var et dybt politisk Instinkt i Folket, som havde
sine Følehorn ude i de mange navnløse Agitatorer, som rumsterede i den begyndende
Oppositionspresse»22.
Den liberalkonservative Lassen forsøkte gjennom sin biografi å gjøre Wergeland mer
spiselig for det litterære publikumet23, noe han gjorde ved å fremstille Wergelands rabulistiske
virksomhet som et ungdommelig sidespor til litteraturen og diktningen, det han mente var den
viktigste arven etter Wergeland. Dermed var det naturlig for Lassen å anta at Wergelands
tilsynelatende nøkterne og etterpåkloke vurdering av sitt forhold til Statsborgeren stemte.
Men samtidig mente Lassen at Soelvolds dårlige rykte nok var noe overdrevet i negativ
retning, og Statsborgerens form appellerte til et relativt bredt folkelig publikum til tross for at
dens demokratiske fraser «for vore Øren lyder overordentlig plumpe og intetsigende».24 Det
var derimot lite tvil om at Statsborgerens popularitet stammet fra avisens uvørne form og
innhold.
I følge litteraturhistorikeren Henrik Jæger og hans Illustreret norsk litteraturhistorie
var Soelvold «et slags norsk Marat» som hadde satt «angiveriet, skandalmageriet og
forfølgelsen af personer i system.»25 Jæger vektla bruken av rykter som kilder og mente at
Soelvold brukte «ægte sladdersøsterlogik» i sin argumentasjon for hvorfor rykter i stor grad
var sanne etter hans mening. I likhet med Lassen mente Jæger at selve bevegelsen som
Statsborgeren var en del av, både var legitim og et nødvendig gjennombrudd, men at
Statsborgeren ikke var et godt utrykk for denne bevegelsens mer idealistiske sider. For å finne
uttrykk for opposisjonens mer politisk dannede karakter, måtte man studere Folkebladet
fremfor Statsborgeren.
Gerhard Gran, en tredje litteraturhistoriker, fulgte opp tråden om Statsborgeren i
Norges Dæmring: en litteraturhistorisk Indledning fra 1899. Gran vektla de innsendte
utleveringene av navngitte embetsmenn, og i likhet med Lassen kritiserte Gran Statsborgerens
manglende dannelse og fravær av holistisk samfunnssyn.26 Personfokuset til Statsborgeren
21
Lassen 1866: 70.
Lassen 1866: 77.
23
Sigurd Aa. Aarnes, «Hartvig Lassen», i Norsk biografisk leksikon, hentet 14.1.2014 fra
http://nbl.snl.no/Hartvig_Lassen, 2009.
24
Lassen 1866: 67-68.
25
Henrik Jæger, Illustreret norsk Litteraturhistorie, bd. 2, del 1, Kristiania 1896: 95.
26
Gerhard Gran, Norges Dæmring: en litteraturhistorisk Indledning, Bergen 1899: 205-207.
22
14
beskrev han som Soelvolds og innsendernes «lumpne angivervæsen»27. Om Soelvold selv
skrev Gran at
Trods denne pøbelagtige tone faar man dog ikke det indtryk, at Soelvold var en slyngel; han mente
vistnok oprigtig hvad han sagde, og troede virkelig, at han ‘gavnede fædrelandet’. Men han var en
halvdannet seminarist, som i sin ukritiske selvsikkerhed var forbenet i et par almene politiske doktriner,
som han serverede i en usmagelig sauce af vulgære fraser; en uhjælpelig plebeier, hvem synet af en
uniform eller en ekvipage bragte i raseri over ‘aristokratiets’ folkeudsugende overdaadighed.28
Gran la også delvis vekt på agitasjonen foran stortingsvalget i 1832 og Statsborgeren som en
sterk bidragsyter til utfallet, og han kalte det delvise samarbeidet med John Neergaard og Olaboka før valget for det første tilfellet av organisert agitasjon i Norge.29 I tillegg ga Gran bladet
en viss honnør for dets arbeid for folkeopplysningen.
Ernst Sars omtalte Statsborgeren ved flere anledninger og fulgte i særdeleshet opp
sporet fra sitatet fra Wergelands Hassel-Nødder. I Norges politiske historie 1814-1880 skrev
Sars at
Et Angiveri blev herved satt i gang, som ofte havde en yderlig smaalig eller smudsig Karaktér og
hvorved Enkelmand jevnlig led ubillig Skade paa sit gode Navn og Rygte. ‘Statsborgeren’ gjorde sig til
Organ for Klassehad, Misundelse, personlig Forfølgelsesaand.30
Som mange andre etter han, fortsatte Sars deretter å sitere Wergeland. I likhet med Hartvig
Lassen satte Sars også Statsborgeren i sammenheng med det samtidige Folkebladet, begge
aviser som arbeidet mot embetsmannsveldet. Men Sars mente det var stor forskjell på de to
presseorganene. Der Folkebladet trykket dannede avhandlinger og drøftinger med generell
kritikk av illiberale, unasjonale eller byråkratiske tendenser hos embetsstanden som helhet,
var Statsborgeren et blad som brukte «lavereliggende, men, som det viste sig, mere
virksomme Midler til at vække Røre og skabe sig selv en Position».31 Sars anerkjente at det på
den tiden fantes flere embetsmenn som misbrukte sin stilling, men mente at Statsborgerens
personfokus og angivervirksomhet var uverdig utført, særlig på grunn av overdrivelser og ren
ryktepublisering. Likevel mente han at Statsborgeren hadde hatt en funksjon:
der kan vist ikke være Tvil om, at ‘Statsborgeren’ ved denne sin Persontrafik, saa plump og kritikløs og
idethele utiltalende den var, har virket til at vække eller skjærpe den politiske Interesse inden
Bondeklassen og forsaavidt udrettet noget godt.32
Sars mente altså at Statsborgeren hadde bidratt til å spre den politiske og nasjonale vekkelsen
i Norge fra akademiske kretser og ut til bredere lag av folket.
27
Gran 1899: 211.
Gran 1899: 208.
29
Gran 1899: 211.
30
Johan Ernst Sars, Norges politiske historie: 1814-1885, Kristiania 1904: 205-206.
31
Sars 1904: 205.
32
Sars 1904: 206.
28
15
Som vi har sett, kom både Hartvig Lassen, Henrik Jæger, Gerhard Gran og Ernst Sars
med kraftige fordømmende karakteristikker av Statsborgeren og Peder Soelvold. Lassen,
Jæger, Gran og Sars var ikke på samme side politisk, men alle kan sies å ha tilhørt samme
intellektuelle og delvis elitistiske dannelseskultur. Et rabulistisk presseorgan med et
manglende helhetlig syn på samfunnet og med appell til bredere lag av folket passet ikke inn i
disse mennenes syn på hvordan idealoffentligheten skulle fungere. Alle kom riktignok med
noen forsøk på nyanseringer, men i stor grad fremstilte de den samtidige fordømmelsen av
avisen som den riktige fortolkningen av avisen som helhet. Et mer nyansert bilde av Soelvold
fra samme tid kom imidlertid frem i Jens Braage Halvorsens forfatterleksikon.33 Men
tradisjonen etter Lassen, Jæger, Gran og Sars’ «paradigme» levde i stor grad videre. Og det
skjedde til tross for at de to mest omfattende og gjennomarbeidede studiene av Statsborgeren
som kom i det forrige århundret, konkluderte langt mer nyansert og var mindre fordømmende
til avisens rolle og form.
Det første større forskningsprosjektet
«Man glemte snart, hvad de [Statsborgeren og Soelvold] virkelig havde været, og kun
samtidens fordømmelsesdom har forstenet sig i en sparsom tradition.»34 Dette skrev Wilhelm
Munthe i sin avhandling Peder Soelvold: et bidrag til den norske presses historie i 1907.
Avhandlingen var det første omfattende studiet av Statsborgeren, Peder Soelvold og miljøet
rundt. Rett etter århundreskiftet var Soelvold fortsatt en kontroversiell skikkelse, en
representant for det udannede, og Munthe skrev senere at blant andre historieprofessor Ludvig
Ludvigsen Daae likte emnevalget hans dårlig. Daaes første ord under Munthes eksamen skal i
følge Munthe ha vært «Så har da også tremarksmannen35 Soelvold funnet sin biograf».36
For Munthe var det mest vesentlige ved Peder Soelvold hans virksomhet som politisk
agitator, særlig i forbindelse med stortingsvalgene. Som alle andre som har skrevet om
Soelvold, vektla også Munthe utleveringen av embetsmenn, men Munthe viste at Soelvold
kunne forstås som noe mer enn bare en ren demagog. Blant annet undersøkte Munthe
33
Jens Braage Halvorsen, Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, bd. 5, S-T, Kristiania 1901: 355-359.
Munthe 1907: 5.
35
En måte å omtale en person som var dømt til å «bøde sine tre Mark» for løgner. Flere paragrafer i Christian Vs
lov oppga dette som en mulig straff. En «tremarksmann» ble fradømt æren. Det betydde i praksis at han ikke
kunne få byborgerskap, mistet muligheten til å møte i retten og kunne ikke lenger være formynder eller fadder,
jf. Rolf Fladby, Steinar Imsen og Harald Winge (red.), Norsk historisk leksikon: Næringsliv, rettsvesen,
administrasjon, mynt, mål og vekt, militære forhold, byggeskikk m. m.: 1500-1850, 2. utg., Oslo 1981: 373.
Videre kunne ikke en æresløs inneha embete eller drive næring, jf. Olaf Gulbransen og Johan Hoffmann,
Juridisk leksikon, 6. utg., Oslo 1984: 128. I tillegg var en slik dom juridisk bevis for at en æresløs
tremarksmanns ord var usant, hvilket nok fikk en del andre ikke-lovregulerte konsekvenser.
36
Wilhelm Munthe, Professor Ludvig Daae: en minnebok, Oslo 1944: 133.
34
16
agitasjonsskriftet Nogle Ord om Storthingsvalg for Lægmanden som ble gitt anonymt i
bokform av Soelvold før stortingsvalget i 1832, samt en artikkelserie i Statsborgeren med
tittelen «Bemærkninger over det sjette ordentlige Storthing og dets Personale», også fra
1832.37 Tekstene, og særlig sistnevnte, kom med omtaler av navngitte stortingsrepresentanter;
de kartla hvordan representantene stilte seg i bondespørsmål, hvordan de hadde agert i
inneværende stortingsperiode, og de kom samtidig med noen nye forslag til kandidater.
Munthe mente at artikkelserien i Statsborgeren sammen med John Neergaards agitasjon
hadde hatt stor påvirkningskraft på valgresultatet, ettersom et overraskende stort antall av de
positivt omtalte representantene ble gjenvalgt, og mange av de negativt omtalte mistet sin
plass på Stortinget i 1833.
Statsborgeren var det første bladet som hadde slått an hos bøndene,38 og Munthes
arbeid viste også at det var langt flere menn av betydning som skrev i Statsborgeren enn
Soelvold og en rekke ubetydelige, anonyme menn fra bondestanden. Blant skribentene og
innsenderne var en rekke radikale, nasjonalt orienterte menn fra embetsmannsfamlier, samt
stortingsbønder som Ole Valstad og muligens John Neergaard. At det opposisjonelle miljøet
som Statsborgeren var en del av besto av menn fra både embetsstanden og bondestanden,
hadde Hartvig Lassen så vidt vært innom i sin Wergelandbiografi. Men Munthe avslørte hvem
flere av disse mennene var, hvem som skjulte seg bak pseudonymene, og hvor viktige de var i
Statsborgerens virksomhet. Navn som George Frederik von Krogh, Andreas Lind Brock39,
Sylvester Sivertson og Ludvig Wiese ble presentert som svært deltagende i avisen. Først og
fremst var de skribenter, men noen var også redaktørvikarer mens Soelvold var på
agitasjonsreiser.40
Wilhelm Munthe hadde imidlertid ikke et udelt positivt syn på Statsborgerens
fremtoning og innhold. Hans ambivalente syn på Statsborgeren uttrykte han tidlig i
avhandlingen: «‘Statsborgeren’, hvis fortjeneste er at ha git de stumme mæle, men hvis
forbrydelse er at ha udsaaet had, misunnelse og mistillid mellem folkets forskjellige lag.»41
Den neste store studien av Soelvold skulle derimot innta et radikalt nytt syn på han.
37
Munthe 1907: 36. Munthe mente at artikkelserien ikke var skrevet av Soelvold, men ettersom Soelvold skrev
en lignende serie til neste stortingsvalg som var undertegnet med fullt navn, er det mulig Munthe tok feil.
38
Munthe 1907: 22.
39
Brocks tilknytning til Statsborgeren hadde tidligere blitt redegjort for i Halvorsen: 1901, men Munthe viste
hvor mye Brock hadde skrevet.
40
Munthe 1907: 75-78.
41
Munthe 1907: 4.
17
Mellomkrigstid og norskdomsbevegelse
I «Peder Soelvold i striden for upplysning», et eget kapittel i Norsk skulesoga fra 1930,
presenterte skolehistorikeren Torstein Høverstad en standhaftig og ærgjerrig mann som
kjempet en berettiget klassekamp mot et system preget av maktmisbruk og vanstyre. For
bondesønnen og skolemannen Høverstad var Soelvold først og fremst en pedagog og en
folkeopplyser som bidro til den politiske vekkelsen i den norske bondestanden. Det viktigste
for Soelvold var ikke embetsmannsutleveringen, men kampen for å bedre allmenndanningen
og opplysningen av folket, både gjennom kampen for en bedret allmueskole, men også mot en
lesekultur som i stor grad var utelukkende pietistisk orientert, mente Høverstad.42 Bøndenes
uvitenhet og mangel på utdanning gjorde dem til lett bytte for embetsmenn som utnyttet sin
maktposisjon. Utleveringen av embetsmennene var dermed et ledd i et større pedagogisk
prosjekt.
Høverstad er den eneste av de som har skrevet mye om Statsborgeren, som har hatt et
udelt positivt syn på Soelvold og hans avis. I sin historiografiske analyse av Statsborgerens
ettermæle kom Høverstad med en alternativ måte å fortolke det kjente sitatet fra Wergeland
som ble nevnt i starten av dette kapittelet. I følge Høverstad manglet både Sars og Lassen
kunnskapen om Soelvold til å komme med en annen analyse enn en beskrivelse som passet til
det negative bildet som den øvrige offentligheten hadde formet i samtiden. Men i følge
Høverstad var sannheten at dette sitatet var «eit genialt diktarbilete av det sjælelivet som
‘Statsborgeren’ hadde imot seg», og at dette dikterbildet var «måla med wergelandsk humor
og genialitet».43 Høverstad snudde opp ned på den vanlige forståelsen av flere av hendelsene i
Statsborgerens korte levetid. Når Sylvester Sivertsons hadde «sveket» Statsborgeren, var det i
følge Høverstad en uverdig handling som var kjøpt og betalt av Morgenbladet.44 Høverstad
mente også at Soelvolds fall i 1835 ikke skyldtes hans stadig mer kontroversielle
publiseringspraksis, men snarere en urettmessig forfølgelse fra både embetsmenn og den
øvrige pressen. Domfellelsene mot Statsborgeren kalte Høverstad for «klassedomar» og
mente at de «står som uhyggjelege minne um kor beisk klassekampen var i 1830 åra».45
I et festskrift til Torstein Høverstad i forbindelse med hans 60-årsdag skrev lektor A.
H. Helland i sin omtale av Høverstads historieforskning at «Ein ting har Høverstad i alle fall
nådd: Soelvold vil for framtida stå som den uredde stridsmannen for alle framskrittstankar,
42
Høverstad 1930: 192-193.
Høverstad 1930: 245.
44
Høverstad 1930: 213.
45
Høverstad 1930: 234.
43
18
reinvaska for dei grove skuldingane som mindre motmenn lenge greidde å sulke han til
med.»46 Historikeren Arne Bergsgård var imidlertid mer nøktern og skrev i det samme
festskriftet at «Endå om ein her òg er freista til å gjera sterke frådrag i det heltebiletet som
forfattaren har teikna, så står det likevel ikkje til å nekta at det er eit sers dugande arbeid, eit
vitnemål om overlag energisk og fantasirik vitskapleg granskningsevne og innlevingsevne.»47
Det er Bergsgårds syn på Høverstads fremstilling av Soelvold som synes å ha blitt stående.
Høverstads arbeid var for uetterrettelig, med delvis manglende kildehenvisninger, og hans
fortolkninger av kildematerialet var for vide og tidvis overdrevne til at man kunne anse
konklusjonene hans som historiske fakta.
Men samtidig bidro Høverstads studier av Soelvold til mye ny innsikt om ukjente
deler av livet til den omstridte mannen. Høverstad var den første til å følge Soelvolds liv og
påvirkningskilder fra barndommen og ungdomstiden i Holla i Telemark. Soelvolds far, som
hadde vært tilhenger av Lofthusbevegelsen, Soelvolds morfar, en streng haugianer, og
Soelvolds konfirmasjonsprest, opplysningsmannen Lauritz Bremer, ble trukket frem som
innflytelsesrike på Soelvolds senere liv og virke.48 Høverstad beskrev videre Soelvolds
dannelsesreise etter han kom til Christiania, og han fremstilte Soelvolds studier ved
Universitetsbiblioteket som omfattende og relativt avanserte til å ha blitt gjort på egenhånd.49
Snarere enn å være en «halvdannet seminarist» som Gerhard Gran kalte han, var Soelvold for
Høverstad en mann med en bred innsikt i filosofi og historie og med god oversikt over
samtidige kontinentale idéstrømninger.
Arne Bergsgård brukte også vesentlig plass på Statsborgeren i sitt verk Ole Gabriel
Ueland og bondepolitikken fra 1932. Bergsgård baserte seg delvis på Høverstads arbeid, men
som sitatet fra Høverstads festskrift viser, var han skeptisk til Høverstads fortolkninger. I
følge Bergsgård var Soelvold en god skribent og agitator med store kunnskaper til å være
husmannssønn. Men deler av Soelvolds arbeid, i likhet med Neergaards Ola-boka, var i følge
Bergsgård smalt, trangsynt og preget av negativitet.50 Om Soelvold og hans avis skrev han
likevel: «Det er nok mykje småskore og skeivvakse over ‘Statsborgeren’; men ser ein over
bladet i sin heilskap, lyt ein helst segja at han har vidt utsyn, han er full av idéar, mange gode,
46
A. H. Helland, «Torstein Høverstad og norsk skulesoga», i Helsing til Torstein Høverstad på 60-årsdagen 1.
april 1940, Trondheim 1940: 25.
47
Arne Bergsgård, «Torstein Høverstad», i Helsing til Torstein Høverstad på 60-årsdagen 1. april 1940,
Trondheim 1940: 14.
48
Høverstad 1930: 156-158.
49
Høverstad 1930: 161-163. Høverstads kilde var utlånsprotokollene til Universitetsbiblioteket.
50
Arne Bergsgård, Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken. 1. Oslo 1932: 56.
19
og i alle tilfelle er det noko ungt og friskt over han.»51 Med andre ord var Statsborgeren
«noko mykje meir og noko mykje anna enn eit skandalblad.»52 I følge Bergsgård var både
Statsborgeren og det samtidige Folkebladets fremste mål å gi bøndene mer frihet gjennom
selvstyre i kommunene og gjennom å fjerne det byråkratiske formynderskapet
embetsmennene representerte. Statsborgeren var radikal også i religiøse spørsmål ved å være
kritisk til prestene og konfirmasjonsutdanningen. Bergsgård mente at Statsborgeren hadde
hatt mye innflytelse som opposisjonsblad, men stilte seg mer kritisk til hvor sterk
påvirkningen før stortingsvalget i 1832 faktisk hadde vært.53
I sitt verk fra 1937 om Ingebrigt Sæter, en annen bondeopposisjonsleder, beskrev Inge
Krokann Statsborgeren og Peder Soelvold som forkjempere for bøndenes frihet og rettigheter.
Denne kampen ble ført gjennom opplysning av bøndene om rettighetene Grunnloven hadde
gitt dem og gjennom rapportering av urettferdighet i samfunnet. Ved å gi bøndene kunnskap
og ved å vekke deres mot, kunne bøndene «vinne likerett med embetsmennene som
sumfundsborgarar.»54 Statsborgeren var i følge Krokann «det fyrste fullt medvetne
kamporgan for klassereising på brei front her i landet.»55 I likhet med Høverstad beskrev
Krokann Soelvolds nedadgående spiral fra siste halvdel av redaktørtiden i Statsborgeren og til
hans død som en serie svik og konspirasjoner fra tidligere allierte, den øvrige pressen,
rettsvesenet og selvfølgelig embetstanden.56 Særlig mente Krokann, også her i samsvar med
Høverstad, at mye av grunnen til Soelvolds fall kom på grunn av hans frittalenhet i religiøse
spørsmål, der han gikk mot presteveldet og dominansen til Erik Pontoppidans Sandhed til
gudfrygtighed i konfirmasjonsundervisningen.57 Dette var upopulært blant flere av bøndene
og bondestortingsmennene, som var svært bundet til både religiøse og statlige autoriteter.58
Mange av bøndene trodde også i for stor grad på de negative omtalene Soelvold fikk i den
øvrige pressen, mente Krokann. Han ga ingen negative karakteristikker av Soelvold og hans
avisdrift og var den av de som har skrevet om Soelvold, som la seg tettest opp til Høverstads
heltebilde.
Både Høverstad, Bergsgård og Krokann kan sies å ha tilhørt mellomkrigstidens
norskdomsbevegelse. Alle tre var av bondeslekt og tett knyttet til bondekulturen. I tillegg
arbeidet de alle i løpet av livet som lærere, skrev på nynorsk og var opptatt av målsaken. Til
51
Bergsgård 1932: 57.
Bergsgård 1932: 57.
53
Bergsgård 1932: 62-63.
54
Inge Krokann, Då bøndene reiste seg: ein av førarane: Ingebrigt Sæter, Oslo 1937: 156.
55
Krokann 1937: 156.
56
Krokann 1937: 162.
57
Krokann 1937: 164.
58
Krokann 1937: 170.
52
20
tross for at de var uenige om en del aspekter og tidvis konkluderte svært ulikt, var den tonen
de omtalte bondeopposisjonsbevegelsen og Statsborgeren med, radikalt annerledes enn
historikerne rundt århundreskiftet. Sammenlignet med tidligere historikere la de vesentlig mer
vekt
på
fremveksten
av
en
mer
politisk
bondestand
som en
viktig
del
av
demokratiseringsprosessen på 1800-tallet. Opplysningen av bonden ble beskrevet som en del
av en frigjøringskamp mot et utnyttende privilegiesamfunn. Norsk nasjonalitet var forankret i
bonden, og dermed ble bondens frigjøringskamp og fremveksten av et økt folkestyre opphøyd
til en større kamp for nasjonal identitet og liberale idealer. For både Høverstad, Bergsgård og
Krokann var Statsborgeren en del av et større prosjekt, en bevegelse som de beskrev som
sterkere og mer samlet sammenlignet med tidligere historikeres fremstillinger.
Standardverkene i etterkrigstiden
Statsborgeren og Soelvold nevnes i de fleste av de større standardverkene over norsk historie
fra etterkrigstiden, og det kan virke som Munthes og norskdomsforkjemperne Høverstad,
Bergsgård og Krokanns mer positive fortolkninger av Statsborgeren har fått en del innflytelse.
Den nærmest ensidig negative omtalen med røtter til Lassen, Gran og Sars er i alle fall ikke
like fremtredende. Kritikken er heller ikke fremtredende i Halvdan Kohts tekst om Soelvold i
Norsk biografisk leksikon.59 Sverre Steen fremhever Soelvold og Statsborgerens rolle under
stortingsvalgene og stortingene i 1832-1833 og 1835-1836. I tiden rundt sistnevnte mener
Steen å finne tre ulike meningsgrupperinger i folket, uten at noen av dem sto frem med et
uniformt program.
De mest radikale som sto i klar opposisjon til regjeringen, samlet seg om Statsborgeren som sitt
presseorgan. En stor mellomgruppe, også den opposisjonell men mindre konsekvent, samlet seg om
Morgenbladet. En tredje gruppe var nærmest regjeringsvennlig og arbeidet med planer om et nytt
politisk dagblad som skulle hete Den Constitutionelle.60
Arne Bergsgård følger opp beskrivelsene fra sitt tidligere verk om Ole Gabriel Ueland. Han
omtaler Statsborgeren som bondepolitikkens første blad, men i tillegg skriver han at
«Nærmast var det eit kakseblad for storbøndene på Austlandet»61. Jens Arup Seip kaller
Statsborgeren «det mest aggressive uttrykk for østnorske stemninger»62 og fremhever
avsløringene mot navngitte embetsmenn. Det samme gjør Sverre Steen og skriver: «Publikum
hadde da som senere levende interesse for medmenneskers feil, så bladet kunne holdes gående
59
Halvdan Koht, «Soelvold, Peder Pedersen», i «Skredsvig-Stenersen», bd. 14 av Norsk biografisk leksikon,
Oslo 1962: 125-127.
60
Sverre Steen, Konge og Storting, bd. 5 av Det frie Norge, Oslo 1962: 340.
61
Arne Bergsgård, Frå 17. mai til 9. april, Oslo 1958: 111; Arne Bergsgård, Norsk historie 1814-1880, Oslo
1964: 114.
62
Jens Arup Seip, Utsikt over Norges historie: tidsrommet 1814-ca 1860. 2. utg. (1997), Oslo 1974: 152.
21
inntil Soelvold ble dømt for injurier.»63 Både Bergsgård og Steen påpeker forargelsen i deler
av folket over Statsborgerens skrivemåte.64 Soelvold blir av flere nevnt i sammenheng med
Ole Gabriel Ueland og John Neergaard, men for eksempel Seip legger ikke vekt på
Statsborgerens rolle i stortingssammenheng.65 Tore Pryser er den som i størst grad tegner opp
et bilde av en samlet opposisjon av stortingsbønder, som Neergaard og Ueland, og radikale
byintellektuelle, som Jonas Anton Hielm, Sylvester Sivertson og Henrik Wergeland, på 1830tallet.66 Under Stortinget i 1833 samlet disse seg i rådet «den hemmelige direksjon» og
diskuterte aktuelle bondesaker. Statsborgeren nevnes som en støttespiller til denne
opposisjonen.67 Arne Bergsgård ser også på Soelvold og de andre, samtidige bondeagitatorene
som en del av en større bondeopposisjonsbevegelse med røtter fra haugianismen,
opplysningstiden og den franske revolusjon.68 På lignende vis trekker både Sverre Steen og
Tore Pryser frem julirevolusjonen i 1830 i Frankrike som en internasjonal påvirkning til den
økte bondeagitasjonen i Norge på 1830-tallet.69 Francis Sejersted mener imidlertid at
Soelvolds og Statsborgerens relative suksess i første rekke skyldtes misnøye i bondestanden
på grunn av vanskelige år med koleraepidemi og dårlige avlinger.70 Anne-Lise Seip nevner på
sin side Soelvold og Statsborgeren utelukkende som folkeopplysere.71
Statsborgeren i pressehistorien
Soelvold blir i dag aller mest omtalt i arbeider utført av pressehistorikere og medievitere. For
eksempel ble Soelvold trukket spesielt frem i lanseringsintervjuene til både Norsk
pressehistorie og Norsk mediehistorie i henholdsvis Klassekampen72 og Morgenbladet73.
Generelt blir Soelvold sett på som en radikal rabulist som dro trykkefriheten for langt, men
som samtidig kan regnes som en tidlig folkeopplyser og ikke minst en av de som la
grunnlaget for den kritiske og gravende journalistikken i Norge. Wilhelm Munthes 100 år
63
Sverre Steen, Det gamle samfunn, bd. 4 av Det frie Norge, Oslo 1957: 304-305.
Bergsgård 1964: 114; Steen 1962: 340.
65
Seip 1974: 152.
66
Noen av disse hadde jo som vist tidligere betydelige roller som skribenter, innsendere og
redaksjonsmedlemmer i Statsborgeren, uten at Pryser nevner dette.
67
Tore Pryser, Norsk historie 1814-1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn, bd. 4 av Norsk historie 8002000, Oslo 1999: 239.
68
Bergsgård 1964: 115.
69
Dette er de helt klart ikke alene om å nevne, men påvirkningen fra julirevolusjonen har kanskje blitt
underkommunisert.
70
Francis Sejersted, Den vanskelige frihet: 1814-1851, bd. 10 av Knut Mykland (red.), Norges historie, Oslo
1978: 336.
71
Anne-Lise Seip, Nasjonen bygges: 1830-1870, bd. 8 av Knut Helle (red.), Aschehougs norgeshistorie, Oslo
1997: 15, 129
72
Lars Nyre, «Ny norsk avishistorie», Klassekampen, 16.9.2002.
73
Gundersen 2003.
64
22
gamle historiografiske analyse som ble sitert tidligere, var nok et stikk rettet mot særlig Gran
og Sars, men er aktuell den dag i dag. Det er fortsatt et behov for nyansering av det som er
skrevet om Soelvold og Statsborgeren. Særlig er dette tydelig i nyere pressehistoriske verk,
som i større grad har videreført tradisjonen etter Sars enn hva historikerne har. Der Sars
fordømte Statsborgeren ut fra sitt syn på hvordan en klassisk dannet offentlig samtale ideelt
skulle fungere, fortolker en del av pressehistorikerne Statsborgeren ut fra dagens presseetiske
standarder. En 180 år gammel avis kommer ikke overraskende dårlig ut med et slikt
utgangspunkt. I det nevnte lanseringsintervjuet til Norsk mediehistorie oppsummerte Henrik
Bastiansen sitt syn på Soelvold i følgende tabloide vendinger:
I Peder Soelvold har vi både en far for den moderne journalistikkens «avsløringsoppdrag», og samtidig
et eksempel på perversjonen av det. Han tar den kritiske journalistikken helt ut. Man kunne gå ganske
langt. Men han gikk enda lenger. Han fabrikkerer ting han vet er galt – og tar ikke inn beriktigelser. Det
er aldeles enveiskjørt, og til slutt tar han ingen hensyn til sannhet, han finner opp historier, og da tipper
det over til en perversjon. I Peder Soelvold ser vi journalistikkens Janusansikt.74
Bastiansen og Dahls fremstilling av Statsborgeren har fått gjennomslag i flere historieverk de
siste ti årene. Særlig et interessant eksempel kan nevnes. Setningene «Han fabrikkerer ting
han vet er galt» og «han finner opp historier» fra utdraget over, og delene det bygger på i
selve boka,75 har blitt tatt med videre av mange historikere og medievitere. Disse setningene
bygger utvilsomt på Wilhelm Munthe og hvordan han omtalte Statsborgeren utvikling etter
portomoderasjonen ble fratatt avisen, altså kun det siste året av Soelvolds virksomhet.76 I
følge Munthe ble Soelvold på denne tiden nødt til å fylle mer av innholdet i avisen selv,
ettersom portomoderasjonsvedtaket gjorde at Statsborgeren fikk færre lesere og dermed færre
innsendere. Måten Soelvold løste dette på var å referere selv tilbake fra sine mange reiser.
Artiklene var bygd opp som samtalereferater og videreformidlet rykter i lokalsamfunnene, og
som vanlig var samtalepartnerne anonymisert. Tidvis foregikk samtalene mellom «Hagbarth»,
«Halsteen i Aasen» og «Einar», tre av Soelvolds pseudonymer.
I tillegg nevnte Munthe i et lite avsnitt to eksempler på hva han antok var fabrikkerte
artikler. Disse artiklene var tilsynelatende tilståelser fra embetsmenn som hadde brutt diverse
lover og manglet moral, og de var utformet for å «udsaa had og mistillid til hele
samfundsklasser»77. Munthe var krass i sin omtale av disse samtalene mellom fingerte
personer og fabrikkeringen av artikler, men ikke på langt nær på samme måte som sin kollega
hundre år senere. Bastiansen drar det Munthe skrev alt for langt; han tilspisser og overdriver
74
Gundersen 2003.
Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl, Norsk mediehistorie, Oslo 2008: 119-125.
76
Munthe 1907: 87-89.
77
Munthe 1907: 89.
75
23
til det nesten ikke er gjenkjennelig. Munthe beskrev en liten del av mange artikler i
Statsborgeren i dens siste leveår, men Bastiansen omtaler dette som selve kjernevirksomheten
i hele Statsborgerens levetid.
Selv om han ikke referer til Norsk mediehistorie, er det åpenbart at Nils Rune
Langeland i sin Siste ord: Høgsterett i norsk historie 1814-1905 baserer seg på Bastiansen og
Dahl. «Dei fleste mistenkte nok den berykta redaktøren Peder Soelvold for å vere den
eigentlige opphavsmannen»,78 skriver Langeland om hvem som egentlig sto bak alle de
anonyme innsendte artiklene i Statsborgeren. I Norsk presses historie blir Soelvold av Martin
Eide kalt både «ryktesmed» og «skandalejeger».79 På lignende vis skriver medieviter Eirik
Nymark Esperås i en artikkel fra 2014 at «Avisa trykka fleire innsendte brev (som
sannsynlegvis var forfatta av redaktør Soelvold sjølv)»80. Som jeg kommer til å vise senere i
denne oppgaven, er ikke disse påstandene sitater om Statsborgeren bare fortolkningsfeil, men
i den formen de står, rene og ganske grove faktafeil. 81
Fokuset på en avisdrift basert på tilsynelatende overlagte uetiske prinsipper er noe som
har kommet med den moderne pressehistorien. Én ting er å understreke det ubestridelige
historiske faktum at artiklene i Statsborgeren baserte seg svært mye på rykter, og at Soelvold
aktivt reiste rundt og samlet inn rykter og fortellinger fra folk i bygdene. Det er noe helt annet
å påstå at han aktivt søkte etter skandaler og bråk og etter hvert fabrikkerte historier. Slike
fremstillinger skaper inntrykket av at Soelvold var en mann som først og fremst var ute etter å
være en oppvigler, og ikke at han var en del av en større politisk bevegelse. Thore Roksvold
er den eneste av pressehistorikerne som har fortolket samtalereferatene til Soelvold anerledes.
I følge Roksvold er disse samtalene et tidlig eksempel på det journalistiske intervjuet.82 Det
blir imidlertid også å dra det for langt. Et intervju forutsetter at den som blir intervjuet er klar
over at han eller hun befinner seg i en intervjusituasjon. Det var det langt fra sikkert at var
tilfellet i Soelvolds samtalereferater.
I deler av den nyere pressehistorien blir heller ikke tatt hensyn til at Statsborgeren ikke
var Soelvolds personlige talerør. Det mer riktige ville vært å se på avisens innhold som et
resultat av en engasjert leserkrets og radikale redaksjonsmedlemmer, i kombinasjon med en
78
Nils Rune Langeland, Siste ord: Høgsterett i norsk histoire 1814-1905, bd. 1 av Siste ord: Høgsterett i norsk
historie 1814-1965, Oslo 2005: 227.
79
Eide 2010: 229.
80
Eirik Nymark Esperås, «Sensur og subsidiar i trykkefridomens grenseland», Vox Publica, 14.8.2014, hentet
25.8.2014 fra http://voxpublica.no/2014/08/sensur-og-subsidiar-i-trykkefridomens-grenseland/
81
Denne tematikken drøftet jeg også i min bacheloroppgave, jf. Kristian Holen Nymark, Peder Soelvold og
avisen Statsborgeren i 1834, Oslo 2012.
82
Thore Roksvold, «Riss av norske avisers sjangerhistorie», i Thore Roksvold (red.), Avissjangrer over tid,
Frerikstad 1997: 39-41.
24
pådriverskikkelse og foregangsmann i form av Soelvold. At Statsborgeren var en del av en
større opposisjonell bevegelse blir i stor grad oversett når avisen forstås i den smalere
pressehistoriske konteksten. Slik Soelvold og Statsborgeren blir presentert i deler av
pressehistorien, fremstår avisen dermed som en historisk parentes med kuriøs betydning som
en presseteknisk innovatør. Slike unøyaktigheter, tilspisninger og tidvis direkte feil kommer
muligens av det manglende arbeidet med kildematerialet. I denne sammenhengen bør Rune
Ottosen også nevnes. Han har skrevet en del om Soelvold og er ikke like kritisk og kategorisk
som Bastiansen og Eide. Men det han har skrevet bærer mye preg av å være basert primært på
nyere litteratur og lite kildestudier.83
Et annet generelt trekk blant mange nyere omtaler av Soelvold er en tendens til å
plassere han inn i en tragedietrope. Fortellingene om Soelvold følger ofte samme mønster:
Han kom fra trange kår, kjempet en håpløs underdogkamp mot overmakten med tvilsomme
midler og han døde en tilsynelatende prematur død som fattiglem. Soelvolds situasjon de siste
leveårene hans var riktig nok tragisk, og det er ingen tvil om at hans opposisjonelle
virksomhet og oppviglerske tone førte til at han ble hatet og til slutt presset ut av Christiania
av sine motstandere. Men det betyr ikke at ulykken bør overdrives. En del av
norskdomshistorikerne, og særlig Inge Krokann, skrev også om Soelvolds liv og skjebne som
en tragedie, men da som en fortelling om en tragisk helt med positivt fortegn. Problemet med
å fremstille Statsborgeren som Soelvolds private prosjekt og Soelvolds liv som en tragedie fra
start til slutt, slik en del av pressehistorien gjør, er at avisen og mannen fremstår som mer
marginal og ytterliggående enn det kanskje er grunnlag for. I tillegg fremstår Soelvolds
livsgjerning som en kamp som var dømt til å tapes fra første stund. Soelvolds store tap i hans
møte med samfunnsstrukturer og en overklasse som hindret hans rett til frie ytringer og
opposisjonell virksomhet er selvfølgelig vesentlig, men tragediefortellingen bør ikke
rendyrkes uten nyanseringer.
Når Peder Soelvold har blitt skrevet om i en pressehistorisk kontekst har ofte de større
politiske og sosiale sammenhengene kommet i bakgrunnen. Litt på samme måte har muligens
pressens og offentlighetens betydning blitt tonet ned i standardverkene over norsk historie.
Odd Arvid Storsveen er blant dem som de siste årene som har beskrevet Statsborgeren
og miljøet rundt på en mer helhetlig måte. I hans arbeider om Henrik Wergeland har
83
Rune Ottosen, «Peder Soelvold fra pedagog til presserebell», Norsk medietidsskrift, 2004 (4); Rune Ottosen,
Lars Arve Røssland og Helge Østbye, Norsk pressehistorie, Oslo 2012.
25
Statsborgeren blitt fremstilt som en avis med en betydelig posisjon både i det opposisjonelle
miljøet i hovedstaden og i den norske offentligheten.84
Det bør også nevnes at Peder Soelvold har fått betydelig oppmerksomhet på sitt
hjemsted Ulefoss. En minnestein er oppført utenfor biblioteket, og det er utgitt en rekke
skrifter om Soelvold av Arne Johan Gjermundsen og Per Bernt Tufte i Holla historielag. Mest
nevneverdig er en samling tekster av og om Soelvold, hans liv og Statsborgeren som kom ut i
1989.85
Studiet
av
Statsborgerens
historiografi
peker
ut
interessante
ubesvarte
problemstillinger. Var det slik at Statsborgeren kun var et skandaleskrift, eller var det selve
bondeopposisjonens blad og front mot embetsstanden? Bør Statsborgeren anses som en
uvøren og useriøs aktør i offentligheten på første halvdel av 1800-tallet, eller var den en
politisk avis med ambisjoner og gjennomslagskraft? Peker Soelvold og Statsborgerens syn på
presseetikk og journalistisk praksis fremover eller bakover i tid? Historiografien viser også
historikernes nødvendige tendens til å reprodusere hverandres konklusjoner.
Ettersom Soelvold og Statsborgeren gjennom de siste 150 årene har vært skrevet om
såpass ofte, og med så mange ulike konklusjoner, mener jeg det er et behov for å gå tilbake til
kildene og finne mer empiri og på den måten få ny innsikt i Statsborgeren.
84
Særlig i Storsveen 2004 og Odd Arvid Storsveen, «Peder Soelvold (1799-1847) og Henrik Wergeland (18081845)», i Martin Eide (red.), Journalistikkens norske klassikere: … ved noen av dem, Oslo 2014, men også i Odd
Arvid Storsveen, Mig selv: en biografi om Henrik Wergeland, Oslo 2008.
85
Arne Johan Gjermundsen (red.), Peder Pedersen Soelvold: 1799-1847: folkelærer og demokrat, Ulefoss 1989.
26
Kapittel 3. 1831: Statsborgerens profil og presseetikk
En husmann i byen
I 1823 slo en ung og samfunnsengasjert mann seg ned i hovedstaden.86 Peder Pedersen
Soelvold, en husmanssønn fra Holla i Bratsberg amt, hadde ingen utsikter til formell
utdanning, men han dro til Christiania med klare ambisjoner. Han ville skrive. Soelvold brant
for folkeopplysning, nasjonale ideer og bondens rettigheter. I 1825 ble han ansatt som
huslærer ved gården Hoff i Aker, og fra det øyeblikket arbeidet han målrettet med å starte
tidsskrift.87 Arbeidet var dårlig betalt, men det sikret Soelvold fast bopæl og en inntekt de
neste ti årene. I tillegg ga det han nok fritid til andre prosjekter. Etter noen mislykkede forsøk
mottok Soelvold endelig rett til portomoderasjon fra den norske regjeringen for å starte en
avis: Statsborgeren. En Tidende for Norges Vel.
For å forstå Peder Soelvold og motivasjonen bak den kompromissløse måten
Statsborgeren ble drevet på er det nødvendig å forstå den ideologiske og presseetiske
plattformen grunnsynet til avisen bygget på. Soelvolds agitator- og redaktørideologi må
belyses fra flere sider. Soelvold var en mangefasettert mann med bena plantet i svært mange
ulike tradisjoner: Han tilhørte både bondeopposisjonen og de nasjonalt orienterte radikale
intellektuelle, han var politisk agitator, og han satt på en tydelig arv fra 1700-tallets måte å
drive aviser på. Det er primært det siste dette kapittelet vil dreie seg om. Ideologi kan være
interessant i seg selv, men det vekker enda mer historisk interesse å se hvordan ideene ble
utført i praksis. I dette kapittelet vil derfor Statsborgerens presseideologiske fundament
drøftes opp mot første årgang av avisen Statsborgeren.
Samarbeidsprosjektet Statsborgeren
En utfordring i kartleggingen av Soelvolds og Statsborgerens ideologi er å skille mellom de
ulike bidragsyterne i avisen sine syn og Soelvolds syn. Ideologien i en avis kan ses på som
ensbetydende med redaktørens ideologi, slik det ofte har blitt med Statsborgeren. Peder
Soelvold blir i mange fremstillinger presentert som en redaktør som var enda mer enn primus
motor i avisens drift. Ved å fremstille Statsborgeren som et enmannsprosjekt styrkes
oppfattelsen av avisen som et marginalt fenomen på siden av samfunnet.
86
For en grundig redegjørelse for Soelvolds liv og påvirkningskilder før han startet Statsborgeren, se Høverstad
1930: 150-182.
87
Eieren av Hoff gård var Engebret Hof. I følge Høverstad 1930: 158 var Hof en «opplyst og rettvis bonde».
Sønnen Engebregt jr. var i 1825 7 år. Han var døvstum, noe som bidro til behovet for Soelvold på Hoff de neste
ti årene, jf. Høverstad 1930: 177.
27
En annen måte å analysere avisens ideologi kan være å se på ideologien som summen
av de ideene og tankene som de ulike bidragsyterne kommer med, der noen av aktørene
selvsagt vil ha sterkere innflytelse. Dette vil være vanskeligere å kartlegge, men vil gi et mer
riktig bilde i et samarbeidsprosjekt som Statsborgeren i realiteten var. En av de mest sentrale
delene av Statsborgerens og Soelvolds presseideologi var at publikum selv skulle sende inn
stoff. Følgelig var mye av avisens stoff skrevet av avisens lesere, primært bønder fra
Østlandsområdet og intellektuelle i Christiania. For å sikre at avisen ble tilstrekkelig fylt med
stoff fra leserne, reiste Soelvold rundt på agitasjonsreiser der han oppildnet bøndene og
oppfordret til rapportering av embetsmisligheter.88 Men det var ikke bare innsendere og
Soelvold selv som skrev i Statsborgeren. Rundt seg samlet Soelvold en rekke skribenter og
medarbeidere. Under de mange reisene til Soelvold fungerte noen av disse medarbeiderne,
deriblant Sylvester Sivertson og Andreas Lind Brock, som vikarierende redaktører over lengre
perioder. I tillegg skrev en del prominente bondestortingsmenn relativt ofte i avisa. I oktober
1831 sto det også på trykk en kort artikkel undertegnet «Statsborgerens Redaktion», som
hevdet at Soelvold «vel er den ansvarlige, men ikke den eneste Redaktør af ovennævnte
Blad.»89 Det var nok et forsøk på å unngå at Soelvolds navn skulle knyttes for tett opp til
avisen, men likevel er det sikkert at Statsborgerens redaksjon hadde flere personligheter og at
mange stemmer fikk slippe til i bladet. Følgelig kan man ikke uten videre sidestille Soelvolds
og Statsborgerens ideologi. I neste kapittel vil de forskjellige aktørene bli grundigere
redegjort for.
Statsborgerens første utgave
Den 3. juli 1831 var første utgave av Statsborgeren ferdig i trykken og klar til distribusjon.
Den lille trykksaken på 16 sider i oktavformat, som faktisk var et dobbeltnummer, besto av et
forord og tre andre artikler, hvorav minst én var skrevet av Soelvold selv (under pseudonymet
«Einar»90), og to var referater fra innsendte brev. I denne sammenhengen er forordet den mest
interessante artikkelen. I forordet la forfatteren, som tilsynelatende var hele redaksjonen, frem
en slags programerklæring på hva Statsborgerens form og funksjon skulle være. Dette bør
ikke ha vært nytt stoff for de fleste leserne av avisen. For å sikre abonnenter og trygg drift av
88
Brevene fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock i Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27 består i stor grad av
reiseskildringer fra 1833 til 1835, og dokumenterer godt hvordan Soelvold selv så på sin agitasjon på
landsbygda.
89
Statsborgeren, Andet hefte, nr. 3-4, 30.10.1831: 32.
90
I følge Munthe 1907: 79 kan vi «med fuld eller tilnærmelsesvis sikkerhed» tilskrive stykkene merket med
«Einar» til Soelvold.
28
avisen fra starten sendte redaksjonen ut en subskripsjonsplan i tiden før det første nummeret.
Subskripsjonsplanen er antageligvis tapt, men deler av den ble gjengitt i forordet i første
nummer. Dette forordet er derfor en helt sentral kilde for å forstå hva bakmennene ønsket at
Statsborgeren skulle være.
I følge forordet var redaksjonen «Besjelede af Ønske og Haab om at kunne virke til
Fædrelandets Gavn» og la opp til et program som skulle jobbe med «at efterspore
grundlovstridige og egenmægtige Foretagender» og rapportere om «Alt hvad der kan have
skadelig Indflydelse, saavel paa enkelte Mennesker og Indberetninger i Staten». Dette skulle
gjøres med «Sandhedens og Frimodighedes djærve Sprog» og Statsborgerens redaksjon ville
«saaledes benytte Trykkefriheden i dens meest udstrakte Betydning».91
Statsborgeren skulle være «et Tidende for Norges vel» gjennom å kjempe for
«Retfærdighed, Frihed og Oplysning», som også var bladets motto gjennom hele Soelvolds
tid som redaktør. Det var en nødvendig relasjon mellom disse sterke ordene. Statsborgeren, og
særlig bonden, kunne ikke kjempe for rettferdighet uten å være opplyst om sine rettigheter;
statsborgeren ville aldri kunne oppleve frihet uten å få samme rettigheter som andre, mer
privilegerte lag av samfunnet hadde, deriblant retten til opplysning. Opplysning av rettigheter
skjedde primært gjennom rapportering av embetsmisligheter, mens retten til opplysning ble
kjempet for gjennom kampen for styrking av almueskolen og kritikk av konfirmasjonsundervisningen.
«Å ‘efterspore grundlovsstridige handlinger’ er i 1831 eit so vidtfemnande program, at
alder har ei norsk tidskrift noko sinne byrja på eit so breidt grunnlag»92 mente Torstein
Høverstad. Men Wilhelm Munthe så saken fra motsatt side og kommenterte til teksten i
forordet i Statsborgeren at «aldrig er vel noget opposisjonsblad blevet grundlagt paa et mer
trangsynt og indskrenket program. Ingen kan bebreide det, at det lover formeget.»93
Uavhengig om man ser på programmet som bredt eller smalt fikk ikke Statsborgeren mange
abonnenter umiddelbart.94 I første nummer skrev redaksjonen at selv om subskripsjonsplanen
noen steder hadde blitt mottatt med velvilje, hadde de ennå ikke fått mange abonnenter.95 Om
det skyldtes for dårlig markedsføring, fordi mange ikke fant bladets formål interessant, eller
fordi mange fryktet å knytte navnet sitt til et såpass radikalt og opposisjonelt program, er
vanskelig å slå fast. Redaksjonen selv antydet at årsaken til at få skrev seg opp som
91
Alle sitatene i dette avsnittet er fra Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 1-2.
Høverstad 1930: 186.
93
Munthe 1907: 19.
94
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 2.
95
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 1.
92
29
subskribenter var at mange andre blad hadde gått inn etter kort tid eller aldri hadde kommet i
gang.96 I tillegg hadde behandlingen av søknaden om portomoderasjon trukket ut. Uten
moderert porto var det tilnærmet umulig å overleve for tidsskrifter, særlig for blad med lesere
utenfor byene som en hovedmålgruppe. Prisen ble rett og slett for høy for mange.
Arven fra opplysningstiden - Den samlende redaktøren
I Den redigerende makt: Redaktørrollens norske historie trekkes Peder Soelvold frem som en
redaktør som var forut for sin tid. Martin Eide skriver at
Når Peder Soelvold her tjener som et typeeksempel i utviklingen av et redaktørinstitutt og utformingen
av en redaktørrolle, er det fordi det fordi hans journalistiske innsats peker fremover. Med Peder
Soelvold ble journalistikkens avsløringsoppdrag skarpt formulert og praktisert – på godt og vondt – i
Norge.97
Det er greit at Soelvold og Statsborgerens avsløringsoppdrag var noe som pekte fremover; det
samme gjorde mange av de politiske ideene som ble fremmet i avisen også. Men det meste
annet i Soelvolds syn på redaktørrollen og utøvelsen av den peker heller mot ideer som var
typiske for tiden før han. I studiet av en helhetlig historie er det selvfølgelig viktig å
identifisere tegn til utvikling. Men dersom man kun ser på hva som har ledet fremover mot
dagens standard, og ikke lar det enkelte historiske fenomenet stå på egne ben, vil det være lett
å fortolke fortiden teleologisk og miste nyanser.
Soelvold var svært opptatt av folkeopplysning, og i han levde ideene fra opplysningstiden. Etter en stund i Christiania, i 1826, fikk han lånerett ved Universitetsbiblioteket til tross
for at han ikke var student.98 Der lånte han blant annet bøker av Johann Gottfried Herder og
Christoph Martin Wieland, og han leste avhandlinger inspirert av Immanuel Kant og Johann
Gottlieb Fichte.99 Torstein Høverstad skrev om Soelvold at «Med heile si åndlege innstilling
høyrer han heime i det 18de hundradåret.»100 Mye av denne innstillingen hadde Soelvold fått
fra opplysningsmannen Lauritz Bremer, prest i Holla da Soelvold sto til konfirmasjon.101 I
tillegg kan man si at Soelvold også var en viderefører av arven fra avisredaktørene fra slutten
av 1700-tallet, som primært så på redaktørens rolle som en mottaker og videreformidler av
informasjon.102 På den tiden ble også redaktørene ofte kalt nettopp samlere. Det fortolkende
96
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 2.
Martin Eide, Den redigerende makt: Redaktørrollens norske historie, Kristiansand 2000: 53.
98
Høverstad 1930: 162-163. Høverstad gikk grundig gjennom Soelvolds lånehistorikk fra utlånsprotokollene og
dannet et komplekst bilde av Soelvold med mange påvirkningskilder.
99
Høverstad 1930: 162-165.
100
Høverstad 1930: 171-172.
101
Høverstad 1930: 156-158.
102
Ringvej 2008: 110.
97
30
elementet mellom virkeligheten og publikum som journalistikken representerer var noe som i
Norge først så smått dukket opp på Soelvolds tid. Bakgrunnen for samleridealet var nok en
kombinasjon av manglende kapasitet hos redaktørene, og en idé om at folket og opinionen satt
på verdifull informasjon. Denne troen på kunnskapen hos folket hadde røtter tilbake til både
de topografiske tidsskriftene og adresseavisene på 1700-tallet.
Redaksjonen ønsket med andre ord å publisere det meste de fikk inn av stoff. Men det
fantes unntak. I forordet i første nummer av Statsborgeren skrev redaksjonen at
Skulle der tilsendes os Bidrage til Statsborgeren, som vi af en eller anden Aarsag ikke finde os beføiede
til at optage, saa vil Saadant vorde anmærket i det førstudkommende Nummer efterat Opsatsen er
modtaget, hvorefter Indsenderen selv maa besørge det afhentet. De Bidrage derimod, om hvilke Saadant
ikke bliver offentliggjort, kan man være sikker paa vil bli optagne.103
Avsnittet over peker på at det var kun unntakene som ikke ville bli publisert. Unntakene, eller
«Produkter, der bære Præg af lav Daddelsyge104 eller ussel Smiger – der overskride
Trykkefrihedens Grændser eller føre Kaadhedens uværdige Sprog, ville aldrig erholde Plads i
Statsborgeren.»105 Og redaksjonen utdypet: «Vi gjentage herved: Som Faktum skal aldeles
Intet optages i Statsborgeren, der ei har Hjemmel. Kun den gode Sag, aldri Tilfredsstillese af
smaalig Lidenskab, skal være Formaalet for de Kjendsgjerninger som Bladet meddeler sine
Læsere.»106
Hvorvidt Soelvold og de andre i redaksjonen bastant opprettholdt dette samlende
publiseringsidealet, er vanskelig å slå fast helt sikkert ettersom det krever en innsikt i
redaksjonelle vurderinger som kildene vanskelig kan gi. Men det er klart at Statsborgerens
redaksjon først og fremst var ute etter noen få typer saker og en viss type vinklinger.
Embetsmannskritiske saker hadde klar forrang og ble oppfordret til, hvilket er tydelig både i
forordet og ut fra hva slags saker som kom på trykk etter hvert. Det er derfor liten tvil om at
Statsborgerens bakmenn hadde ambisjoner om å trekke opinionen i en bestemt retning,
uansett hvor passive de ga inntrykk av å ha vært. Det er likevel mulig å se at Soelvold holdt
på retorikken også senere i Statsborgerens levetid. I 1834 skrev han følgende i en artikkel
som sjeldent nok var underskrevet med fullt navn:
Jeg har aldrig, ved at overtage Bladets Udgivelse tænkt at opkaste mig til Censor, eller villet gjøre mig
til Herre over Andres Ideer, og kun gjøre mine egne Anskuelser gjældende. Enhver Borger i Staten er
saavidt jeg forstaaer Grundlovens § 100, berettiget til frimodigen at yttre sin Mening om Statsstyrelsen
og hvilkensomhelst anden Gjenstand; men dersom de opfordre til at nedbryde den offentlige Orden og
103
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 4.
Daddelsyge betyr en overdreven trang til å kritisere.
105
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 3.
106
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 3.
104
31
Rolighet, dersom de fornærme en Medborgers Ære og gode Rygte saa ma Lovene straffe den, der har
forbrudt sig mod den offentlige eller private Sikkerhed.107
Soelvold og Statsborgerens redaksjon ønsket nok faktisk å publisere det meste som kom inn
fra leserne, så lenge innleggene holdt seg innenfor avisens rammer. Dette kom tydeligere frem
senere i avisens drift da anklagede embetsmenn fikk lov til å komme til orde i avisen.108 Men
samtidig som Statsborgeren ønsket å publisere det meste av det som kom inn, levde de i en tid
der redaktørene i større grad tok på seg et filtrerings- og redigeringsansvar. I tillegg var en
gryende presseetisk bevissthet som lignet mer på nåtidens i utvikling. Denne motsetningen sto
som grunnlaget i noen av konfliktene Statsborgeren hadde med andre presseorganer, særlig
Morgenbladet, den andre viktige opposisjonsavisen på 1830-tallet.
Forbindelsene bakover i tid kan ikke rendyrkes og må ikke overdrives. Tidsskriftene i
opplysningstiden, særlig de mange som var inspirert av engelske The Spectator, var forankret
i borgerskapet og hadde et sterkt dannelsesideal i bunn.109 Det tyske navnet på denne type
tidsskrifter, Moralische Wochenschrift, understreker dette dannelsesidealet.110 Nå var
riktignok Soelvold opptatt av både folkeopplysning og moralske spørsmål, men hans
tilhørighet til et langt lavere sosialt lag enn borgerskapet, og hans sterke opposisjon og den
nesten ensidig negative mottagelsen av Statsborgeren blant embetsstanden, gjør at han bør
plasseres i en annen tradisjon enn Spectatortidsskriftene eller Jürgen Habermas’ borgerlige
offentlighet. Her kan Knut Dørums begrep om en folkelig offentlighet, som ble nevnt i
teoridelen, være mer passende.
«Ryktesmeden» Soelvold
En tilbakevendende avveiningssak for redaksjonen i Statsborgeren synes å ha vært balansen
mellom idealet om å publisere det meste som kom inn og det å nekte spalteplass til det
redaksjonen fant upassende. I Norsk presses historie blir det som nevnt hevdet at Peder
Soelvold var en «ryktesmed» og en «skandalejeger».111 Rune Ottosen har trukket det lenger
og hevder at Solvold ikke hadde noen «etisk bevissthet om hvilke journalistiske metoder som
var akseptable.»112 Stemmer disse karakteristikkene? Som historiografikapittelet viste, har
publisering av rykter utvilsomt stått sentralt i de fleste av ettertidens fortellinger om
Statsborgeren. Det er heller ingen tvil om at ryktepublisering var en «arbeidsmetode» som ble
107
Statsborgeren, Tolvte hefte, nr. 8-9, 6.4.1834: 71.
Dette vil bli dekket i neste kapittel.
109
Eivind Tjønneland, «Innledning», i Eivind Tjønneland (red.), Opplysningens tidsskrifter, Bergen 2008: ii-iii.
110
Tjønneland 2008: iv.
111
Eide 2010: 229.
112
Ottosen: 2004: 334.
108
32
mye brukt i avisen. Men avsløringene basert på rykter var ikke uten grenser, ei heller uten
funksjon.
I følge Statsborgerens redaksjon var det mulig å avgjøre sannhetsgehalten i et rykte
nettopp ved å publisere det. Rykter og beskyldninger som gikk via folkemunne ble som i dag
sett på som potensielt ødeleggende for en persons anseelse. Å videreformidle slike rykter ble
tilsynelatende ikke gjort med et helt lett hjerte, men potensialet for å få frem flere
opplysninger og komme nærmere sannheten trumfet de negative sidene. På den måten ble en
ryktepublisering faktisk sett på som en fordel for en som allerede hadde fått beskyldninger
rettet mot seg. På denne måten skulle Statsborgeren både speile og videreutvikle den muntlige
offentligheten som fantes i de tette samfunnene i byene og kirketrappoffentligheten på
landsbygda. En sak om flere rykter om at kadetter ved Krigsskolen ikke fikk den
behandlingen de hadde krav på, viste artikkelforfatterens ambivalens ved å gjenfortelle
ryktene. Etter ryktene hadde blitt redegjort for, skrev den anonymiserte forfatteren «Hakon»:
Jeg kan naturligvis neppe tro, at Ovenstaaende er overeenstemmende med den uforfalskede Sandhed,
men, da det er almindelige Rygter, saa offentliggjøres de herved, paa det at den ærede Bestyrelsen kan
faae Anledning til offentlig at retfærdiggjøre sig; thi jeg indseer tydelig hvor skadelig det er, at et saa
vigtigt Instituts Bestyrelse har saa mange Beskyldninger, saa mange Ankeposter imod sig i den
almindelige Mening, og det skulle derfor være mig særdeles kjært at see den ærede Bestyrelse offentlig
rettferdiggjort, paa det at den kunde erholde almeen Tillid og Agtelse, hvilket er saa høist nødvendigt
for enhver offentlig Indretnings Bestyrelse.113
I dag ville det å publisere rykter uten å vite noe om sannheten være et tegn på journalistisk
latskap. Redaksjonene jobber naturligvis ut fra rykter og tips, men direkte publisering, uten
videre sjekk av kilder, skal ikke forekomme, i det minste i følge det rådende etiske
regelverket. Når det likevel forekommer, skjer det stort sett i den kulørte ukepressen, og
sjeldnere i de seriøse nyhetsavisene. Unntak forekommer selvfølgelig, og grensene utfordres
tidvis, som våren 2014 da Harald Stanghelle skrev at han hadde hørt noen «gode, men
ubekreftede rykter» om kommunikasjonsbyrået First Houses forhold til «kinesiske
interesser».114 Men reaksjonene fra Stanghelles kolleger i pressen viser at redaksjonelt
innhold basert så utilslørt på rykter ikke er ønsket.
Fed hjelp av moderne researchverktøy og en journalistisk arbeidsmetode formet av
flere hundre års erfaring, kombinert med en relativt gjennomsiktig offentlig forvaltning og
offentlighet generelt, er det i dag mulig å finne ut av mye som tidligere var utilgjengelig
informasjon. Langt høyere inntekter og statlig økonomisk støtte til presseorganene bidrar
også. Rapportering av urettferdige samfunnsforhold og maktmisbruk basert på solid
113
114
Statsborgeren, Første hefte, nr. 12-13, 14.8.1831: 92
Harald Stanghelle, «På svertetokt for kinerserne?», Aftenposten, 21.5.2014.
33
kildearbeid er derfor relativt vanlig og gjennomførbart. Men det kan virke som innsenderne
og de faste skribentene i Statsborgeren ikke så noen annen måte enn ryktepublisering for å få
sannheten, eller noe som lignet sannheten, ut i offentligheten. De som skrev i Statsborgeren
hadde et spesielt syn på hvordan man kunne komme frem til en slik sannhet. Slik fortsatte
«Hakons» artikkel:
Skulde, mod Formodning den ærede Bestyrelse ikke fide sig beføiet til at retfærdiggjøre sig i
ovenomtalete Henseender, saa maa man antage, at Rygtets Beskyldninger og Ankeposter ere grundede,
og jeg vil da bestræbe mig for, nøiere at komme efter den rene Sandhed, hvortil jeg aldeles ikke mangler
Midler, og uden Forbeholdsomhed offentliggjøre den paa en saadan Maade, at Vedkommende skal
nødes til at tage Notice deraf.115
Innholdet i et rykte kunne altså anses som sant dersom det etter offentliggjøring ikke ble
gjendrevet med fakta som viste motsatt.
Måten ryktene kunne bli presentert på i Statsborgeren var ofte i form av en undring,
kombinert med en understreking av at ryktet slett ikke trengte å inneholde noe substansielt. I
en anonym artikkel spurte redaksjonen om
Er det sandt, at Hr. Valentin Christian Wilhelm Sibbern, forhenværende Amtmand over Agershuus
Amt, befinder sig i betydelig Kassemangel med Hensyn til dette Amts Veikasse? Rygtet forteller os
dette, og Statens skattendende Borgere grue saa meget ved at høre tale om Kassemangel, især da man
allerede har langt mere end formeget af dette Slags Onder.116
Lenger ut i den overstående artikkelen understreket den anonyme forfatteren at «Glædeligt
ville det altsaa være at erfare ovenomtalte Rygte var Løgn, og med Længsel imødesee vi
Efterretning derom.»117 Denne forsøksvis forsonende og uskyldige tonen skal selvfølgelig
ikke umiddelbart tolkes dithen at skribenten kun hadde ærlige intensjoner. Mye annet, en
personlig vendetta er mest nærliggende, enn et rent rettferdighetsprinsipp kan ha ligget bak.
Men å påstå at Soelvold og Statsborgerens redaksjon manglet en presseetisk bevissthet, blir
feil. Sitatene over, og flere andre, peker på at de gjorde seg opp en rekke tanker om hvordan
de kunne drive avisen på en mest mulig redelig måte. Det riktige vil være å si at de ikke hadde
samme etikksyn som pressen drives etter i dag. Dersom man tolker en avis’ drift ut fra dagens
normer for presseetikk vil man risikere å gå glipp av viktig informasjon om fortidens avisdrift.
Forskjellene på rammebetingelsene mellom pressen på første halvdel av 1800-tallet, som var
uregulert utenom lovverket, og dagens stort sett selvregulerende presse er enorme. Slike ulike
strukturelle forutsetninger vil ikke bare gi ulike formspråk. Det vil også gi utslag i form av
ulike etiske perspektiver.
115
Statsborgeren, Første hefte, nr. 12-13, 14.8.1831: 92
Statsborgeren, Første hefte, nr. 7-8, 24.7.1831: 55
117
Statsborgeren, Første hefte, nr. 7-8, 24.7.1831: 55
116
34
Til tross for utstrakt og bevisst ryktespredning så redaksjonen tilsynelatende ikke ut til
å ha vært villig til å publisere alt ukritisk. På slutten av nummer 12-13, kom de med følgende
«Bekjendtgjørelse» om en artikkel de hadde mottatt:
Det forbauser os, at vorde tilsendte saa aldeles ugrundede, saa absurde Udfald mod en almindelig agtet
og agtværdig Embedsmand, og det saa meget mere, som vi ere blevne overbeviste om, at underskriften
var falsk. Det er os umuligt at faa opsporet hvem, der har skrevet Produktet, og vi kunne kuns gjette
hvilke Bevæggrunde der have fremavlet det.118
Det er vanskelig å avgjøre om dette var et reelt tilfelle av en redaksjon som ønsket å ta tydelig
avstand fra en artikkel de synes gikk over streken, eller om det rett og slett var en fingert
hendelse med et mål om å vise at redaksjonen satt grenser, som et slags tilsvar til den negative
mottakelsen avisen fikk i starten. Det finnes i hvert fall andre tilfeller av det som lignet på
forvirringstaktikker i de første utgavene av Statsborgeren. På slutten av et nummer skrev
redaksjonen at «Det innsendte Stykke, med Overskrift: ‘Slet humeur,’ og undertegnet
‘Hagbarth,’ finder Redaktionen sig ikke beføiet til at optage i Statsborgeren, hvorfor Hr.
Forfatteren vil behage at lade det afhente hos Hr. Bogtrykker Krohn, hvor det er beroende
under Udskrift: ‘Til Hagbarth’.»119 I ettertiden har det vært liten tvil om at «Hagbarth» var et
av Soelvolds mest brukte pseudonymer,120 og det er også klart Soelvold var en del av
Statsborgeren fra starten av. Denne lille teksten kan ha vært et forsøk på hindre at
pseudonymene ble knyttet til personer i redaksjonen, som etter hvert må ha blitt noenlunde
kjent i Christiania. Slike forvirringstaktikker var ikke uvanlig i tidens øvrige aviser, nettopp
av disse grunnene. Teksten fungerer i denne sammenhengen også som et eksempel på at ikke
alt som sto i Statsborgeren skal slukes rått.
Statsborgerens bevegelser i offentligheten var ofte grensesøkende, der den ene og
ultimate grensen var rettsvesenet. Pressen manglet mellomnivået den har i dag: Selvjustisen
og det internt vedtatte reglementet for etisk journalist- og redaktørarbeid, best representert ved
Pressens faglige utvalg, Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Rettsvesenet på sin side
forsøkte å balansere mellom hensynet til den nye trykkefriheten, lovfestet i § 100 i
Grunnloven, og de eldre lovene i Christian Vs Norske Lov, som fortsatt var gyldige, men som
i varierende grad ble praktisert. I løpet av de 15 første årene i Norges historie hadde ikke
Stortinget hatt mulighet til å vedta et nytt lovverk som var i samsvar med Grunnloven.
Lovbokarbeidet var rett og slett for komplisert og tidkrevende. I ingen av lovverkene var
ryktepublisering forbudt, men begge steder var æreskrenkelser rettsstridig. Sannhetsgehalten i
118
Statsborgeren, Første hefte, nr. 12-13, 14.8.1831: 104.
Statsborgeren, Første hefte, nr. 5-6, 17.7.1831: 48.
120
Munthe 1907: 79.
119
35
et rykte kunne dermed bli det juridiske kjernespørsmålet. Ble anklagene mortifiserte, eller
bevist feil og lagt dødt, ble som oftest anklageren dømt. Soelvold og Statsborgeren på sin side
mente neppe at de burde kunne bli dømt for et publisert rykte, uansett om det var sant eller
ikke. Det kan være et tegn på at de i dette henseende ikke så på presseoffentligheten som
vesensforskjellig fra måten ord og rykter spredte seg på bygda.
Ryktespredningen i Statsborgeren fikk en ekstra dimensjon ettersom offentligheten på
første halvdel av 1800-tallet i stor grad var preget av anonymitet. Den anonymiserte
offentligheten hadde også tydelige røtter til 1700-tallstidsskriftene. Statsborgeren tok
anonymiteten og folks rett til å ytre seg anonymt svært alvorlig. «Forfatterens Navne skulle
stedse være Redaktionen hellige, og aldrig vorde opgivne, endogsaa for Domstolene, med
mindre Nødvendigheden skulle byde det,»121 skrev redaksjonen i forordet, og helt til slutt i
flere av de første numrene av avisen, gjengitt som et slags mantra, sto det: «Anonymiteten vil
være Redaktionen hellig». De som skrev i Statsborgeren kunne dermed komme med
ryktebaserte innlegg uten at verken samfunnet eller den som ble angrepet kunne vite hvor
angrepet kom fra. Fra et presseetisk synspunkt var og er dette åpenbart problematisk.
«Nødvendigheten» som ble nevnt i forordet, skulle for øvrig komme senere, da rettssakene ble
flere og nettet snøret seg sammen rundt redaktør Peder Soelvold. For etter
Trykkefrihetsforordningen av 1799, som fortsatt var gjeldende (bortsett fra der den kom i
konflikt med Grunnloven) var redaktøren pliktig til å oppgi forfatteren dersom søksmål ble
rettet mot en artikkel.122
Mye av det presseetiske grunnlaget for Statsborgeren finner man igjen i Det norske
Nationalblad. Dette bladet kan på mange måter kan ses på som en ideologisk forgjenger til
Statsborgeren. Utgiveren av Det Norske Nationalblad var Hans Abel Hielm, men det var
broren, Jonas Anton Hielm, som fungerte som redaktør. Sistnevnte skrev sannsynligvis i
Statsborgeren i tiåret etter også.123 I likhet med Statsborgeren var Hielm opptatt av å slippe til
alle bidragsytere som ønsket å være med, samtidig som anonymiteten konsekvent forble
ubrutt.124 Dette førte også til hans fall. Avisen hans gikk inn etter seks års drift i 1821 etter
publiseringen av en artikkel regjeringen fant injurierende. Hielm nektet å oppgi navnet på
forfatteren, og regjeringen svarte med å frata bladet retten til moderert porto. I praksis gjorde
vedtaket det umulig for brødrene Hielm å drive avisen videre.
121
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 3.
Trykkefrihetsforordingen av 27. september 1799, § 17.
123
Munthe 1907: 28.
124
Yngve Skjæveland, Nasjonal retorikk i Det Norske Nationalblad 1815-1821, Oslo 1996: 14.
122
36
Nasjonalisme og amalgamasjonsfrykt
Til tross for at det ikke ble nevnt spesifikt i forordet til Statsborgeren, så forstår man ut fra
retorikken at patriotisme og nasjonale ideer sto sterkt i Statsborgeren, et tiår før det virkelige
nasjonale gjennombrudd. Under sine besøk ved Universitetsbiblioteket lånte ikke Soelvold
kun opplysningsfilosofiske tekster. Blant innførslene under hans navn i utlånsprotokollen er
mange verk, deriblant fra de nevnte Herder og Fichte, preget av den tyske romantikken og den
gryende nasjonalfølelsen som var på full fart inn i Norge. Blant bøkene Soelvold leste var
mange nasjonalt orienterte historiske verk med norsk og europeisk historie, som blant annet
Christian Magnus Falsens Norges Historie.125 I følge Høverstads resonnement kan man ut fra
Soelvolds lesevaner og senere liv og virke konkludere med at han lot seg inspirere av
standhaftige og ærgjerrige historiske skikkelser som Harald Hardråde, erkebiskop Øystein
Erlendsson og Johann Friedrich Struensee.126 Konklusjonen til Høverstad er tvilsom, men
premissene er interessante. Det er tydelig at Soelvold både var belest og at han senere fremsto
som en mann med en sterk kampvilje og en urokkelig tro på sine idealer.
Menneskene Soelvold møtte da han kom til Christiania, er det enklere å slå fast sikkert
at hadde en påvirkning. I løpet av 1820-årene ble Soelvold kjent med nasjonalt orienterte
studenter som Henrik Wergeland, Ludvig Kristensen Daa og George Frederik von Krogh.
Også opposisjons- og stortingsmennene Jonas Anton Hielm, John Neergaard, Ole Valstad og
Ingebrigt Sæter127 kom Soelvold i kontakt med.128 Alle disse skrev sannsynligvis i
Statsborgeren senere. At Soelvold var historieinteressert og opptatt av den nasjonale arven
kommer også tydelig frem i et brev fra Soelvold til universitetsprofessor Gregers Fougner
Lundh.129 I brevet uttrykte Soelvold stor begeistring for en planlagt oversatt utgave av
«Nationalværket» Heimskringla, og lovet å sende med subskripsjonsplanen til prosjektet med
Statsborgeren til personer Soelvold visste ville være interessert.
Navnevalget på avisen Soelvold startet i årene etter han kom til Christiania, var ikke
tilfeldig. Ordet statsborger vakte sterke konnotasjoner i samtiden.130 Som en kontrast til
danskene som fortsatt var undersåtter, hadde nordmenn med Grunnloven fått utstrakte
borgerrettigheter. Nettopp denne kontrasten mot danskene var et viktig tema i de første
utgavene av Statsborgeren. Som et ledd i den nasjonale retorikken var det en sterk frykt for
125
Høverstad 1930: 163.
Høverstad 1930: 164-165.
127
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27, brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock. 24.9.1834. I brevet, som
var sendt fra Sæters gård, omtalte Soelvold Sæter som en venn.
128
Høverstad 1930: 163.
129
NB, Brevs. 443. Brev fra Peder Soelvold til Gregers Fougner Lundh, 19.7.1832.
130
Munthe 1907: 18
126
37
«amalgamasjon», eller sammensmelting, i statsanliggender med Sverige og kulturelt med
Danmark, som en fortsettelse av den enorme danske kulturelle dominansen i enevoldstiden.
Frykten for amalgamasjon sto sentralt også i Det Norske Nationalblad.131
Allerede i første dobbeltnummer av Statsborgeren var det en artikkel med en tydelig
amalgamasjonsfrykt. Under tittelen «Svenske riddere i Norge» tok artikkelen for seg
misnøyen med at det ikke fantes egne norske ridderordener, men at norske menn som
utmerket seg ble belønnet med de svenske ridderordenene Serafimer-, Sverd-, Nordstjerne- og
Vasaordenen.
For den fædrelandssindede Nordmand er det virkelig saare uhyggeligt at see saa mange udenlandske
Riddere i Fædrelandet, og det blant Fædrelandets Embedsmæn, uden at kunme tælle en eneste Norsk
Ridder, skjøndt Norge dog eier adskillige Mænd i sit Skjød, der have gjort sig fortjente af Fædrelandet i
den Grad, at de fortjente at Hædres med Norsk Udmærkelsestegn.132
Retorikken var tydelig, og gjaldt ikke bare denne enkeltsaken om ridderordener. Den svenske
dominansen i den offentlige sfæren måtte begrenses. For mange av skribentene i
Statsborgeren satt generasjonen etter eidsvollsmennene på en arv som måtte kjempes for med
alle midler.
Som vi så i starten av dette kapittelet, startet en retorikk der Grunnloven sto i sentrum
allerede fra første stund. Konstitusjonen måtte beskyttes mot svenskekongens forsøk på å
konsentrere makt på sine hender, mot embetsmenn som utnyttet sine privilegier, og for mer
opplysning av bonden så han kunne ta fullt del i norsk samfunnsliv. Statsborgerens oppgave
var, i følge subskripsjonsplanen, «med Hensyn til Grundlovens § 100, give Saadant
Publicitet».133 Norsk suverenitet ble med patos hevdet i tiende nummer, én måned ut i
Statsborgerens levetid.
17de Mai mindede om den Tid, da, efter saa mange Seklers Forløb, Norge atter traadte ind i de
europæiske Staters Række, ved at dets beboere, som selvstændigt Folk, virkede, og, som Saadane,
underhandlede med europæiske Brødre. 17de Mai var en høitidelig Erklæring fra hver Norges virkende
og tænkende Søn, at han ikke erkjendte den Kielske Fredslutnings Bindekraft for sit Fædreland, at han
ikke ansaag sin nuværende Tilstand, som et Foster af Danskekongens og Sverigs Egenvilje, men som en
Tingenes Orden, der var fremkaldt ved Folkets eget Raad og frie Overlægninger med sin Nabo. Derfor
ansaag Norges Beboere sin Statsformsfests Høitidligholdelse som en tydelig Erklæring om, at Sverig
aldrig havde eiet nogen Ret til at besidde vort Land, og saaledes som en kraftig Formur mod alle Forsøg
paa at samsmelte (amalgere, sammengjuta, inforlifiva) os med sig.134
Et ledd i kampen for den nasjonale identiteten og arven fra 1814, var agitasjonen for å reise et
minnesmerke til den avdøde stortingsmannen Christian Krohg. Krohg ble nasjonalhelt etter
han ledet konstitusjonskomiteen som 17. mai 1824 klarte å avvise en rekke grunnlovsforslag
131
Skjæveland 1996: 174-175.
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 5-6.
133
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 1-2.
134
Statsborgeren, Første hefte, nr. 10-11, 7.8.1831: 3.
132
38
fra Karl Johan som ville gitt kongen mer utstrakt makt.135 Han var en nasjonalt orientert
embetsmann som tok jobben sin på alvor, nettopp en slik mann Statsborgeren etterspurte.
135
Odd Arvid Storsveen, «Christian Krohg – 1», i Norsk biografisk leksikon, 2009a, hentet 30.4.2014 fra
http://nbl.snl.no/Christian_Krohg_-_1. Minnesmerket etter Krogh ble til slutt avduket i 1833, med Henrik
Wergeland som taler. Støtten ble et samlingspunkt for 17. maifeiringen frem til 1860-årene.
39
Kapittel 4. 1832-1833: Statsborgeren og embetsstanden
Bønder mot embetsmenn
Høsten 1832 skulle norgeshistoriens syvende ordinære stortingsvalg avholdes. I den
forbindelse trykket Statsborgeren i juli samme år en oversikt over samtlige stortingsmenn fra
forrige Storting og deres politikk og meninger. Teksten som gikk over flere nummer, var ren
agitasjon med mål om å få flere menn med bondevennlige synspunkter inn på Stortinget.
Artiklene inneholdt derfor også negative karakteristikker av flere fremtredende embetsmenn
med plass på Stortinget. Dette åpenlyse forsøket på å føre en tidlig form for valgkamp ble i
noen kretser svært dårlig mottatt, men fikk likevel utvilsomt innflytelse på valgresultatet.
Helt fra starten hadde kjernevirksomheten til Statsborgeren vært rapportering av
lokale embetsmenns gjerninger. Tonen ble satt i første nummer, der en navngitt embetsmann
ble anklaget for å ha store problemer med forvaltningen av de offentlige finansene. Denne
mannen, byfogd Andreas Olsen, og hans angivelige kassemangel, vil bli drøftet i en egen del
senere i kapittelet. Innsenderne i Statsborgeren hadde også en utvidet forståelse av hva det
ville si å misligholde sitt embete. Det var ikke bare rene forbrytelser og alvorlige brudd på
administrativt reglement innsenderne i Statsborgeren reagerte på; lav moral, usedelighet og
hva innsenderne så på som overdreven utnyttelse av privilegier ble også fordømt.
Statsborgeren hadde et særdeles anstrengt forhold til både enkeltembetsmenn og tidvis
også selve embetsstanden. Dette kapittelet skal drøfte flere sider ved dette forholdet.
Bondeopposisjon og byopposisjon
Med Grunnloven hadde Norges bønder med eiendom fått stemmerett for første gang. Bondens
øvrige rettigheter som borgere hadde blitt sikret gjennom lovverket og den norske nasjonale
identiteten var på vei til å bli dypt forankret i bonden og bondesamfunnet. Romantiseringen
rundt «den stolte frie norske bonde» hadde dukket opp på 1700-tallet136 og utviklet seg videre
på 1800-tallet. Opposisjonelle krefter fra byene søkte nærmere bondestanden, både av ideologiske grunner og fordi de så for seg en potensiell alliert mot de konservative. På samme tid
ble det gradvis en økende politisk bevissthet innad i bondestanden. Men i løpet av halvannet
tiår etter 1814 hadde embetsstanden konsolidert sin posisjon som den dominerende samfunnsklassen. Embetsmennene satt på de viktigste politiske, administrative, religiøse og militære
stillingene lokalt, regionalt og nasjonalt, og hadde frem til 1830-tallet en overvekt av setene
136
Marthe Hommerstad, Bondepolitikk og Stortinget 1815-1837, Oslo 2012: 8-9.
40
på Stortinget. Det hadde fantes sterke opposisjonelle røster før 1830, både menn tilhørende
embetsstanden og blant bøndene. Men rundt 1830 skulle opposisjonen forandre karakter.
Noe av det mest vesentlige historisk med Statsborgeren er hvordan avisen som
offentlig forum bidro til å bringe opposisjonelle fra byene og bondeopposisjonelle nærmere
hverandre. Den første gruppen besto av både radikale studenter, som Henrik Wergeland,
Andreas Lind Brock, Sylvester Sivertson137, Ludvig Kristensen Daa og George Frederik von
Krogh, samt en generasjon eldre opposisjonelle menn som Nicolai Wergeland, Jonas Anton
Hielm og krigsråd Pierre Poumeau Flor, som hadde hatt vesentlige roller i den norske
offentligheten fra årene som etterfulgte 1814. Alle var eller ble embetsmenn eller var fra
embetsmannsslekter. Ludvig Wiese, som senere ble Lillehammers første ordfører, var en
annen fra embetsmannsbakgrunn som skrev i avisen. Andre, mer obskure skribenter, som
også hadde utdanning var blant andre Carl Bonaparte Roosen, Jens Henrik von Hadeln og
Jens Johan Vangensteen.138
Det hadde fantes vesentlige politiserte og opposisjonelle bønder før 1830-tallet,
deriblant eidsvollsmannen Teis Lundegaard og brødrene Jacob og Halvor Hoel. Gjennom
Niels Broe fra Rennesøy nord for Stavanger og Ole Aaset fra Åmot i Østerdalen hadde det
også vært klare stemmer for bondevalg i offentligheten i årene umiddelbart etter 1814.139 Men
den nye generasjonen bondeopposisjonelle som dukket opp på 1830-tallet var større og hadde
et bredere politisk program. Blant de nye bøndene som for første gang ble valgt inn på
Stortinget i årene rett før 1830 og i løpet av det tiåret, var menn som John Neergaard,
Ingebrigt Sæter, Ole Gabriel Ueland, Peder Fauchald, Lars Jensen, Michel Grendahl og Ole
Valstad. Som nevnt tidligere, møtte Grendahl, Ueland, Sæter, Fauchald og Neergaard, samt
Hielm, Sivertsen og Henrik Wergeland, i hva motstanderne kalte «den hemmelige direksjon»
under Stortinget i 1833.140 Flere skrev også i Statsborgeren. Av stortingsbøndene skrev
Neergaard, Valstad, Jacob Hoel og Fauchald sannsynligvis i Statsborgeren141, mens alle de
nevnte opposisjonelle helt sikkert skrev i avisen. Unntaket var muligens Jonas Anton Hielm,
som sannsynligvis skrev noen stykker, men ikke har fått noen tilskrevet seg. På samme måte
137
Sivertson var egentlig odelsgutt fra Skjåk i Gudbrandsdalen, men studerte i hovedstaden. Jf. Hallgeir Elstad,
«Sylvester Sivertson», i Norsk biografisk leksikon, 2009, hentet 29.8.2014 fra
http://nbl.snl.no/Sylvester_Sivertson.
138
Disse ble omtalt som «patrioter» i Den Constitutionelle 17.12.1836: 2. Roosen og von Hadeln var offiserer, jf.
Munthe 1907: 77, 65-68. Vangensteen var jurist og bonde og satt på Stortinget 1815-1817, jf. Munthe 1907: 68,
77.
139
Hommerstad 2012: 80-86.
140
Pryser 1999: 239-240.
141
Neergaard, se Munthe 1907: 74. Valstad, se Munthe 1907: 74 og Morgenbladet 14.10.1835: 2. Hoel og
Fauchald, se Høverstad 1930: 214-215.
41
er det godt mulig at flere av bøndene skrev i Statsborgeren, men dessverre har pseudonymene
skjult dem for godt.
Soelvold selv sto i en slags mellomposisjon, eller kanskje heller en posisjon utenfor.
Han var fra bondestanden, men som husmannssønn kom han sosialt og økonomisk fra et helt
annet samfunnslag enn stortingsbøndene, som alle eide jord. Han var belest, men langt fra
utdannet på samme måte som menn som Wergeland. I tillegg var han ingen haugianer, noe
som skilte han ytterligere fra bøndene.
De to grupperingene kan knyttes til to hovedretninger i det Jens Arup Seip kalte den
patriotiske liberalismen.142 Som Seip påpekte, ble disse hovedretningene, til tross for sine
ulikheter, etter hvert tidvis stående ganske tett sammen.143 De opposisjonelle fra byene sto for
en radikal liberalisme basert på patriotisk tankegods og med nær tilknytning til 1814 og 1790tallets revolusjonsstemninger. Tilknyttet denne bevegelsen var en mer folkelig radikalisme
preget av antibyråkratiske holdninger. Mange bønder, politisk og ideologisk bevisste eller
ikke, kan sies å ha tilhørt denne siste kategorien. Forbindelsene til Hans Nielsen Hauge var
fremtredende, og rett nok var mange av stortingsbøndene haugianere eller tungt påvirket av
haugianismen. Hauge kjempet ikke bare for forsamlingsfrihet og lekmannskristendom; han
sto også i front for en kamp mot eneveldets privilegier. Bondens frigjøring krevde også at de
fikk rett til å drive næring. Denne kampen fortsatte lenge etter Hauges død i 1824. Men
utsynet til bøndene som tilhørte denne folkelige radikalismen var langt enklere enn hos de
andre opposisjonelle. I følge Oscar Albert Johnsen var for eksempel Ole Gabriel Ueland
«ingen liberalist i europeisk forstand; han var likesom bondepartiet i det hele ganske ubundet
av liberalismens doktriner.»144 En utpreget sparepolitikk var det mest fremtredende ved den
folkelige radikalismen, ved siden av de antibyråkratiske holdningene.145 Sparingen og
antibyråkratismen hang tett sammen.
Statsborgerens hovedmål om å rapportere om kritikkverdige forhold i embetsverket
hørte helt tydelig inn i denne antibyråkratiske folkelige radikalismen. Men dersom man
dykker dypere inn i avisens innhold blir det tydelig at avisen også sto for en mer dannet og
akademisk patriotisk-liberal tankegang. Fellesnevneren for de to ideologiene var en motstand
og antipati mot «aristokratiet», den sosialt, økonomisk og politisk dominerende klassen. Flere,
deriblant og mest prominent Jonas Anton Hielm, prøvde å engasjere bøndene i et større
142
Seip 1974: 90-98.
Seip 1974: 89.
144
Oscar Albert Johnsen, Norges bønder: utsyn over den norske bondestands historie, Oslo 1936: 393.
145
Seip 1974: 155.
143
42
prosjekt enn rene bondesaker, men bøndene våget seg stort sett ikke ut i «den høyere
politikk».146
Motstanden mot embetsmennene ble dermed et slags minste felles multiplum for
bøndene og de liberale opposisjonelle i byene. Årsaken til bøndenes irritasjon mot embetsstanden var todelt. For det første krevde embetsmennene lønn som igjen krevde skatter og
avgifter fra bøndene. «Embedsclassen har bestandig havt den afgjørende Stemme, baade til at
paalegge Skatter, og deraf at lønne sig selv»,147 skrev John Neergaard i Ola-boka. Denne
argumentasjonen var ikke ny og hadde vært sentral blant opposisjonelle bønder siden 1814.
For det andre var bøndene oppgitte over at embetsmenn lokalt ofte var en kompliserende
faktor i livene deres, for eksempel sorenskrivere ved eiendomsoverdragelser og lignende.
Hele motstanden mot embetsmannsdominansen hadde klare røtter til Kristian Lofthus og
Lofthusreisingen i 1786-87.148
De lokale prestene var blant embetsmennene som fikk unngjelde, blant annet fordi de
holdt for svak konfirmasjonsundervisning eller fulgte for dårlig opp usedelighet i lokalsamfunnet.149 Mest kjent av prestene som mottok kritikk var Carl Friedrich Gottwaldt, den
danskfødte sognepresten i Nes i Hallingdal. Etter massiv motstand fra lokalsamfunnet, som
ikke overraskende manifesterte seg i en artikkel i Statsborgeren i 1832150, havnet Gottwaldt i
prosterettsforhør i 1835.151 Ved et av møtene dukket plutselig ikke Gottwaldt opp.
Lokalbefolkningen dro ut for å lete og fant Gottwaldt død like ved prestegården. Han hadde
tatt sitt eget liv.
Sorenskriverne ble også angrepet. De ble primært lønnet direkte gjennom sportler,
altså ved at befolkningen betalte for hver enkelt tjeneste embetsmannen utførte, mens prestene
mottok sin lønn fra tienden, gjennom ofre fra menigheten og fra sportler.152 Spekulasjoner om
at de lokalt lønnede embetsmennene tok ulovlige sportler var derfor et gjennomgangstema og
en potensiell konflikt over alt. Amtmenn og fogder ble på sin side lønnet for så godt som hele
146
Seip 1974: 156.
John Neergaard, En Odelsmands Tanker om Norges nærværende Forfatning tilligemed en Samtale
indeholdende Veiledning for Bønder til en rigtigere Fremgangsmaade ved Udkaarelse af Valgmænd og
Repræsentanter, Christiania 1830: 7.
148
For bondepolitikkens historiske røtter til Lofthusreisingen, se Ståle Dyrvik, «Frå Lofthusreising til
bondepolitikk», i Berit Eide Johnsen og Gustav Sætra (red.), Kristian Lofthus og hans tid, Kristiansand 1998: 91101.
149
Sakene med kritikk av sorenskrivere og prester, samt fogder fra Statsborgeren er for mange til å telle og
eksempler kan finnes i nærmest samtlige utgaver av bladet.
150
Artikkelen var undertegnet «Statsborgerens redaktion», så at Soelvold selv sto bak er sannsynlig, jf.
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 11-12, 12.8.1832: 81-84. Gottwaldt svarte i Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1517, 26.8.1832: 134-135.
151
Munthe 1907: 58-59. Se også John Rønningen, Nesboka: bygdehistorie fra Nes i Hallingdal, bd. 1, Nesbyen
1981.
152
Steen 1962: 57, 307.
147
43
sin embetsførsel fra staten, uten at det gjorde at kritikken mot dem ble noe særlig mindre
dersom det fantes mistanke om mislighold. Bøndene betalte skatt til staten, svært mye i følge
dem selv, og forventet solid embetsførsel.
Enkelte bønder følte med andre ord at de betalte lønnen til folk som plaget dem eller
gjorde en for dårlig jobb. Følgelig var det få ting, om noe, som forarget bøndene mer enn
embetsmenn som sløste med skattekronene. Det var ofte sløsing fogdene og amtmennene ble
kritisert for, ettersom de henholdsvis var de fremste skatteinnkreverne og forvalterne av statlig
kapital lokalt. I tillegg var embetsmennene i praksis svært vanskelige å avsette, og formelle
klager på embetsmenn måtte føres gjennom embetsverket. Det er likevel viktig å presisere at
bøndene derimot ikke var for en avvikling av hele embetsverket. Embetsmenn som etter
bøndenes skjønn gjorde jobben sin, ble langt mer verdsatt, som vi skal se senere. Men det var
en generell tendens til at bøndene på grunn av sparepolitikken og misnøyen med embetsmennene ønsket å overføre en del oppgaver fra embetsmenn til bøndene selv; «det faglige
måtte vike for det folkelige, det administrerte for det selvstyrte»153, som Jens Arup Seip skrev.
For de mer studerte patriotiske liberalistene var motstanden mot embetsstanden en
prinsipiell kamp mot privilegier og en urettferdighet som ble sett på som en etterlevning av
eneveldet. Her lå et radikalt liberalistisk historiesyn som skildret en kamp for frihet der
aristokratiet var antagonisten.154 Den nevnte Pierre Flor var en tidlig proponent for dette synet
i Norge og skrev artikler allerede på 1820-tallet om det nye norske aristokratiet.155 Hovedpoenget var at ettersom adelen hadde blitt avviklet gjennom Grunnloven, og fordi embetsmennene hadde sittet i en gunstig posisjon på Eidsvoll, hadde embetsstanden tatt over rollen
som aristokrati i Norge etter 1814. Etter 1814 hadde embetsstanden blitt dominerende
kulturelt, politisk og økonomisk i Norge. Kampen sto om hvordan arven etter 1814 skulle
forvaltes. For at Grunnlovens liberale ånd skulle ivaretas og hedres, måtte Norge utvikle seg
progressivt i liberal retning. «Aristokratiet» var et hinder for dette. Andreas Lind Brock
oppsummerte dette synspunktet i en av sine «Blandede Anmærkninger»156 fra 1834:
Man er i Modsigelse med sig selv, hvis man jubler over, at Folket er bleven frit, hvis man ikke seer, at
den Indskrænkning av dets Frihed, som før har fundet Sted, har ikke været en Udvidelse i Frihed over
153
Seip 1974: 155.
Seip 1974: 180.
155
Seip 1974: 91.
156
Brock skrev denne serien med 99 artikler i følge både Høverstad 1930: 219 og Munthe 1907: 64. Et vesentlig,
litt oversett poeng er nettopp hvor fremtredende slike tekster som Brocks «Blandede Anmerkninger» var. Det
viser at Lassen, Jæger, Gran og Sars' ensidige fokus på at Statsborgeren var embetsmannsutleverende, og
Folkebladet var dannet, er feil. Brocks tekster var akademiske i stilen og omhandlet en rekke temaer.
154
44
det Naturlige for Enkelte. Disse Enkelte maa derfor nu tabe, hvad Folket i det hele vinder. Disse Enkelte
her er tale om, ere de saakaldte høiere Klasser, Embedsmændene.157
Lignende betraktninger kunne man finne i Flors mange tekster under tittelen «Normand af den
gamle Ærlighed», også de i Statsborgeren i 1834.
Kampen mot mislighold i embetsverket og den tidligere omtalte amalgamasjonsfrykten hang også sammen. Begge var bygget på en tanke om at eneveldet med dets elitisme,
privilegier og ulikhet, var uønsket og noe som tilhørte fortiden, men likevel noe som kunne
komme tilbake. Unionen med Sverige og deler av Stortingets regjeringsvennlighet sørget for
det. Standssamfunnet Grunnloven gjenspeilet og bygde opp under, hadde riktignok gitt
særegne privilegier til embetsstanden, borgerstanden og bondestanden, men ikke i samme
utstrekning som tidligere. Flere av disse privilegiene, særlig innen forskjellige næringer,
skulle også bli opphevet mot slutten av 1830-tallet og på 1840-tallet.
Et annet opposisjonelt blad bør også nevnes i denne sammenhengen. Mellom 1831 og
1833 drev Henrik Wergeland, Pierre Flor og George Frederik von Krogh også opposisjonsbladet Folkebladet. Folkebladet hadde en mer dannet form og manglet den folkelige appellen
embetsmannsutleveringen og den polemiske tonen til Statsborgeren hadde. Statsborgeren
skapte derfor i større grad enn Folkebladet et felles forum for bønder og byfolk. Fundamentet
for samarbeidet var allerede lagt i de romantiske ideene om at bonden og bondekulturen var
kjernen i nasjonen, et syn Henrik Wergeland blant annet var en tydelig, nesten naivistisk,
fortaler for. Og mens de opposisjonelle i byene søkte landsbygdens menn ble nok samtidig
bondeopposisjonen påvirket av den mer akademiske liberalismen byfolkene sto for. Resultatet
var at bøndene på bondestortingene kanskje hadde mer handlingskraft og reformvilje enn
tidligere. Bøndenes liberale vilje må likevel ikke overdrives.
I følge Arne Bergsgård var de viktigste konkrete politiske kampsakene til både
Folkebladet og Statsborgeren, samt Ole Gabriel Ueland og den øvrige bondeopposisjonen «å
bli kvitt den byråkratiske formyndarskapen utover bygdene, å få sjølvstyre i kommunene, å få
friare hender til å røra seg i alt sitt arbeid utan tilsyn og hjelp ifrå embetsmennene.»158
Resultatene av disse kampsakene kom i 1837 med formannskapsloven, i 1842 med
opphevelsen av konventikkelplakaten og en lov om folkevalgte forlikskommisærer, og i 1845
med en lov som ga bøndene lov til å gjøre delings- og skyldsetningsforretninger uten
sorenskriver.159
157
Statsborgeren, Ellevte hefte, nr. 20-21, 9.2.1834: 164.
Bergsgård 1932: 58.
159
Johnsen 1936: 392.
158
45
Statsborgeren, den samlede bondeopposisjonens blad?
Statsborgeren ble en avis for og av opposisjonelle fra flere samfunnslag. Men kan man si at
Statsborgeren var bondeopposisjonens blad? Og hvor samlet var denne opposisjonen? Som
delen over viste var den opposisjonelle bevegelsen svært fragmentert, både i politiske
meninger og sosial sammensetning. Jonas Anton Hielm, og helt sikkert flere med ham, ønsket
å videreutvikle samarbeidet med bøndene til å gjelde nasjonale, utenrikspolitiske og
konstitusjonelle saker.160 Bøndene var derimot først og fremst interesserte i å drive sin
antibyråkratisme og sparepolitikk. Stortingsbonden Ole Haagenstad mente for eksempel at
partilinjene på Stortinget gikk mellom de som ville tømme statskassen så mye som mulig og
de som ville spare.161
At bøndene i økende grad inkluderte seg selv i rikspolitikken kan ses på som en
forsiktig demokratiseringsprosess med store begrensinger.162 Bøndenes økte synlighet på
Stortinget var samtidig langt fra noen utpreget liberaliserende faktor i seg selv. I stor grad var
det egentlig snakk om ren ad hoc interessepolitikk. Ole Gabriel Ueland er et interessant
eksempel i denne sammenhengen, mannen som raskt ble en av de ledende mennene blant
bøndene på Stortinget fra og med 1833. Ueland var som nevnt tidligere langt fra noen
rendyrket liberalist. Han var for full næringsfrihet i Norge, men fastholdt merkantilistiske
prinsipper som høye tollmurer på jordbruksvarer.163 Videre var han også sterkt religiøst
bundet som haugianer, og selv om han ønsket å oppheve konventikkelplakaten164 var han
motstander av full religiøs frihet. Han motarbeidet også Wergelands kamp mot jødeparagrafen
i Grunnloven. Bøndene hadde sine få kampsaker, og når de var vunnet, ble engasjementet
fort uttømt. På mange måter døde 1830-tallets bondeopposisjon i 1837 da formannskapslovene ble innført. Andre saker enn «bondesakene» brydde bøndene seg som nevnt lite om.
Blant annet ble et forslag om revidering av portomoderasjonsutdelingen som ville sikret bedre
vilkår for trykkefriheten, stemt ned.165 Dette forslaget kjempet Peder Soelvold og noen andre
hardt for, men fikk ikke gehør fra Stortingets flertall. At forslaget ble nedstemt, tyder kanskje
også på at en del av bondestortingsmennene langt fra så på Statsborgeren som deres blad.
160
Pryser 1999: 239-240; Seip 1974: 156.
RA/S-6117/I/Id/L0031/111. Brev fra Ole Haagenstad til Jon Harildstad, 21.12.1836. Avskrift ved Arne
Bergsgård.
162
Marthe Hommerstad drøfter dette i Hommerstad 2012: 280-281.
163
Johnsen 1936: 293.
164
En forordning fra 1741 som forbød legpredikanter å holde private religiøse sammenkomster, såkalte
konventikler, uten tillatelse fra sognepresten.
165
St.forh. 1833, del 6: 299.
161
46
Men i samtiden ble den opposisjonelle bevegelsen sett på som såpass truende og
samlet at ordet «parti» ble brukt om dem. Å pålegge dagens semantiske forståelse av ordet
parti på bondeopposisjonen på 1830-tallet vil naturligvis være en anakronisme. For det første
var parti, særlig for de rådende kreftene, et negativt ladet ord. Som vi skal se flere ganger
senere, var uavhengighet et av de fremste idealene i politikken. På grunn av dette
uavhengighetsidealet var terskelen langt lavere for at en bevegelse skulle bli kalt parti. Faste
rammer i form av organisasjon og felles program var ikke nødvendig for å falle inn under
partikategorien. Nasjonal valgkamp som lignet mer på det vi forbinder med ordet, var også et
ikke-eksisterende fenomen før 1830-tallet. Det hadde fantes lokale aksjoner og agitasjon før
valg tidligere, men den nye, mer helhetlige valgkampagitasjonen på 1830-tallet var noe nytt.
Forfatteren av en av agitasjonstekstene var eksempelvis helt klar over at den frontinndelingen
i politikken han tok til orde for var uønsket av mange.
Indsenderen ved vel, at Navnet Partie er forhadt og, at Alle ville høre til det Partie, der taler Sandhedens
og Patriotismens Sprog. Men det er en kjendsgjerning, at Nogle ønske Kongen, Andre Folket større
Rettigheder, og denne Forskjellighed er det Indsender ved Benævnelsen Partie betegner.166
Partiene han mente at fantes var «Oppositionen» eller «det liberale konstitutionelle Parti»
eller bare «det liberale Parti» og de regjerings- og kongevennlige.
En artikkel i den regjeringsvennlige avisen Den Constitutionelle fra 1836 er i denne
sammenhengen også interessant å trekke frem.167 I artikkelen ble det hevdet at en del aviser,
deriblant Statsborgeren og Folkebladet hadde vært helt sentrale i dannelsen av den sterke
bondeopposisjonen som lignet mer og mer på et parti. Men særlig Statsborgeren, «der selv
har givet Partiet Navn af ‘Bondepartiet’ og erklæret denne Benævnelse synonym med ‘det
liberale Parti’»168, var viktig, mente artikkelforfatteren «X». Denne artikkelen var mer
sverting av Soelvold enn hylling, men like fullt en anerkjennelse av Statsborgerens sterke
posisjon i «bondepartiet».
Agitasjon i 1832
Peder Soelvold hadde store planer for året 1832. I løpet av 1831 hadde han og hans
meningsfeller gjennom Statsborgeren fått belyst flere kritikkverdige forhold. Men de ønsket
mer påvirknings- og gjennomslagskraft. Det var en stor tro i Statsborgeren på offentlighetens
166
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 196.
Den Constitutionelle, 17.12.1836: 1-3.
168
Den Constitutionelle, 17.12.1836: 3.
167
47
potensial for påvirkning av opinionen. Stortingsvalget i 1832 åpnet opp for at Statsborgeren
skulle kunne hevde sin posisjon som en seriøs samfunnsaktør med bred innflytelse.
Husmannssønnen Soelvold, som paradoksalt nok ikke hadde stemmerett ved valget,
sto i fronten for agitasjonen sammen med storbonden John Neergaard. I realiteten var nok
ikke samarbeidet mellom Neergaard og Soelvold så veldig tett, men Soelvold var svært
inspirert av Neergaards tanker og var langt på vei enig med Neergaards politiske plattform og
ideer om hvordan agitasjon kunne gjennomføres. Neergaards syn ble oppsummert i hans korte
skrift En Odelsmands Tanker om Norges nærværende Forfatning tilligemed en Samtale
indeholdende Veiledning for Bønder til en rigtigere Fremgangsmaade ved Udkaarelse af
Valgmænd og Repræsentanter, eller Ola-boka, som den på folkemunne ble kalt, etter navnet
på bonden i teksten.
Agitasjonen ble ført gjennom tre kanaler: i Statsborgeren, i form av korte, poengterte
skrifter som Ola-boka og gjennom direkte samtaler med bøndene på Østlandet, NordVestlandet og muligens Trøndelag. Sannsynligvis ble tekstene enten solgt eller delt ut på disse
besøkene hos bøndene. I denne forbindelse er det to sentrale tekster å trekke frem. Nogle Ord
om Storthingsvalg, for Lægmanden var en agitasjonstekst som ble trykket og gitt ut som et
særtrykk anonymt i 1832. Senere kom det frem at det var Soelvold selv som hadde skrevet
denne. Den andre teksten var en lang artikkel som ble gitt ut over tre nummer i Statsborgeren
juli samme året. Artikkelserien, som det også er sannsynlig at Soelvold skrev eller i det minste
var medforfatter av, hadde tittelen «Bemærkninger over det sjette ordentlige Storthing og dets
Personale Af et Øien- og Øre-Vidne (efter at have konfereret med 2de Andre).»169 Disse
tekstene, inkludert Ola-boka, sammen med den utstrakte direkte agitasjonen gjennom reiser
fra gård til gård utført av Soelvold og Neergaard selv, må regnes som de sterkeste årsakene til
valgresultatet, det som senere ble betegnet som bondestortinget i 1833.
Formålet med agitasjonen var selvfølgelig å påvirke hvem som ble valgt inn på
Stortinget. Det var et stort potensial for påvirkning blant de stemmeberettigede som ikke
benyttet seg av sin stemme. I 1829 hadde valgdeltagelsen vært på 45 prosent av de i overkant
60 000 stemmeberettigede.170 Men en slik påvirkningskampanje hadde aldri vært gjennomført
systematisk tidligere, og det var et ambisiøst mål for en privatlærer uten stemmerett som
Soelvold. En videre kompliserende faktor var den nye valgloven fra 1828 som i sin paragraf
43 gjorde det ulovlig å utøve visse former for innflytelse over valgene, mer konkret gjennom
169
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 185-201; Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832:
217-232; Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1-3, 15.7.1832: 1-15.
170
Espen Søbye, «Stemmerettens historie i Norge», i Store norske leksikon, 2013, hentet 14.5.2014 fra
http://snl.no/Stemmerettens_historie_i_Norge.
48
å utdele stemmesedler eller lister.171 Men samtidig forbød den samme paragrafen at
embetsmennene misbrukte sin stilling ved å blande seg inn i valgene eller utøve innflytelse på
disse, og loven forbød ikke konkret å komme med opplysninger om de ulike kandidatene. Det
kan ha gjort den ambulerende agitasjonsvirksomheten til Neergaard og Soelvold noe enklere å
få utøvd. Valgloven av 1828 ble av Jens Arup Seip kalt «embetsmannsstatens valglov»172,
men som han også påpekte, fikk opposisjonen sitt gjennom det konkrete forbudet mot
embetsmenns forsøk på innflytelse på valgene. John Neergaard og Soelvold var motstandere
av særlig første del av denne paragrafen, men om denne motstanden var særlig utbredt er vel
tvilsomt. Uavhengighet var den store dyden i utøvelsen av valg på denne tiden.
Nogle Ord om Storthingsvalg, for Lægmanden var helt tydelig inspirert av Neergaards
tekst, men der Ola-boka først og fremst tok for seg bondens standsinteresser og argumenterte
med det som utgangspunkt, hadde Soelvolds tekst et større og mer helhetlig ideologisk
utgangspunkt i liberalistisk ånd. Likevel trakk de frem mange av de samme momentene og
konkluderte rimelig likt.
Embetsstanden spilte en sentral rolle i Soelvolds argumentasjon rundt hvordan han
ville statsapparatet skulle utformes. For hvorfor var det så viktig å få inn velegnede bønder på
tinget? Argumentene bygget på både klassisk og nyere, mer radikalt liberalistisk tankegods,
med tydelige røtter til blant andre henholdsvis John Locke og Thomas Paine. Iblandet dette
var en mer folkelig orientert særnorsk argumentasjon som tok sikte på å sikre bondens
rettigheter og standsinteresser.
Statens oppgave var gjennom lovverket å sikre borgernes rettigheter og friheter.173 Det
viktigste, grunnleggende lovgivende arbeidet var allerede gjort gjennom Grunnloven.
Arbeidet fra eidsvollsmennene hadde ikke gjort den norske forfatningen perfekt, men antallet
nye lover fra Stortinget burde holdes lavt.174 Dette var for ikke å overkomplisere lovverket og
ikke minst for unngå å bruke for mye penger på å utvikle lovene gjennom å holde Stortinget
samlet over lang tid.
Stortingets primærfunksjon etter Soelvolds syn var dermed ikke å utøve den lovgivende makt, men snarere å være kontrollinstans overfor regjeringen, som ble sett på som
hovedsakelig ivaretagende av svenske og kongelige interesser og dermed sto for en
171
Valgloven av 24. juni 1828s § 43 lyder slik: «Dersom Nogen, ved at stemme paa sig selv, ved at uddele eller
lade uddele Stemmesedler eller Lister, eller ved Misbrug af Embedsstilling, søger at forskaffe sig Indflytelse paa
eller at indblande sig i Valgene, bør han bøde 50 til 500 Spd., til Deling efter foranstaaende § 42, eller, om han er
Embedsmand, endog efter Omstændighederne have sit Embede forbrudt. Angjældende kan derhos ikke for den
Gang udkaares til Valgmand eller Repræsentant.»
172
Seip 1974: 118.
173
Peder Pedersen Soelvold, Nogle Ord om Storthingsvalg, for Lægmanden, Christiania 1832: 6-7.
174
Soelvold 1832: 25-26.
49
aristokratisk og privilegiefremmende politikk.175 Embetsmenn som fikk lønn av staten ble
regnet som potensielt dårlig skikket til denne kontrollfunksjonen fordi de på grunn av sitt
lønningsforhold ikke var like opptatt som bøndene av å holde de statlige kostnadene, og
dermed skattene, nede.176 For skattetrykket var hovedårsaken til at mange av bøndene
engasjerte seg i politikken. Det ble oppfattet som alt for høyt og, som Soelvold argumenterte
for, var nok mange bønder av den oppfatning at skattene og avgiftene de hadde betalt etter
1814 først og fremst hadde gått til økte lønninger til embetsmenn og en utbygging av statlige
anlegg som ble sett på som overdådig og for dyrt.177 Ved flere anledninger ble embetsmenn
og embetsmannsstyret omtalt som «aristokratiet». Embetsmennene tok over den plassen
adelen hadde hatt i den radikale liberalistiske argumentasjonen på kontinentet.
Dette var en tid da staten ikke fylte en velferdsfunksjon slik den gjør i dag. Utbyttet
bøndene fikk av pengene de betalte til staten ble derfor opplevd som lite eller ingenting. Flere
av bøndene som ble valgt inn på Stortinget, var eiere av storbruk med vesentlige inntekter.
Men mange andre slet med økonomien. Når embetsmennene i flere lokalsamfunn i tillegg ble
sett på som en kompliserende faktor i livet til bøndene, ble skattekravene oppfattet som helt
uaktuelle. Soelvold selv oppsummerte sine tanker om hvem som burde velges til Stortinget og
hvorfor på følgende måte:
vælg blot retskafne, uafhængige, Frihed og Fædreland elskende Mænd til Storthinget, da skulle Lovene
blive simple og efter Folkets Tarv, Skattene blive saa smaa, som Statsforvaltningen nogenlunde taaler
det, og Regjeringens Medlemmer bleve dragne til Ansvar når de ei have opfyldt deres Pligter.178
Videre utdypet han hva slags menn som havnet i denne kategorien. Soelvold anbefalte ikke
utelukkende bønder, ettersom det var en frykt for bøndenes manglende kunnskaper og evne til
å gjøre nytte for seg på Stortinget. Denne frykten kom også tydelig frem av karakteren «Ola» i
Ola-boka, som var en karikatur på en provinsiell og uutdannet, men godlynt bonde.
Embetsmennene ble derfor ikke anbefalt ekskludert som stand. Faktisk var det få som ble
hyllet så mye som opposisjonelle, liberale menn fra embetsstanden, og behovet for
embetsmennenes kunnskap ble erkjent.
175
Soelvold 1832: 25-26.
Eller sagt med John Neergaards ord: «Embedsmændene staae jo i et Forhold til Staten, omtrent som Tjener til
Huusbond, og at vælge flere Embedsmænd til Storthinget end Bønder og Borgere, er paa en Maade det samme,
som at lade Fleertallet af Tjenestekarle i et Sogn træde sammen og ved Stemmefleerhed afgjøre, hvor sto Løn
deres Huusbonder skulle betale dem.» Se Neergaard 1830: 18.
177
Soelvold 1832: 21-22.
178
Soelvold 1832: 26.
176
50
Agitasjon i Statsborgeren
Som et videre ledd i valgkampen trykket Statsborgeren artikkelserien «Bemærkninger over
det sjette ordentlige Storthing og dets Personale Af et Øien- og Øre-Vidne (efter at have
konfereret med 2de Andre).» 179 Artikkelen tok for seg hver enkelt stortingsrepresentant, både
bønder og embetsmenn, og felte dom over hvordan de hadde opptrådt på det forrige Stortinget
i 1830. Ideen til oversikten kom nok også fra Ola-boka. På slutten av Neergaards skrift ble det
i listeform fremstilt hvordan stortingsrepresentantene stemte i spørsmålet om økt lønn til
stattholderen og statsministeren, et forslag som selvfølgelig var upopulært blant bøndene.180
Artikkelen i Statsborgeren var likevel langt mer omfattende og helhetlig enn Ola-bokas
oversikt. Representantene ble fremstilt i tur og orden etter hvilket amt de tilhørte.
Hvorvidt Soelvold selv skrev artikkelserien, er ikke sikkert. Men at han hadde hatt noe
med den å gjøre er nesten utvilsomt. De to andre artikkelforfatteren hadde konferert med kan
for øvrig være mange. John Neergaard, Nicolai og Henrik Wergeland, George Frederik von
Krogh, Pierre Flor og Jonas Anton Hielm, foruten Soelvold selv dersom han ikke var
hovedforfatter, fremstår som de mest sannsynlige. Sylvester Sivertson var nok ikke involvert
ettersom han først flyttet til Christiania i 1832 og dermed ikke befant seg i byen under
Stortinget i 1830.
I «Bemærkninger…» kom ikke forfatteren med direkte oppfordringer til å avstå fra å
stemme på enkeltkandidater. I omtalene av representantene ble det redegjort for hvordan de
hadde stemt i sentrale bondespørsmål og i saker som var viktige for den liberal-patriotiske
leserkretsen. Særlig ble det vektlagt hvordan representantene hadde forholdt seg til de foreslåtte grunnlovsendringene ved forrige Storting. Økningen av stattholdergasjen og skattenes
nedsettelse var andre sentrale saker. Generelt ble det tegnet opp et bilde av Stortinget som delt
i to mellom de opposisjonelle patriotene og de regjeringsvennlige. Det ble også sett på om det
heftet noen negative saker på representantene, mens det i innledningen ble gjort klart at
formålet med artiklene kun skulle være å opplyse velgerne om hva slags menn de stemmeberettigede bøndene og patriotene kunne stemme på. Likevel ble det i mange tilfeller foreslått
kandidater som artikkelforfatteren mente var bedre egnet som representanter. Dette gjorde han
for eksempel i Bergen, der tre kandidater, en rektor og to prester, ble foreslått som mer
verdige enn byfogd Andreas Olsen.181 Det samme ble gjort i Nordre Bergenhus. Der foreslo
179
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 185-201; Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832:
217-232; Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1-3, 15.7.1832: 1-15.
180
Neergaard 1830: 30-31.
181
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 198. Olsen ble gjenvalgt, men som representant for Larvik
og Sandefjord. Kun rektor Holmboe av de som ble foreslått i Statsborgeren, ble valgt, jf. Tallak Lindstøl, «1814-
51
forfatteren to andre, en prest og en gårdbruker, fremfor prest og eidsvollsmann Nicolai
Nielsen.182 Lignende forslag ble fremmet i de fleste av valgdistriktene.
Mot slutten av artikkelen listet forfatteren også opp generelle betraktninger rundt hvem
som var skikket til et stortingsverv.183 Denne delen ligner mye på deler av Nogle Ord om
Storthingsvalg, for Lægmanden. Forfatteren var opptatt av at representantene skulle ha sikker
nok inntekt eller formue til ikke å være fristet av bestikkelser eller frykte for sin karriere
dersom de opptrådte opposisjonelt. De skulle heller ikke stå i noen form for avhengighetsforhold til kongen eller regjeringen. Visse typer embetsmenn og offiserer ble det derfor på
generelt grunnlag advart mot. Representantene måtte i tillegg ha et minimum av kunnskap om
økonomi, jus og forvaltingen. Idealsammensetningen av Stortinget for artikkelforfatteren var
en tredjedel hver til embetsmenn, odelsmenn og kjøpmenn, håndverkere og andre borgere.
Til tross for tydelige standpunkt i visse saker og et tidvis krast språk er
helhetsinntrykket at artikkelforfatteren var saklig. I følge forfatteren selv ønsket han i første
rekke å forsøke å opplyse om representantenes politiske ståsted i viktige saker for
opposisjonen. Med tanke på hvor negativt teksten ble mottatt i mange kretser, forstår man
hvorfor artikkelforfatteren var relativt tilbakeholden. En enda tydeligere aktiv og agiterende
tilnærming ville blitt sett på som for drøyt. Igjen spilte det overnevnte uavhengighetsidealet
inn. For veldig mange var målet at både representantene og velgerne skulle være uavhengige
og avgi sine stemmer helt uten påvirkning fra andre, noe teksten også tok opp selv.184
Argumentene for publisering av en slik liste var derimot som sagt i folkeopplysningens
ånd.185 Folket, og særlig bøndene, manglet kunnskapene, samt midlene og evnene til å samle
informasjon som var nødvendig for å gjøre et kvalifisert valg. Å nekte bøndene tilgang på
enkel informasjon om kandidatene og om valgsystemet, skapte dermed ikke bare et stort
demokratisk problem, men også et problem fordi det risikerte at helt uegnede menn ble valgt.
Til tross for den opplysningsorienterte argumentasjonen er det likevel åpenbart at påvirkning
av valgresultatet var hovedmålet.
1885», del 1 av «De enkelte storting og statsraader», bd. 2 av Stortinget og statsraadet 1814-1914, Kristiania
1914c: 154.
182
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 199. Nielsen ble ikke gjenvalgt, men forslagene til
Statsborgeren ble bare delvis fulgt. Kun én av de foreslåtte ble valgt (gårdbrukeren og stortingsveteranen Ole
Torjersen Svanøe), og han ble kun valgt til suppleant, jf. Lindstøl 1914c: 154. Nordre Bergenshus var og er (nå
som Sogn og Fjordane) et spesielt valgdistrikt. Lokale hensyn, altså om representantene er fra Nordfjord,
Sunnfjord eller Sogn, spiller ofte en stor rolle. Statsborgerens anbefalinger kan meget vel ha blitt oversett i sin
helhet. Nordre Bergenshus var heller ikke et område Statsborgeren var noe spesielt utbredt i.
183
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1-3, 15.6.1832: 10-12.
184
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 185-186.
185
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 185-188.
52
Artikkelforfatteren argumenterte også for at han, til tross for at det kunne være
ubehagelig å få sitt navn offentlig omtalt, hadde all rett på sin side til å offentliggjøre en slik
liste.
Man har saaledes ikke blot Lov til at paapege Mangler i den bestaaende Statsmaskines Indretning,
hvilke som oftest kun ved Tidens Længde under politiske Omvæltninger kunne hæves, men ogsaa
Mangler i dens Hjul med Hensyn til deres nærværende Funktioner.
Uden Alllegorie, man har Lov til at yttre sitt Misfornøielse, imod de Embedsmænd, som
forsømme at iagttage de offentlige eller private Interesser, der ere dem anbetroede.186
Forfatteren mente altså at han og pressen hadde både en juridisk rett og en moralsk plikt til å
opplyse folket om hva som foregikk på Stortinget. Men tilsynelatende gjorde han det ikke
med lett hjerte, mest av alt fordi han visste hvordan det kom til å bli mottatt. Likevel var han
overbevist om at hans opptegnelser av politikernes standpunkter ikke var en handling som
stridet mot hans egen samvittighet og ære. Til tross for at pressefriheten i Norge var ung,
hadde han klokkertro på at hans meningsmotstandere også skulle bli overbevist om at
«Præssen er en Hovmester, hvis ubehagelige Vrantenheds og strenge Moraliseren man for
hans gode Indsigters og gavnlige Hensigts Skyld er nødt til at taale»187.
Ikke overraskende ga «Bemærkninger…» mest positiv omtale til bonderepresentanter
og mindre fordelaktige beskrivelser av embetsmenn. Men det fantes selvfølgelig unntak. For
eksempel ble gårdbrukeren Ole Olsen Espe fra Søndre Bergenshus omtalt negativt.188 Det
samme ble Svend Ingebretsen Mossige fra Stavanger amt som forfatteren mente «hørte ikke
til de Bedste af sine Kolleger».189
Offiserer ble generelt bedømt negativt. Artikkelforfatteren mente for eksempel at
kaptein Christian Blichfeldt fra Akershus amt «kan, som Militær, ei bedømmes efter den
samme Maalestok som en Civil, formedelst den Afhængighed Krigeren staaer i til
Magten.»190 Avslutningsvis i artikkelen ble det fremlagt et lengre resonnement om hvorfor
offiserer ikke burde velges utenom ved spesielle tilfeller.191 Ikke bare var de avhengige av
kongen på flere måter. Ofte var de også enige med kongens posisjon.
Ikke alle embetsmenn fikk strykkarakter. Presten Peter Hersleb Harboe Castberg ble
omtalt positivt, og i den forbindelse skrev forfatteren at
186
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 187.
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1-3, 15.7.1832: 14.
188
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 200. Espe ble ikke gjenvalgt i 1832, jf. Lindstøl 1914c: 154.
189
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832: 232. Mossige ble likevel gjenvalgt som suppleant i 1832, jf.
Lindstøl 1914c: 161.
190
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 195. Blichfeldt ble ikke gjenvalgt i 1832, jf. Tallak Lindstøl,
«A-K», del 1 av «Biografier», bd. 1 av Stortinget og statsraadet 1814-1914, Kristiania 1914a: 103.
191
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1-3, 15.6.1832: 5-9.
187
53
Præster og Sorenskrivere, ere, efter Indsenderens Formening, de Embedsmænd, som helst burde vælges
til Storthinget, fordi det er sjeldent, at de kunne avancere synderlig mer, naar de engang have faaet en
nogenlunde god Ansættelse, og ville saaledes ikke led forfaldet til Lykkejægerie, - skjønt der vel gives
Exempler paa det Modsatte.192
Det opposisjonen fryktetm var at embetsmennene skulle forledes av makten og pengene en
potensiell forfremmelse ville gi, og at stemmegivningen deres skulle bli påvirket av enten
frykten for å brenne broer eller lovnader om forfremmelse. En annen prest, Arnoldus Schytte
fra Nordland, ble hyllet for «den meest konstitutionelle Fasthed og den for Norges Vel
utrætteligste Virkelyst.»193 Men ingen embetsmenn ble hyllet som høyesterettssadvokat Jonas
Anton Hielm fra Smålenene.194
Teksten kunne tidvis være bitende sarkastisk. Om den tidligere nevnte Nicolai
Nielsen, skrev artikkelforfatteren: «Men det, som fortjener mer Lovpriisning er, at Provst
Nielsen viiste en uskatteerlig Kjærlighed og Føielighed mod vor elskede Konge.»195 Det var
generelt de som hadde arbeidet hardest for regjeringens forslag og argumentert tydeligst
regjeringsvennlig som fikk gjennomgå mest. Om sorenskriver Carl Valentin Falsen fra
Buskerud amt skrev forfatteren: «Denne Mand talte med saadan levende Interesse for
Kongens Forslag og Rettigheder, at han stundom næsten syntes grædefærdig.»196 Ikke
overraskende fikk derfor grev Wedel Jarlsberg mest utfyllende omtale av alle, sett bort fra
Andreas Olsen.197 Greven var kjent som regjeringsvennlig helt fra 1814. Det hjalp heller ikke
at han var adelig og elitistisk.
Artikkelen ble svært negativt mottatt i mange kretser, noe artikkelforfatteren allerede
hadde forutsett. Han brukte hele starten av artikkelen til å liste opp alle argumentene mot
publisering av oversikten.
Hvilken Formastelse! Hvilken Arrogance, at fordriste sig til at holde Mønsiring over et Konseil, der kan
antages at være Nationens Kjerne, - hvis Valg til Repræsentanter allerede synes at være en sikker nok
Borgen baade for deres betydelige Talenter og deres Villie til rigtig at bruge dem! Hvilket Misbrug af
den liberale Præsse, at indlade sig paa en Recension over den lovgivende Forsamlings Personer,
Karakterer og Duelighed! Sandeligt, et saadant Skridt karaktiserer den exalterede Partieaand, der
uskaansomt bedømmer Anderledestænkende, og blottet for Erfaring og Klogskab vil realisere endog det
Umuelige! Nei mine Herrer! denne Recension er af et af disse konstitutionelle Brushoveder, der paa
Grund af nogle overfladiske Kundskaber, han har samlet, troer sig at have fundet de Vises Steen og
saaledes ogsaa at være berettiget til at kalde Alle, der ei ere af samme Mening som ham, Daarer, eller
Kanailler. Nei, slige Produkter behøver man ei at tage sig ad notam; de kunde vinde Bifald hos den
uvidende Pøbel, men siden ville de synke ned i den Glemsel, som de fortjene. Og hvor demagogisk er
det ikke, paa denne Maade at ville indvirke paa Valgene! hvor delikat er det ikke, at udmærke visse
192
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832: 219. Castberg ble gjenvalgt i 1832, jf. Lindstøl 1914c: 155.
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832: 229.
194
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832: 231.
195
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 199.
196
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832: 218. Falsen ble likevel gjenvalgt i 1832, jf. Lindstøl 1914c:
155.
197
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 223-225.
193
54
Personer, der ikke staae i noget offentligt Forhold, og hvor odiøst at udmærke Andre paa en modsat
Maade! Nei mine Herrer! dette er et odiøst Produkt, som ingen honet Mand burde Læse!198
Denne innledningen gir ettertiden et illustrerende innblikk i sinnsstemningen Statsborgerens
skribenter følte de arbeidet mot. Men som forsøk på å avvæpne motstanderne fungerte den
ikke veldig effektivt. Ludvig Mariboe, som selv fikk skryt og hederlig omtale for sin
opptreden på sist Storting,199 gikk i sin avis Patrouillien kraftig ut mot artikkelen. Mariboes
«Fornødne Berigtigelser og Betragtninger» ser dessverre ut til å være tapt, men Soelvolds
tilsvar i Statsborgeren under pseudonymet «Hagbarth» gir et innblikk i hva kritikken gikk ut
på.200 Soelvold skrev at han egentlig ikke ønsket å kommentere «den Hadets, den
Forbittrelsens giftige Aand» som han mente spilte hovedrollen i Mariboes oppsats, før han
gikk over på nettopp å kommentere innholdet i Mariboes artikkel. Hovedlinjen i Mariboes
kritikk ser ut til å ha vært hensynet til de omtalte personene og den mangelen på respekt
artikkelen viste. Men det var tilsynelatende ikke representantene som fikk hardest medgang
som Mariboe fryktet for. Mariboe hadde tydeligvis reagert mest på omtalene kammerråd
Laurentius Borchsenius og gårdbruker Lars Tønsager, begge representanter fra Akershus amt,
hadde fått. Både Tønsager og Borchsenius, som attpåtil var embetsmann, hadde blitt omtalt i
positive ordelag i Statsborgeren. Muligens oppfattet Mariboe det som så negativt for en
manns rykte å bli assosiert med en avis som publiserte en slik dømmende og uanstendig liste.
Kanskje var det nettopp fordi han selv ble omtalt positivt at han gikk ut mot artikkelen.
I en artikkel i Morgenbladet fra omtrent samme tid understreker dette poenget. Den
anonyme skribenten skrev der at «Enhver af de Domfældte vil vist ansee det for en Ære at
være fordømt af en saadan Dommer.»201 Det artikkelforfatteren i Morgenbladet reagerte mest
på var «den uforskammede Dumdristighed, at en saadan Person vil optræde som Nationens
Formynder».202 Artikkelforfatteren fryktet at Soelvolds redaksjonelle linje ville vinne han
innflytelse over valgene, og at Stortingets benker skulle kunne bli besatt etter redaktørens
ønske. Igjen var det altså uavhengighetsargumentet som ble brukt mot Soelvold og
Statsborgeren. Men bakom dette idealet lå også en frykt hos makthaverne og den
dominerende klasse for å miste innflytelse og makt til en annen, ukontrollerbar del av folket.
Innsenderen i Morgenbladet fryktet at et Storting besatt av opposisjonelle ville føre til enten
198
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 185-186.
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 24-27, 1.7.1832: 193.
200
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 18-20, 2.9.1832: 137-143.
201
Morgenbladet, 11.8.1832: 2.
202
Morgenbladet, 11.8.1832: 2.
199
55
at ingenting ble gjort fordi Stortinget kom til å motsette seg alt regjeringen foreslo og motsatt,
eller at regjeringen ville innta tinget og overta kontrollen over det.203
Sett bort fra Statsborgeren, som ble sendt med posten, foregikk distribusjonen av
tekstene til både Neergaard og Soelvold primært gjennom omreisende virksomhet.
Reiserutene og hvem som ble besøkt er uvisst ettersom det ikke finnes brevmateriale etter
Soelvold fra 1832, men senere brev viser tydelig hans ruter gjennom store deler av Østlandsområdet, og særlig på Romerike og i Christians amt, det nåværende Oppland. I noen utgaver
av Statsborgeren kommer det likevel frem noen hint om Soelvolds reiser i 1832.204 I april ser
han ut til å ha vært i Østfold, mens han i mai kunne meddele i Statsborgeren at «Reiser og
Forretninger gjorde det i afvigte Vinter umuligt for mig, selv at besørge Bladets Indpakning
og Omsendelse».205 Ut over høsten begynte det å komme inn valgrapporter fra Romsdals amt,
Trondhjemsamtene og øvre Gudbrandsdal,206 samt en valgrapport fra Hedmark207. At noen av
disse var skrevet av Soelvold selv er ikke umulig. Dette gir likevel ikke noe i nærheten av et
godt bilde av Soelvolds reiser; mye tyder på at de var svært hyppige og tidvis langvarige.
Den omreisende agitasjonen foregikk mest sannsynlig skjult for å unngå sanksjoner.
Forsamlingsfriheten var ennå ikke sikret. Det er i alle fall sikkert at John Neergaards reiser
foregikk under skalkeskjul av å være handelsreiser.208 Ola-boka ble også utgitt anonymt, i
likhet med Soelvolds tekst Nogle Ord om Storthingsvalg, for Lægmanden. Hvordan og
hvorvidt Soelvold skjulte reisene sine vites ikke, men man kan anta at han gjorde noe
lignende som Neergaard.
Demokraten Soelvold
Som vi har sett ønsket Peder Soelvold en økt innflytelse til folket gjennom sterkere
valgdeltagelse og mer bevisste valg hos bøndene. Soelvold har av blant andre Arne Johan
Gjermundsen i Holla historielag blitt kalt «demokrat».209 Men hva var Soelvolds
demokratiske ståsted?
For å finne svar på det, må vi tilbake til Nogle Ord om Storthingsvalg, for
Lægmanden. I den teksten drøftet han også valgsystemet og antallet stemmeberettigede som
Grunnloven la opp til. Soelvold var grunnlovskonservativ, i likhet med mange nasjonalister på
203
Morgenbladet, 11.8.1832: 3.
Funnet av Wilhelm Munthe, jf. Munthe 1907: 41.
205
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 12-13, 27.5.1832: 102.
206
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 28-30, 23.9.1832: 225.
207
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 28-30, 23.9.1832: 227.
208
Hommerstad 2012: 281.
209
Jf. tittelen på hans bok Peder Pedersen Soelvold 1799-1847: folkelærer og demokrat.
204
56
sin tid. Han var opptatt av rammebetingelsene Grunnloven satt og hvilke muligheter han
hadde for påvirkning innenfor disse. «For at det hele Folk skal kunne siges at være
repræsenteret, er det nødvendigt, at saa mange af Folket, som dertil kunne antages at have den
fornødne Skjønsomhed og Ubestikkelighed, deeltage i Valget af de Personer, som skulle
repræsentere Folket»210, skrev Soelvold. Folkesuverenitetsprinsippet sto sterkt, men visse
forutsetninger måtte være på plass for at stemmeretten skulle være forsvarlig. Disse
forutsetningene hadde blitt slått fast i Grunnloven. Kravet om alder sikret «den fornødne
Fasthed i Sindelaget»211, mens kravene om kjøpstadsborgerskap eller eiendom av matrikulert,
skattbar jord sikret at de stemmeberettigede satt på en såpass formue «at ikke en lumpen Daler
skal have nogen Indflydelse paa deres Vilje ved Valget»212.
Paradoksalt nok støttet altså Soelvold et system som aldri ville gitt han stemmerett
selv. Soelvold gikk derimot ut mot valgmannsvalgsystemet, hvilket han så på som et hinder
for folket ved at det skapte usikkerhet rundt hvem som kom til å bli representanter.213 For den
siste forutsetningen for gode valg han var opptatt av, var ikke hjemlet i Grunnloven. Soelvold
mente også at de stemmeberettigede skulle kjenne til representantenes politiske ståsted214, et
vesentlig problem i en tid der mange oppfattet spredning av informasjon om representantene
som i konflikt med idealet om uavhengighet.
Soelvold var altså for folkestyre, men samtidig en tydelig forkjemper for et system der
færre enn ti prosent var stemmeberettigede. Ordet demokrat i denne sammenhengen er i det
hele tatt misvisende på grunn av vår forståelse av ordet. En mann som Marcus Thrane kan
man kalle en demokrat, og en radikal sådan, men det er vanskelig å bruke det ordet med
dagens konnotasjoner på Soelvold. Soelvold var som alle andre mennesker preget av sin
samtid og de åndsbølgene som var rådende på den tiden. De første ønskene om allmenn
stemmerett i Norge dukket først opp tiåret etter Soelvolds viktigste tid som publisist.215 Hadde
Soelvold lagt sitt grunnlag som politisk agitator litt senere og havnet under for eksempel
Thranes innflytelse, skal man ikke se bort i fra at han kanskje hadde blitt enda mer radikal
liberaler, i det minste i stemmerettsspørsmålet.
Soelvold var likevel utvilsomt en bidragsyter til en demokratiseringsprosess gjennom
sine bidrag til bredere representasjon av folket på Stortinget. Men en slik demokratiserings-
210
Soelvold 1832: 8.
Soelvold 1832: 14.
212
Soelvold 1832: 14.
213
Soelvold 1832: 10-13.
214
Soelvold 1832: 8.
215
Seip 1974: 181.
211
57
prosess er ikke nødvendigvis synonymt med en liberaliseringsprosess. Å gi makten til folket
resulterer ikke nødvendigvis i økte rettigheter til folk, verken sosiale eller politiske.
Agitasjonens resultat
Valgresultatet i 1832 snudde opp ned på Stortingets sammensetning sammenlignet med
hvordan det hadde sett ut på de embetsmannsdominerte tingene i 1827 og 1830. Antallet
stortingsmenn med bondebakgrunn ble mer enn fordoblet, og med 44 av 95 representanter
utgjorde de nesten halvparten av Stortinget.216 Hvis man legger til liberale embetsmenn med
sympati for bondesaken til dette tallet ser man at opposisjonen plutselig hadde majoritet. Det
var likevel fortsatt et stort potensial i velgermassen. Valgdeltagelsen blant de
stemmeberettigede gikk i 1832 opp fra 43 til 47 prosent på bygdene, mens den gikk ned fra 65
til 59 prosent i byene.217 Den store økningen i antall bonderepresentanter kom følgelig ikke
bare fra det økte antallet som stemte, men i stor grad også fra at bøndene begynte å stemme på
bondekandidater fremfor menn fra embetsstanden. I tillegg gikk antall stortingsrepresentanter
som skulle velges opp fra 81 i 1829 til 95 i 1832. Mange av disse representantene skulle
velges inn fra amtene, ikke byene. Det bidro utvilsomt til Stortingets sammensetning i 1833.
Wilhelm Munthe undersøkte hvilke sammenhenger som fantes mellom valgresultatet
og Statsborgerens anbefalinger. Han foretok en vurdering om omtalene av representantene
var positivt eller negativt ladet og fant ut at av de 50 det ble «advart» mot ble kun 10
gjenvalgt.218 Av de 25 som Munthe mente fikk positiv omtale ble 20 valgt inn på nytt.
Samtidig ble halvparten av de 22 av de nye mennene som Statsborgeren anbefalte valgt inn.
Det kan samtidig være verdt å merke seg at det tidligere fra byene stort sett hadde vært valgt
like mange embetsmenn som næringsdrivende. Men i 1832 ble det valgt tre ganger flere fra
embetsstanden enn forretningsfolk. Denne omveltningen mente Arne Bergsgård at stammet
fra frykten for bondemobiliseringen.219 I tillegg økte valgdeltagelsen med tre prosentpoeng til
48 prosent.220 Kausaliteten mellom disse resultatene og Soelvold og Neergaards agitasjon kan
på ingen måte automatisk slås fast. At endringene var markante og at Munthe fant interessante
korrelasjoner er åpenbart, men noen mer nærgående studier må til.
Det er derfor interessant å gå nærmere inn på hvordan agitasjonen kunne være med på
å endre representantsammensetningen på et mer lokalt nivå. Fra Christians amt, et utpreget
216
Seip 1974: 149.
Seip 1974: 149.
218
Munthe 1907: 35-36.
219
Bergsgård 1932: 141.
220
Søbye 2013. I 1835 økte valgdeltagelsen ytterligere til 52 prosent før den falt igjen i 1838.
217
58
landbruksområde som etter hvert skulle bli et av bondeopposisjonens og Soelvolds
kjerneområder, var det i 1827 tre representanter på Stortinget. Av dem var én bonde og to
embetsmenn.221 Alle tre suppleantene, eller varaene, var bønder. Etter valget i 1829 hadde
styrkeforholdet mellom bøndene og embetsmennene skiftet, med to bonderepresentanter og én
embetsmann. Suppleantene var også to bønder og én embetsmann. Det var en tydelig tendens
i Christians amt fra starten av 1820-tallet222 og mot 1830-tallet med gradvis flere bønder inn
på Stortinget på bekostning av embetsmennene. Men det som skjedde ved valget i 1832 må
likevel betegnes som et brudd. I 1833 møtte fire bønder fra Christians amt på Stortinget, og de
hadde fire suppleanter som også alle var gårdbrukere. Doblingen av antallet bonderepresentanter fra 1830 til 1833 hadde noe med at antallet representanter ble økt fra tre til fire,
men som man ser fra hvem som ble valgt til suppleanter må det ha vært en påvirkning
annenstedsfra. De representantene som ble valgt ser også ut til, i det minste etter hvert, til å
ha utgjort et slags nettverk med opplandsbønder som Soelvold nok også ble en del av.223 Tre
av representantene fra Christians amt i 1833 ser ut til å være en del av dette: Peder Fauchald,
Østen Ovren og Ole Haagenstad.224 De to sistnevnte ser ut til å ha vært henholdsvis venn og
inngiftet slektning av John Harildstad, senere stortingsrepresentant og en av Soelvolds
nærmeste venner. En annen nær venn av Soelvold, Ingebrigt Sæter fra Oppdal og representant
for Søndre Trondhjems amt, var nok også en del av dette nettverket.225
En annen valgkrets som hadde en lignende utvikling som Christians amt var Jarlsberg
og Larviks amt. I 1830 var representantene derfra to embetsmenn og grev Herman Wedel
Jarlsberg, i praksis tre embetsmenn.226 Suppleantene var to godseiere og en embetsmann. I
1827 hadde sammensetningen av representantene og suppleantene vært tilnærmet lik.227 I
221
Lindstøl 1914c: 126.
I 1824 ble én bonde og to embetsmenn valgt inn som representanter, mens én bonde og to embetsmenn ble
valgt som suppleanter, jf. Lindstøl 1914c: 112.
223
Tore Pryser har systematisk undersøkt slike nettverk i Oppland rundt 1814 i Tore Pryser, 1814 i Oppland:
bønder, øvrighet og soldater, Oslo 2014. At neste generasjon opplandsbønder også var knyttet tett sammen
fremstår som svært sannsynlig.
224
I samlingen Arne Bergsgårds avskrifter på Riksarkivet finnes det blant annet brev fra Haagenstad til John
Harildstad (RA/S-6117/I/Id/L0031/110-111), fra Ovren til Harildstad (RA/S-6117/I/Id/L0031/117) og fra
Soelvold til Harildstad (RA/S-6117/I/Id/L0031/115).
225
Soelvold var på besøk hos Sæter i september 1834 og beskrev han som «vor fælles Ven den brave
Storthingsmand Ingebrigt Sæter» i et brev til Andreas Lind Brock. Se Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev
fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 24.9.1834. I et langt senere brev fra Sæter til John Harildstad omtalte
Sæter Harlidstad som «Gode Ven» (RA/S-6117/I/Id/L0031/113-114. Brev datert 13.2.1858. Avskrift ved Arne
Bergsgård)
226
Lindstøl 1914c: 144.
227
Lindstøl 1914c: 128.
222
59
1833 ble derimot tre gårdbrukere og en kaptein valgt inn, mens to bønder og en embetsmann
var suppleanter.228
Påvirkningen fra Neergaard og Soelvolds agitasjon må likevel ikke overdrives. Det er
tydelig ut fra utviklingen i Lister og Mandals amt, et område de to agitatorene nok ikke hadde
særlig stor innflytelse over, om noen i det hele tatt. I Norges sørligste amt var utviklingen
påfallende nok tilnærmet identisk som i Christians amt og i Jarlsberg og Larviks amt, med to
av tre representanter fra bondestanden i 1830229 og fire av fire i 1833.230 Nordre Bergenhus
amt og Søndre Bergenhus amt ligner tilsynelatende på Lister og Mandals amt. Der var
henholdsvis en av tre og to av tre representanter gårdbrukere i 1830. I 1833 var tre av fire
representanter fra begge disse amtene gårdbrukere.231 Heller ikke på Vestlandet var
Statsborgerens posisjon spesielt sterk. Men John Neergaard var fra Romsdal og foretok en del
reiser sørover til spesielt Nordfjord, foruten i Romsdal og på Møre, som en del av hans hestehandelvirksomhet.232 Endringen i representantsammensetningen i Nordre Bergenhus kan
derfor peke på Neergaards innflytelse, mens i Søndre var det nok mer en del av en gradvis
utvikling.233 I hjemfylket til Neergaard, Romsdals amt, var hans påvirkning tilsynelatende
tydeligere: I 1830 var en av tre representanter bønder,234 mens i 1833 var fire av fire
bønder.235 En av dem var Neergaard selv, som i 1830 kun hadde vært suppleant etter å ha vært
representant i 1827.236 Samtidig må det påpekes at Romsdals amt i alle årene etter 1814 hadde
hatt bonderepresentasjon. Ved første ordentlige Storting i 1815-1816 var for eksempel tre av
fire representanter bønder237 og i både 1824 og 1827 var to av tre representanter bønder.238
At det ble valgt inn et stort antall bonderepresentanter også der Neergaard og Soelvold
ikke hadde et stort nedslagsfelt, sammen med den suksessive tendensen fra også andre amt
med flere og flere bonderepresentanter, er indikasjoner på at bondestortinget i 1833 i aller
høyeste grad også skyldtes en gryende politisk vekkelse blant bondestanden og ikke bare var
resultatet av enkeltpersoners agitasjon før valget i 1832.
228
Lindstøl 1914c: 158.
Lindstøl 1914c: 145.
230
Lindstøl 1914c: 158.
231
Lindstøl 1914c: 154.
232
Halvdan Koht, Bondestrid smaa segner og uppskrifter fraa Nordmøre, Kristiania 1906: 72.
233
Neergaards reisevirksomhet utenfor Romsdals amt er dårlig kartlagt, så hvor mye han reiste rundt i de øvrige
amtene er vanskelig å si sikkert.
234
Lindstøl 1914c: 146.
235
Lindstøl 1914c: 160.
236
Lindstøl 1914c: 130.
237
Lindstøl 1914c: 35.
238
Lindstøl 1914c: 115 og 130. Lensmann Rasmus Aarflot fra Volda var også bonde.
229
60
Bondestortingets reelle betydning politisk må heller ikke romantiseres for mye.
Stortinget i 1833 var kanskje bondepolitikkens store gjennombrudd, men det er i så fall en
sannhet som må modereres og nyanseres. For det første hadde det vært fremtredende
bonderepresentanter på Stortinget alle år etter 1814, og for det det andre kunne den nye
bondeopposisjonen kun enes om et par kjernesaker.
Samtidens syn på agitasjonen
I samtiden var det imidlertid liten tvil om innflytelsen fra den periodiske presse. I et referat av
et brev som sto på trykk i Statsborgeren i september 1832, omtrent samtidig som valgmannsvalgresultatene begynte å bli kjent, kunne «En Bonde» melde om forferdelse blant deler av
byfolket i en ukjent by etter hvert som tendensen med valg av bondevalgmenn i Christians
amt begynte å bli synlig.239 Om pratet i byen kunne bonden fortelle: «De største Galskaber, ja
Uordener
og
Lovløshed
vil
blive
Følgen
af
et
Bondestorthing,
sagde
man.
‘Oppositionsbladene, især det afskyelige Blad: Statsborgeren, er Skyld i, at Valgene have
faaet denne Retning!’ skrege Embedsmændene og deres underordnede Haandlangere.»
En innsender i Morgenbladet fra oktober 1832, en drøy uke etter deler av valgresultatet ble kjent, var enda mer forferdet over antallet bønder som hadde blitt valgt inn på
Stortinget.240 Innsenderen fryktet ikke statskupp i Norge som i Frankrike i 1830 (hvilket
sikkert hos noen var en reell frykt), men han var bekymret for hvordan de udugelige og
udannede bøndene skulle klare å gjennomføre arbeidet i komiteene og hvordan de kom til å
stemme på tinget. Den norske bonden hadde gjort en stor feil ved å la seg forlede av presseorganer som hadde misbrukt sin posisjon i offentligheten. Bonden hadde blitt innbilt på verste
demagogisk vis at dersom han syntes høye skatter, urettferdig økonomisk fordeling eller
embetsmenn som ikke behandlet bonden godt var et problem, så kom ikke det fra en feil hos
bonden selv, men fra statsstyrelsen. Det var uhørt. Artikkelforfatteren nevnte ikke navn på
disse presseorganene, men skrev om det ene på en måte som virker kjent. Han syntes det var
sørgelig
at et offentligt Blad, som ingen Forskjel gjør paa Sandhed og Løgn, Ret og Uret, Reent og Ureent, som
mangler Sands og Smag for Sømmelighed, at et saadant Blad kan finde Indgang hos et Publikum, som
man har troet at burde kalle dannet og som hidtil ved sin sindige, rene og alvorlige Færd havde hævdet
sig dette Prædikat.241
239
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 28-30, 23.9.1832: 217-219.
Morgenbladet 31.10.1832: 1-3.
241
Morgenbladet 31.10.1832: 3.
240
61
Artikkelforfatteren spådde at et slikt blad, som utnyttet folkets svakheter ved å oppildne dem
fremfor å undervise dem, ville kun ha kortvarig innflytelse. En avis som på dette viset
misbrukte det godet offentligheten var, ville heldigvis nå sin velfortjente skjebne fort nok. Så
alvorlig ble det sett på å bryte uavhengighetsidealet i 1832. Peder Soelvold var i visse kretser
blitt en særdeles upopulær mann.
Men i Statsborgeren ble naturligvis valgresultatet hyllet. En innsender kunne melde
om vaiende «17de Mai-Flag» i Christians amt for allmennstemmenes seier over privilegiesamfunnet og «aristokratiet».242 Valgresultatet hadde gitt opposisjonen, anført av «Norges
fædrelandssindede, frihedselskende og talentfulde Klippesøn»243 Jonas Anton Hielm,
mulighet til å kjempe for likhet, frihet, lavere skatter og størst mulig samfunnsmessige
utvikling. I Statsborgeren ble også artikkelen fra Morgenbladet besvart. Forsvaret av
opposisjonsbevegelsen ble skrevet av kjøpmann og senere ordfører i Lillehammer Ludvig
Wiese under pseudonymet «W».244 I artikkelen tok Wiese for seg grunnene til at opposisjonen
hadde oppstått og blomstret de siste årene.245 For Wiese var ikke agitatorene som hadde virket
før valget demagoger og intriganter, men snarere menn med sterk nasjonalånd som benyttet
mulighetene Grunnloven hadde gitt dem.246 Bonden var ikke uforstandig og bare lettpåvirkelig av pressens demagoger; bonden hadde både rett og plikt til å velge de valgmenn
han mente ville velge de representantene som kunne styre landet best mulig. Opposisjonen
hadde ikke oppstått bare på grunn av noen oppvigleres trangsyn, men var en legitim bevegelse
som var en reaksjon på urettferdige forhold i samfunnet og mangel på liberal politikk fra
regjeringen og de regjeringsvennlige delene av Stortinget.
Opposisjonspressens innflytelse ble også vektlagt i den nære ettertiden. I en artikkel
fra den regjerings- og embetsmannsvennlige avisen Den Constitutionelle fra 1838 ble
Statsborgerens agitasjon i forbindelse med valgene i 1832 og 1835 omtalt på følgende måte:
det lader sig derhos neppe motsige, at det var Bladet Statsborgeren og dettes forrige Redacteur, som paa
de sidste Storthinge befatte den norske Nationalrepræsentations fleste Bænke med en Masse af
ucultiverede Repræsentanter, om hvis store Pluralitet det meer og meer erkjendes, at den mangler de
væsentligste reale Egenskaber, der udkræves hos de Mænd, der skulle styre Rigets vigtigste
Anliggender.247
Det store arbeidet Soelvold og Neergaard hadde lagt ned i den omreisende agitasjonen, var
nok mindre kjent. Det var for så vidt ikke så rart, ettersom reisene, som nevnt tidligere,
242
Statsborgeren, Sjette hefte, nr. 10-12, 28.10.1832: 89.
Statsborgeren, Sjette hefte, nr. 10-12, 28.10.1832: 88.
244
Ludvig Wiese var «W» i følge Munthe 1907: 93.
245
Statsborgeren, Syvende hefte, nr. 1-2, 30.12.1832: 1-15.
246
Statsborgeren, Syvende hefte, nr. 1-2, 30.12.1832: 4.
247
Den Constitusjonelle, 23.4.1838: 1.
243
62
foregikk delvis i det skjulte. Ola-boka og Nogle Ord om Storthingsvalg, for Lægmanden ble
begge utgitt anonymt og var derfor vanskeligere å knytte til enkeltpersoner. Det var derfor
publisistpraksisen til Soelvold og hans offentlige rolle som redaktør av Statsborgeren som
fikk mest oppmerksomhet i samtiden og den nære ettertiden. Om Soelvold skrev
artikkelforfatteren i Den Constitutionelle:
Forholder dette sig imidlertid saa, maa det ligefrem erkjendes at vi i vort offentlige Liv have oplevet det
mærkelig charakteristiske Phænomen, ‘at Hr. P. P. Soelvold har været vor indflydelsesrigeste Publicist,
og at hans Blad med dets radicale dissolverende Tendentser har fundet en dybere Gjenklang, end
nogesomhelst andet Organ for den offentlige Mening, hos den store Pluralitet af Norges
stemmeberettigede Indvaanere, vore Gaardbrugere.’248
Her må det igjen bemerkes at innflytelsesrik ikke nødvendigvis var en hedersbetegnelse.
Artikkelen fortsatte med å argumentere for bondeklassens manglende kunnskaper til å utføre
oppgaver i staten eller delta i valg. Bøndene vernet først og fremst om sine egne
standsinteresser, de var drevet av en «ussel, lav Egoisme»,249 og de manglet et bredere syn på
samfunnet. En innskrenkning av valgordningen var dermed den beste løsningen når det ble
klart hvordan bøndene forvaltet sin stemmerett og samfunnsdeltagelse.
Noen hadde imidlertid lagt merke til de omreisende agiterende publisistene. En
innsender i Statsborgeren i 1832 var misfornøyd med visse omreisende publisister som kastet
skygger, ikke bare over hederlige embetsmenn, men over hele distrikter. Innsenderen, kanskje
en embetsmann, kunne berette at «Man kjender allerede En, der reiser om, og lader sig vel
modtage, men som siden averterer Tilfælder, der muligens neppe have existeret, eller ogsaa
ventelig benytter den Sprog han i Vennekredse hører, - og saaledes paa en vanærede Maade
tilbagesender sin – Tak for sidst.»250 At det her var snakk om Peder Soelvold selv, er det
ingen tvil om. Statsborgerens redaksjon svarte i en fotnote, enten tørt eller i et forsøk på å
fjerne seg fra mistanke om forbindelse med slike folk, at «Ønskeligt skulde det være, at Hr.
Forfatteren ville offentligen nævne den her Omtalte, paa dette at den gjæstfrie Normand
kunde tage sig vare for et saadant Udyr.»251
Idealembetsmannen
Verken Statsborgeren eller bondeopposisjonen hadde et negativt syn på embetsverket i sin
helhet. Dermed ble heller ikke alle enkeltembetsmenn automatisk hatet på grunn av sin
248
Den Constitusjonelle, 23.4.1838: 1.
Den Constitusjonelle, 23.4.1838: 2.
250
Statsborgeren, Syvende Hefte, nr. 28-30, 23.12.1832: 232
251
Statsborgeren, Syvende Hefte, nr. 28-30, 23.12.1832: 232
249
63
standstilhørighet. Snarere var det tvert i mot: Flere embetsmenn var blant opposisjonens
fremste helter.
I mai 1832 gikk presten, skolemannen og politikeren Niels Schultz av med døden.
Noen uker senere, i juni, sto en slags nekrolog eller hyllingsartikkel på trykk i Statsborgeren.
I artikkelen, som sannsynligvis var skrevet av patrioten og offiseren Carl Bonaparte
Roosen,252 ble Schultz sammen med den tidligere omtalte Christian Krohg og sorenskriveren
og stortingsmannen Ingelbrecht Knudssøn, hyllet som Norges tre store avdøde hedersmenn
fra embetsstanden.253 Alle tre hadde dødd mellom 1826 og 1832 og alle hadde bidratt ved
sentrale seire for opposisjonen ved Stortinget i løpet av 1820-årene.254 Schultz selv var flere
ganger stortingspresident og hele tiden en av Grunnlovens fremste forsvarere mens han satt på
Stortinget.255 Knudssøn var medlem av konstitusjonskomiteen i 1824, og sammen med
Christian Krohg var han en sterk motstander av Karl Johans forslag til grunnlovsendringer det
samme året.256 Seieren over kongen ga også Knudssøn en stor stjerne i den liberale
opposisjonen, til tross for at han var tilhenger av embetsmannsstyret og, i motsetning til
Schutlz og Krohg, egentlig hadde et godt forhold til Karl Johan.
Men det var ikke bare den akademisk-liberale fraksjonen av Statsborgeren (som
Roosen var en del av) som hyllet embetsmennene. Den samme «En Bonde» som i 1832
rapporterte om valget i Christians amt, skrev i samme artikkel at «Gid Krohgs og Schulz’s
Aand besjele Enhver, der paa det syvende Storthing skal repræsentere den norske Nation.»257
Christian Krohg og Niels Schultz hadde gjennom sitt arbeid for å forsvare Stortingets
myndighet bidratt på en måte også en bonde kunne sette pris på. Bonden fortsatte:
Aldrig ville vi betænke os paa at vælge Embedsmænd, naar vi havde, om end og blot Een i hvert Amt,
som Høiesteretsadvokat Hjelm, Provst Dahl, eller Sorenskriver Borchsenius; men saadanne Mænd finde
vi ikke lettelig! Mængden tager for stort Hensyn til den udøvende Magt, og ere blot Bestyrelsernes
Ekko, naar de skulle tolke Nationens Ønsker og Tarv, og dermed kan Nationen ikke være tjent.258
Premisset for å være en embetsmann i Krohgs og Schultz’ ånd var jo å agere og ha meninger
noenlunde i samsvar med resten av opposisjonen. Dette innebar regjeringskritikk, å motsette
252
Den første delen var direkte hentet fra to steder i den anonyme teksten Betragninger i Anledning af
Normændenes Folkefæst: Den 17de May. fra 1829 (som senere har blitt tilskrevet Roosen) og siste delen av
artikkelen var tilpasset formatet fra Roosens bok til også å omhandle Schultz. Se Carl Bonaparte Roosen,
Betragninger i Anledning af Normændenes Folkefæst: Den 17de May. Christiania 1829: 23-24, 30-31.
253
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 16-19, 10.6.1832: 137-139. Knudssøn var riktignok bondesønn, men hadde
foretatt en klassereise etter utdanningen sin, jf. Odd Arvid Storsveen, «Ingelbrecht Knudssøn», i Norsk
biografisk leksikon, 2009b, hentet 6.5.2014 fra http://nbl.snl.no/Ingelbrecht_Knudss%C3%B8n.
254
Steen 1962: 258.
255
Terje Bratberg, «Niels Schultz», I Norsk biografisk leksikon, 2009, hentet 30.4.2014 fra
http://nbl.snl.no/Niels_Schultz.
256
Storsveen 2009b.
257
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 28-30, 23.9.1832: 219.
258
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 28-30, 23.9.1832: 219.
64
seg svensk styre, samt å være uttalt nasjonalist og embetsmanns- eller «aristokrati»motstander.
Publisisten, stortingspolitikeren og embetsmannen Jonas Anton Hielm ble i Schultz’
minnetekst omtalt som overtageren av stafettpinnen etter Knudssøn, Krohg og Schultz. Han
hadde i følge artikkelen «Kraft, Aand og Villie til at erstatte Deres Tab»259. Som vi ser ble
Hielm også trukket frem av «En bonde». I de tidligere omtalte «Bemærkninger…» kunne
Hielm «med rette kunne sættes ved Siden af, om ikke over de talentfuldeste og meest
patriotiske Mænd, som nogensindet have deeltaget i Nationalrepræsentationen»260. Hielm ble
også en av de store lederne blant opposisjonen på denne tiden.
Embetsmisligheter – en definisjon
Men langt fra alle klarte eller ønsket å leve opp til Statsborgerens standard for
idealembetsmannen. Det som provoserte mest var embetsmenn som grovt misligholdt sin
stilling. Men hva ville det si? For å forstå mer av dette fenomenet vil litt historisk kontekst
være nyttig. Historikeren Ola Teige har undersøkt embetsmisligheter i embetsverket under
enevoldstiden i Danmark-Norge og lovverket som regulerte dette.261 Han har også begynt å
undersøke kasse- og regnskapsmangler etter 1814, men langt fra like inngående som tiden
før.262 På grunn av en stor grad av kontinuitet i selve embetsverket og lovgivningen rundt det
fra enevoldstiden til etter 1814, er Teiges definisjoner og begrepsbruk om enevoldsembetsverket overførbare til 1830-tallet. Særlig gjelder det begrepet korrupsjon, et ord som
betyr noe annet og mer omfattende i dag enn hva det gjorde før i tiden.
Teige argumenterer for at embetsmisligheter er et mer fruktbart begrep enn korrupsjon
når man omtaler embetsmenn som opererte på kant med lover, forordninger, administrative
bestemmelser og sin egen stillingsinstruks.263 I følge Teige stemmer det mer overens med
enevoldstidens rettsforståelse å definere korrupsjon mer snevert enn hva vi gjør i dag, som en
særegen form for embetsmislighet, mer konkret som embetsmenn som mottok bestikkelser i
bytte mot tjenester. Å kalle alle de ulike formene for misligheter for korrupsjon vil derfor
være en utydeliggjøring. De andre formene for embetsmisligheter Teige lister opp i tillegg til
259
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 16-19, 10.6.1832: 139.
Statsborgeren, Fjerde hefte, nr. 28-30, 8.7.1832: 231.
261
Ola Teige, «Kassemangel og malversasjon – straffeforfølgelse av misligheter i det norske embetsverket under
eneveldet», Historisk tidsskrift 2006 (2).
262
Teige holder for tiden på med et forskningsprosjekt om embetsmisligheter og korrupsjon i Norge fra 17901835. Dette har foreløpig resultert i én artikkel: Ola Teige, «En seiglivet lov: Norsk offentlig kasse- og
regnskapsvesen i tiden etter 1814», i Marthe Hommerstad og Morten Nordhagen Ottosen (red.), Ideal og
realitet: 1814 i politisk praksis for folk og elite, Oslo 2014.
263
Teige 2006: 254-256.
260
65
korrupsjon er regnskapsmangel, kassemangel og underslag. Regnskapsmangel definerer Teige
som rot og uorden i regnskap, eller manglende rapportering og innlevering av disse.
Embetsmenn med kassemangel hadde ikke den summen av kongelige penger i sin beholdning
som han skulle hatt i følge sitt eget regnskap, mens underslag blir definert alle former for
tyveri av offentlige midler. Underslag kunne være en årsak til kassemangel, men ikke den
eneste. Kassemangelen kunne for eksempel skyldes utestående skatteinnbetalinger, såkalte
restanser. I tillegg ble ikke nødvendigvis bruk og utlån av kassens midler regnet som
underslag så lenge embetsmannen skulle og kunne betale tilbake pengene. Underslag var
straffbart, og ble straffet dersom pengene ikke ble betalt tilbake, mens kassemangel ikke var
definert som ulovlig i seg selv.264 I rettsvesenet på 1700-tallet delte man de fire typene
embetsmisligheter inn i to kategorier: «regnskapsmangler» og «malversasjoner».265
Regnskapsmangler og kassemangler ble ikke regnet som forbrytelser og ble behandlet
administrativt, mens underslag og korrupsjon kunne være brudd på flere lover, ble behandlet i
domstolene og kunne føre til strenge straffer. Men som man forstår var det en betydelig
gråsone mellom de to kategoriene.
Teiges studie viser også at det var en forskjell mellom lovgivning og rettspraksis. De
reelle konsekvensene for embetsmennene som hadde bedrevet misligheter var ofte mildere
enn hva lovene og strafferammene tilsa fordi «økonomiske hensyn hadde forrang fremfor
etiske og prinsipielle overveielser»266. Oldenborgerstatens førsteprioritet var å få inn igjen de
pengene som var tapt. Derfor ble en del tilfeller som kanskje egentlig var malversasjoner,
behandlet som regnskapsmangler. Dette var et prinsipp som kan se ut til å ha blitt videreført
til etter 1814 i visse tilfeller.
På 1700-tallet forekom det kontroll av generell embetsførsel og regnskaper hos såkalte
oppebørselsbetjenter, altså de som samlet inn skatter og avgifter på vegne av staten, men
kontrollene ser ut til å ha manglet regelmessighet. De fleste avsløringene av kassemangler
skjedde enten når embetsmannen døde, når embetet ble overdratt av en annen, eller ved
kasseinspeksjoner.267 En kassemangel kunne dermed bygge seg opp over tid. Det ser også ut
til å ha vært en praksis som holdt seg etter løsrivelsen fra Danmark.
I 1793 kom en ny forordning som for første gang slo fast at embetsmenn ikke på noen
måte måtte bruke kongelige midler til personlig forretningsvirksomhet eller forbruk.268
264
Teige 2006: 261-262.
Teige 2006: 264-265.
266
Teige 2006: 274.
267
Teige 2006: 266.
268
Teige 2006: 263.
265
66
Likevel fortsatte sedvanen der økonomiske hensyn gikk foran etikk, prinsipper og lovverket.
Fortsatt ble mange kassabetjenter, særlig fogder, tatt for kassemangel, men det fikk ikke noen
større konsekvenser dersom de klarte å tilbakebetale pengene og det var klart at embetsmannen ikke hadde hatt hensikt om å bedra staten. Til tider ble de også gjeninnsatt i embetet.
Som mye annet adresserte ikke Grunnloven regnskaps- og kassevesenet i staten
direkte, og derfor arvet staten etter 1814 forvaltningslovgivningen fra eneveldet.269
Kammerrettsordningen av 1720, den viktigste lovteksten i den forbindelse kombinert med
senere forordninger, var fortsatt gyldig. Men Grunnloven forandret likevel noe. Som tidligere
skulle oppebørselbetjentenes regnskaper behandles av regjeringen. Men fordi Grunnloven ga
Stortinget i oppgave å revidere statsregnskapene og kontrollere regjeringen, ble det Stortinget
som i siste instans hadde den kontrollerende myndighet. Enkeltembetsmenns regnskaper
kunne dermed bli diskusjonstema i stortingssalen.
Det er mulig å overføre Teiges begrepsbruk om mislighetet i enevoldstiden til 1830tallet. For det første var ordbruken lik; blant annet ble kassemangel brukt på samme måte i
Statsborgeren som hos Teige. I tillegg var lovverket, sett bort fra Grunnloven, i stor grad det
samme. Bruddet 1814 representerte, må ikke overdrives. Embetsverket var sammensatt likt
som før, både sosialt og administrativt. Det var i stor grad de samme familiene som satt på
embetene og embetene var lite reformerte. Faktisk hadde embetsmennene som stand fått flere
privilegier gjennom Grunnloven enn hva de hadde før 1814. Blant annet var de i praksis svært
vanskelige å avsette, selv ved grovt mislighold av sin stilling, ettersom det måtte skje
gjennom domfellelse.270 Paragraf 22 i Grunnloven regulerte dette.271 Kammerrettsordningen
hadde tidligere hjelmet vanlige administrative oppsigelser, men dette ble gjort ugyldig av
Grunnloven.272 Fordelen var forutsigbarhet og uavhengighet i embetsverket fordi kongen ikke
kunne blande seg inn og fjerne uønskede embetsmenn. Ulempen var at i praksis ble mange
tilfeller av embetsmislighold behandlet rent administrativt, og de kom ikke på noe tidspunkt
inn i rettssystemet. Derfor ble det nok sjeldent aktuelt å fjerne embetsmenn.
Hvorvidt omfanget av embetsmisligheter i sin helhet var like stort etter 1814 som før,
kan foreløpig kun spekuleres i, og det ligger ikke innenfor denne oppgavens rammer å svare
på det spørsmålet utførlig. Men det er ingen grunn til å tro at problemet med mislighold
forsvant med innførselen av en mer liberal forfatning. Kassemangler var i alle fall utvilsomt
269
Teige 2014: 97.
Ståle Dyrvik, Året 1814, Oslo 2005: 117.
271
§ 22, annet ledd av Grunnloven av 4. november lyder slik: «Andre Embedsmænd kunne ikkun suspenderes af
Kongen, og skulle da strax tiltales for Domstolene, men de maa ei, uden efter Dom, afsættes, ei heller, mod deres
Vilje, forflyttes.»
272
Teige 2014: 97.
270
67
utbredt i de umiddelbare årene etter 1814, hvilket for så vidt ikke var så rart med tanke på
kaoset etter krigen og fordi mye av forvaltningen måtte omstruktureres.273 Ola Teige anslår at
det totale antallet kassemangler i perioden 1814 til 1845 kan ha vært over 200.274 Embetsstanden utviklet seg altså ikke lineært mot en praksis med mindre mislighold frem mot 1830.
I Norges finanser 1814-1830 kom også Oskar Kristiansen inn på temaet kassemangler.
Kristiansen viste at staten hadde store problemer med å samle inn restansene sine i årene etter
1814, altså i en tid da staten befant seg i akutt pengenød.275 Restanser var penger skyldt til
staten, men som av forskjellige grunner ikke hadde kommet inn. Årsakene kunne være
manglende skatteinnbetalinger, men som Kristiansen viste var kassemangler hos
oppebørselbetjentene også et stort problem.276 I følge Kristiansen skyldtes ikke alltid
kassemanglene uredelighet hos embetsmennene: I andre tilfeller kunne problemet være
alderdomssvakhet, sykdom eller at embetsmannen rett og slett var overlesset med arbeid, noe
som i alle tilfeller førte til manglende innsamling. I 1830 skrev protokollkomiteen på
Stortinget at problemet hadde minsket mye på grunn av regjeringens arbeid for å få orden.277
Den viktigste endringen hadde vært en reorganisering av Finansdepartementet i 1822, der et
egent revisjonsdepartement som skulle avlaste Finansdepartementet ble opprettet.278 Den
sentraliserte revisjonen ville også gjøre det enklere for Stortinget å utføre den
kontrolloppgaven Grunnloven hadde lagt opp til.
Tilfellet Andreas Olsen
Diskusjonen om man kan regne med at det fantes mange tilfeller av embetsmisligheter i
Norge etter 1814, blir aktuell når man blir klar over anklagene som ble luftet i Statsborgeren.
Som historiografikapittelet viste, har Statsborgeren blitt mye kritisert for sin uvørne og
udannede tone og den utstrakte bruken av rykter som hovedkilde til artikler. Men det bør være
betimelig å stille spørsmålet om ikke historiens dom bør felles mildere over Peder Soelvold
og hans medarbeidere dersom det viser seg at de mest graverende sakene i Statsborgeren ikke
bare var uriktigheter basert på ryktebasert løgn eller feilinformasjon, men snarere om de, i det
minste tidvis, kom med tilnærmet riktige opplysninger om særdeles kritikkverdige forhold i
273
Teige 2014: 100.
Teige 2014: 104.
275
Oskar Kristiansen, Norges finanser 1814-1830, Oslo 1931: 163-166.
276
Kristiansen 1931: 166.
277
Kristiansen 1931: 167.
278
Teige 2014: 99.
274
68
den offentlige forvaltningenn. Den typen embetsmislighet som oftest ble nevnt i
Statsborgerens to første leveår, var nettopp kassemangler.279
I denne sammenhengen kan artiklene som ble skrevet om embetsmannen Andreas
Schram Olsen og de følgene artiklene fikk, være opplysende. Saken om Olsen skiller også ut
fordi den gikk over flere år og ikke bare i pressen. Å detaljert kartlegge virkningen av en
enkelt serie artikler videre i offentligheten, både på den politiske arenaen og i rettssystemet, er
også interessant fordi det kan bidra til å forstå hvilken påvirkningskraft og dagsordenfunksjon
Statsborgeren kunne ha, samt hvilke følger embetsmannsforfølgelsen kunne få for avisen og
embetsmennene som ble omtalt.
Andreas Olsen kom fra en familie med embetsmenn og var sønn av rådmannen (senere
politimesteren) i Bergen. Etter 1814 da han vendte hjem til Norge etter studier i København,
hadde Olsen raskt gjort karriere med stillinger blant annet som prokurator og justissekretær i
Høyesterett.280 Han ble byfogd i Bergen i 1823, en stilling han holdt frem til 1831, da han ble
tildelt byfogd- og sorenskriverembetet i Larvik og byfogdembetet i Sandefjord. Han ble også
valgt til Stortinget både i 1830, 1833 og i 1836, men frasa seg vervet den siste perioden.281
Under Stortingene i 1830 og 1833 var han president på Lagtinget, samtidig som han satt på
flere lederstillinger og medlemskap i spesialkomiteer. I tillegg hadde Olsen i løpet av sine
yngre år gitt ut et par dikt- og sangsamlinger, samt hatt et par vers på trykk i noen aviser.282
Statsborgeren la seg altså ut med en velansett embetsmann og kulturpersonlighet med
en av de høyeste stillingene i embetsverket i den største byen i Norge. En slik mann som
Olsen hadde nok et stort kontaktnett med betydelige allierte. Man skal heller ikke se bort i fra
at han hadde et noe opphøyd bilde av seg selv. Å bli anklaget for mislighold av en radikal
opposisjonell avis fra Østlandet drevet av en husmannssønn må av Olsen ha blitt oppfattet
som en absurd situasjon. Det var nok også grunnen til at han ikke reagerte før kritikken hadde
vart en stund og ble tatt til et nytt nivå. I Olsens senere tilsvar skinner det også gjennom at han
ikke kan forstå at slike anklager rettes mot han.
279
Bare i løpet av avisens to første måneder ble det fremsatt påstander om kassemangel mot blant andre statsråd
Valentin Christian Wilhelm Sibbern, jf. Statsborgeren, Første hefte, nr. 7-8, 24.7.1831: 55, fogd Johannes
Radich i Moss, jf. Statsborgeren, Første hefte, nr. 16. 28.8.1831: 121-123; Statsborgeren, Første hefte, nr. 10-11,
7.8.1831: 73-74, justissekretæren ved Akershus stiftsoverrett Rasmus Hanson, jf. Statsborgeren, Første hefte, nr.
14-15. 21.8.1831: 105-108 og fogd i Hedmark, krigsråd Johan Christian Wetlesen, jf. Statsborgeren, Første
hefte, nr. 9, 31.7.1831: 67. Saken mot fogd Wetlesen blir også omtalt i Teige 2014: 101-102.
280
Jens Braage Halvorsen, Norsk Forfatter-Lexikon, bd. 4, M-R, Kristiania 1896: 348.
281
Tallak Lindstøl, «L-Ø samt tillæg», del 2 av «Biografier», bd. 1 av Stortinget og statsraadet 1814-1914,
Kristiania 1914b: 662.
282
Halvorsen 1896: 349.
69
Olsen ble allerede i første nummer av Statsborgeren anklaget for en betydelig
kassemangel. Beløpet var ukjent, men ryktet kunne fortelle at det var snakk om mellom
15 000 og 34 000 spesidaler.283 I den etterfølgende utgaven ble saken utbrodert.
Artikkelforfatteren «Håkon» påsto at Olsen hadde innrømmet kassemangelen i Nyeste
Skilderie af Christiania og Stockholm. «Håkon» undret seg over hvordan det hadde seg at
regjeringen hadde forholdt seg tause og ikke opprettet sak mot Olsen, men i stedet hadde gitt
Olsen byfogd- og sorenskriverembetet i Larvik, et av de mest innbringende embetene i Norge.
I slutten av Statsborgerens første måned kom tilsynelatende svaret. I følge en usignert artikkel
kunne et rykte fortelle at den norske regjeringen, i sin innstilling til ansettelsen av Olsen,
hadde ytret at «Olsen ville, ved at erholde Byfoged- og Sorenskriverembedet i Laurvig, faa en
herlig Anledning til at realisere sine Eiendomme i Bergen, og saaledes kunne dække sin
Gjæld til Statskassen.»284
Ingenting av dette kan umiddelbart aksepteres som sannheter ettersom artikkelforfatterne var åpne om at de primært baserte seg på rykter. Tidligere historikere har kun
overflatisk sett på saken om Andreas Olsen. Sverre Steen påsto at kassemangelen var «en
kjensgjerning», uten at han utdypet noe mer.285 Torstein Høverstad på sin side siterte
Protokollkomiteen på Stortinget sin innstilling som tok sterk avstand fra Olsens handlinger.286
Denne innstillingen anklaget Olsen for å ha brukt pengene til private investeringer. Høverstad
påsto også at en lærer ved navn Hans Reynertsen hadde tatt på seg skylda for å ha skrevet et
av innleggene om Olsen, og at han ble dømt æresløs og til å bøte sine tre mark. Wilhelm
Munthe skrev noe mer om Olsensaken enn Høverstad, men refererte kun fra avisen og så bare
overflatisk på domspapirene. Munthe tok ikke selv stilling til hvorvidt anklagene mot Olsen
var sanne eller ikke, men gjennom å vise til dommene uten å kommentere dem støttet han
indirekte opp under disses konklusjoner. Både Munthe og Høverstad gikk glipp av eller så
bort i fra en del informasjon som er nødvendig for å forstå hele bildet rundt denne saken.
La oss gå tilbake til konfliktens begynnelse. Soelvold og Olsens første indirekte
trefning politisk skjedde ett år før Statsborgerens første nummer. Under Stortinget i 1830
sendte Soelvold inn et par lovforslag, deriblant et forslag om en kraftig økning i tolltariffene
på en del varer. Dette forslaget ble sendt videre til komiteen for tollvesenet, der Andreas
Olsen var formann.287 I sin omfattende innstilling tilbake til Stortinget om sakene komiteen
283
Statsborgeren, Første hefte, nr. 1-2, 3.7.1831: 8-9.
Statsborgeren, Første hefte, nr. 9, 31.7.1831: 66-67.
285
Steen 1962: 268-269.
286
Høverstad 1930: 232-233.
287
St.forh. 1830, del 1: 213; Lindstøl 1914b: 662.
284
70
hadde behandlet skrev Olsen at Soelvolds fremlegg var et «Forslag man heller ikke har fundet
Føie til at tage noget Hensyn.»288 Det blir selvfølgelig bare spekulasjoner om dette
tilbakeslaget på hans første lovforslag til Stortinget gikk såpass inn på Soelvold at han ønsket
å ta igjen på Olsen, men det kan nevnes som en mulig motivasjonsfaktor. Imidlertid er det nok
mest sannsynlig at Soelvold gikk etter Olsen av andre grunner. Olsen hadde nemlig, dersom
beskyldningene stemte, handlet på den måten Soelvold foraktet sterkest: Han hadde ikke gjort
jobben sin som regjeringsutnevnt embetsmann og muligens sløst bort statlige penger samtidig.
Året etter kom altså serien med artikler om Olsens angivelige kassemangel. Saken ser
ut til å ha vakt stor oppmerksomhet. Etter resultatet av stortingsvalget i 1832 var lagt frem, og
etter det ble klart at Olsen igjen hadde blitt valgt inn til Stortinget, denne gangen som
representant fra Larvik, luftet den tidligere omtalte «En Bonde»289 frustrasjonen sin slik i
Statsborgeren:
ja, vi have endog seet en Byfoged Olsen, betynget med svær Kassemangel, forfræmmes til et af Norges
bedste Embeder, istedenfor, efter Lovene, at tabe Friheden, indtil Kassemangelen var dækket, hvilket
altsaa maa være i høieste Grad mistænkeligt for enhver tænkende Bonde. Kan vi da, under saadanne
Omstændigheder, være ligegyldige? Tvinges vi da ikke, under disse Omstændigheder, til at forsøge
vore egne Kræfte, hvor stor Mistillid vi end have til dem? Er det ikke, efter saadanne Erfaringer,
nødvendigt, at vise Embedsmænd og Regjering, at Bonden ogsaa kan vaagne, og maa vaagne under
saadanne Omstændigheder, for at gjøre Brug av sine grundlovshjemlede Rettigheder?290
Sitatet viser at de manglende reaksjonene på Olsens kassemangel, både fra det offentlige og
fra publikum, var vanskelig å forstå og førte til desillusjoner om hvilken tillit man kunne ha til
statsapparatet. Det er ikke usannsynlig at forfatteren av dette stykket enten var John
Neergaard, Ole Valstad, Ingebrigt Sæter eller en av de andre stortingsbøndene.
I februar i 1833, omtrent samtidig som Stortinget ble samlet, eskalerte saken, da en
usignert artikkel med tittelen «Intet Nyt; men et Ord til Eftertanke» sto på trykk.291 Artikkelen
startet med bibelsitatet «og kaster den utroe Tjener du i det yderste Mørke», og satt på den
måten effektivt tonen i det som var en svært fordømmende og kritisk artikkel som gikk lenger
enn «En Bonde» og de andre tidligere artiklene. Ikke bare stilte artikkelforfatteren seg kritisk
til hele befolkningen i Larvik som kunne være så dumme at de hadde valgt den uredelige
Olsen til stortingsrepresentant. Olsen ble også omtalt på en måte som var uvanlig krass og
kategorisk i Statsborgeren. Med patos uttalte skribenten at «idetmindste synes deres
Stemmesedler at have været skrevne med Blæk, der maa ansees for en Composition af
288
St.forh. 1830, del 3: 237.
For øvrig i det samme brevutdraget der han rapporterte om valgmannsvalgresultatet i Christians amt og
idealembetsmennene Krohg og Schultz.
290
Statsborgeren, Femte hefte, nr., 28-30, 23.9.1832: 218-219.
291
Statsborgeren, Syvende hefte, nr. 11-12, 4.2.1833: 81-85.
289
71
Enevældets Rust, Aristokratiets Bærme og Spytslikkernes Opstød, samt derefter forsøgte paa
at tørres i Naadens noget matte Solstraaler.»292 Artikkelen tok til orde for å tiltale Olsen for
kassemangelen, utvise han fra Stortinget, ansvarliggjøre de som hadde innstilt Olsen til hans
nye embete i Larvik, og stevne Olsen for Riksrett for et lovforslag han prøvde å innføre ved
forrige Storting. Både språket og tonen i denne artikkelen var såpass ekstremt at det peker på
at det ikke var Soelvold som hadde skrevet den selv.
I Morgenbladet noen dager senere så Olsen seg nødt til å bryte stillheten.293 Samme
artikkel ble for øvrig også trykt ti dager senere i Statsborgeren «Efter Forlangende af Hr.
Byfoged Olsen».294 Olsen hadde frem til det ikke gjort annet enn å avslå Statsborgerens
påstander ved å meddele i Den Norske Rigstidende og Morgenbladet i 1831 at han hadde
avlagt de regnskapene han skulle og betalt det han skyldte. Dette hadde han gjort uten å
fremlegge noen bevis. Olsen mente nok at han ikke behøvde å bevise noe i kraft av sin stilling
og at han i følge seg selv ikke hadde gjort noe galt, samtidig som han undervurderte det nye
bladets nedslagsfelt. Men ikke overraskende tok Olsen sterk avstand fra den siste anonyme
artikkelen. I sin artikkel presenterte Olsen brevkorrespondanser han hadde hatt med
finansminister Jonas Collett og stortingsarkivar Poul Holst. I følge Olsen beviste brevene hans
uskyld, og renvasket han for anklagene i den siste artikkelen i Statsborgeren. Det stemte bare
delvis, men Olsens innlegg i Morgenbladet kom i det minste med mange nye opplysninger i
saken som hittil hadde vært ukjent for offentligheten. Brevet fra stortingsarkivaren beviste
nok at Olsen ikke hadde brutt noen lov ved forrige Storting, og at appellen om å stevne han
for riksrett var ubegrunnet. Men kassemangelsaken klarte han ikke å bortforklare på en god
måte.
Olsen innrømmet at han i 1831 hadde blitt bedt om å vise frem regnskapene sine i
forbindelse med hans søknad om forflyttelse til Larvik. På 1700-tallet var det for øvrig også
slik at kassemangler ofte ble avslørt når noen andre skulle overta embetet eller ved
kasseinspeksjoner.295 Etter gjennomgangen hadde det vist seg at det manglet 6055 spesidaler,
hvilket i stor grad skulle være restanser, altså utestående gjeld og skatter han ikke hadde fått
innkrevet ennå. Det så altså ikke ut til at det var snakk om underslag av penger eller privat
bruk av penger han hadde tenkt å betale tilbake. Olsen hadde blitt pålagt av
Finansdepartementet å sørge for at pengene var kommet inn før utgangen av året 1831, noe
han også hadde gjort. Samtidig var det viktig for Olsen å bevise at han ikke sto som kausjonist
292
Statsborgeren, Syvende hefte, nr. 11-12, 4.2.1833: 82.
Morgenbladet, 7.2.1833:3-4.
294
Statsborgeren, Syvende hefte, nr. 15-17, 17.2.1833: 116-122.
295
Teige 2006: 266.
293
72
for kassens innhold. Det ville si at han ikke var ansvarlig i siste instans for å dekke tapet
dersom restansene ikke kunne inndrives. Dette punktets riktighet bekreftet Collett.
Kausjonsansvar var normen ettersom det var en del av Kammerrettsordningen fra 1720,296 og
det var viktig for Olsen å understreke at han ikke satt med et slikt ansvar.
I brevet fra Collett ble det også referert til at det fortsatt var en pågående
korrespondanse mellom finansdepartementet og Olsens tidligere overordnede, magistraten i
Bergen, der de videre undersøkte flere utestående restanser og mangler ved Olsens regnskap.
Dermed ble det heller ikke direkte avvist at Olsen fortsatt kunne ha en udekket kassemangel i
Bergen.
Med andre ord klarte ikke Olsen å renvaske seg for beskyldningene om at han ikke
hadde gjort jobben sin. Likevel kunne ikke Olsen forstå at kritikken fortsatte å rettes mot han.
Årsaken var todelt. For det første mente Olsen at han ikke var ansvarlig for regnskapene i
utgangspunktet, hvilket ble slått tilbake av brevet til Collett. Det slo fast at han hadde blitt
pålagt dette ansvaret av magistraten i Bergen. Men den andre grunnen var viktigere. Det er
åpenbart at Olsen og skribentene i Statsborgeren hadde vidt forskjellige oppfatninger av hvor
alvorlig en kassemangel var. Olsen hadde gjort opp for sin gjeld, i det minste for den som var
kjent på det tidspunktet, og dermed mente han at saken burde være ute av verden. Dette var
helt klart en videreføring av hvordan kassemangler ble behandlet under enevoldstiden. Synet
Olsen hadde på sin egen rolle var også symptomatisk for hvordan kassemangler generelt ble
sett på av mange fortsatt. Det ble klart da saken ble tatt opp på Stortinget høsten samme året.
Olsen-saken på Stortinget
«Vist nok er det kun en Enkelts Had og Avind, der bag Anonymitetens Kaabe og under
Masken af at skulle gavne det Offentlige, har søgt at sværte mig, men jeg haaber med Lovens
Arm at naae ham.» Slik avsluttet Olsen sitt tilsvar i Morgenbladet, og viste med det at han
ikke hadde noen forståelse for hvor alvorlig beskyldningene mot han ble oppfattet av mange.
Fra sin posisjon i Bergen og Larvik hadde han tydeligvis gått glipp av hvor sterke antipatiene
mot han var i hovedstaden. 1. februar 1833 ble Stortinget samlet, og Olsen må ha blitt
overrasket over motstanden han møtte da han kom til Christiania. Kanskje var det også derfor
han så seg nødt til å skrive tilsvaret i Morgenbladet. Ingebrigt Sæter rapporterte hjem til sin
bror Peder 6. februar. I brevet beskrev han hvor mislikt Olsen var blant deler av
stortingsrepresentantene.
296
Teige 2014: 104.
73
Her er en almindelig Misfornøielse med denne Byfoged Olssen (sic) fra Laurvig, ikke alene blandt
Thingets Medlemmer, men endog af mange andre. En skarp Gjennemhegling han fik i Statsborgeren
paa Søndag, gjorde at han ei kom i Thinget Mandag, men lod anmelde Sygdoms Forfald – Et Tegn til at
Kuren virket – Han var i Thinget den 1ste Februar, men han havde det Uheld at ingen vilde tale til ham,
og hans Sidemand efter den Alphabetiske Orden, T. Lundegaard, vilde ikke sidde ved hans Side, men
forlod sin Plads og kom op paa øverste Benk til Throndhjemmerne og sad der, hvilket vakte stor Opsigt
i Thinget, og alles Øine vare vente mod Olsen med haanlige Smiil.297
Olsen var altså så mislikt at han nesten ble mobbet ut av Stortinget, og i følge Sæter gikk
ryktene om at «han har iside at faa sig en Syge-Attest for at faa reise hjem, hvori han nok, om
saa er, var klog.»
Olsen ble imidlertid værende i Christiania og på Stortinget, men kritikken stilnet ikke.
Høsten 1833 skulle Protokollkomiteen, gruppen som på vegne av Stortinget hadde som
oppgave å gå gjennom og kommentere regjeringens protokoller, gi sin innstilling til resten av
Stortinget.298 Og mye av den fordømmende retorikken fra Statsborgeren gikk igjen.
Innstillingen tok, blant mye annet, for seg Olsens og to andre embetsmenns tilsettinger av
regjeringen siden sist Storting. En av disse andre, den nyutnevnte andrerådmannen i Bergen,
tidligere justissekretær ved Agershuus Stiftsoverret, Rasmus Hansson, hadde også blitt omtalt
i Statsborgeren i løpet av de første månedene av avisens levetid.299 Saken hans lignet til
forveksling på Olsens. Både Hansson og Olsen hadde regnskapsmangler, men det hadde ikke
fått noen større konsekvenser for noen av dem, bortsett fra at de måtte dekke beløpet som
manglet. Enda mer påfallende var det at begge hadde etter kassemangelen var blitt kjent blitt
utnevnt til bedre embeter enn det de satt på tidligere. Påstanden om at regjeringen hadde
forflyttet Olsen for at han lettere skulle kunne dekke gjelden Finansdepartementet hadde
avdekket ved å selge deler av sin faste eiendom i Bergen ble bekreftet. Beløpet på 6000
spesidaler ble gjentatt, men samtidig ble det referert til at representantskapet i Bergen mente
at adskillig mer manglet i byfogdkassen i Bergen på grunn av enda flere utestående
skatteinnkrevinger.
Det ble av protokollkomiteen sett på som en svært uheldig signaleffekt at regjeringen
ikke tok hensyn til disse opplysningene ved tilsettingen av Olsen og Hansson.
Protokollkomiteen anklaget ikke de to embetsmennene direkte for å ha benyttet seg av statens
penger til eget bruk, men formulerte i en generell vending at bruk av offentlige midler på den
måten måtte ses på som så grov at faren for gjentagelse var svært stor. I likhet med
skribentene i Statsborgeren ble det sett på som stridende mot folks rettsfølelse at en slik sak
ikke fikk større følger for de involverte:
297
RA/S-6117/I/Id/L0031/50. Brev fra Ingebrigt Sæter til Peder Sæter, 6.2.1833. Avskrift ved Arne Bergsgård.
St.forh. 1833, del 7: 136-141.
299
Statsborgeren, Første hefte, nr. 14-15. 21.8.1831: 105-108.
298
74
En særdeles lemfældig Fremgangsmaade fra Statens Side imod Embedsmænd, der befinde sig i slige
Tilfælde, maa altid – om den end i det enkelte Tilfælde ikke maatte findes directe stridende imod
positive Love – ansees høist betænkelig i sine Følger, da de Motiver til at afholde fra Lovovertrædelser,
som Lovgivningen opstiller til Understøttelse for den moralske Følelse, derved tabe deres Kraft.300
På grunn av opposisjonsmajoriteten på Stortinget i 1833 er det nærliggende å anta at en slik
omtale av saken kom på grunn av de radikale bonderøstene. Det er imidlertid ikke helt riktig;
Protokollkomiteen i 1833 var sammensatt, men ikke bondedominert. Komiteen besto av to
embetsmenn, en gårdbruker og ellers forskjellige borgere og kjøpmenn.301 To av komiteens
medlemmer, komitésekretæren Hans Holmboe og Søren Breder Martens, var fra Bergen, og
må ha hørt snakk om Olsen i hjembyen tidligere.
Samtidig er det verdt å merke seg måten komiteen konkluderte på. Til tross for at de
tok sterk avstand fra måten Olsen hadde blitt utnevnt på, ville de ikke gjøre noe konkret mot
utnevningen annet enn å bemerke den. Tvert i mot nesten berømte komiteen regjeringen for
måten den hadde tatt «Omsorg for i det enkelte Tilfælde at forebygge Tab for Statscassen».302
Pengesparing på flere fronter var et gjennomgående tema ved Stortinget i 1833. Selv
Statsborgerens redaksjon var tilsynelatende opptatt av dette poenget. I en liten notis signert
redaksjonen fra 1832 sto det:
Da man, ved Efterforskning, er kommen til den Overbeviisning, at Regjeringen har taget vedbørlige
Forholdsregler med Hensyn til Hr. Prokurator Breiens Kassemangel (omtrent 31000 Spd.R.) saaledes at
Statskassen i denne Henseende intet Tab vil lide, saa finder man sig ikke beføiet til at opdage den
indsendte Anonce, denne Sag betræffende, undertegnet «Harald,» hvorfor Vedkommende ville behage
at besørge den afhentet.303
Dette kan tyde på at grunnen til at man hang seg såpass opp i Olsens sak, både fra Stortingets
og Statsborgerens side, først og fremst var at det fortsatt heftet en mistanke om at han selv to
år etter forflyttingen til Vestfold ikke hadde fått ordnet ordentlig opp i kassemangelen og
restansene i Bergen. Selv om flere av artiklene i Statsborgeren kritiserte Olsen for slett arbeid,
og flere var svært skeptiske til at en mann med utstrakt rot i regnskapene skulle få fortsette i
sitt embete, var altså ikke hovedproblemet kassemangelen i seg selv. Dersom manglene hadde
vært dekket, ville nok kritikken stilnet raskt. Det samme ville nok ropene om sanksjoner mot
Olsen. Sett med dagens øyne virker dette poenget merkelig. For oss vil det naturligvis være av
offentlighetens interesse dersom en høytstående statsansatt eller en etat enten midlertidig ikke
kan redegjøre for en haug med penger eller har brukt pengene til private investeringer med
300
St.forh. 1833, del 7: 140.
Lindstøl 1914 c: 164. Protokollkomiteen i 1833 besto av de følgende representantene: Søren Anton Wilhelm
Sørenssen (formann), høyesterettsadvokat; Hans Holmboe (sekretær), rektor; Ole Haagenstad, gårdbruker;
Nicolai Henrik Knudtzon, kjøpmann; Søren Breder Martens, bakermester; Hans Riddervold, sogneprest;
Balthazar Schnitler, bankmann. Titlene er fra Lindstøl 1914a og Lindstøl 1914:b.
302
St.forh. 1833, del 7: 141.
303
Statsborgeren, Tredje hefte, nr. 24-26, 1.4.1832: 216.
301
75
den hensikt å betale de tilbake, uavhengig om pengene skulle være på vei inn igjen eller ikke.
Men på 1830-tallet, med en fortsatt relativt skrøpelig norsk økonomi, og et skattetrykk som
opplevdes som høyt hos bøndene, var det altså pengene som var viktigst.
Men selv om man generelt var opptatt av at staten ikke skulle lide tap, var mange, som
vi har sett, fast bestemt på at embetsførselen skulle utføres skikkelig. I et forsøk på å sikre
dette fremmet Soelvold et forslag til Stortinget om ny lovgivning rundt embetsmenn.304
Muligens klok av skade fra tre år tidligere sendte ikke Soelvold inn forslaget selv, men
samarbeidet med John Neergaard for at sistnevnte skulle legge det frem for Stortinget. Det
samme gjorde Soelvold med Ingebrigt Sæter i et annet tilfelle305 og med Neergaard i totalt tre
saker.306 Den aktuelle «Lov ang. Rettergangsmaaden ved Paatale af Forurettelser af
Embedsmænd» inneholdt paragrafer som satte krav om at tidligere mislighold skulle omtales
både i eventuelle nye saker mot samme embetsmann. Det ble videre krevd at domstolene
skulle informere amtet og regjeringene om alle slags dommer mot embetsmenn av høyere
grad enn bøter, samt at saker med embetsmislighold ikke kunne havne i forlikskommisjonene.
I tillegg ble det tatt til orde for strengere sakføring mot embetsmenn som ble anklaget
av borgere for misligheter, og at en rekke gamle forordninger skulle oppheves. Formålet med
loven var tydelig: Det skulle bli enklere å tiltale embetsmenn som misligholdt sin stilling, og
det skulle bli vanskeligere for embetsmenn som hadde brutt loven på noen måte å holde det
hemmelig ved senere anledninger. Alt i alt var lovforslaget et vesentlig mer radikalt forslag
enn Protokollkomiteen på Stortinget sin senere uttalelse om at «en uplettet Vandel og
foregaaende Embedsførelse bør være en ueftergivelig Betingelse for enhver Befordring paa
Embedsbanen».307 Der Protokollkomiteen i første rekke tok til orde for at regjeringen skulle
vurdere mer enn bare alder og ansiennitet i nyansettelser av embetsmenn, ville Soelvold og
Neergaard revidere mye av lovverket rundt misligholdende embetsmenn.
Forslaget ble sendt videre fra Odelstinget til justiskomiteen så de kunne gi sin
innstilling.308 Der satt både Neergaard, Sæter og Peder Fauchald. Olsen selv satt i også i
denne komiteen og må ha sett at Soelvold og Neergaards lovforslag var et indirekte stikk mot
han. I komiteen totalt satt fire embetsmenn, en håndverker, en kjøpmann og fem
304
St.forh. 1833, del 1: 268-269.
St.forh. 1833, del 1: 393.
306
St.forh. 1833, del 1: 268-270.
307
St.forh. 1833, del 7: 140.
308
St.forh. 1833, del 1: 268-269.
305
76
gårdbrukere.309 Selv om bøndene var i flertall, ser forslaget ut til å ha forblitt ubehandlet.
Justiskomiteen sendte aldri en innstilling tilbake til Odelstinget.310
Beskyldningene og pressedekningen gikk hardt inn på Andreas Olsen og hans familie.
Så sent som i 1847, etter Olsens død, skrev hans sønn, Rolf Olsen, et innlegg i Morgenbladet,
der han forsvarte sin far mot anklagene fra Statsborgeren i 1831 etter at de på nytt hadde
kommet opp for å sverte sønn Olsen.311 Han mente at anklagene var bevist uriktige og bygget
løst på et rykte fra Bergen. Det er noe paradoksalt at Rolf Olsen forsvarte sin konservative far
i skarpe ordelag, når han selv på slutten av 1840-tallet var fast medarbeider i det da
opposisjonelle Morgenbladet og en av de mest radikale røstene i den norske offentligheten.312
At han likevel valgte å forsvare sin avdøde far, er et tegn på at artiklene mot faren var en stor
belastning for familien og dens rykte. Rolf Olsen baserte seg på forsvaret faren hadde skrevet
i Morgenbladet i 1833, og som vi har sett stemte ikke forsvaret helt. Andreas Olsen selv klarte
heller ikke å komme med en god forklaring på regnskapsmanglene da han skriftlig forsvarte
seg i Stortinget i 1833.313 Han unnskyldte seg med at han hadde mye annet å gjøre, både i
jobben og privat, han pekte på hvor vanskelig regnskap er, og han mente at innkreving av
restanser tok alt for mye tid.
Rettslig forfølgelse
Artiklene om Andreas Olsen er også interessante fordi de likevel fikk rettslige følger for
Statsborgeren. I Olsens forsvar i Morgenbladet i februar 1833 kunne han også fortelle at han
hadde «beskikket Udgiveren af Bladet til at opgive Forfatteren, for at jeg kan drage denne til
Ansvar for Domstolene»314. Innen Stortinget hadde rukket å kommentere Olsensaken hadde
privatlæreren Hans Martin Reynertsen blitt dømt som løgner og tremarksmann i Christiania
byting.
309
Foruten Sæter, Neergaard, Fauchald og Olsen satt de følgende representantene i Justiskomiteen: Lorentz
Lange (formann), høyesterettsdommer; Paul Johan Muus Wiig (sekretær), prokurator; Halvor Olaus Christensen,
byfogd og magistrat; Elling Mathias Holst, kjøpmann; Engebret Olsen Moe, gårdbruker; Lars Petter Selboe,
håndverker; Ole Olsen Øveland, gårdbruker. Titlene er fra Lindstøl 1914a og Lindstøl 1914b.
310
Det finnes heller ingenting i Odelstingets håndskrevne protokoller om hva som hendte med dette forslaget
videre, jf. Stortingsarkivet, Stortingets ekstraprotokoll, 39 (1833).
311
Morgenbladet, 4.5.1847: 1-2.
312
Jul Myhrvold, «Morgenbladet» og bondeopposisjonen: 1838-1857, Oslo 1949: 54- 57. Rolf Olsen var
embetsmanns- og regjeringskritisk, parlamentariker, tilhenger av partiorganisasjoner og mot embetsmannsdominans på Stortinget. I 1848, mens revolusjonen feide over Europa, satt Olsen som redaktørvikar for Adolf
Bredo Stabell, som var opptatt på Stortinget. I flere lederartikler, som sannsynligvis var skrevet av Olsen, ble
revolusjonen sett i lys av den norske opposisjonens kamp mot embetsstanden og regjeringens dominans. Noen år
senere, i 1852, startet han opp det kortlevde bladet Nationalbladet. En rekke brev mellom han og Ole Gabriel
Ueland viser at de planla oppstarten sammen høsten 1851, jf. RA/S-6117/I/Id/L0031/181-190.
313
St.forh. 1833, del 7: 204-209.
314
Morgenbladet, 7.2.1833: 1.
77
Privatlæreren Hans Martin Reynertsen er en obskur skikkelse som har etterlatt seg få
spor. Men tremarksmannsdommen var ikke den første alvorlige dommen Reynertsen hadde på
seg. Sommeren ett år tidligere hadde han også blitt rettsforfulgt, også den gang for en
injurierende artikkel i Statsborgeren.315 Den saken endte kun med bøter for Reynertsen.
Rettssaken Olsen mot Reynertsen ble holdt i august 1833 i Christiania byting.316 På
samme måte som i den tidligere dommen mot Reynertsen hadde Olsen først saksøkt Soelvold
før Reynertsen tok på seg ansvaret som forfatter. Men Andreas Olsen hadde ikke tenkt å la
Reynertsen slippe unna med bøter. Han la ned påstand om at Reynertsen skulle dømmes både
etter Christian Vs lov paragraf 6-21-2 og paragraf 12 i Trykkefrihetsforordningen av 1799.
Olsen mente at Reynertsen måtte straffes etter de strengeste strafferammene lovene la opp til,
altså til henholdsvis å «bøde sine tre Mark» og til to år tukthusarbeid.
En som var dømt «bøde sine tre Mark» for løgner ble også kalt en «tremarksmann».
Hva det innebar var regulert av paragraf 1-22-15 i Christian Vs Norske Lov. Der sto det at en
person som var dømt til å bøte sine tre mark var «mindre Mand». Som nevnt tidligere, var en
mindremann eller tremarksmann æresløs. Det betydde i praksis at han ikke kunne få
byborgerskap, mistet muligheten til å møte i retten og kunne ikke lenger være formynder eller
fadder317 Videre kunne ikke en æresløs inneha embete eller drive næring.318 En
tremarksmannsdom stilte altså de dømte utenfor samfunnet på mange måter. I tillegg var en
slik dom juridisk bevis for at en æresløs tremarksmanns ord var usant, hvilket nok fikk en del
andre ikke-lovregulerte konsekvenser. For hva slags verdi kunne ens ord eller signatur og
lovnad ha når man var dømt som uærlig?
Noe av det mest påfallende med begge dommene mot Reynertsen er at han ikke var til
stede for å forsvare seg i noen av prosessene, verken under rettsmøtene i forkant eller i
rettssalen. I Olsen-saken betydde dette at Reynertsen ikke på noen måte fikk anledning til å
forsvare seg. Bevisførselen ble dermed ført utelukkende av Olsen. Han la frem de tidligere
omtalte brevene fra stortingsarkivaren Holst og finansminister Collett som bevis. Retten
konkluderte med at Olsen hadde bevist at påstandene i Statsborgeren var ubegrunnede. Som
nevnt tidligere var nok delene av artikkelen som omhandlet Olsens behandling av tollovene
ved forrige Storting ubegrunnede. Men utrolig nok konkluderte retten også at de ikke kunne
315
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll 10, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 305/1832,
26.7.1832. Saksøker var Peder Bernhard Anker (1787-1849). Søksmålet kom etter en artikkel i Statsborgeren,
Andet hefte, nr. 28-29, 18.1.1832: 231-232. Anker saksøkte først Soelvold, men under den rettssaken erklærte
Reynertsen seg som forfatter (Sak 40/1832, 24.5.1832).
316
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll 10, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 37/1833,
1.8.1833.
317
Fladeby, Imsen og Winge 1981: 373
318
Gulbransen og Hoffmann 1984: 128
78
anta at Olsen hadde befunnet seg i kassemangel overhodet, noe innholdet i brevet fra Collett
ettertrykkelig motbeviste. Som en del av begrunnelsen til dommen ble derfor bruken av
uttrykket «Kassedefecteur» et av de fellende punktene mot Reynertsen. Det samme var
beskrivelsen «Magtens og Magthaverenes tjenstvilligste Haandlanger». At Olsen kan regnes
regjeringsvennlig er hevet over en hver tvil. En del av de andre uttrykkene, blant annet «den
usleste Hofkryber», var mer åpenbart injurierende. Retten slo fast «at Forfatterens Hensigt har
været at berøve Citanten hans Medborgeres Agtelse».319
Prosessen rundt saken Olsen mot Reynertsen vil med dagens øyne virke som et
justismord, men fremgangsmåten var ikke så uvanlig på den tiden. Dommen var likevel en ren
enveiskjøring. Reynertsen var ikke til stede, og retten konkluderte tidvis svært tvilsomt på et
manglende bevisgrunnlag. Som neste kapittel vil vise, var det neppe tilfeldig at Reynertsen
ikke var tilstede i rettssaken mot han. Det kan være vanskelig å se for seg at han valgte selv å
holde seg unna rettssalen, og at han ikke hadde noen forsvarspunkter som for hans egen del
ville vært verdt å få med i domsavsigelsen. Den eneste rasjonelle forklaringen, bortsett fra at
han bevisst ble holdt utenfor, var at han boikottet hele rettssaken for å ikke gi retten
legitimitet. En boikott virker imidlertid noe rart all den tid mange av Statsborgerens
innsendere var særdeles opptatt av rettsstaten og rettssystemet.
I et brev fra sommeren 1833 fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, den
konstituerte redaktøren i Statsborgeren, skrev Soelvold: «Den Olsenske Annonce har kostet
mig 150 Spdl hvoraf jeg har laant de 40 paa kort Tid men endnu ikke kunnet betale dem.»320
Wilhelm Munthe gikk langt i å påstå at Soelvolds brev til Broch var bevis for at Reynertsen
ble betalt av Soelvold for å ta på seg ansvaret for den mest injurierende artikkelen.321 I
samtiden gikk det også rykter om at Soelvold ikke var fremmed for å «kjøbe elendige
Mennesker til at paatage sig Forfatterskabet».322
Dersom dette stemmer, må Reynertsen ha vært i en så alvorlig pengenød at han ikke
hadde noe annet valg. 150 spesidaler mot å miste sine borgerrettigheter kan virke som en drøy
pris på å betale for en person som tilsynelatende hadde fast arbeid som lærer. Men disse
lærerne var som oftest privat ansatte hos mer velstående familier. Et slikt arbeid var ikke fast
og var absolutt ikke et statusyrke. Akkurat hvor og for hvem Reynertsen jobbet er vanskelig å
vite, men på grunn av hans yrkestittel er sannsynligheten stor for at han var en som hadde
319
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll 10, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 37/1833,
1.8.1833.
320
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 6.6.1833.
321
Munthe 1907: 60-61.
322
Morgenbladet, 14.10.1835: 3.
79
havnet på siden av samfunnet. Soelvold selv var privatlærer, hvilket passet hans sosiale
bakgrunn som husmannssønn. Det er imidlertid ingen tegn til at Soelvold var forfyllet eller
hadde andre vesentlige personlige problemer, men det fantes andre privatlærere som det gikk
verre med. George Frederik von Krogh er den mest kjente av disse tragiske skjebnene. I
Lorentz Brandts skikkelse i Camilla Colletts Amtmannens Døtre, ble han omtalt som
«forloren».323 Juristkandidaten Krogh var forfyllet og levde en omflakket tilværelse, til tross
for at han åpenbart var begavet og virket som skribent flere steder, blant annet i
Statsborgeren. På grunn av Reynertsens yrke og ettersom han plutselig befant seg i enda en
injurierettssak, kan vi anta at han hadde få støttespillere og levde et heller fattigslig liv. Det
betyr imidlertid ikke automatisk at han ikke kunne ha skrevet artiklene han ble dømt for.
Uansett fremstår det som usannsynlig at Soelvold selv skrev artikkelen om Olsen.
Ingen artikler som Soelvold skrev under noen av sine kjente pseudonymer har en så ekstrem
tone som artikkelen Reynertsen ble dømt for. Generelt var Soelvold mer avbalansert og
drøftende i sin skrivestil, selv om han ofte konkluderte bastant og svært radikalt for sin tid. En
mulighet er at Reynertsen tok på seg skylda for noen andre, hvilket Soelvold betalte for. En
annen forklaring er at Soelvold betalte Reynertsen som en kompensasjon for at han brøt sitt
prinsipp om at «Anonymiteten vil være Redaktionen hellig». Det virker uansett sannsynlig at
de 150 spesidalene som «den Olsenske Annonce» hadde kostet Soelvold ble betalt til
Reynertsen. I domspapirene finnes i alle fall ingen tegn på at Soelvold selv ble pålagt å betale
bøter for artikkelen. Retten fastholdt praksisen med at det var i første rekke forfatteren, ikke
redaktøren eller utgiveren, som var ansvarlig for innholdet i en publisert tekst.
Sakene mot Reynertsen peker fremover mot de skjebnesvangre ukene i 1835, da
Soelvold ble dømt til å bøte sine tre mark to ganger. Neste kapittel vil drøfte disse sakene og
hvorfor og hvordan Statsborgeren under Soelvold ble knekt.
323
Camilla Collett, Amtmandens Døttre: en Fortælling, Christiania 1855: 145, 210.
80
Kapittel 5. 1834-1835: Soelvolds fall
Smededikt og portomoderasjonstap
Statsborgeren var i løpet av sine to første leveår blitt en betydelig maktfaktor i Norge. Bladet
påvirket resultatet av stortingsvalget og fikk embetsmenn til å få negativt søkelys rundt sine
personer og bedrifter. Dette ble gjort med et språk og en tone som i mange leire ble oppfattet
som svært respektløs.
Statsborgeren og dens redaktør skulle til slutt ende opp som en paria på grunn av
kombinasjonen av avisens innhold, form og på grunn av menneskene den gikk i strupen på og
deres maktposisjon. Dette kapittelet skal svare på hvorfor Statsborgeren ble så hatet, hvem
hatet kom fra, hvordan dette manifesterte seg i pressen og gjennom øvrig forfølgelse. Det var
hans to siste år som redaktør de største skandalene oppsto, flere av dem skapt helt eller delvis
av Soelvold selv. Det var også i løpet av denne perioden Soelvold ble den øvrige
offentlighetens favoritthoggestabbe. Tidligere historikere som mer overfladisk har behandlet
Soelvold (dette gjelder da ikke Wilhelm Munthe og Torstein Høverstad) har fremstilt
rettssakene mot Soelvold som årsaken til hans fall. Men prosessen som ledet til Soelvolds fall
var langt mer sammensatt enn det.
Finansminister og regjeringens fremste mann Jonas Collett var ikke en populær person
i Statsborgerens redaksjon. Ved Stortinget i 1833 hadde Collett mottatt et gratiale på 3000
spesidaler.324 Spekulasjonene rundt hvorfor Collett hadde mottatt dette lønnstillegget var
mange, men i Statsborgeren var de sikre:
Som ved Bestikkelser og Kneb
Han fik paa sidste Thinget,
Da største Opponent beskeed
Sig ganske ubetinget.
Hvad Nytte har vel C--let gjort
For Staten i det Hele?
Mon andet ædelt Godt og Stort,
End egen Kage mælet.325
12. januar 1834 trykket Statsborgeren to dikt som i krasse ordelag gikk ut mot «C--let».
Navnet hans var så dårlig maskert at ingen kunne være i tvil: Finansmisteren ble regelrett
hetset i bondeopposisjonens fremste blad. Det første og mildeste diktet var undertegnet «Urd---», hvilket meget mulig kan være kortversjonen av «Urdsongis», et av Sylvester Sivertsons
pseudonymer når han skrev dikt. Det andre diktet, titulert «Extempora»,326 var det som står
324
Bergsgård 1932: 127.
Statsborgeren, Ellevte hefte, nr. 12-13, 12.1.1834: 92.
326
Latin for uforberedt eller improvisert.
325
81
sitert ovenfor. Budskapet i smedediktet var tydelig: Collett var en «Fattigpeer» og
«Skranglefant» som hadde gjort seg rik på statens bekostning.327
Allerede to uker senere, i slutten av januar, gikk løytnant Jens Henrik von Hadeln ut
offentlig i Statsborgeren og nektet å ha hatt noen med diktet å gjøre.328 Soelvold bekreftet
under artikkelen at Hadelns vitnesbyrd stemte. Ryktene om at Hadeln hadde vært forfatteren
hadde åpenbart svirret rundt i hovedstadsområdet i dagene etter publiseringen av diktet. Saken
om forfatterskapet forble midlertidig ubesvart.
Men allerede 5. mars, kun to måneder etter diktene sto på trykk i Statsborgeren, fratok
regjeringen avisens rett til moderert porto. 20. mars rykket Soelvold inn en annonse i
Morgenbladet som kunngjorde at Statsborgeren «kan derfor herefter blive de ærede
Abonnenter tilsendt med Posten; men det skal blive Enhver tilsendt med Leilighed snarest
muligt og eftersom det udkommer.»329
Portomoderasjonen var en ordning der aviser og tidsskrifter kunne søke om lavere
portosatser for å sende sine publikasjoner med posten til abonnentene. Redusert porto skulle
bidra til å muliggjøre et offentlig, nasjonalt ordskifte i et land med store geografiske
utfordringer. Fjell, fjorder og spredd befolkning gjorde forsendelse med post dyrt, og dermed
også realiseringen av Grunnlovens paragraf 100 vanskelig.
I hvert enkelt tilfelle måtte utgiveren søke Finansdepartementet om tillatelse, som
igjen skrev en anbefaling til kongen som avgjorde saken. Tillatelsene til redusert porto ble gitt
betinget og «indtil videre».330 Kongen og regjeringen kunne dermed når som helst frata en
publikasjon retten til redusert porto. I praksis kunne det bety dødsstøtet. I følge en innsender i
Statsborgeren hadde selv regjeringen, i en melding til kongen, ytret «at intet offentligt Blad
kan i Norge bestaae uden Portomoderation».331 Først på Stortinget i 1837 ble det vedtatt at
portosatsene for trykte skulle være faste og ligge på et lavt nivå. Dette ble lovfestet og falt
dermed under Stortingets myndighetsområde.332 Kongen kunne imidlertid fortsatt innvilge en
ytterligere moderert porto til publikasjoner han fant spesielt nyttige, men han kunne altså ikke
inndra den grunnleggende retten til redusert portosats.
I hvilken grad var portomoderasjonen før 1837 et middel for konge og regjering til å
kontrollere ytringer de ikke ønsket i offentligheten? Statsborgeren var ikke det første bladet
327
Statsborgeren, Ellevte hefte, nr. 12-13, 12.1.1834: 90-91.
Statsborgeren, Ellevte hefte, nr. 16-17, 26.1.1834:135-136.
329
Morgenbladet, 20.3.1834: 3.
330
Finn Erhard Johannessen, Alltid underveis: postverkets historie gjennom 350 år: 1647-1920, bd. 1 av Alltid
underveis: postverkets historie gjennom 350 år, Oslo 1997: 153.
331
Statsborgeren, Tolvte hefte, nr. 14-15, 27.4.1834: 117.
332
Johannessen 1997: 155.
328
82
som opplevde å bli fratatt retten til redusert porto. Det opposisjonelle organet Patrouillen med
Ludvig Mariboe som redaktør søkte om portomoderasjon i 1824, men fikk avslag av Finansdepartementet fordi bladet ble vurdert som skadelig.333 Samme året fastslo departementet at
hensikten med at portomoderasjonen var betinget, var at kongen skulle ha mulighet til å drive
politisk sensur. Karl Johan var oppmerksom på pressens evne til påvirkning og ønsket en grad
av kontroll over ytringer i den norske offentligheten. Patrouillen overlevde sine første to
leveår og fikk til slutt innvilget portomoderasjon i 1826. Verre gikk det med brødrene Hans
Abel og Jonas Anton Hielms Det norske Nationalblad. Som tidligere omtalt, ble de fratatt
retten til redusert porto etter et par artikler regjeringen fant injurierende.334
I 1834 mottok kongen brev med informasjon om Statsborgeren fra både Poul Christian
335
Holst,
sjefen fra for Justisdepartementet, og fra Jonas Collett selv.336 I et brev sendt fra
Karl Johan tilbake til Collett i februar, skrev kongen at han hadde lest Collets rapport om
smedeversene «med indignasjon, men uten overraskelse».337 Brevet indikerte også at Collett
nok hadde tatt seg ganske nær av hetsingen i Statsborgeren. Kongen hadde i hvert fall behov
for å understreke at Collett, med hans høviske karakter og sjelsenergi, hadde styrken til å stå
mot denne typen sjalusidrevne angrep. Noe konkret om fjerningen av portomoderasjonen sto
det derimot ikke i brevet, men at kongen, hans holdninger til Statsborgeren tatt i betraktning,
støttet vedtaket er trolig.
Mer makt til folket i trykkefrihetsspørsmålet var både før og etter portomoderasjonsvedtaket en viktig kampsak for Statsborgeren og opposisjonen. Portomoderasjonen hadde til
stadighet blitt brukt som maktmiddel av regjeringen, og det ble derfor viktig å få den under
Stortingets kontroll. Ved Stortinget i 1833 fremmet Ingebrigt Sæter et forslag om at
«Dagblades, Ugeblades og Maanedskrifters» forsendelse med posten enten skulle være gratis
eller mot en porto på 1 skilling per to ark.338 I hans første tale ved tinget vektla han at trykkefriheten og et differensiert offentlig ordskifte var en forutsetning for en liberal forfatning og
333
Johannessen 1997: 153.
Skjæveland 1996: 14.
335
RA/PA-0040/F/Fb/L0022/0002. Bruddstykker uten datum av rapporter, bl.a. om «Statsborgeren»,
sannsynligvis fra 1834. Inneholder konsepter til brev og rapporter på fransk fra Poul Christian Holst til kongen.
336
NB, Ms.4° 2980: VII. «Kong Carl Johan. Breve til Statsraad J. Collett 1819-36».
337
NB, Ms.4° 2980: VII. Brev fra Karl Johan til Jonas Collett, 10.2.1834. I brevet skrev Karl Johan følgende om
Statsborgeren og smedediktet: «J’ai appris avec indignation, mais sans étonnement par Votre rapport du 24
Janvier, la sortie repréhessible qu’on s’est furmise contre vous dans la Feuille du Statsborgeren. Une longue
expérience m’a prouvée que c’est aux citoyens les plus récommendables que la calomnie s’attache de préférence,
et je ne suis donc pas surpris que Vous n’ayez pu échapper á son version. Mais comme Vous le dites Vousmême, la confiance de Votre Roi et de la partie éclairée de Vos compatriotes dont Vous consoler de la malignité
des envieux. Lorsque comme Vous, on possède l’énergie de l’ame et une aménité de caractère. Si rare de Nos
jours, on peut être fort du témoignage de sa conscience et mépriser les efforts impuissants de la jalousie.»
338
St.forh. 1833, del 1: 534.
334
83
en konstitusjonell stat.339 At den utøvende makt skulle ha muligheten til å indirekte stoppe en
publikasjon, var et stort hinder for utviklingen av en slik gagnlig uavhengig offentlighet,
mente Sæter.
To ting peker mot at Soelvold kunne vært involvert i planleggingen av å fremme dette
forslaget: Sæters vennskap med Soelvold og Soelvolds vektlegging av representantenes
stemmegivning i portomoderasjonssaken da han i 1835 skulle bedømme det forrige Stortingets personale. Soelvold hadde også tidligere og ved samme Storting prøvd seg på å
fremme forslag selv til Stortinget og sammen med John Neergaard.
Forslaget til Sæter havnet i budsjettkomiteen. For Odelstinget foreslo komiteen
henleggelse av saken ettersom det allerede hadde blitt vedtatt at regjeringen skulle anmodes
om å utarbeide et regulativ for portoen til neste Storting.340 Dette hadde blitt gjort etter at en
annen representant, byfogd Halvor Olaus Christensen341 fra Stavanger, hadde foreslått å
fastsette portoen til 1/8 av abonnementsprisen.342 Dette forslaget ble nedstemt med 44 mot 43
stemmer. Budsjettkomiteens innstilling etter forslaget til Sæter ble enstemmig vedtatt av
Odelstinget.343 Utfallet i 1837 ble imidlertid som vi har sett at den utøvende makt mistet
kontrollen over hvem som fikk rett til redusert porto. Faktisk var det Finansdepartementet selv
som gikk inn for at retten til redusert porto for blader skulle lovfestes.344 Argumentasjonen var
svært lik Sæters: Godene ytringsfrihet og fri offentlighet bidro med i samfunnet kunne ikke
risikeres ved at kongen og regjeringen skulle kunne utøve den slags kontroll over ytringer.
I praksis ble altså portoen tidvis et maktmiddel som landets øverste ledere kunne bruke
for å kontrollere offentligheten og stoppe uønskede ytringer. Samtidig var det også i mange
andre tilfeller sterk diskrepans mellom Grunnloven og det eksisterende lovverket fra
enevoldstiden som var gjeldende. Verken Stortinget eller domstolene hadde på 1830-tallet
kommet særlig langt i arbeidet med å tilpasse lovverket slik at det ville være i tråd med den
nye liberale forfatningen Grunnloven la opp til. Trykkefrihetsforordningen av 1799,
lovbudene som gjeninnførte sensuren i Danmark etter trykkefrihetsperioden Struensee startet,
var fortsatt gjeldende, til tross for Grunnlovens paragraf 100. En etablert rettspraksis på
området fantes ikke, og følgelig ble deler av Trykkefrihetsforordningen brukt helt ut på 1830339
Sæters første tale i Stortinget er referert i sin helhet i Krokann 1937: 52-54.
St.forh. 1833, del 7: 456.
341
I sin senere bedømmelse over Stortinget, ga Statsborgeren Christensen følgende karakteristikk: «Byfoged
Christensen er en af de liberaleste og dueligste Embedsmænd, der repræsenterede den norske Nation paa sidste
Storthing. Man må ønske og haabe, at denne dygtige unge Mand ogsaa vælges til Repræsentant paa næste
Storthing.», jf. Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 18-19, 19.7.1835: 144.
342
St.forh. 1833, del 6: 299.
343
St.forh. 1833, del 7: 457.
344
Johannessen 1997: 155.
340
84
tallet i Norge. Det meste av Christian 5s norske lov var også uforandret og kom på flere
områder i konflikt med Grunnloven.
Vedtaket om å fjerne Statsborgerens portomoderasjon ble umiddelbart møtt med
vantro og forakt. Henrik Wergeland spissformulerte det sterkest med sangen «Ved
Pressefrihedens død (1799)».345 Teksten ga inntrykk på overflaten av å beskrive sinnsstemningen i befolkningen i 1799, da trykkefrihetsperioden i Danmark-Norge ble stoppet.
Men innholdet skulle åpenbart være en allegori til situasjonen trykkefriheten befant seg i på
hans egen tid. I første strofe skrev han
Af Folkets Diadem forsvunden
er brat dets herligste Demant.
En Taare liig i Mulden runden,
den svulmed, glimred og forsvandt.
Vor Pressefrihed er forbi.
Og det er Spot at hedde fri.346
Flere lignende artikler og appeller ble trykket, inkludert noen signert Soelvold selv.
Budskapet lignet Wergelands; trykkefriheten, en av bærebjelkene i den liberale staten og en
fundamental rettighet i Grunnloven, ble kompromittert. Angrepene var dermed ikke bare mot
den frie presse; selve friheten og fedrelandet var truet.
Tilsvarene kom også tilbake mot Statsborgeren. I juni 1834 trykket Morgenbladet en
anonym innsendt tekst som man kan anta at representanter for regjeringen, eller i det minste
regjeringssympatisører, sto bak. Artikkelen påpekte at regjeringen hadde all rett til å frata
Statsborgerens midlertidige rett til moderert porto og slo tørt fast at «Da Hr. Soelvold idelig
fører Grundloven i Munden, saa burde man have ventet, at han havde agtet det Forbud dens §
100 indeholder mod at vise Ringeakt for de constitutionelle Magter og at fremføre falske og
æreskrænkende Beskyldninger mod Nogen.»347 Men samtidig trodde innsenderen feilaktig at
selv ikke «den værste Despot» ville bruke loven for å bli kvitt «en i alle Henseender saa
aldeles intetsigende Person» som Soelvold.348
For regjeringen kunne ikke sitte rolig å se på at et av dens mest fremtredende
medlemmer så åpenlyst ble æreskrenket. Fjerningen av portomoderasjonen var ikke en kraftig
nok sanksjon. I et brev datert 23. april, skrev Karl Johan til Collett at han fant det nødvendig å
345
Statsborgeren, Tolvte hefte, nr. 24-26, 1.6.1834: 207-208. Teksten var anonym i Statsborgeren, men
Wergeland har senere blitt tilskrevet den. Se for eksempel Henrik Wergeland, «1833-1841», bd. 2 av «Digte»,
del 1 av Samlede skrifter: trykt og utrykt, Oslo 1919: 10.
346
Statsborgeren, Tolvte hefte, nr. 24-26, 1.6.1834: 207.
347
Morgenbladet, 6.6.1834: 2.
348
Morgenbladet, 6.6.1834: 2.
85
avslutte saken i henhold til loven.349 Med det mente han nok at påstandene som hadde blitt
luftet i Statsborgeren måtte mortifiseres gjennom retten. Hadeln, som Karl Johan var sikker
på stod bak, måtte straffes. Dette måtte gjøres for at befolkningen generelt og militæret
spesielt ikke skulle påvirkes negativt. Hadeln var i kraft av sin stilling som løytnant en
representant for militæret, og hans oppførsel kunne derfor ikke aksepteres, mente kongen.
Men ettersom Hadeln ikke tok på seg forfatterskapet, var det Soelvold, som
Statsborgerens redaktør, som ble saksøkt av regjeringen. Under rettssaken våren 1835 sto den
68 år gamle juristen og gårdbrukeren Jens Johan Vangensteen frem som forfatter av begge
smedediktene.350 I bytinget 9. april ble han dømt til å bøte sine tre mark og til seks måneder i
tukthus, den klart strengeste straffen noen fra Statsborgeren hadde blitt idømt. Vangensteen
brukte de neste to årene på å kjempe mot dommen. I 1837 ble dommen mot han opphevet, og
Hadeln ble slått fast som den reelle forfatter av stykket.351 Men da hadde Vangensteen
allerede avgått med døden. Retten slo samtidig fast at Hadeln hadde vært og var så
sinnsforvirret at han ikke kunne stå til rettslig ansvar for smedediktene.
Wilhelm Munthe tegnet opp et bilde av Statsborgeren etter den tapte portomoderasjonen som en avis som ble mer og mer radikal og uforsonlig. Denne fremstillingen er
delvis korrekt, men det er grunn til å nyansere og moderere noe. Umiddelbart etter vedtaket
om å fjerne portomoderasjonen var det få tegn til en ny retning i Statsborgeren. Særlig hadde
dette noe med artikkelseriene «Blandede Anmærkninger» av Andreas Lind Brock og «Breve
fra Nordmand af den gamle Ærlighed» av Pierre Flor, samt George Frederik von Krohgs
artikler undertegnet «En Oplænding» og «Ven af Lov og Ret». Disse artikkelseriene var
dominerende i Statsborgeren særlig i 1834, men også i 1835. Samtlige var drøftende og
akademiske i stilen og tok for seg en rekke tema: Særlig politikk og opplysning, men også
filosofi og juss. Alle viste også tydelig at Statsborgeren også hører hjemme i en mer dannet
liberal-patriotisk opposisjonell tradisjon, og ikke bare var et bondeorgan.
I følge Wilhelm Munthe fant Soelvold en ny form i Statsborgeren etter portomoderasjonen ble tapt. Samtalen, inspirert av Ola-boka, oppsto som en ny sjanger i avisa i
349
NB, Ms.4° 2980: VII. Brev fra Karl Johan til Jonas Collett, 23.4.1834. I orignalbrevet står det følgende om
Statsborgeren og Hadeln : «À côté de tout ce que Vous m’annoncez de bien dans Vos rapports et qui ne peut que
nous donner la plus vive satisfaction, il y a aussi deux objets désagréables savoir : L’article inconvenant du
Statsborgeren et la conduite extravagante du Lieutenant Hadeln. L’un et l’autre doivent nous faire de la peine,
attendre qu’ils font naître de mauvais en impression qui peuvent réjaillir sur la nation en général et sur l’armée
en particulier. Il parait donc nécessaire de faire terminer au plutôt ces affaires d’après les lois. Les nouvelles que
j’ai recu de la Norvège, m’annoncent qui la conduite du Lieutenant Hadeln a excité une forte animadversion. Il
ne pouvait pas en être autrement.»
350
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 62/1864,
9.4.1835: Regjeringsadvokaten mot Jens Johan Vangensteen.
351
Den Norske Rigstidende, 8.8.1832: 1.
86
1835. Wilhelm Munthe mente disse samtale foregikk mellom «mere eller mindre fingerte
personer».352 Som det ble nevnt i historiografikapittelet, har nyere pressehistorikere særlig
vektlagt dette som et tegn på at Statsborgeren i Soelvolds siste år som redaktør ble
radikalisert. Noen har dratt det så langt at Soelvold selv diktet opp innholdet i disse samtalene
og andre artikler. Stemmer det?
I en del tilfeller stemmer det at Soelvold ga samtalepartnerne fingerte yrkestitler og
navn. I noen tilfeller refererte han til og med til samtaler mellom «Hagbarth», «Halsteen i
Aasen» og «Einar», tre av hans egne pseudonymer. Men at Soelvold faktisk overvar lignende
samtaler under sine reiser, og at det fantes en reell misnøye i lokalsamfunnene med
embetsmennene som ble omtalt, er det liten grunn til å tvile på. Soelvold reiste mye de siste
årene han drev Statsborgeren. Å dikte opp historier om embetsmenn selv ville han oppnådd
lite med ettersom det raskt ville blitt avslørt. Det er heller ingen grunn til å tro at det plutselig
ble slutt på misnøye med lokale embetsmenn på landsbygda. Nei, årsaken til at samtalen ble
en vanlig form i avisen var nok heller mangelen på innsendere. At Statsborgeren plutselig
manglet bønder som ønsket å sladre på sine embetsmenn, hadde to årsaker. For det første førte
mangelen på portomoderasjon at avisen mistet mange abonnenter. Statsborgeren var allerede
et dyrt blad og ble vesentlig dyrere å holde når abonnenten også måtte betale full porto. Færre
abonnenter betydde mindre lesekrets, hvilket nødvendigvis ga færre innsendere. Den andre
årsaken var nok at flere kviet seg for å sende inn stoff, enten i frykt for represalier eller fordi
de ikke ville affilieres med et slikt rabulistorgan. Statsborgeren hadde i starten av 1834
allerede fått tre dommer mot seg. Samtalene fungerte derfor som en slags korrespondansebrev
fra Soelvolds reiser, der han berettet om historier han hørte underveis og anonymiserte de som
hadde fortalt han dem. Denne tendensen til flere samtaler og færre innsendere ble mer og mer
tydelig mot slutten av 1834 og i 1835.
Hvorvidt innholdet i ryktene samtalene refererte til var sant, er et helt annet spørsmål,
men denne problematikken var på ingen måte noe nytt. Munthe tok også feil i at samtaleformen var noe nytt i Statsborgeren i 1835. Denne sjangeren var, som Munthe riktig nok
skrev, inspirert av Ola-boka fra 1830, men hadde vært en del av Statsborgeren i hvert fall fra
tidlig i 1834, og muligens ennå tidligere.353
Allerede i 1834 er det tydelig at Soelvold merket at mange hadde vendt seg mot han. I
et brev til Andreas Lind Brock, skrevet mens han var på reise i Buskerud, skrev han at «et
352
Munthe 1907: 87.
I Statsborgeren, Ellevte hefte, nr. 14-15, 19.1.1834:115-118 var det en samtale mellom «Haaken» og «Tollef»
på trykk.
353
87
bedre Mod opliver mit Bryst, end da jeg svævede om i hiint Øglerede: Christiania.»354 All
motstanden Soelvold møtte kan nok ha fått han til å bli mer radikal og innbitt i sitt prosjekt.
På denne måten hadde altså Munthe delvis rett.
Elitenes reaksjon på Statsborgeren
På noen måter ble altså Statsborgeren forandret av tapet av portomoderasjon. Men for
embetsmennene som hadde blitt og forble angrepet i avisen fremtonte ikke avisens karakter
seg spesielt annerledes enn tidligere. Statsborgeren hadde fra første stund blitt både mislikt,
foraktet og fryktet. Problemet med Statsborgeren var ikke om de nye samtalene var fingerte
eller ikke, eller at Peder Soelvold hadde blitt mer innbitt og radikal. Hovedårsakene til at
Statsborgeren møtte så mye motstand blant elitene var for det første at personfokuset var
uønsket, og for det andre at avisen hadde et såpass lemfeldig forhold til om det den trykket
var sant eller ikke. I tillegg fryktet mange bøndenes politiske vekkelse på nasjonalt nivå og så
på bevegelsens inntog i rikspolitikken med skremte øyne. I den forbindelse ble Statsborgerens
åpenlyse partiskhet angrepet kraftig.
Det var også allment kjent hva som hadde foregått i Europa sommeren 1830.
Revolusjonene hadde spredd seg raskt og vært voldelige. Til tross for at de europeiske
borgerne i mange tilfeller kjempet for rettigheter nordmennene hadde fått allerede i 1814 og
mot de illiberale enevoldsstatene, kunne noe lignende fortsatt skje i Norge. Som Ludvig
Wiese, under pseudonymet «W.», skrev i Statsborgeren, var dette en spenningsfylt tid, «nu da
et forynget Liv er indtraadt i Nationen efter Juli-Revolusjonen, Hambadker-Fæsten,
Birminghammer-Foreningen, Tildragelserne i Polen, Belgien, Bologna, Rom, München,
Hanover.»355 Det skrives sjelden eksplisitt, men det var nok en implisitt frykt hos embetsmennene og elitene for hva opposisjonsbevegelsen kunne utarte til. Revolusjonsfrykten,
sammen med den sterke troen på opinionen og pressens påvirkningskraft, var bidragsytere til
den sterke mobiliseringen mot Soelvold.
Carl Fougstad var en av Peder Soelvolds mest innbitte og typiske motstandere. Han
var embetsmann, politiker, medlem av Intelligenskretsen rundt Johan Sebastian Welhaven og
fra 1836 redaktør av Den Constitutionelle. I sitt verk om Stortinget i 1833 skrev han om
Statsborgeren eller «denne Cloak for Løgn og Uhumskhed»356, som han kalte avisen:
354
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 22.5.1833.
Statsborgeren, Syvende hefte, nr. 1-2, 30.12.1832: 12.
356
Carl Fougstad, Det Norske Storthing i 1833, Christiania 1834: 16.
355
88
Hvad nytter det, at man i private Kredse udtaler en velfortjent Foragt for ‘Statsborgeren’ og Consorter,
naar man ei med Mandemod reiser sig imod dette Uvæsen, naar man af Frygt for de uædle Vaaben,
hvormed man kan være vis paa at blive angreben, ikke vover høit og offentligt at udtale den?357
Dette var i tråd Henrik Wergelands senere, tilbakeskuende vurdering at «Fanden var i den Tid
meget mindre frygtet i Norge end Statsborgeren».358 Stemte det at folk fryktet Statsborgeren?
«Statsborgerens Daddel, min Ros», var i følge Wilhelm Munthe et vanlig uttrykk i
Statsborgerens samtid.359 Med andre ord kunne man ta kritikk fra Statsborgeren som en
kompliment. Men reaksjonene fra embetsmennene som ble angrepet og embetsstanden
generelt viser at det var klart at de tok seg nær av og ble påvirket av angrepene og kritikken. I
1904 skrev Ernst Sars at «Herved maa nu mindes, at Folk var langt mer ømskindet ligeoverfor
Aviskritik den gang end nuomstunder, langt mer uvant til at se sig draget frem for
Offentlighedens Domstol.»360 Men samtidig mente Sars at «En nutidslæser vil vistnok finde,
at ‘Statsborgerens’ Indhold, endog i dens værste Periode, aldeles ikke er saa forskrækkeligt,
som man skulde tro efter de Udtryk af dyb Afsky og moralsk Indignation, hvori den stundom
er blevet omtalt.»361
Sars hadde antagelig mye rett i disse vurderingene. Den dype forskrekkelsen og
avskyen Statsborgeren vekket i sin samtid på grunn av sin form og sitt innhold, var høyst
reell. Den sterke motstanden mot avisen kan derfor ikke kun forstås som et ønske om å kvitte
seg med en slagkraftig politisk motstander i form av en ny, ukontrollert opposisjonell
bevegelse, selv om dette åpenbart må ha vært en del av målet. Dannelsesidealene fra
opplysningstiden sto fortsatt sterkt i Norge på 1830-tallet, og det fantes et genuint ønske om å
holde det offentlige ordskiftet saksorientert og drøftende. Personfokuset til Statsborgeren var
følgelig uønsket. Det må imidlertid bemerkes at Statsborgerens motstandere langt fra
etterlevde dette idealet selv. Omtalen Soelvold fikk i andre publikasjoner i samtiden og den
nære ettertiden, er et tydelig bevis for det. Om dette hykleriet skrev Arne Bergsgård at
Men embetsmennene var aleine intelligensen i den tida, dei avgjorde den offentlege meininga i bok og
blad for samtida og dermed òg for ettertida. Dei feste straks namnet skandale til ‘Statsborgeren’, og det
har halde seg sidan. Den som no går igjenom aktstykka ifrå dei dagar, vil snart sjå at det er mykje
overdrive i denne kritikken, og mykje er rett og slett simpel fariseisime. Når det stod um det var dei slett
ikkje so svært mykje finare sjølve heller. Tonen var i det heile ikkje so fin i dei dagar.362
I vår tid står vi med begge ben plantet i et medieparadigme der normalen er utlevering av
maktpersoner og medfølgende krass kritikk for personlige feil, også de som er nærmest
357
Fougstad 1834: 52.
Wergeland 1845: 83.
359
Munthe 1907: 48.
360
Sars 1904: 206.
361
Sars 1904: 206.
362
Bergsgård 1932: 57.
358
89
ubetydelige i den store sammenhengen. Med våre øyne kan det derfor være vanskelig å forstå
Sars’ og andres kritikk av Statsborgeren for dens personfokus og fiksering på detaljer i
maktpersoners utøvelse av sitt arbeid. Sammenlignet med dagens tabloide mediebilde, med
dets konflikt- og personfokus, polarisering og tilspisninger, en offentlighet der et par tepper
fra en statsleder til en annen blir betraktet nærmest som korrupsjon, og der et ulovlig oppført
stabbur fører til en statsråd og partileders fall fra politikken, fremstår mange av
Statsborgerens personomtaler ganske harmløse og ikke minst berettigete. Det inntrykket
forsterkes om man tar med hva som foregår i underskogen i dag, i kommentarfeltene og
debattforumene, og den særdeles aggressive og anklagende omtalen maktpersoner får der.
Dersom man sammenligner språklig form på det øvrige innholdet og tematikken som
tas opp, fremstår noen av innleggene i Statsborgeren mer som tidsskriftartikler enn leserinnlegg i en avis. Denne fortolkningen har selvfølgelig noe med det for oss arkaiske språket i
Statsborgeren. Men det har også sammenheng med hvem som leste aviser da og nå.
Statsborgeren var skrevet for bønder, og delvis av bønder, men ikke for den jevne bonde eller
husmann. Det var den lesende storbonden som engasjerte seg i et blad som Statsborgeren.363
En journalist i en riksavis i dag skriver i prinsippet for alle, ikke bare for en samfunnsengasjert minoritet av folket. Innholdet og språklig nivå blir dermed lagt på en lavere list. Det
er derfor av flere grunner ikke rettferdig å sammenligne en avis fra første halvdel av 1800tallet med dagens ultrafolkelige multimediale offentlighet, eller direkte fortolke førstnevnte ut
fra standarden i nåtidens presse. Å tegne opp et bilde av Soelvold som en mann med svært
begrensede kognitive evner, slik Wilhelm Munthe gjorde,364 blir derfor heller ikke riktig.
Uansett ble Peder Soelvold og hans prosjekt utvilsomt sett ned på og tidvis hatet i
hovedstaden. Allerede i 1832 brukte Johan Sebastian Welhaven «soelvoldsk» som et slags
skjellsord i et brev til P.A. Munch.365 Samme året sto en artikkel undertegnet Soelvold selv i
Statsborgeren, som også nesten i sin helhet ble videreformidlet i Drammens Tidende.366 I
artikkelen fortalte han at han høsten 1831 hadde mottatt to brev som både truet han med vold
dersom han ikke sluttet som redaktør og som lovet han økonomiske goder dersom han gjorde
det samme. Brevsenderne var selvfølgelig anonyme. I desember, noen uker etter han ble truet
sist, ble Soelvold i følge sin egen beretning først fotfulgt og deretter forsøkt overfalt av to
363
I følge Bergsgård 1932: 61 var det bare svært velstående bønder som kunne ha råd til å holde Statsborgeren.
Munthe 1907: 98-99.
365
Brev fra Johan Sebastian Welhaven til P.A. Munch, datert 22.12.1832. Hentet fra Johan Sebastian Welhaven,
Samlede verker 5: Brev, Oslo 1992: 30.
366
Statsborgeren, Tredje hefte, nr. 27-28, 8.4.1832: 233-236; Drammens Tidende, 16.4.1832: 2-3.
364
90
menn ikledd mørke kapper. Soelvold fremsto skremt i fortellingen sin, men ville ikke gi seg
av den grunn.
Jeg forsikkrer høitideligen: Verken Skumlers Angreb, Stimænds Overfald eller Stormænds Trudsler og
Løfter skal nogensinde rokke mig af min engang betraadte Bane. Sandhed og Pligt vil stedse vorde mig
hellige, og intet i Verden skal kunne bevæge mig til at fornægte min Overbeviisning.367
At opposisjonelle ble betalt for å få dem til å slutte i sitt arbeid, var ikke noe nytt. Da Det
norske Nationalblad gikk inn i 1821 etter portomoderasjonen ble fratatt dem, mottok samtidig
utgiveren Hans Abel Hielm en årlig pensjon på 600 spesidaler fra kongens private kasse.368 At
avisen samtidig måtte stoppe opp var trolig et vilkår for denne pensjonen, samtidig som den
fungerte som insentiv til at Hielms videre publisistvirksomhet ikke ble så radikal. Men voldsbruk mot publisister var noe nytt, gitt at Soelvolds kobling mellom brevene og overfallsforsøket stemte. Hvem som sto bak gjorde ikke Soelvold noen videre forsøk på å peke ut
direkte, men han satte truslene i sammenheng med den krasse omtalen avisen hans hadde fått i
Patrouillen, Christiania Intelligentssedler og Nyeste Skilderie af Christiania og Stockholm.
Uansett viser Soelvolds beretning at krefter ønsket å slukke bevegelsen han var i ferd med å
starte på et tidlig stadium.
Soelvolds stortingsbedømmelse
I midten av juni i valgåret 1835 publiserte Statsborgeren første del av en artikkelserie med
tittelen «Bedømmelse over Kongeriget Norges syvende ordentlige Storthings Personale».369
På overflaten var artiklene rimelig like i form og skrivestil som «Betragninger…» fra tre år
tidligere. Men innholdet hadde forandret seg en del. Den nyeste utgaven var også signert av
en «Halsteen i Aasen», mens de tre forfatterne av den forrige ikke engang hadde våget å
undertegne artiklene sine med pseudonymer. «Halsteen i Aasen» var utvilsomt Soelvold selv.
Soelvolds argumenter for å publisere listene var de samme som sist. De skulle fungere som
rene opplysningstekster for bøndene som ellers ikke hadde tilgang på informasjon om de ulike
representantene som valgmennene hadde mulighet til å velge. Selve bedømmelsene viste
imidlertid at Soelvold hadde helt andre motiver: Han ønsket å påvirke hvem som ble valgt.
Wilhelm Munthe ga 1835-utgaven av «Bedømmelse…» en svært negativ omtale.
«Den har faat en streng dom, og med fuld ret. Soelvolds stortingskarakteristik er nemlig noget
367
Statsborgeren, Tredje hefte, nr. 27-28, 8.4.1832: 236.
Skjæveland 1996: 14.
369
Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 9-10, 14.6.1835: 65-69; Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 11-12,
21.6.1835: 81-85; Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 13-14, 28.6.1835: 97-101; Statsborgeren, Sekstende hefte,
nr. 15-16, 5.7.1835: 113-116; Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 17, 12.7.1835: 129-134; Statsborgeren,
Sekstende hefte, nr. 18-19, 19.7.1835: 137-145; Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 20-21, 26.7.1835: 153-159.
368
91
af det mest partiske, sneversynte og løsagtige, man kan tænke sig, et væv af uvidenhed og
uredelighed.»370 Men var egentlig denne utgaven av stortingsbedømmelsen noe verre enn den
forrige?
Det var tre vesentlige forskjeller mellom 1832- og 1835-utgavene av stortingsbedømmelsene i Statsborgeren. For det første gikk Soelvold i større grad ut mot bondestortingsmenn han mente ikke var gode, redelige eller liberale nok til å være representanter.
Dette hadde forrige stortingsbedømmelse også gjort, men Soelvold gjorde det mer kategorisk
og frekvent i 1835. Videre var 1835 mer utpreget tendensiøs og tegnet opp tydeligere partiskillelinjer. Artiklene viste tydelig at Soelvold så tidens politiske verden i svart-hvitt. Enten
var du regjeringsvennlig, aristokrat og tilhenger av despoti, ellers var du en del av bondepartiet, fedrelandskjær og frihetselskende. At han satt opp slike steile fronter, møtte stor
motstand. For det tredje var artiklene preget av unøyaktigheter og feil. Disse kom delvis av
tilspisningene Soelvolds verdenssyn skapte. Men samtidig var artiklene rett og slett ikke
grundig nok gjennomarbeidet. Soelvold skrev selv i introduksjonen av artikkelserien at han
«inderligen havde ønsket, at en dueligere Pen end min vilde have paataget sig dette Hverv.»371
Ingen hadde innlevert en stortingsbedømmelse til redaksjonen, og Soelvold så seg dermed
nødt til å ta på seg oppgaven i folkeopplysningens navn. Dessverre manglet han den
nødvendige innsikten i Stortingets arbeid, noe som ikke var så rart ettersom han reiste mye.
Resultatet var at stortingsbedømmelsen bare vektla stemmegivningen i et par saker, samt
hvilke komiteer representantene deltok i. På den måten evnet ikke Soelvold å skape et
helhetlig bilde av representantenes virke på Stortinget. Forrige stortingsbedømmelse hadde
også hatt tre forfattere, en klar fordel når man skulle få oversikt over nesten 100
representanter.
På Statsborgerens tid fantes det ikke noe tydelig skille mellom kommentarer og andre
artikler slik det gjør i dag. Den meningsbærende, dagsaktuelle, politiske kommentaren som
sjanger, eksisterte ikke i den formen som vi kjenner den. At en publisist skulle mene noe ut
over en redelig drøftelse av et saksforhold, og attpåtil mene noe om enkeltpersoner, var noe
nytt. En person fra 1830-tallet ville blitt sjokkert over å se en avis ta standpunkt i hvorvidt en
statsråd, som ikke hadde brutt loven, burde bli sittende eller ikke.372 Og det ville ikke vært
370
Munthe 1907: 90.
Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 9-10, 14.6.1835: 66
372
Jf. for eksempel Verdens Gang som på lederplass i august 2012 mente at Jens Stoltenberg burde trekke seg
som statsminister etter 22. juli-kommisjonens konklusjoner, jf. Verdens Gang, «VG mener: Stoltenberg bør gå
av, Verdens Gang, 14.8.2012, hentet 22.8.2014 fra http://www.vg.no/nyheter/meninger/vg-mener-stoltenbergboer-gaa-av/a/10059927/. I dette tilfellet gikk nok også dagens VG for langt: Stoltenberg ble sittende og VGs
agitasjon for å få den øverste politiske lederen i landet fjernet, ble av mange sett på som merkelig og
371
92
fordi de var uenige med vurderingen av saken, men fordi de fleste på den tiden mente at
pressen på ingen måte skulle agere på den måten. På grunn av få aktører i pressebransjen og
på grunn av den nye mediehverdagen etter trykkefriheten etter 1814 fryktet mange pressen.
Pressens potensial for makt og påvirkning ble sett på som svært slagkraftig, mer så enn i dag.
Frykten var at for mye makt skulle kunne akkumuleres på få hender. Presseorganene måtte
derfor holdes i tøylene. I dag er vi derimot forholdsvis vant med at pressen utøver sin makt
såpass eksplisitt gjennom kommentarstoffet.
At embetsmenn og regjeringsvennlige krefter skulle være kritisk til Statsborgeren, var
bare å forvente. Etter hvert ble imidlertid kritikken mot Statsborgeren og Peder Soelvold
formulert sterkest i Morgenbladet, som også på den tiden må regnes som et opposisjonelt
organ, om enn moderat og langt fra så radikalt og bondeorientert som Statsborgeren.
Morgenbladet og Statsborgeren var to ganske forskjellige aviser som dekket ulike
behov. Morgenbladet var en utpreget nyhetsavis med noen innsendte drøftende eller
debatterende artikler, mens Statsborgeren nærmest var et tidsskrift og nesten utelukkende et
forum for samfunnsdebatt og embetsmannsrapportering. Men det fantes krefter i
Morgenbladet som ønsket å overta Statsborgerens posisjon som bondeopposisjonens
hovedpresseorgan.373 Samtidig fantes det ikke før i 1836, da Den Constitutionelle ble startet,
et reellt organ for de regjeringsvennlige og Intelligenskretsen rundt Welhaven. Flere av disse
fikk derfor spalteplass i Morgenbladet. I Morgenbladet skulle kritikken av Statsborgeren og
Peder Soelvolds drift av den både komme fra uventet og forventet hold.
På sett og vis var Soelvolds skjebne allerede forseglet da det ble klart hvordan den
første «Bemærkninger…» i 1832 tilsynelatende hadde bidratt til å påvirke valget. På den tiden
var oppfatningen om at Statsborgeren hadde «skylda» for valgresultatet utbredt. Da «Halsteen
i Aasens» «Bedømmelse…» ble publisert i 1835, var veien til Soelvolds fall svært kort. At
Soelvolds og bondeopposisjonens politiske motstandere mislikte Soelvolds bedømmelse er
ikke overraskende; for dem representerte artiklene tross alt en vesentlig trussel mot deres
muligheter til innflytelse og fortsatt dominans på Stortinget. Men det var ikke bare Soelvolds
meningsmotstandere som mislikte hans «Bemærkninger…»; også flere av hans tidligere
allierte vendte han ryggen utover høsten 1835. Han gjorde nemlig en stor strategisk tabbe i sin
nyeste stortingsbedømmelse: Han gikk hardt ut mot flere sentrale bondestortingsmenn for
deres innsats ved det siste Stortinget.
grenseoverskridende. Men lignende saker der laverestående statsråder faktisk har endt opp med å måtte trekke
seg etter press fra media finnes det mange eksempler på fra de siste årene.
373
Høverstad 1930: 237.
93
Det var tydelig at Soelvold hadde blitt svært skuffet over resultatet av stemmegivningen i bygfogd Christensens portomoderasjonforslag. Soelvold var desperat etter at
regjeringen skulle miste kontrollen over bladenes porto, både for sitt eget blads del, men også
for folkeopplysningen og den radikale fraksjonen av opposisjonens fremtid. Den sentrale
bondeopposisjonsmannen og haugianeren Michel Grendahl fra Søndre Trondhjems amt hadde
i 1832 blitt positivt omtalt,374 men fikk i 1835 kritikk for å ha stemt mot dette forslaget.375
Kritikken mot Grendahl var imidlertid langt mildere enn den Ole Haagenstad fikk rettet mot
seg. Haagenstad hadde vært en sentral bondeopposisjonsmann siden 1814, og var i tillegg fra
Oppland, men var ikke av en radikal nok ånd for Soelvold. Haagenstad ble ikke valgt til
Stortinget i 1830, og var følgelig ikke en del av den forrige stortingsbedømmelsen i
Statsborgeren. Men i 1835 gikk Soelvold hardt ut mot den velansette bonden. I følge Soelvold
hadde Haagenstad «stedse lagt en Skarpsindighed for Dagen, som man endnu ikke blant
Repræsentanter af Bondestanden har fundet Mage til.» 376 Men likevel hadde han «alltid været
tilbageholden, og ved sin Stemmegivning hældet til det aristokratiske Partie.»377 Haagenstad
ble bedømt slik han hadde stemt mot Christensens forslag og mot forslaget om formannskaper
på landet.
«For Statsborgere mod ‘Statsborgeren’»
Et krast tilsvar til artikkelserien kom i Morgenbladet i september og oktober samme høst
under tittelen «For Statsborgere mod ‘Statsborgeren’».378 Artikkelserien ble som vanlig utgitt
anonymt, men senere ble det klart at det var Statsborgerens tidligere medarbeider Sylvester
Sivertson som hadde skrevet kritikken. Etter både valget og Soelvolds fall i 1835 ble artiklene
også utgitt anonymt som særtrykk. Den siste utgaven var i hovedsak lik som artiklene i
Morgenbladet, men inneholdt en avsluttende kommentar til hvorfor det var nødvendig å gå så
hardt ut mot Statsborgeren og Soelvold, og hvorfor sistnevnte måtte fjernes fra
redaktørposten. I følge Torstein Høverstad lot Sivertson «seg kjøpa av Morgenbladet og
reaksjonen til å slå ned den fyrre arbeidsbroren sin, Soelvold. Hans eige samvit sette Kainsmerket på honom for verket»379 Høverstad mente Sivertson var «ein upåliteleg karakter og låg
374
Statsborgeren, Femte hefte, nr. 1-3, 15.7.1832: 4.
Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 20-21, 26.7.1835: 154.
376
Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 15-16, 5.7.1835: 114.
377
Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 15-16, 5.7.1835: 114.
378
Morgenbladet, 24.9.1835; Morgenbladet, 25.9.1835; Morgenbladet, 2.10.1835; Morgenbladet, 3.10.1835;
Morgenbladet, 9.10.1835.
379
Høverstad 1930: 213.
375
94
mykje under for drykken.»380 Hvorfor valgte egentlig Sylvester Sivertson å vende seg mot
Peder Soelvold på dette tidspunktet?
Det var ikke særlig overraskende at en mann som Carl Fougstad skulle gå ut mot
Statsborgeren, men at Sivertson skulle gjøre det samme, kom nok som et sjokk på Peder
Soelvold. Sylvester Sivertson var bondesønn fra Skjåk i Gudbrandsdalen, og han var sterkt
involvert i bondeopposisjonen. Gjennom sin deltagelse i «den hemmelige direksjon» ved
Stortinget i 1833, gruppen med bønder og bondesympatisører som samlet seg på kveldene og
diskuterte bondesaker, og gjennom sine artikler i Statsborgeren, hadde Sivertson sementert
sin posisjon som en av bondeopposisjonens mest innflytelsesrike menn.
I artikkelserien angrep Sivertson «Halsteen i Aasen»-Soelvolds manglende
faktagrunnlag og hans åpenbare partiskhet. Inndelingen av representantene mellom de med
«aristokratiske» trekk og de bondevennlige, ble alt for grov og gjorde at nyansene i politikken
forsvant, mente Sivertson. Ikke minst kritiserte Sivertson Soelvolds dårlig skjulte forsøk på å
påvirke velgermassen, ikke bare opplyse den, som Soelvold selv hevdet han gjorde. Sivertson
fryktet aller mest at en mann med åpenbare kunnskapshull skulle få reell innflytelse på valget.
Hvorledes skal det omsider gaae, hvis en demagogisk Machinatør, - lad ham endog have gode Hensigter
– saaledes kan gjøre sine overfladiske Ideer gjældende, at hans Fordømmelsesdom over selv de
dueligste Mænde kunde have Indflydelse paa det Almeenomdømme, som besætter Storthinget, naar
disse i Sager, der ere langt over hans Horizont, have en anden Anskuelse […]381
At Soelvold la stemmegivningen over Christensens lovforslag til grunn for svært mange av
bedømmelsene over stortingsmennene, var noe Sivertson særlig reagerte på. Sivertson mente
både at det var uriktig å dømme hele stortingsgjerningen og partitilhørigheten til en
representant ut fra ett spørsmål. Christensens forslag, all den tid tanken bak var liberal, var et
tvilstilfelle, der argumentene for og i mot var sterke.382 Følgelig kunne ikke forslaget brukes
som eksempel på verken en liberal og bondevennlig eller en «aristokratisk» stemmegivning.
Haagenstad og Grendahl fortjente ikke kritikken fra «Halsteen i Aasen», mente Sivertson.383
Det gjorde heller ikke menn som lensmann, bonde og lærer Sivert Aarflot fra Volda eller
bonden Lars Tønsager fra Eidsvoll, som begge ble kritisert av Soelvold på annet grunnlag.384
Sivertson hadde også personlige grunner til å gå mot Soelvolds avis. De to hadde
kranglet to år tidligere. I et av sine brev til Andreas Lind Broch forsøkte Soelvold å forklare
380
Høverstad 1930: 213.
Sylvester Sivertson, For Statsborgere mod «Statsborgeren», Christiania 1835: 14.
382
Sivertson 1835: 17.
383
Sivertson 1835: 17-18.
384
Sivertson 1835: 34 og 9-11.
381
95
hva som hadde hendt mellom dem.385 I følge Soelvold hadde han hjulpet Sivertson med arbeid
da Sivertson kom til hovedstaden. Men etter hvert gjorde pengemangel at Soelvold måtte si
opp Sivertson som medarbeider og vikarredaktør. Dette forarget Sivertson tydeligvis såpass at
han begynte å motarbeide Soelvold og Statsborgeren. Sivertson sendte tilsynelatende brev til
Broch på samme tid der han snakket mot Soelvold, men disse er dessverre tapt, og vi sitter
kun igjen med en av partenes syn på saken.386
Dommene mot Statsborgeren
På grunn av motstanden han møtte blant sine egne hadde Soelvold i praksis allerede tapt før
oktober 1835. Men han satt fortsatt som redaktør og viste ingen tegn til å ville trekke seg. I
august hadde Soelvold fortsatt stor tro på at de nyeste søksmålene mot han kom til å gå
Statsborgerens vei. I et brev til Andreas Lind Brock skrev han «Provsteretsforhøret mod
Præsten Bjørnsen387 i Qvikne er nu overstaaet og Statsborgerens Beskyldninger ere ham
beviste. - Lensmands Søebyes Sag mod mig vil det ogsaa gaa godt med.»388 Saken som
innvolverte presten Peder Bjørnson, Bjørnstjernes far, havnet aldri i rettsystemet. Men saken
mot Søebye gikk ikke slik Soelvold regnet med. Det gjorde heller ikke høsten 1835 for øvrig.
Før saken mot Søebye, som skulle bli den siste og fellende for Soelvold, ble Soelvold
domfelt to ganger. I slutten av august ble Soelvold dømt til bøter for påstander rettet mot
Johan Christian Vibe, prosten i Kongsberg.389 Men det var i oktober det store fallet skjedde.
15. oktober ble Soelvold dømt til å bøte sine tre mark for æreskrenkelser mot veiinspektør i
Christians amt, premiærløytnant Carl Christian Buchholz, og 22. oktober ble han dømt for det
samme mot Peter Søebye, lensmann i Kvikne.390
Æreskrenkelsene mot Buchholz kom i et samtalereferat fra februar 1835 undertegnet
«Hagbarth».391 At Soelvold skrev dette referatet selv er det ingen tvil om. Samtalen foregikk
mellom «Hagbarth» og en anonymisert skyssgutt som fortalte om diverse problemer med
385
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 6.6.1833.
«Breve til A. L. Brock», arkivoversikt i Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27.
387
Peder Bjørnson møtte tilsynelatende mye motstand som prest i Kvikne. Også Ola Hanssen, forfatteren av
Norges Storthing i 1833 og redaktør av opposisjonsbladet Folkevennen fra 1828-1830, skrev i 1836 en artikkel i
Flyvebladet om Bjørnson. For artikkelen ble Hanssen dømt i Trondheim byting til å «bøde sine tre Mark», jf.
Edvard Hoem, Faderen: Peder Bjørnson forsvarer seg: eit mannsportrett frå det 19. hundreåret, Oslo 2007: 7880. Hoem skriver derimot ikke om kritikken mot Bjørnson i Statsborgeren.
388
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 13.8.1834.
389
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831-8.3.1836. Sak nr. 111/1835,
20.8.1835: Prost Johan Christian Vibe mot Soelvold.
390
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831-8.3.1836. Sak nr. 134/1835,
15.10.1835: Veiinspektør, løytnant Carl Christian Buchholz mot Soelvold; Sak nr. 27/1835, 22.10.1835:
Lensmann Peter Søebye mot Soelvold.
391
Statsborgeren, Femtende hefte, nr. 9-10, 22.2.1835: 65-76.
386
96
veinettet i Christians amt. I følge skyssgutten hadde veiinspektøren i en påfallende grad
prioritert noen områder av amtet foran andre. Da «Hagbarth» spurte hva slags fordeler
Buchholz hadde av dette, svarte gutten:
Aa! - Fordeel kunde han vel paa forskjellige Maader have. Jeg hørte ifjor Høst Tale om Slagteqvæg,
som Veiinspecteuren skulde have faaet som Foræring fra Gudbrandsdalen, og man har jo Lov til at
gjætte i saadanne Henseender, og slutte fra det Ene til det Andet. At der ved Arbeider, som udføres for
det Offentliges Regning lettelig kan begaaes mange Misligheder, vil vel Ingen nægte.392
Det var særlig denne påstanden om bestikkelser Soelvold ble dømt på grunn av.
Søksmålet fra Søebye kom på sin side fra en eldre artikkel fra 1833.393 Under tittelen
«Udtog af et Brev fra Qvikne» ble det hevdet at lensmann Søebye hadde fått ansvar for en del
skatteinnkrevinger fra fogden. I stedet for seg selv hadde Søebye utnevnt to andre menn som
kausjonister, uten at disse mennene selv visste om det. Senere hadde lensmannen på en eller
annen måte klart å overbevise disse mennene til å undertegne som kausjonister. Søebye hadde
etter det fått påvist en kassemangel. Heldigvis hadde saken løst seg greit, men artikkelforfatteren var langt fra fornøyd med å ha en slik karakterløs lensmann. Måten brevet var
stilet på, peker mot at det var en lokal fra Kvikne som hadde skrevet det. Likevel ble Soelvold
dømt. Som i Buchholz-saken sto ingen frem som forfatter, og Soelvold utpekte heller ingen,
og dermed ble det den ansvarlige redaktøren, han som hadde tillatt ytringene i bladet, som ble
felt. Dette var i tråd med Trykkefrihetsforordningen av 1799s paragraf 17 og 19.
Som i saken mot Reynertsen, ble de to siste sakene mot Soelvold ført uten at den
saksøkte var til stede. I følge Soelvold selv var det langt fra frivillig at han ikke møtte opp i
rettssalen. Den 16. november skrev han følgende i Morgenbladet:
Det er frygteligt, at man i ‘det frie Norge’ under en liberal Constitutuins Beskyttelse skal see sig udsat
for at blive sagsøgt uden derom at være vidende, og det maa oprøre enhver rettænkende Medborgers
bedre Følelse, at den norske Justitspleie skal kunne og ville med en saa lav, saa ussel Fremgangsmaade,
som den der nu er brugt mod mig, tillade sig at forfølge Nogen. For at mortificere Gjældsbeviser og
deslige maa Stævningen med Aars og Dags Varsel trende Gange i Aviserne publiceres; men naar det
gjælder en Medborgers Ære, som ikke er yndet af Magten, saa behøver man blot at passe paa naar han
er bortreist, og da forkynde Stævningen mod ham inden vedkommende Stiftsoverret, for derved at see
ham dømt uden Anledning til at forsvare sig, hvorefter man kan beraabe sig paa, at ham er overgaaet en
vanærende Dom.394
I følge Soelvold hadde han først lært om dommen i Buchholtz-saken gjennom artiklene i
Morgenbladet. Snakket Soelvold her sant, eller forsøkte han å diskreditere rettens legitimitet
ved å fremstille sakene mot han som farser?
392
Statsborgeren, Femtende hefte, nr. 9-10, 22.2.1835: 74.
Statsborgeren, Åttende hefte, nr. 15-16, 5.5.1833: 121-123.
394
Morgenbladet, 16.11.1835: 3.
393
97
Brevet fra Soelvold til Broch viser at Soelvold utvilsomt var klar over søksmålet fra
Peter Søebye. I følge domspapirene i Søebye-saken mente Soelvold at den saken var foreldet
fordi artikkelen ble trykket to år tidligere. Høyesterettsadvokat Jonas Anton Hielm hadde i
forkant av rettssaken forsvart Soelvold og vektlagt at søksmålet ikke var fremlagt på lovlig
vis.
I rettssaken mot Buchholz ble det også etter en lang redegjørelse konkludert med at
Soelvold var «pleiet med lovligt Varsel»395. Det var selvfølgelig mulig at Soelvold i Morgenbladet kun refererte til at han ikke var blitt gjort oppmerksom på Buchholz-saken. I så fall løy
prokurator Neumann, Buchholz’ forsvarer, da han i rettssaken redegjorde for hvordan han
hadde forsøkt å varsle Soelvold om stevningen på sommeren 1835.
I tidligere saker hadde Soelvold stilt opp i retten for å avgjøre hvem som tok på seg
ansvaret for forfatterskapet. Noen år senere ble også en del av sakene mot Statsborgeren
anket, så viljen til å føre trykkefrihetsspørsmålet gjennom rettsapparatet var absolutt til stede.
Men ettersom Statsborgeren hadde tapt samtlige søksmål som havnet i bytinget, er det mulig
at Soelvolds manglende oppmøte og etterfølgende kritikk av rettssaken var forsøk på en ny
taktisk retning. I begge sakene fremsto det som at Soelvold hadde drøyet og halt ut tiden for å
unngå å havne i retten. Det er mulig at Soelvold ikke lenger klarte å oppdrive noen til å ta
fallet for seg, og at han derfor søkte nye måter å unngå domfellelse. Når dommen likevel falt,
endret han taktikk så den senere anken lettere kunne vinnes.
I både Buchholz- og Søebye-saken ble altså Statsborgerens beskyldninger mortifisert,
eller lagt døde, og Peder Soelvold ble dømt til å bøte sine tre mark. Paragrafene som hjemlet
tremarksmannsdommen for fremsatte løgner og æreskrenkelser var paragraf 6-21-2 og 6-21-7
i Christian Vs Norske Lov. Disse paragrafene var relativt like og hjemlet straff for påstander
som ikke kunne bevises og som samtidig gikk ut over folks «Ære og Lempe»396 eller kunne
være en «Skandflik»397 på ens øvrigheter i samfunnet. I saken mot Buchholtz ble den første
paragrafen nevnt, mens i Søebye-saken ble begge brukt. Trykkefrihetsforordningen av 1799
og dens paragraf 12 slo fast at æreskrenkelser og uberettigede angrep på folks gode navn og
rykte som ble fremsatt på trykk var verre enn muntlig ytrede krenkelser. Forordningen foreslo
derfor et tillegg på tukthusarbeid i fra to måneder til to år i de verste tilfellene der paragraf 621-2, 3 og 7 ble brukt. Det fant imidlertid ikke retten tilstrekkelig grunner til i sakene mot
395
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 134/1835,
15.10.1835.
396
Christian Vs Norske Lov § 6-21-2. «Lempe» betyr et uplettet rykte.
397
Christian Vs Norske Lov § 6-21-7. «Skandflik» betyr det samme som skamplett.
98
Soelvold. Av alle domfellelsene mot Statsborgeren var det kun Jens Johan Vangensteen som
fikk denne skjerpelsen i straffen i tillegg til å måtte bøte sine tre mark.
Lovene anerkjente også at det fantes mindre graverende tilfeller. Paragraf 6-21-4 fastlo
at «Ere Ordene ikke nogens Ære og Lempe for nær, og dog kiendis af Dommeren at være
Utilbørlige, da maa de med Pengestraf forsonis, eftersom de ere grove til». Pengestraffens
omfang ble fastslått i Trykkefrihetsforordningens paragraf 12 til å være mellom 50 og 1000
riksdaler til stedets fattige. Dette var altså paragrafen skribentene ble dømt etter når de fikk
bøter som straff.
I rettsdokumentene ble det derfor drøftet både sannhetsgehalten i påstandene som ble
fremsatt og i hvilken grad disse påstandene var injurierende. I overraskende liten grad ble
Grunnlovens § 100 nevnt. Hensynet til trykkefrihetsparagrafen ble nok oversett på grunn av
alle forbeholdene som lå i den.
Å bli dømt til å «bøde sine tre Mark» for æreskrenkende løgner var langt fra så uvanlig
som blant andre Torstein Høverstad skulle ha det til. Høverstad mente at ærestapsdommene
var «i samsvar med ein eldgamall lovparagraf frå det myrkaste eineveldet [1687] som ingen
lenger mintest.»398 Her tok Høverstad feil. Lovparagrafene i seg selv var selvfølgelig gamle,
men det var regelen snarere enn unntaket på 1830-tallet. Lovbokarbeidet tok tid og hadde ikke
kommet særlig langt kun 15 år etter 1814. En ny straffelov kom ikke før i 1842 med den nye
kriminalloven. Da forsvant også tremarksmannsstraffen. Lovverket fra eneveldet fortsatte å
bli revidert utover 1800-tallet. Et raskt søk i Den Norske Rigstidende viser at det var flere
tilfeller av saker der å bøte sine tre mark enten ble foreslått i aktors påstand eller ble med i den
faktiske domsavsigelsen. Som vi har sett, var heller ikke Soelvold den første som ble dømt
som tremarksmann etter å ha skrevet i Statsborgeren. Både Hans Martin Reynertsen og Jens
Johan Vangensteen hadde fått denne straffen. Det samme skjedde med skribenter i andre
aviser. En Torkild Torkildsen ble i 1834 dømt til bøter for noen beskyldninger i en artikkel
Christiania Intelligenssedler.399 Under rettssaken la han frem noen andre beskyldninger mot
justissekretæren i salen. For disse æreskrenkende påstandene ble Torkildsen dømt til å bøte tre
mark et halvt år senere.400 Disse dommene viste at man kunne bli dømt som æresløs for
usanne påstander fremført både på trykk og muntlig.
398
Høverstad 1930: 234.
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 25/1833,
3.4.1834: Overrettsprokurator Lars Rasch mot Torkild Torkildsen.
400
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831-8.3.1836. Sak nr. 210/1834,
10.12.1834: Justissekretær i Christiansand Stiftamt, politifullmektig C. Schmidt mot Torkild Torkildsen.
399
99
Antallet saker mot Statsborgeren økte kraftig i 1835. Dette kom utvilsomt delvis av at
Statsborgeren ble noe mer radikal og at embetsmennene ble gradvis mer lei av dette. Men det
var andre ting som spilte inn også. Paragraf 11 i Trykkefrihetsforordningen av 27. september
1799 fastslo at det var den fornærmede som selv hadde ansvaret for å påtale forfatteren av et
injurierende stykke. Samme paragraf fastslo også at embetsmenn hadde plikt til å beskytte sitt
rykte på denne måten. Dette kan være med på å forklare den økende intensiteten i antall saker
mot Statsborgeren det siste året. For det første ble nok embetsmennene stadig mer lei av
angrepene, og så seg nettopp forpliktet til å beskytte ryktet sitt. Men etter hvert som man så at
stadig flere vant frem i sine søksmål mot avisartikler ble det også lettere å gå til søksmål selv.
For det var ikke bare artikkelforfatterne i Statsborgeren som ble dømt. Også skribenter i
Morgenbladet og Christiania Intelligenssedler ble ut over 1830-tallet oftere dømt til mulkt og
til å bøte sine tre mark. Det ble også lettere for privatpersoner å rette søksmål mot
æreskrenkelser. For eksempel ble Sylvester Sivertson i juni i 1835 dømt til å betale til
sammen 50 spesiedaler i bot og saksomkostninger for en sak om bokhandler og Welhaventilhenger Johan Fjeldsted Dahl trykket i Morgenbladet i 1834.401
Totalt ble det felt dom ni ganger i Christiania bything mot forfattere av artikler som
sto på trykk i Statsborgeren. Det er selvfølgelig en mulighet at artikkelforfattere ble dømt i
andre domstoler på samme nivå, men det virker usannsynlig ettersom Statsborgeren ble
trykket og utgitt i hovedstaden. Noen av de mer alvorlige sakene, som Soelvolds og
Vangensteens tremarksdommer, ble også anket til høyere rettsinstans og vunnet. Hans Martin
Reynertsen fikk to dommer mot seg, inkludert en tremarksdom, mens Ole Sjølie ble dømt til
bøter én gang og Jens Johan Vangensteen ble dømt til tremarksmann én gang.402 Peder
Soelvold selv ble dømt fem ganger, to av dem til å bøte sine tre mark.403 Til sammen måtte
Soelvold betale 120 spesiedaler i bøter til Christiania fattigkasse og 92 spesiedaler i
saksomkostninger. Dersom han også dekket bøtene til andre, vil dette tallet være en del
høyere. Reynertsen ble for eksempel for sin første artikkel dømt til 100 spesiedaler i bøter og
12 spesiedaler i saksomkostninger. I tillegg havnet Soelvold i retten ytterligere to ganger, men
401
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831-8.3.1836. Sak nr. 19/1835,
18.6.1835: Bokhandler Dahl mot Sylvester Sivertson.
402
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 205/1832,
26.7.1832: Oberstløytnant Peder Bernhard Anker mot Hans Martin Reynertsen; Sak nr. 37/1833, 1.8.1833:
Byfogd Andreas Olsen mot Reynertsen; Sak nr. 218/1832, 14.2.1833: Artillerikaptein M. H. Bentzen mot Ole
Sjølie; Sak nr. 62/1864, 9.4.1835: Regjeringsadvokaten mot Jens Johan Vangensteen.
403
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 170/1833,
23.9.1834: Lensmann Johan Christian Pind mot Peder Soelvold; Sak nr. 5/1834, 15.1.1835: Sorenskriver Paul
Frederik Michael Heltzen mot Soelvold; Sak nr. 111/1835, 20.8.1835: Prost Johan Christian Vibe mot Soelvold;
Sak nr. 134/1835, 15.10.1835: Veiinspektør, løytnant C. C. Buchholtz mot Soelvold; Sak nr. 27/1835,
22.10.1835: Lensmann Peter Søebye mot Soelvold.
100
de søksmålene ble avvist fordi Reynertsen og Vangensteen tok på seg ansvaret for
artiklene.404
Mer motstand i Morgenbladet
Sylvester Sivertsons artikler ble fulgt av nesten daglige artikler i Morgenbladet mot både
Statsborgeren som avis og Peder Soelvold som redaktør og person. Intensiteten og frekvensen
på negative artikler viser at det ble jobbet bevisst for å sverte Soelvold frem mot rettssakene i
starten av oktober 1835. Mye av innholdet i disse artiklene lignet og bygget på Sivertson, men
der Sivertson argumenterte ryddig og redelig, var tonen nå skarpere og mer uforsonlig.
Kravene om represalier var kraftigere formulert.
7. oktober, en drøy uke før den første rettssaken mot Soelvold, sto en kort notis
adressert «Til P. P. Soelvold» på trykk i Morgenbladet. I følge notisen hadde Soelvold
tidligere på høsten samlet valgmennene fra Romerike hos seg selv kvelden før distriktsforsamlingen for Akershus amt, noe som også stemte. Soelvold hadde sammen med George
Frederik von Krohg innvitert til et slikt møte 21. september. På møtet ble det «trakteret med
Mad, Vin og Punsch samt politiske Taler.»405 Kunne dette være for at Soelvold «ved
Machinationer vilde lede Valgene»406? I så fall ville artikkelforfatteren gi valgmennene
«Leilighed til at fralægge sig enhver Mistanke om Cabaler, dem vist ingen brav Bondemand
ville være beskyldt for.»407 Artikkelforfatteren hadde nok rett i sine antagelser; målet var
utvilsomt å påvirke valgresultatet i bondevennlig retning.
14. oktober, dagen før Soelvolds første rettssak, ble saken fulgt opp i artikkelen «Til
Agershuus Amts Valgmænd!»408. Innsenderen reagerte kraftig på informasjonen som hadde
kommet frem i Morgenbladet uken før. Argumentasjonen til Sivertson om svakheten i
Soelvolds stortingsbedømmelse gikk også igjen. Særlig reagerte artikkelforfatteren på
kritikken av den nevnte Lars Tønsager, som han mente var urettferdig og feilaktig. Til slutt
kom han med en rekke stikk med klart mål om å underminere Soelvold og bevise at hans
uredelighet og karakterbrister gjorde at hans ord i offentligheten ikke kunne stoles på. Det
første var et rykte som hevdet at Soelvold «have bedraget selv sin Velgjører for lumpne 8
404
SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll, 22.11.1831- 8.3.1836. Sak nr. 40/1832,
24.5.1832: Oberstløytnant Peter Bernhard Anker mot Peder Soelvold; Sak nr. 37/1833, 2.5.1833: Byfogd
Andreas Olsen mot Peder Soelvold; Sak nr. 62/1864, 9.4.1835: Regjeringsadvokaten mot Peder Soevold.
405
Yngvar Nielsen, Norges Historie efter 1814: 1831-1837, bd. 3 av Norges Historie efter 1814, Kristiania 1892:
325.
406
Morgenbladet, 7.10.1835: 3.
407
Morgenbladet, 7.10.1835: 3.
408
Morgenbladet, 14.10.1835: 1-3.
101
Spd».409 Soelvold hadde skaffet seg et dårlig rykte nesten hvor enn han hadde oppholdt seg,
mente innsenderen. Særlig hadde et han et dårlig rykte i Holla, og i følge artikkelforfatteren
ville «en panisk Skræk»410 innta Soelvold hvis man nevnte at man kjente til han fra hans
hjemsted. For artikkelforfatteren ville det være
en sand Fornøielse at gjøre en Runddans med P. P. Soelvold igjennem Landet; vi vilde begynde med
Holdens Præstegjeld, og ende i Tromsøe, hvor den forhenværende Sognepræst til Agers Menighed
kanskee kunde have en smuk Historie i Anledning af en Confirmantinde at deponere.411
Selv etter Soelvold offentlig hadde annonsert at han trakk seg som redaktør den 18. oktober412
fortsatte angrepene. Det siste og mest nådeløse sparket på en som allerede lå nede kom 30.
oktober under tittelen «Endnu nogle Ord om Slangernes Udryddelse af Fødelandet». Soelvold
hadde gjennom sine forsøk på å påvirke valgene bevist at han var en falsk profet, «der liig en
med Tryllekraft begavet Klapper-Slange smyge seg mellem os.»413 Artikkelen fulgte også opp
den tidligere artikkelens beskrivelse av Soelvolds bedragerske atferd. Selv sine foreldre
maktet ikke Soelvold å hedre: I følge artikkelforfatteren hadde Soelvold en gang stjålet 50
spesiedaler av sin egen far i Holla. Innsenderen spådde stor ulykke dersom Soelvolds
valgagitasjon ble fulgt. Hele den norske liberale forfatningens skjebne sto på spill.
Det forekommer mig i Sandhed, som om man næsten kunde nære Mistanke om, at hine statsborgerlige
Skrighalse, hine Folkeledere, der især have saa travlt med at faae Storthinget fuldproppet med Bønder,
var Spioner, lønnede til at undergrave vår Frihed: hvorledes vilde vel der Storthing komme til at see du,
der fuldtop var besat med Bønder og mindre insigtsfulde Mænd, og hvilket Regimente vilde det blive at
staae under?414
Forfatteren av stykket var mest sannsynlig skolemannen og boktrykkeren Niels Matthias
Aalholm.415 Det kommer frem av brev fra Simon Olaus Wolf, prest i Aurskog, til Aalholm.
Wolff og Aalholm var Welhaven-tilhengere, og mye av brevvekslingen dem i mellom
omhandlet Demringsfeiden mellom Welhaven og Wergeland.416 De var begge forferdet over
hvordan Statsborgeren agiterte for bondevalg. «Nei, man kan ikke tie til disse Bondecabaler!
nu har den fameuse og infame P. P. Soelvold igjen været ude»417, skrev Wolff 8. oktober.
Wolff reagerte kraftig på informasjonen i Morgenbladet om at Soelvold hadde samlet
409
Morgenbladet, 14.10.1835: 3.
Morgenbladet, 14.10.1835: 3.
411
Morgenbladet, 14.10.1835: 3.
412
Statsborgeren, Syttende hefte, nr. 15-16, 18.10.1835: 128.
413
Morgenbladet, 30.10.1835: 2.
414
Morgenbladet, 30.10.1835: 2.
415
Brev fra Wolff til Aalholm, 4.11.1835. Transkribert i Joh U. Wolff, «Brevveksling mellom S. O. Wolff og N.
M. Aalholm i årene 1832-59», Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, bd. 35, 1935: 287.
416
«Welhaven er, som De vel ved, i Kjøbenhavn og maaske han bliver der for bestandig. Ulykkelige Fædreland,
som mister det store Lys, fordi det ikke vidste at skatte dets Straaler!» skrev Wolff til Aalholm 22.9.1835.
Transkribert i Wolff 1935: 285.
417
Brev fra Wolff til Aalholm, 8.10.1835. Transkribert i Wolff 1935: 285.
410
102
valgmennene fra Romerike hos seg, og mente også at disse «Cabaler» direkte hadde ført til at
Lars Tønsager ikke hadde blitt valgt inn på tinget. «Burde ikke denne P. P. S. hænges?»
spurte han og fulgte opp med at «Det er skammeligt, og det er tillige sørgeligt.»418 Også
Wolff hadde skrevet i offentligheten med mål om å sverte Soelvold. 4. november, etter
domfellelsene og etter Soelvold offentlig hadde trukket seg, skrev han: «Er det ikke en ret
Gudernes Lyst at P. P. S. og Consorter ere blevne saa slagne? Jeg fryder mig ret over at jeg
der gav det første Stød.»419 Hvilken artikkel Wolff siktet til er vanskelig å slå fast, men at det
var en av de tidligere artiklene i Morgenbladet virker sannsynlig.
Sivertsons artikler og angrepene i Morgenbladet representerte også at flere av
Soelvolds tidligere allierte for alvor vendte han ryggen. Sivertson var mer integrert i bondeopposisjonen enn Soelvold. Der Soelvold var sønn av en husmann, var Sivertson odelsgutt.
Stortingsbøndene var selveiende og stort sett velstående og dermed av et helt annet sosialt
sjikt enn en husmann. Sivertson var også sønn av haugianere og holdt på sin kristne tro
gjennom hele livet.420 I 1833 ga Sivertson ut boken Haugianismen, dens Historie og Væsen,
samt Forhold til Herrnhutismen, fremstillet af en Sandhedsven.421 Soelvold på sin side vendte
seg fra haugianismen allerede som konfirmant, da han ble undervist av opplysningspresten og
Hauge-motstanderen Lauritz Bremer.422 Dette er et ikke ubetydelig poeng. Svært mange av
bondestortingsmennene var enten haugianere eller valgt av haugianere, og en del var også
svært troende.423 Ole Gabriel Ueland var for eksempel sterkt religiøs og kirkelig.424 Som
rogalending var han rett nok ikke en del av den harde kjernen rundt Statsborgeren, der de
fleste engasjerte var fra Oppland, Romerike og sønnafjellsområdene for øvrig. Men ettersom
Ueland ble en betydelig fører, og kanskje den fremste,425 for bondeopposisjonen i løpet av
1830-tallet, illustrerer han splittelsen i bondebevegelsen. På den ene siden sto radikale
Soelvold, John Neergaard, Ingebrigt Sæter426 og noen av opplandsbøndene,427 på den andre
418
Brev fra Wolff til Aalholm, 8.10.1835. Transkribert i Wolff 1935: 285.
Brev fra Wolff til Aalholm, 4.11.1835. Transkribert i Wolff 1935: 287.
420
Elstad 2009.
421
Sylvester Sivertson, Haugianismen, dens Historie og Væsen, samt Forhold til Herrnhutismen, fremstillet af
en Sannhedsven, Christiania 1833.
422
Høverstad 1930: 154-157.
423
Tore Pryser, Norsk historie 1814-1870: frå standssamfunn mot klassesamfunn, Oslo 1985: 319. For mer om
Hauge-bevegelsen og haugianismens historiske røtter frem til 1830-tallet, se Halvdan Koht, Norsk bondereising:
fyrebuing til bondepolitikken, Oslo 1926: 335-354.
424
Bergsgård 1932: 132.
425
Johnsen 1936: 390.
426
Krokann 1937: 88. Olav Golf kaller Sæter for haugianer i Olav Golf, Haugebevegelse og folkeopplysning
1800-1860: utgitt i forbindelse med Hauge-jubiléet i 1996, Oslo 1996. Faren til Sæter var rett nok haugianer (jf.
Krokann 1937: 24), men det er liten tvil om at Sæter hadde så radikale politiske standpunkter at han skilte seg
ganske kraftig fra for eksempel Ole Gabriel Ueland.
427
Bergsgård 1932: 60.
419
103
siden den andektige haugianeren Ueland, Michel Grendahl og flere med dem. Økt bonderepresentasjon i politikken og lavere skatter og avgifter kunne alle bøndene være enige om,
men på de fleste andre saksområder var det mye uenighet. I følge Francis Sejersted var ikke
Soelvold og Neergaard representative for bondeopposisjonen som helhet.428 Sejersted mener
det var de dårlige tidene på starten av 1830-tallet som skapte deres gjennomslagskraft, mens
det var bare en minoritet blant bøndene som var enige i at det var en grunnleggende konflikt
mellom bondestanden og elitene.
Denne splittelsen mellom de gudfrygtige vestlandsbøndene og de mer frilynte kreftene
var en sentral konflikt i venstrebevegelsen helt frem til stiftelsen av Kristelig Folkeparti i
1933. Dersom man mener at det finnes en ideologisk og historisk kontinuitet mellom dagens
Venstre og 1890-tallets Venstre, må man også være enig i at det finnes en viss sammenheng
mellom 1830-tallets samarbeid mellom liberale by- og bondeopposisjonelle, reformforeningen
på Stortinget i 1859-60, Søren Jaabæks bondevennforening, og dannelsen av Venstre i 1884.
Den opposisjonelle bevegelsen på 1830-tallet og senere skulle innebefatte liberal-patriotiske,
radikale studenter i byene, elitekritiske østlandsbønder, gudfryktige vestlandsbønder som ikke
egentlig hadde noe i mot et hierarkisk samfunn, og en stor gruppe bønder og andre som
egentlig ikke ønsket noe annet enn lavere skatter og mindre statlig innblanding. Det er klart at
en slik løs koalisjon var ustabil og kunne enes om lite.
Statsborgeren gikk flere ganger ut mot religionslærebøkene i skolen og Erik
Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme, som ble brukt under konfirmasjonsundervisningen.429 Peder Soelvold var nok en religiøs mann, noe annet ville egentlig vært
utenkelig, men han mente at pietismen lå som et hinder for bondens opplysning og virkelige
politiske vekkelse. Utdanning var nøkkelen til veien ut av bondens umyndighetstilstand, og
den kristelige utdanningen var ikke god nok til å alene oppnå et slikt resultat. Allerede i 1832
skrev Soelvold selv at religionslærebøkene, representert ved Luthers katekisme, Pontoppidan
og Thomas Kingos salmebok, var et «Gudfrygtighedens Bibliothek» som kun kunne «vække
et Slags dunkel pietistisk Religiøsitet, der ligesaalidet fremavler Dydens sande Sindelav, som
den af andre Grunde end Trældomsfrygt eller sløv Lydighed mod de positive Bud, afholder
fra Lasten.»430 Flere av stortingsmennene fra landet mottok kraftige signaler fra velgerne sine
om å verne om Pontoppidan og kirkeundervisningen.431
428
Sejersted 1978: 342.
Høverstad 1930: 249-250.
430
Statsborgeren, Andet hefte, nr. 30, 22.1.1832: 238. Høverstad 1930: 250 tilskrev denne artikkelen, titulert
«Almuens Kultur» til Soelvold. Artikkelen ble delvis imøtegått av Nicolai Wergeland i hans artikkelserie
429
104
Embetsmannsutleveringen, som var i tråd med Hans Nielsen Hauges arv, var populær
blant haugianerne, men Soelvolds radikalisme, både i religiøse spørsmål og andre, var langt
mer omstridt og av mange uønsket. Soelvolds bane ble kanskje at han, i likhet med et av sine
forbilder Johan Friedrich Struensee, ønsket å utrette for mye på for kort tid. Samtidig skydde
Soelvold nesten ingen midler i sin vei mot oppnåelsen av sine mål.
Soelvold møtte altså økt motstand raskt etter «Bedømmelse…» ble publisert. 18. juli
1835 skrev han til sin venn John Harildstad:
Ærlighed varer længst, og det haaber jeg Du skal erfare med Hensyn til mig, især naar Bagtalelsens
Storm har lagt sig. Jeg ved nu, at Du har hørt mange Bagtalelser mod mig i den senere Tid, men
Eftertiden skal lære Dig, hvem jeg er. - Allermeest smerter det mig at vide mig skammeligen skuffet af
Folk som jeg desværre har havt stor Tillid til.432
I følge Carl Fougstad hadde nesten alle bonderepresentantene ytret sin forakt mot
Statsborgeren allerede under Stortinget i 1833, og «Flere af sidste Storthings hæderligste
Repræsentanter af Bondestanden beklagede savnet af et hensigtsmæssigt Blad for
Landalmuen»433. Nå er ikke Fougstad den mest pålitelige kilden, da han som politisk
motstander hadde flere åpenbare motiver for å trekke Statsborgerens navn ned i søla. Men
Fougstad var utvilsomt inne på noe; det var tidlig mye murring mot Statsborgerens innhold og
metoder blant bøndene.
Wilhelm Munthe argumenterte på sin side for at bøndene nedstemte en økt
portomoderasjon ved Stortinget i 1833 var bevis for antipatier mot Statsborgeren. Men det er
nok ikke helt riktig, eller i hvert fall kun en del av sannheten. For det første var
stemmegivningen som vi har sett svært jevn. For det andre stemte mange bønder også for
portomoderasjonsforslaget til Halvor Christensen. I tilfellene der bøndene stemte mot kan
dette ha like mye med ren sparevilje eller at de ønsket en grundigere redegjørelse fra
departementet, hvilket de også fikk ved neste Storting.
Munthe mente også at Soelvold hadde, til tross for sine manglende evner, hatt innsikt
nok til å se markedet blant bøndene for et blad som Statsborgeren. 434 Men selv om han var
innbitt og ærgjerrig, hadde ikke Soelvold maktet å drive Statsborgeren på en god måte, særlig
ikke de siste årene da han måtte gjøre mer alene. Munthe mente derfor at hovedårsaken til at
Statsborgeren etter hvert møtte så mye motstand var på grunn av Soelvolds manglende
«Anmærkninger angaaende Kirke- og Underviisningsvæsenet». Se Statsborgeren, Tredje hefte, nr. 9-10,
19.2.1832 og Statsborgeren, Tredje hefte, nr. 11-12, 26.2.1832.
431
Høverstad 1930: 250.
432
Høverstad 1930: 252. Originalbrevet er etter alle solemerker tapt.
433
Fougstad 1834: 15.
434
Munthe 1907: 98-99.
105
begavelse og dårlige egnethet som redaktør på grunn av dette. Dette stemmer bare delvis. Det
var Soelvolds radikalisme og delvis hans personlighet, ikke hans vandrift av avisen på grunn
av manglende intellekt, som førte til de sterke antipatiene mot han. Denne radikalismen hadde
støtte blant noen opposisjonsfolk, men møtte motstand fra langt flere.
Den samlede vekten av og målrettetheten til aksjonene mot Soelvold kan få det til å
virke som det eksisterte en slags konspirasjon mot han mellom hans fiender og hans tidligere
allierte. Men det er nok å trekke det for langt. 6. juni 1835, en uke før Statsborgeren trykket
den første bedømmelsen over Stortingspersonalet, sendte stortingsbonden Østen Ovren et brev
til Jon Harildstad.435 I brevet skrev Ovren om at han trodde regjeringen vil ødelegge Soelvold
og Statsborgeren med «processer», altså straffeforfølgelse. Ovren kunne fortelle at han i
likhet med mange andre på samme tid hadde vendt seg i mot Soelvold, da han var sikker på at
han talte med to tunger. Hvis Ovren hadde rett, betyr det at regjeringens forfølgelse av
Statsborgeren må ha startet uavhengig av pressens og opposisjonens mål om å få fjernet
Soelvold. Morgenbladet og elitene trengte ikke alliere seg for å få fjernet Soelvold; han hadde
fiender i de fleste leirer fra før av.
Å snakke om en konspirasjon blir for spekulativt. Morgenbladets kampanje mot
Soelvold hadde andre motiver enn motstanden fra embetsstanden. I utgangspunktet var det en
utbredt misnøye blant både bondefraksjonen og de patriotisk-liberale i opposisjonen med
hvordan Statsborgeren hadde blitt drevet de siste årene, med «Halsteen i Aasens»
stortingsbedømmelse som dråpen som fikk begeret til å renne over. Når Soelvold samtidig ble
rettsforfulgt av den andre siden av det politiske spekteret, kunne Morgenbladet hive seg på det
samme korstoget.
Martyren Soelvold
Det er særlig ett karaktertrekk ved Peder Soelvold som både forklarer hans standhaftighet og
hans problemer med å forsone seg med andre og tilpasse seg. Soelvold ville ikke vike fra noen
av sine politiske overbevisninger for noen. I et brev til Andreas Lind Brock skrev Soelvold
«Jeg kan døe i Mangel og Elendighed om saa skal være, men jeg kan ikke svige mit
Fædreland eller handle imod Overbeviisning. Jeg har offentlig erklæret mig, og jeg skal under
alle Livets Storme blive min Erklæring tro.»436
Soelvold så på seg selv nesten som en martyr i kampen for bøndene og Norges
fremtid. I et annet brev til Brock skrev han:
435
436
RA/S-6117/I/Id/L0031/117. Brev fra Østen Ovren til Jon Harildstad, 6.6.1835. Avskrift ved Arne Bergsgård.
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 24.9.1834.
106
Naar jeg, som nu er min Bestemmelse, søger Ro paa hiin Side Atlanterhavet, saa vil jeg skrifte for mine
Landsmænd. Dette Skriftemaal kan Du tro vil blive interessant. Bønderne skal velsigne det,
Aristokratiet forbandet, men Venner ærgre sig derover. Selv vil jeg med freedigt Mod kunne forsvare
det for min Samvittighed.437
I motsetning til Marcus Thrane, hvis liv og kamp ligner Soelvolds og som til slutt dro til
Amerika, var det nok aldri helt aktuelt for Soelvold å reise over Atlanterhavet; til det var hans,
nok overdrevne, anskuelse av egen viktighet for bondesakens fremdrift og hans kjærlighet til
fedrelandet for stor. I neste brev til Brock skrev han derfor:
Min Yttring i mit sidste Brev til Dig, om at søge Roe paa hiin Side Atlanterhavet, maa Du ikke forstaa
saaledels, at jeg nu strax skulle ville søge denne Roe. Nei, aldeles ikke! Først da, naar jeg antar ha tabt
Slaget, eller jeg kan antage, at Fædrelandet ikke længer behøver min Virksomhed, forlader jeg maaskee
mit Fædreland, for hvilket jeg saa gjærne ofrede Livet.438
Brevene fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock fra høsten 1834 gir et bilde av en mann
som ikke viste noen tegn til resignasjon. Motstanden han møtte tente han ytterligere. Hvis han
skulle falle, skulle det skje under et frontalangrep på «aristokratiets» barrikader. Soelvold falt
så dypt som han gjorde fordi han var overbevist om at han aldri kunne gi opp kampen og
trekke seg som en fremtredende bondesaksforkjemper.
Soelvolds kompromissløse, bastante og tidvis direkte konfliktsøkende fremtoning
gjorde at han kom på kollisjonskurs med mange. Særlig var Soelvolds innstilling
problematisk i møtet med politikken, der nettopp kompromisser og fleksibilitet var og er en
nøkkel til suksess. Mer pragmatiske røster ble derfor etter hvert mistrodd av Soelvold. Ludvig
Wiese, som i Statsborgerens par første leveår skrev regelmessig i avisen, men som Soelvold
senere gikk kraftig mot av uvisse grunner, er et eksempel.439 I følge Soelvold var Wiese blitt
«Aristokratiets Tjener»440, uten at han forklarte hva galt Wiese hadde gjort. Den radikale
publisisten fra Trondheim Ola Hanssen er et annet eksempel på en Soelvold mente hadde
sveket opposisjonen.441 Soelvold ble etter hvert oppfattet som svært arrogant på grunn av hans
overbevisning om at han selv sto for den eneste rette vei for Norge. Poenget er at Soelvold
nektet å gi seg som redaktør frivillig. Prosjektet hans var for han viktigere enn alt annet. Fallet
ble dermed også hardere og han møtte til slutt mer innbitt motstand enn han ville gjort dersom
437
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 24.9.1834.
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 4.10.1834.
439
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 24.9.1834, 4.10.1834 og
13.8.1835. I alle disse brevene nevnte Soelvold at han aktivt hadde motarbeidet Wiese. Soelvold klarte gjennom
utstrakt direkte agitasjon i 1835 å hindre Wiese å bli valgt som Stortingsrepresentant for Christians amt.
440
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock, 24.9.1834.
441
«Sæter antager som afgjort at Ola Hansen er Aristokratiets Spion» og «Ola Hansens skjændselsfulde
Forrædderi ærgrer mig til Sjelen; thi ved saadanne Erfaringer kan ikke Nationen fælle Lid til Nogen», skrev
Soelvold i et av brevene til Broch. Samtidig la han frem en plan om hvordan han skulle lure Hansen når han kom
frem til Trondheim. Jf. Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock,
24.9.1834
438
107
han hadde trukket seg tilbake tidligere. Til slutt måtte Soelvold bli rettslig forfulgt for at han
skulle forlate Statsborgeren.
Kamp om makt og påvirkning
Det var, som vi har sett, mange årsaker til at Soelvold til slutt måtte forlate Statsborgeren, og
til at prosessen ble så dramatisk som den ble. Starten på undergangen til Soelvold skjedde da
Statsborgeren mistet portomoderasjonen sin. Nådestøtet som felte han som redaktør var to
rettssaker etter noen, til Statsborgeren å være, nokså sedvanlige artikler som utleverte embetsmenn. At Soelvold nektet å forlate avisen fordi han følte han hadde et kall og var villig til å
ofre alt gjorde forfølgelsen mer innbitt. Generell slitasje fra frykten for hva Statsborgeren
kunne finne på og tretthet med Soelvolds journalistiske metoder, sammen med en synkende
kvalitet på avisens innhold, var også viktige årsaker til Soelvolds fall. Soelvold hadde også
gradvis mistet en del allierte blant haugianerne i bondestanden på grunn av hans radikale
religiøse syn. Men fortellingen om Soelvolds fall kan ikke stoppe opp her, ved dommene mot
han. Vi må vende tilbake til motstanden Soelvold møtte fra sine egne.
Ut fra retorikken og timingen til Soelvolds opponenter fra begge fløyer av politikken
skulle man tro at den bakenforliggende hovedårsaken til motstanden mot han var striden om
pressens mandat til påvirkning. Det var først etter «Bedømmelse…» i 1835 at det også i
bondeopposisjonen ble jobbet systematisk for å fjerne Statsborgerens redaktør. Soelvolds
embetsmannsutlevering hadde flere sympatisører, selv om den generelt var upopulær. Men
hans forsøk på påvirkning av valgene ble derimot tatt dårlig i mot, selv blant tidligere
støttespillere. På 1830-tallet ble ofte uavhengighet trukket frem som det fremste idealet for
politikere og velgere. Forsøk på å trekke velgermassen i en bestemt retning var tilsynelatende
for mange uønsket. I hvert fall ble Soelvolds brudd på dette uavhengighetsidealet brukt mot
han og betegnet som hans verste forbrytelse. Da Soelvold attpåtil samlet valgmennene i
Akershus hos seg i september 1835, hadde han gått for langt.
Det er nok riktig at mange mislikte at pressen tok en slik rolle. Men det er en del som
tyder på at det var en mangel på samsvar mellom Soelvolds kritikeres retorikk og hva deres
motiver hovedsakelig i realiteten var. At hans politiske motstandere fra den andre siden av
politikken skulle motsette seg hans påvirkningsforsøk, var selvsagt. Men at medlemmer fra
hans egen fløy skulle gå i mot hans kamp for flere bondestortingsmenn virker kanskje mer
uforståelig. Man må huske at Soelvold var en representant for den mest radikale venstrefløyen
i bondeopposisjonen. Statsborgeren ble i samtiden ikke kun oppfattet som et skandaleblad;
108
avisen var en slagkraftig politisk aktør. Gjennom Statsborgeren hadde Soelvold fått betydelig
innflytelse i opinonen og over viktige velgermasser på Østlandsområdene. Det fantes sterke
krefter i de mer moderate delene av opposisjonen som ønsket å motarbeide en slik radikal
dominans og maktkonsentrasjon.
Selv om Morgenbladet i 1835 gikk særdeles kraftig ut mot Soelvold og hans
påvirkningsforsøk i avisen tok det kun seks år før de selv la seg på noenlunde samme linje. I
sin nyttårstale i Morgenbladet 1. januar 1841 gikk Adolf Bredo Stabell inn for en mer
offentlig omtale av valgene enn tidligere.442 Stabell fremla samtidig en redaktørlinje der det
ble slått fast at Morgenbladet ikke skulle være «noget Afløb for hvadsomhelst man behager at
kaste til det.»443 Morgenbladets redaksjon forbeholdt seg retten til å refusere innsendte bidrag
de fant skadelige eller uinteressante, en praksis som var helt motsatt av Statsborgerens.
Stabell la på den måten ikke skjul på at han gjennom sin avis hadde ambisjoner om å bli en
drivkraft i opposisjonen. Fra 1844 la Morgenbladet frem lister med anbefalte valgmenn ved
Christiania-valget. Totalt gikk Stabell altså ikke så langt som Soelvold, men var mer åpenlys
om at målet var arbeid for opposisjonens fremme, og ikke bare folkeopplysning med mål om
frigjøring av bonden, som var Soelvolds skalkeskjul for å drive valgkamp.
Det er liten tvil om at Soelvold og John Neergaard var tidlige innovatører og på sitt vis
skapte en presedens og banet vei for en aksept for denne måten å drive opposisjonell
virksomhet på. Ludvig Wiese kopierte formatet allerede i 1837 i hans Oplands-Tidende.444
Men hvorfor tillot Stabell så kraftig kritikk i Morgenbladet mot Soelvolds agitasjon i 1835,
når han bare noen år senere gjorde mye av det samme?
En av grunnene kan selvfølgelig ha vært at Stabell på 1830-tallet fortsatt levde etter
det samme samleridealet som Soelvold drev avisen sin etter, og at han derfor tillot stemmer
som Welhaven-tilhengerne Wolff og Aalholm i avisen sin. Men det svaret blir for enkelt. For
det var tross alt ikke bare Carl Fougstad og hans meningsfeller som gikk mot Soelvold.
Gjennom Sylvester Sivertson kom kritikken også fra en av Soelvolds egne og fra en som
attpåtil var ansatt i Morgenbladet.
Det embetsmannsdominerte Stortinget i 1839 som etterfulgte de to bondestortingene i
1833 og 1836 hadde vist at opposisjonen trengte agitasjon for å få innflytelse og de ønskede
442
Dette og mye av det følgende bygger på Odd Arvid Storsveen, «Presse, valgkamp og folkestyre», foredrag
holdt på Historiedagene i Bergen, 20. juni 2009c, manuskript hentet 22.9.2014 fra
http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/demokrati/bergen/storsveen.pdf: 1-2.
443
Morgenbladet 1.1.1841, referert i Storsveen 2009c: 2.
444
Et særtrykk ble utgitt i 1839 (Ludvig Wiese, Bidrag til Ideer om 4de overordentlige Storthings Medlemmer,
Lillehammer 1839). Dette er det samme som sto på trykk i Oplands-Tidende, jf. Jens Braage Halvorsen, Norsk
Forfatter-Lexikon, bd. 6, U-Ø, Kristiania 1908: 613.
109
representantene på Stortinget. Men dette skulle skje mer åpent enn den hemmeligholdte
kampen på 1830-tallet. Målet var å unngå «Kabale», altså konspirasjoner og hemmelige
sammenslutninger som fikk overdreven innflytelse på resultatene, slik mange mente hadde
skjedd ved valgene i 1832 og 1835. Den radikale, soelvoldske fraksjon av bondeopposisjonen
hadde fått for mye makt og innflytelse på opinionen. Den reelle makten Soelvold satt på var
nok ikke så omfattende, men i Soelvolds samtid ble han oppfattet som en sterk bondefører.
At Morgenbladets senere agitasjon ble bedre tatt i mot, peker mot at det delvis var
Soelvolds måte å drive agitasjon på som var problemet, ikke agitasjonen så mye i seg selv.
Som nevnt tidligere gikk kritikken fra Sivertson i hovedsak ut på at Soelvold skapte for skarpe
partiskillelinjer og hadde gjort for dårlig research. Særlig punktet med partiskillelinjer var de
opptatt av å unngå også i tiåret etter.445 I tillegg fryktet man altså at Soelvold hadde fått for
mye makt på sine hender, at han nettopp drev med utstrakt kabalmakeri. Det verste potensielle
scenarioet var et Storting fylt opp av uegnede bønder, som enten kun stemte ut fra
standsinteresser eller ikke hadde evner til å utføre det krevende arbeidet komiteene krevde.
Disse bøndene kunne komme på bekostning av mer opplyste liberale menn fra embetsstanden.
I følge Sylvester Sivertson ville en med sann konstitusjonell ånd verken rope «Bønder paa
Storthinget!» eller «Embedsmænd, Embedsmænd», han ville si «Vælg efter Personer, ikke
efter Stænder; Ens Egenskaber ikke hans Stand bestemme dit Valg».446 Denne idéen ser ut til
å ha fått fotfeste; i forbindelse med valget i 1841 brukte Adolf Bredo Stabell lignende
argumentasjon.
I tillegg virker det klart at Stabell ønsket å fjerne Soelvold for å sementere sin egen og
Morgenbladets posisjon i opposisjonen. Om Stabell allerede satt med planer om å bli ordfører
i Aker og også stortingsrepresentant447 blir ren spekulasjon. Men i så fall var det nødvendig å
få fjernet en viktig konkurrent til påvirkning i deres felles hjemsogn Aker. Som vi har sett,
drev Soelvold med aktive forsøk på påvirkning av valgmennene i Romerike høsten 1835. At
Soelvold drev på samme måte i Aker, er nesten en selvfølge. Stabell var senere «allmektig i
Akers sogn»448, som Ludvig Kristensen Daa skrev i et av sine tilbakeblikk. Samtidig ønsket
Stabell, og flere med han, utvilsomt å trekke opposisjonen i mer moderat retning. Soelvolds
445
Storsveen 2009c: 1, 4.
Alle disse sitatene hentet fra Sivertson 1835: 15.
447
Stabell ble ordfører i Aker i 1839 og stortingsrepresentant for Akershus i 1845, jf. Odd Arvid Storsveen,
«Adolf Bredo Stabell», i Norsk biografisk leksikon, 2009d, hentet 24.9.2014 fra
https://nbl.snl.no/Adolf_Bredo_Stabell.
448
Ludvig Kristensen Daa, «2. Adolf B. Stabell», i «Af Norges nyeste historie», Tids-Tavler1873 (2): 298. Det
må bemerkes at Daa og Stabell etter hvert ble sterke konkurrenter. Daas karakteristikk av Stabell 30 år etter
bærer nok preg av dette.
446
110
politiske ståsted, Statsborgerens popularitet og Soelvolds innbitthet var sterke motkrefter til
Stabells prosjekt.
Lignende eksempler på interne maktkamper og stridigheter var det mange av i
opposisjonen. Konflikten mellom Wergeland og Ludvig Kristensen Daa og Morgenbladet i
1841 er et eksempel. I følge Odd Arvid Storsveen gikk noe «forferdelig galt med alle de
lysende opposisjonelle stjernene i norsk politikk før Thranebevegelsen».449 Peder Soelvolds
skjebne ble kanskje den tristeste, men både Henrik Wergeland og Sylvester Sivertson
opplevde å bli presset ut av opposisjonen. Christian Krohgs liv endte i tragedie og selvmord.
Selv Adolf Bredo Stabell og Ludvig Kristensen Daa opplevde å få sine politiske karrierer
avsluttet prematurt. De store motsetningene i politiske og ideologiske standpunkter innad i
opposisjonen, samt intensiteten mange av opposisjonsmennene gikk inn med i politikken og
offentligheten, var begge sterke bidragsytere til at skjebnefallene ble så mange og dramatiske.
I prosessen ble også ettermælet til flere av dem svekket eller knust. «Blant de viktigste
aktivistene fra 1830- og 1840-tallet er det stort sett bare Wergelands navn som har fått lov til å
lyse for ettertiden, som en slags krampaktig supernova blant øvrige svarte hull», skriver
Storsveen.450
Man kan ikke se på dommene mot Soelvold uavhengig av alt dette. Tidligere i hans
pressekarriere hadde Soelvold hatt mektigere støttespillere som enten kunne forhindre
rettsforfølgelse på et tidlig stadium, eller kunne frembringe noen til å ta støyten dersom en sak
kom for retten. I tillegg ble nok en del mer tålt av samfunnet og avisens motstandere i
trykkefrihetens navn. Når hans siste «Bedømmelse…» i tillegg til sine påvirkningsforsøk var
preget av feil og mangler, ble skrevet i en enda mer uforsonlig tone enn den forrige og tok
tydeligere til orde for partiskillelinjer ble veien til nederlaget kort. Da han i artiklene også
gikk ut mot flere fremtredende bønders, deriblant Ole Haagenstads451 og Lars Tønsagers452,
innsats på siste Storting, ble det klart at Soelvold ikke kunne være redaktør for
bondepolitikkens viktigste blad og det eneste opposisjonelle bladet med folkelig apell. Etter
Soelvolds «Bedømmelse…» i 1835 var det ikke bare hans argeste politiske motstandere som
ville felle han. Soelvold ble fritt vilt; mange av hans tidligere allierte, med Sivertson i spissen,
ønsket også å få han fjernet fra sin post for å redde Statsborgeren som opposisjonelt organ og
for å dra opposisjonen i en mer moderat retning. Dette var hovedårsaken til
kampanjejournalistikken i Morgenbladet mot Soelvold. Det var også årsaken til at det var
449
Storsveen 2004: 558.
Storsveen 2004: 558.
451
Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 15-16, 5.7.1835: 114.
452
Statsborgeren, Sekstende hefte, nr. 9-10, 14.6.1835: 68
450
111
Soelvold som ble dømt i Buchholtz- og Søebye-sakene, og at ingen andre tok på seg
forfatterskapet. Soelvold skulle fjernes.
Soelvold ut av Statsborgeren
Wilhelm Munthe spekulerte i om det kunne være boktrykkeren Johan Krohn, som var
forleggeren til Statsborgeren, som av økonomiske hensyn til slutt sparket ut Soelvold som
redaktør.453 For til tross for tremarksdommene kunne Soelvold fortsatt å sitte som redaktør av
bladet. Det er liten grunn til å tro at han gikk frivillig fra sin post. Statsborgeren var det eneste
han hadde igjen. Tidligere hadde Statsborgeren vært innbringende for Krohn, men med den
sterke motstanden mot Soelvold som manifesterte seg utover høsten 1835 var eneste utvei å få
han fjernet. Statsborgeren hadde, tross sviktende opplagstall etter fjerningen av portomoderasjonen i 1834, fortsatt en trofast leserskare, særlig på Opplandene.
For Soelvold betydde hendelsene i oktober 1835 uansett at han at han måtte forlate
Statsborgeren og Christiania. Livet til Soelvold etter Statsborgeren skal ikke redegjøres for
her, men noen punkter må nevnes.
Ikke alle vendte seg mot Soelvold mot slutten av hans redaktørtid. Soelvold beholdt
vennskapet med John Harildstad og bodde på gården Harildstad mye etter han forlot
hovedstaden. George Frederik von Krohg var en nær medarbeider helt til slutt. Og heller ikke
Henrik Wergeland hadde behov for å fjerne seg fra Soelvolds styre da han tok over
Statsborgeren etter Soelvold forlot hovedstaden. I artikkelserien «Humanitet» tok Wergeland
et oppgjør med måten Statsborgeren hadde blitt behandlet på.454 Soelvolds redaktørpraksis,
der han slapp til så godt som alle som ønsket å ytre seg, ble beskrevet som uklok. Men ellers
understreket Wergeland viktigheten av å ha et sterkt bondeopposisjonsblad. Wergeland tok
dermed avstand fra den rådende samler-idéen og tok til orde for sterkere redaktøransvar og
mer redaksjonell kontroll over innholdet i avisen.
Soelvold fikk sin rettslige oppreisning i 1837 og 1840 da de to tremarksdommene ble
opphevet.455 Hjelp til å føre saken fikk han fortsatt av Jonas Anton Hielm. Samtidig gjorde
han nye forsøk som publisist. I 1838 startet han avisen Fædrelandsvennen, men prosjektet ble
kortvarig. I tiden etter gjorde han noen forsøk på å slå seg ned forskjellige steder, men ble
forfulgt av de ubetalte bøtene sine.456 Til slutt ble han i 1845 funnet i Christiania. I følge
453
Munthe 1907: 97.
Artikkelserien gikk over seks nummer i Statsborgeren fra slutten av oktober til slutten av november 1835.
455
Høverstad 1930: 249.
456
Høverstad 1930: 242-243.
454
112
Høverstad var det Carl Fougstad, som nå var blitt politimester, som satt Soelvold på
arbeidshuset på Mangelsgården. På Mangelsgården gikk det raskt nedover med Soelvold. Fra
1846 ble han tatt vare på av Fattigkassen i Aker, men allerede året etter fikk han koldbrann. 5.
mars 1847 døde Peder Soelvold.
113
Kapittel 6: Konklusjon
Bønder, embetsmenn og opinion
Statsborgeren var et lokalt orientert avisorgan, mot sentralmakten og styresmaktene og for økt
innflytelse og selvstyre på bygdene. Dens antielitisme fikk tydeligst uttrykk i kritikken mot
«aristokratiet», eller representantene for embetsstanden som var regjerings- og kongevennlige.
Statsborgeren ble dermed en klar forkjemper for «folket» mot embetsmannsstaten, den
virkelig store politiske konfliktaksen på 1800-tallet. Det var ikke embetsstanden i seg selv
kretsen rundt Statsborgeren reagerte på; problemet lå i embetsmennenes dominans på
bekostning av andre grupper i politikken og lokaladministrasjonen og i enkeltembetsmenns
misbruk eller mislighold av sine stillinger. På grunn av dens utpregede populisme i en tid der
offentligheten for øvrig var preget av opplysningstidsinfluerte dannelsesidealer, kan man kalle
Statsborgeren det første forsøket på å starte et folkelig orientert organ for offentlig debatt.
Nettopp denne opinionsskapende virksomheten var kanskje det mest vesentlige med
driften av Statsborgeren. Gjennom artiklene, både innsendte og skrevne av redaksjonsmedlemmene, klarte Statsborgeren å påvirke den offentlige debattens retning og hvilke saker
som ble diskutert. I avisens samtid hersket det liten tvil om at Statsborgeren hadde vært
særdeles innflytelsesrik. Det fantes hos mange en dyptliggende frykt for folkerøsten og hva
folket ville gjøre dersom de fikk utstrakt makt. En eller annen form for elitestyre var det
foretrukne systemet, særlig blant elitene selv. Det at det udannede og uutdannede folket i
større grad fikk mer påvirkningkraft, både i pressen og i politikken, var for mange en uønsket
utvikling. Reaksjonene og sanksjonene mot Statsborgeren kom etter enkeltsaker, men
generelt bygget reaksjonene på denne grunnleggende frykten. Særlig var det påfallende
sammenfallet mellom agitasjonen og valgresultatet i 1832 en bidragsyter til at Statsborgeren
ble sett på som en maktfaktor. At Statsborgeren, Soelvolds og Neergaards agitasjon hadde en
innvirkning på valgresultatet var nok riktig, men omfanget ble overdrevet. Også i ettertiden
har man overvurdert agitasjonens rolle i forbindelse med bondestortinget.
Evnen til virkelig å skape varig politisk forandring klarte aldri Statsborgeren å skaffe
seg. En del embetsmenn var de første nordmenn som virkelig fikk kjenne offentlighetens
negative søkelys rettet mot seg for sine antatte ugjerninger, men de relle politiske
konskekvensene av avisdriften ble mindre enn hva både Peder Soelvold og hans motstandere
så for seg. Til det var utbredelsen av avisen for liten og dens politiske program for langt ut på
venstrefløyen, for radikalt og liberalt for majoriteten av opposisjonen. Statsborgeren ble
derfor heller aldri det samlende organet for bondeopposisjonen som de forsøkte å være og
114
som mange oppfattet dem som. I tillegg ble avisen særdeles aktivt motarbeidet av sine
meningsmotstandere på motsatt fløy. Av disse grunnene står dagsordensfunksjonen igjen som
Statsborgerens virkelig store rolle i sin samtid. Avisen ble en sterk stemme som manglet
gjennomslagskraft.
En forutsetning for at Statsborgeren kunne drive med opinionsskapning var et modent
publikum. Etter 1814 hadde bondestanden gradvis blitt politisert og var på 1830-tallet blitt
virkelig klare for en sterkere deltagelse i offentligheten og politikken. Den tidligere bondeopposisjonen var smalere enn 1830-tallets. Statsborgeren var med på å videreføre denne
politiseringen av bondestanden gjennom å fremme deres saker og fungere som et samlende
forum.
Til tross for at Peder Soelvold selv var fra en husmannsfamilie, må Statsborgeren for
øvrig likevel kunne sies å være styrt av elitepersoner. De var ikke de fremste i samfunnet,
men likevel menn av en viss rang og status, i det minste i sine lokalmiljø. Bøndene som skrev
i avisen var storbønder fra Østlandet med betydelig inntekt og eiendom. Ellers var skribentene
fra embetsmannsfamilier. Statsborgeren postulerte folkelighet, men forble et fenomen som
var for og av elitegrupperinger, der bøndene ble inkludert, som kjempet mot den øverste,
herskende elite. Statsborgeren og Peder Soelvold ville heller ikke inkludere allmuen i sin
helhet som politiske deltagere; de ville snarere arbeide for økt bondevalg innenfor de
rammene Grunnloven satt opp. Bøndene med stemmerett ble oppfordret til å bruke den, men
de store begrensningene i stemmeretten Grunnloven hjemlet ble generelt støttet opp under
snarere enn utfordret. Den første genuint folkelige og brede bevegelsen, både politisk og i
offentligheten, kom først med Marcus Thrane og thranittene, omtrent 15 år etter Soelvold
måtte gi seg som redaktør av Statsborgeren.
I tillegg skilte Statsborgeren seg i form og innhold tidvis kraftig fra det rådende
paradigmet, som også var gjeldende i de øvrige opposisjonelle avisorganene. Disse forsøkte i
det minste å være mer drøftende og saksorientert, og var dermed mer tråd med det foregående
århundrets oplysningsfilosofiske idealer. Soelvolds avis kan av disse grunnene sies å ha
operert i en slags overgangsfase mellom en elitestyrt og klassik dannet, typisk habermasiansk
borgerlig offentlighet, eller det Seip kalte det opinionsstyrte eneveldet, og en offentlighet med
større mulighet for allmenndeltagelse, slik Knut Dørum beskriver i sitt begrep folkelig
offentlighet. Statsborgeren snakket til folket og om folket, men var ikke skapt av folket eller
for folket i sin helhet.
I starten var engasjementet stort rundt Statsborgeren. Antallet innsendere var høyt.
Endelig hadde det kommet et organ som forsøkte å samle den liberale opposisjonen og
115
bondeopposisjonen. En del av de patriotisk-liberale ble imidlertid rimelig raskt desillusjonerte
når de forsto at hoveddelen av innholdet i avisen ble utlevering av embetsmenn for store og
små forseelser eller tilfeller av umoral. Ludvig Kristensen Daas oppsummering av hva
Statsborgeren var et halvt århundre senere sier mye om hvordan en liberal-patriot mente at et
opposisjonsblad egentlig burde drives.
Det er neppe engang med grund at Henrik W. selv kalder Statsborgeren Norges eneste oppositionsblad.
Det havde i begynnelsen snarere været organ for enskilt bagtalelse og for angreb paa ubetydelige
embedsmænd omkring i bygderne. Det var heller Henrik Wergeland, som gjorde bladet til
oppositionsblad, idet han ikke vilde nedlade sig til de gamle skandaler og smudsigheder, men i det sted
vendte sine vaaben imod regjeringen og dens grundsætninger, saa at bladet stundom blev paa hans vis
republikansk.457
Det var altså en del spenning mellom liberal-patriotene og den mer folkelige bevegelsen til
Soelvold. Men problemet for liberal-patriotene var at de gjennom sine egne organer, som for
eksempel Wergelands og Flors Folkebladet, langt fra fikk samme påvirkning på opinionen
som Statsborgeren. Daa forsto selv problemet med den wergelandske Statsborgeren: «For den
simple mand blev hans demokratiske organ næsten ligesaa uforstaaligt som hans
Republikanernes bibel.»458 Soelvold klarte altså å skape en populær og populistisk avis, men
ikke et organ som virkelig klarte å samle opposisjonen. Det bidro også i aller høyeste grad til
hans fall.
Det var ikke bare gjennom å legge til rette for økt deltagelse Statsborgeren bidro til en
mer differansiert offentlighet og en endring i den offentlige samtalen. I 1836 ble Den
Constitutionelle startet, og med den fikk de konservative og regjerings- og kongevennlige sitt
avisorgan. Det var en ren motreaksjon mot den opplevde innflytelsen og makten
bondeopposisjonen hadde skaffet seg gjennom Statsborgeren. Da Statsborgeren forsvant og
etterlot seg et tomrom, ble også det moderate Morgenbladet merkbart mer utpreget
opposisjonelt. Det hadde nok noe med at en del stemmer forsvant til Den Constitutionelle,
men kretsen rundt Morgenbladet lærte nok av Statsborgeren behovet for og evnen til å skape
en mer politisert avisopposisjon for å påvirke opinionen.
Den radikale publisisten
Historien har ikke vært nådig mot Peder Soelvold og Statsborgeren. Fordi han møtte så mye
motstand i sin samtid har ettertiden beskrevet Soelvold som en overradikal rabulist og
demagog, en oppvigler uten etisk bevissthet og en kranglefant som manglet evnene og den
457
458
Ludvig Kristensen Daa, «Wergelandiana», Tids-Tavler, 1872 (1): 330-331.
Daa 1872: 331.
116
politiske innsikten til å drive noe annet enn et skandaleblad. Hans samtids bedømmelse av han
betyr derimot ikke at han sto alene eller bør regnes som en representant for en ubetydelig,
ytterliggående fløy. Mange av tankene som ble luftet i Statsborgeren var ideer som senere ble
selvfølgeligheter i opinionen. Noen av Statsborgerens praksiser som ble mest kritisert, som
personfokuset og utleveringen av maktpersoner, har senere blitt deler av selve ryggraden til
det moderne presseapparatet. Innholdet i bladet var heller ikke bare skandalestoff;
diskusjonene og drøftelsene innen politikk, pedagogikk, jus og statsvitenskap var på et høyt
nivå. Statsborgeren, både som avis og som politisk aktør, bør utvilsomt omtales på en annen
måte enn hva den har blitt gjort i mye av historien.
Det er likevel ikke til å unngå å påpeke at Soelvold drev avisen på en provoserende
måte, sto for radikale politiske ideer og hadde personlige egenskaper som gjorde at han havnet
på kanten med sine allierte og samfunnet. Det var tre hovedgrunner til at Soelvold ble presset
ut av Statsborgeren. For det første var det en sterk slitasje på grunn av hans metoder. Etter
hvert ble motstanderne mer og mer villige til å gå rettens vei for å mortifisere påstandene som
ble fremmet i Statsborgeren. Dette førte til tapet av portomoderasjonen, bøter og at Soelvold
tapte sin ære. For det andre fantes store ideologiske forskjeller i bondeopposisjonen. Soelvold
var ingen haugianer, i motsetning til store deler av bondeopposisjonen, og hans radikalisme
generelt var i mange leire upopulær. Da hans radikalisme for alvor ble kjent, vendte mange av
hans tidligere allierte seg mot han, anført av blant annet Sylvester Sivertsons artikler i
Morgenbladet. Den tredje grunnen til at Soelvold mistet sin posisjon var en ren maktkamp
innad i opposisjonen. Soelvold ble som nevnt oppfattet som en av opposisjonens mektigste
stemmer. Adolf Bredo Stabell var en av dem som ønsket å trekke opposisjonsbevegelsen i en
mer moderat retning, med seg selv som en av de fremtidige lederne. Det virker sannsynlig at
Stabells ambisjoner var en av grunnene til at han tillot de svært negative artiklene fra både
konservativ og opposisjonell fløy om den soelvoldske Statsborgeren i sin avis Morgenbladet.
Alle disse tre grunnene skyldtes kombinasjonen av Soelvolds og Stasborgerenredaksjonens radikalisme og Soelvolds personlighet. Det finnes antydninger i flere av kildene
om at Peder Soelvold kan ha vært en vanskelig mann å forholde seg til. Han var standhaftig
og ærgjerring til det punkt at han nesten så på seg selv som en martyr i kampen for frihet.
Samtidig var han nok også langt fra konfliktsky. Det finnes flere tilfeller av personkonflikter
Soelvold havnet opp i. Kranglene med Sylvester Sivertson og Ludvig Wiese er de mest
synlige i kildene, men frafallet i innsendere og engasjerte i Statsborgeren underveis i
Soelvolds redaktørperiode kan nok også delvis forklares med at Soelvold var en vanskelig
117
person å arbeide med. Det kan virke som at Soelvold tolket motstand mot sine egne ideer eller
ideer han støttet som svik mot hele opposisjonen og selve frihetskampen.
Til slutt sto Peder Soelvold ganske alene. Det ble både enkelt og nødvendig for hans
fiender og rivaler å få han fjernet. For hans motparter på motsatt fløy betydde dette at den
største plageånden i offentligheten mistet sitt talerør. For hans motstandere innad i
opposisjonen var resultatet at bondeopposisjonens viktigste blad ble reddet, mens en viktig
konkurrent forsvant fra presseverdenen og politikken.
118
Kilder og litteratur
Utrykte kilder
Nasjonalbiblioteket, Brevs. 88. Brev fra Andreas Emil Erichsen til Jens Braage Halvorsen,
1.5.1898.
Nasjonalbiblioteket, Brevs. 443. Brev fra Peder Soelvold til Gregers Fougner Lundh,
19.7.1832.
Nasjonalbiblioteket, Ms. 4° 2980: VII. «Kong Carl Johan. Breve til Statsraad J. Collett 181936».
Riksarkivet, RA/S-6117/I/Id/L0031 «Bergsgårds avskrifter»: 50: Brev fra Ingebrigt Sæter til
Peder Sæter, 6.2.1833.
Riksarkivet, RA/S-6117/I/Id/L0031 «Bergsgårds avskrifter»: 111. Brev fra Ole Haagenstad til
Jon Harildstad, 21.12.1836.
Riksarkivet, RA/S-6117/I/Id/L0031 «Bergsgårds avskrifter: 113-114. Brev fra Ingebrigt Sæter
til Jon Harildstad, 13.2.1858.
Riksarkivet, RA/S-6117/I/Id/L0031/ «Bergsgårds avskrifter»: 117. Brev fra Østen Ovren til
Jon Harildstad, 6.6.1835.
Riksarkivet, RA/S-6117/I/Id/L0031 «Bergsgårds avskrifter»: 181-190: Brev fra Rolf Olsen til
Ole Gabriel Ueland, 1851-1852.
Riksarkivet, RA/PA-0040/F/Fb/L0022/0002. Bruddstykker uten datum av rapporter, bl.a. om
«Statsborgeren», sannsynligvis fra 1834.
Statsarkivet i Oslo, SAO/A-11543/F/Fd/L0010. Christiania byfogd, domsprotokoll,
22.11.1831- 8.3.1836.
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. Brev fra Peder Soelvold til Andreas Lind Brock 18331835.
Stavanger Byarkiv, PA110:V:B:27. «Breve til A. L. Brock», arkivoversikt.
Stortingsarkivet, Stortingets ekstraprotokoll, 39 (1833).
Trykte kilder
Daa, Ludvig Kristensen 1872. «Wergelandiana». Tids-tavler, 1872 (1): 289-338. Kristiania:
Cammermeyer.
Daa, Ludvig Kristensen 1873. «2. Adolf B. Stabell», i «Af Norges nyeste historie». TidsTavler, 1873 (2): 286-307. Kristiania: Cammermeyer.
Fougstad, Carl 1834. Det Norske Storthing i 1833. Christiania: Johan Dahl.
Hoel, Jacob 1927. Fra den gamle bonde-opposisjon: Brev og innlegg fra stortingene 1818,
1821, 1822 og 1833. Utarbeidet av Halvdan Koht. Oslo: Grøndahl.
Neergaard, John 1830. En Odelsmands Tanker om Norges nærværende Forfatning tilligemed
en Samtale indeholdende Veiledning for Bønder til en rigtigere Fremgangsmaade ved
Udkaarelse af Valgmænd og Repræsentanter. Christiania.
119
Roosen, Carl Bonaparte 1829. Betragtninger i Anledning af Normændenes Folkefest: Den
17de May. Christiania: Trykt hos Jacob Lehmanns Enke.
Sivertson, Sylvester 1833. Haugianismen, dens Historie og Væsen, samt Forhold til
Herrnhutismen, fremstillet af en Sandhedsven. Christiania.
Sivertson, Sylvester 1835. For Statsborgere mod «Statsborgeren». Christiania: Johan Dahl.
Soelvold, Peder Pedersen 1832. Nogle Ord om Storthingsvalg, for Lægmanden. Christiania:
Det Lundhske Bogtrykkeri.
Soelvold, Peder Pedersen 1840. Om Storthingsvalg: Nogle Ord til Norges stemmeberettigede
Borgere. Christiania: P. T. Malling.
Welhaven, Johan Sebastian 1992. Samlede verker 5: Brev. Oslo: Universitetsforlaget.
Wergeland, Henrik 1845. Hassel-Nødder. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag.
Wergeland, Henrik 1919. «1833-1841, bd. 2 av «Digte», del 1 av Samlede skrifter: trykt og
utrykt. Oslo: Steenske forlag.
Wergeland, Henrik 1932. «1821-1833», bd 1. av «Artikler og småstykker: polemiske og
andre», del 3 av Samlede skrifter: trykt og utrykt. Oslo: Steenske forlag.
Wiese, Ludvig 1839. Bidrag til Ideer om 4de overordentlige Storthings Medlemmer.
Lillehammer: H. J. Selmer.
Wolff, Joh. U. 1935. «Brevveksling mellem S. O. Wolff og N. M. Aalholm i årene 1832-59».
Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, bd. 35: 257-304, 379-432, 560-576.
Oslo: Aschehoug.
Stortingsforhandlinger
Holst, Poul 1831. Kongeriget Norges sjette ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1830.
Del 1. Christiania: Trykte i Det Wulfbergske Bogtrykkerie og hos Chr. Grøndahl.
Holst, Poul 1831. Kongeriget Norges sjette ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1830.
Del 2. Christiania: Trykte hos H. T. Winther og J. Lehmanns Enke.
Holst, Poul 1831. Kongeriget Norges sjette ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1830.
Del 3. Christiania: Trykte hos H. T. Winther.
Holst, Poul 1834. Kongeriget Norges syvende ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret
1833. Del 1. Christiania: Trykte i Det Wulfbergske Bogtrykkerie og hos Chr.
Grøndahl.
Holst, Poul 1834. Kongeriget Norges syvende ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret
1833. Del 6. Christiania: Trykt hos J. Lehmanns Enke.
Holst, Poul 1834. Kongeriget Norges syvende ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret
1833. Del 7. Christiania: Trykt hos Jacob C. Abelsted.
Aviser og tidsskrifter
Den Constitutionelle 1836-1838
Drammens Tidende, 16.4.1832.
120
Morgenbladet 1832-1847
Statsborgeren 1831-1835
Rettskilder
Kong Christian Vs Norske Lov, 1687.
Grunnloven av 4. november 1814.
Forording av 27. september 1799 (Trykkefrihetsforordningen).
Litteratur
Aarnes, Sigurd Aa. 2009. «Hartvig Lassen», i Norsk biografisk leksikon. Hentet 14.1.2014 fra
http://nbl.snl.no/Hartvig_Lassen.
Bastiansen, Henrik G. og Hans Fredrik Dahl 2008. Norsk mediehistorie. Oslo:
Universitetsforlaget.
Bergsgård, Arne 1932. Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken. 1. Oslo: Aschehoug.
Bergsgård, Arne 1940. «Torstein Høverstad», i Helsing til Torstein Høverstad på 60årsdagen 1. april 1940. Trondheim.
Bergsgård, Arne. Frå 17. mai til 9. april: Norsk historie 1814-1940. Oslo: Det Norske
Samlaget.
Bergsgård, Arne 1964. Norsk historie 1814-1880. 2. utg. av Frå 17. mai til 9. april, ved
Dagfinn Mannsåker og Magne Skodvin. Oslo: Det Norske Samlaget.
Bratberg, Terje 2009. «Niels Schultz», i Norsk biografisk leksikon. Hentet 30.4.2014 fra
http://nbl.snl.no/Niels_Schultz
Collett, Camilla 1855. Amtmandens Døttre: en Fortælling. Christiania: Johan Dahl.
Dyrvik, Ståle 1998. «Frå Lofthusreising til bondepolitikk», i Berit Eide Johnsen og Gustav
Sætra (red.), Kristian Lofthus og hans tid. Kristiansand: Høgskolen i Agder, Avdeling
for humanistiske fag.
Dyrvik, Ståle 2005. Året 1814. Oslo: Det Norske Samlaget.
Dørum, Knut 2013. «Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet - dannelsen av en folkelig
offentlighet i norske bygder 1814–1850». Historisk Tidsskrift, 92 (1): 63-89.
Elstad, Hallgeir 2009. «Sylvester Sivertson», i Norsk biografisk leksikon. Hentet 29.8.2014
fra https://nbl.snl.no/Sylvester_Sivertson
Esperås, Eirik Nymark 2014. «Sensur og subsidiar i trykkefridomens grenseland». Vox
Publica, 14.8.2014. Hentet 25.8.2014 fra
http://voxpublica.no/2014/08/sensur-og-subsidiar-i-trykkefridomens-grenseland/
Eide, Martin 2000. Den redigerende makt: Redaktørrollens norske historie. Kristiansand: IJforlaget.
Eide, Martin (red.) 2010. En samfunnsmakt blir til 1660-1880, bd. 1 i Hans Fredrik Dahl
(red.), Norsk presses historie: 1-4 (1660-2010). Oslo: Universitetsforlaget.
121
Fladby, Rolf, Steinar Imsen og Harald Winge (red.) 1974. Norsk historisk leksikon:
Næringsliv, rettsvesen, administrasjon, mynt, mål og vekt, militære forhold,
byggeskikk m. m.: 1500-1850. 2. utg (1981). Oslo: Cappelen.
Gjermundsen, Arne Johan (red.) 1989. Peder Pedersen Soelvold: 1799-1847: folkelærer og
demokrat. Ulefoss: Holla historielag.
Golf, Olav 1996. Haugebevegelse og folkeopplysning 1800-1860: utgitt i forbindelse med
Hauge-jubiléet i 1996. Oslo: Universitetet i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt.
Gran, Gerhard 1899. Norges Dæmring: en litteraturhistorisk Indledning. Bergen: J. Grieg.
Gulbransen, Olaf og Johan Hoffmann 1984. Juridisk leksikon. 6. utg. Oslo:
Kunnskapsforlaget.
Gundersen, Håkon 2003. «Mediene ned på jorden». Morgenbladet, 3.10.2003.
Habermas, Jürgen 1971. Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og forfall. Henimot en teori
om det borgerlige samfunn. Oversettelse av tysk 1. utg. (1962). Oslo: Gyldendal.
Halvorsen, Jens Braage 1896. Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, bd. 4, M-R. Kristiania:
Den Norske Forlagsforening.
Halvorsen, Jens Braage 1901. Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, bd. 5, S-T. Kristiania: Den
Norske Forlagsforening.
Halvorsen, Jens Braage 1908. Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, bd. 6, U-Ø. Kristiania:
Den Norske Forlagsforening.
Hauge, Yngvar 1963. Morgenbladets historie: 1819-1854, bd. 1 av Morgenbladets historie.
Oslo: Morgenbladets forlag.
Helland, A. H. 1940. «Torstein Høverstad og norsk skulesoga», i Helsing til Torstein
Høverstad på 60-årsdagen 1. april 1940. Trondheim.
Hoem, Edvard 2007. Faderen: Peder Bjørnson forsvarer seg: eit mannsportrett frå det 19.
hundreåret. Oslo: Oktober.
Hommerstad, Marthe 2012. Bondepolitikk og Stortinget 1815-1837. Avhandling for graden
ph.d. Det humanistiske fakultet, IAKH, Universitetet i Oslo.
Horstbøll, Henrik 1987. «Enevælde, opinion og opposisjon. En discussion af historisk kritik
og politisk krise i Danmark i slutningen av 1700-tallet». Jyske Samlinger, Bind Ny
Række (17).
Høverstad, Torstein 1930. Frå einevelde til folkestyre 1814-1842, bd. 2 av Norsk skulesoga.
Oslo: Steenske forlag.
Johannessen, Finn Erhard 1997. Alltid underveis: postverkets historie gjennom 350 år: 16471920, bd. 1 av Alltid underveis: postverkets historie gjennom 350 år. Oslo: Posten.
Johnsen, Oscar Albert 1936. Norges bønder: utsyn over den norske bondestands historie.
Oslo: Aschehoug.
Jæger, Henrik 1896. Illustreret norsk Litteraturhistorie, bd. 2, del 1. Kristiania: Bigler.
Koht, Halvdan 1906. Bondestrid: smaa segner og uppskrifter fraa Nordmøre. Kristiania:
Aschehoug.
Koht, Halvdan 1926. Norsk bondereising: fyrebuing til bondepolitikken. Oslo: Aschehoug.
122
Koht, Halvdan 1962. «Soelvold, Peder Pedersen» i «Skredsvig-Stenersen», bd. 14 av
Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug.
Kristiansen, Oskar 1931. Norges finanser 1814-1830. Oslo: Cammermeyer.
Krokann, Inge 1937. Då bøndene reiste seg: ein av førarane: Ingebrigt Sæter. Oslo:
Gyldendal.
Langeland, Nils Rune 2005. Siste ord: Høgsterett i norsk historie 1814-1905, bd. 1 av Siste
ord: Høgsterett i norsk historie 1814-1965. Oslo: Cappelen.
Lassen, Hartvig 1866. Henrik Wergeland og hans samtid. Christiania: Malling.
Lindstøl, Tallak 1914a. «A-K», del 1 av «Biografier», bd. 1 av Stortinget og statsraadet
1814-1914. Kristiania. Steenske bogtrykkeri
Lindstøl, Tallak 1914b. «L-Ø samt tillæg», del 2 av «Biografier», bd. 1 av Stortinget og
statsraadet 1814-1914. Kristiania: Steenske bogtrykkeri.
Lindstøl, Tallak 1914c. «1814-1885», del 1 av «De enkelte storting og statsraader», bd. 2
av Stortinget og statsraadet 1814-1914. Kristiania. Steenske bogtrykkeri
Melton, James van Horn 2001. The Rise of the Public Sphere in Enlightenment Europe. New
York: Cambridge University Press
Munthe, Wilhelm 1907. «Statsborgeren» og Peder Soelvold: et bidrag til den norske presses
historie. Kristiania.
Munthe, Wilhelm 1944. Professor Ludvig Daae: en minnebok. Oslo: Cammermeyer.
Myhre, Jan Eivind 2012. Norsk historie 1814-1905: Å byggje ein stat og skape ein nasjon, bd.
3 i Norsk historie frå vikingtid til vår tid. Oslo: Det Norske Samlaget.
Myhrvold, Jul 1949. «Morgenbladet» og bondeopposisjonen: 1838-1857. Oslo: Tanum.
Nielsen, Yngvar 1892. Norges Historie efter 1814: 1831-1837, bd. 3 av Norges Historie efter
1814. Kristiania: Selskabet for Folkeoplysningens Fremme.
Nymark, Kristian Holen 2012. Peder Soelvold og avisen Statsborgeren i 1834. Upublisert
bacheloroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie,
Universitetet i Oslo.
Nyre, Lars 2002. «Ny norsk avishistorie». Klassekampen, 16.9.2002.
Ottosen, Rune 2004. «Peder Soelvold fra pedagog til presserebell». Norsk medietidsskrift 11
(4): 333-351.
Ottosen, Rune, Lars Arve Røssland og Helge Østbye 2012. Norsk pressehistorie. Oslo: Det
Norske Samlaget.
Pryser, Tore 1985. Norsk historie 1814-1870: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Oslo:
Det Norske Samlaget.
Pryser, Tore 1999. Norsk historie 1814-1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn, bd. 4 av
Norsk historie 800-2000. Oslo: Det Norske Samlaget.
Pryser, Tore 2014. 1814 i Oppland: bønder, øvrighet og soldater. Oslo: Pax.
Ringvej, Mona R. 2008. «Trykkefrihetens grenser på sporet av en flerstemmig offentlighet i
Danmark-Norge før 1814». Arr – Idéhistorisk tidsskrift 19 (4): 103-113.
Ringvej, Mona R. 2014. Marcus Thrane: Forbrytelse og straff. Oslo: Pax.
123
Roksvold, Thore 1997. «Riss av norske avisers sjangerhistorie», i Thore Roksvold (red.),
Avissjangrer over tid. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.
Rønningen, John 1981. Nesboka: bygdehistorie for Nes i Hallingdal, bd. 1. Nesbyen: Nes
kommune.
Sars, Johan Ernst 1904. Norges politiske historie: 1814-1885. Kristiania: Oscar Andersens
bogtrykkeri.
Sars, Johan Ernst 1913. Tidsrummet 1814-1884, bd. 6, del 1 av Norges historie fremstillet for
det norske folk. Oslo: Aschehoug.
Seip, Anne-Lise 1997. Nasjonen bygges: 1830-1870, bd. 8 av Knut Helle (red.), Aschehougs
norgeshistorie. Oslo: Aschehoug.
Seip, Jens Arup 1958. Teorien om det opinionsstyrte enevelde. Oslo: Universitetsforlaget.
Seip, Jens Arup 1963. Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo:
Universitetsforlaget.
Seip, Jens Arup 1974. Utsikt over Norges historie: tidsrommet 1814-ca 1860. 2. utg. (1997).
Oslo: Gyldendal.
Sejersted, Francis 1978. Den vanskelige frihet: 1814-1851, bd. 10 av Knut Mykland (red.),
Norges historie. Oslo: Cappelen.
Skjæveland, Yngve 1996. Nasjonal retorikk i Det Norske Nationalblad 1815-1821. Oslo:
Norges forskningsråd.
Stanghelle, Harald. «På svertetokt for kinerserne?», Aftenposten, 21.5.2014.
Steen, Sverre 1957. Det gamle samfunn, bd. 4 av Det frie Norge. Oslo: Cappelen.
Steen, Sverre 1962. Konge og Storting, bd. 5 av Det frie Norge. Oslo: Cappelen.
Storsveen, Odd Arvid 2004. En bedre vår: Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet, bd 1.
Oslo: Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.
Storsveen, Odd Arvid 2008. Mig selv: en biografi om Henrik Wergeland. Oslo: Cappelen
Damm.
Storsveen, Odd Arvid 2009a. «Christian Krohg - 1», i Norsk biografisk leksikon. Hentet
30.4.2014 fra http://nbl.snl.no/Christian_Krohg_-_1
Storsveen, Odd Arvid 2009b. «Ingelbrecht Knudssøn», i Norsk biografisk leksikon. Hentet
6.5.2014 fra http://nbl.snl.no/Ingelbrecht_Knudss%C3%B8n
Storsveen, Odd Arvid 2009c. «Presse, valgkamp og folkestyre». Foredrag holdt på
Historiedagene i Bergen, 20. juni 2009. Manuskript hentet 22.9.2014 fra
http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/demokrati/bergen/storsveen.pdf.
Storsveen, Odd Arvid 2009d. «Adolf Bredo Stabell», i Norsk biografisk leksikon. Hentet
24.9.2014 fra https://nbl.snl.no/Adolf_Bredo_Stabell.
Storsveen, Odd Arvid 2010. «Ytringers frihet og ufrihet – et streiftog i norsk historisk
praksis», i Hilde Sandvik (red.), Demokratisk teori og historisk praksis. Oslo:
Scandinavian Academic Press.
Storsveen, Odd Arvid 2014. «Peder Soelvold (1799-1847) og Henrik Wergeland (1808-1845),
i Martin Eide (red.), Journalistikkens norske klassikere: … ved noen av dem. Oslo:
Universitetsforlaget
124
Søbye, Espen 2013. «Stemmerettens historie i Norge», i Store norske leksikon. Hentet
14.5.2014 fra http://snl.no/Stemmerettens_historie_i_Norge
Teige, Ola 2006. «Kassemangel og malversasjon - straffeforfølgelse av misligheter i det
norske embetsverket under eneveldet». Historisk tidsskrift 85 (2): 253-275.
Teige, Ola 2014. «En seiglivet lov: Norsk offentlig kasse- og regnskapsvesen i tiden etter
1814», i Marthe Hommerstad og Morten Nordhagen Ottosen (red.), Ideal og realitet:
1814 i politisk praksis for folk og elite. Oslo: Akademika.
Tjønneland, Eivind 2008. «Innledning», i Eivind Tjønneland (red.), Opplysningens
tidsskrifter. Bergen: Fagbokforlaget.
Verdens Gang 2012. «VG mener: Stoltenberg bør gå av». Verdens Gang, 14.8.2012. Hentet
22.8.2014 fra
http://www.vg.no/nyheter/meninger/vg-mener-stoltenberg-boer-gaa-av/a/10059927/
125
Was this manual useful for you? yes no
Thank you for your participation!

* Your assessment is very important for improving the work of artificial intelligence, which forms the content of this project

Download PDF

advertisement