danieljohansen paperpb

danieljohansen paperpb
Prosjektpaper på avhandlingen ”De siste portretter av Guds
nåde”
En analyse av eneveldige herskerportretters status og ikoniske posisjon i DanmarkNorge på 1700-tallet. – Daniel Johansen
Introduksjon
Et møte med monumentale statsportrett av Danmark-Norges eneveldige monarker fra 1700tallet er et møte med en legemliggjort samfunnsorden som hadde nådd sitt fullkomne stadium,
men som også ble sterkt utfordret mot slutten av århundret.
Det eneveldige systems eksistens var avhengig av en tro på at systemet var ukrenkelig.
En ekstrem opphøyelse av kongens person var en forutsetning for å oppnå dette, og den
eneveldige representasjon ble i løpet av 1700-tallet raffinert til dette formål. Et av de viktigste
redskap brukt for å understreke den allmektige monarks opphøydhet var portrettene.
Statsportrettene av rikets eneveldige herskere fulgte en over 100 år gammel stats- og
portrettradisjon, hvor det kongelige legeme avbildet på portrettet var bærer av all den
jurisdiksjon og det herredømme landet gjennom den avbildede kroppen representerte. Dette
samtidig som ikonografien også tydelig skulle understreke at eneveldet var Guds vilje.
Man snakker med andre ord ikke om en makt som en slekt hadde tilranet seg, men en
billedliggjort fullbyrdelse av Guds vilje og en hellig orden på jord.
Idéalet innen representasjon ble hentet fra Frankrike og malen for kongelig
fremstilling i statsportrettet var Hyacinthe Rigauds portrett av Ludvig XIV fra 1701. De
franske statsportrettene i hadde gjennom hele den aktuelle perioden en ikonisk hellighet som
overgikk katolske religiøse malerier. Fra 1670-årene ble det i Frankrike gitt en egen
lovregulering for adferd ved kongeportretter, og det ble deretter lovfestet at man ved en
avbildning av kongen skulle oppføre seg som om man stod for kongen selv.1 Denne praksis
ser også ut til å ha blitt innført i Danmark-Norge, men det er usikkert når. Under det
seremoniell som er beskrevet fra Christiansborg slotts riddersal under Christian VIIs
regjeringstid blir det understreket at man ikke hadde lov til å snu ryggen til kongens portrett.2
Dette viser i alle fall en sedvane som gir portrettene en lignende ikonisk status som den man
hadde i Frankrike. Den eneste ekvivalensen i bildende kunst i kristen europeisk historie er den
ortodokse kirkens billedteologi for ikoner.
1
2
Marin, Louis, Portrait of the King. University of Minnesota Press Minneapolis 1988 s. 209
Kragelund, Patrick, Abildgaard. Kunstneren mellom opprørene Bd. 1 og 2. Museum
Tusculanums Forlag, Københavns Universitet, København 1999. Bd. 2. s. 96
Fra 1760-årene begynner en parallell utvikling hvor både det eneveldige system og
den rådende kunstoppfattelsen kom under kritikk. Et bidrag til statsportrettets krise i de
påfølgende tiår er Johan Joachim Winckelmanns Geschichte der Kunst des Altertum3 (1764)
som blant annet hevder å kunne påvise en klar samhørighet mellom politisk frihet og
fullkommenhet i kunsten. Dette ble av Winckelmann hevet opp til en kroppslig, politisk
estetikk hvor han gjennom eksempler fra den senklassiske greske skulpturkunsten kunne vise
til kroppsidealer som var spesialtilpasset et demokratisk og opplyst sinnelag.4 Dette utfordret i
tillegg den mer grensesprengende, barokke kroppen med en idé om en ”naturlig” kropp som
gjennom i seg selv var positivt meningsbærende. Statsportrettet fikk med dette en stor
utfordring da Winckelmanns forskning startet en debatt rundt samhørigheten mellom
kroppslig idealfremstilling og opplysning.
Sammendrag
Kunsthistorisk vil avhandlingen danne en kritisk granskning av en egen gruppe innenfor
bildende portrettkunst som i liten grad har blitt tatt på alvor sett i forhold til sin samtidige
kontekstuelle status og innhold. Avhandlingen vil definere den ikonografi fra perioden som er
eksklusive for statsportrettene og belyse hvordan den franske representasjon ble innført i
Danmark-Norge. Portrettene skal analyseres opp mot påstanden om at kongen og hans portrett
var en avbildning av en legemliggjort stat basert på samtidige beskrivelser, av, og regler for
betrakternes adferd ovenfor statsportrettet. Dette vil kunne belyse om statsportrettet kan sies å
ha hatt sammenfallende rettigheter som den portretterte konge. Slike rettigheter vil i tilfelle
skille statsportrettet fra all annen visuell kunst i Vest-Europa da portrettet blir å betrakte som
et subjekt og ikke et objekt. Avhandlingen må i denne sammenhengen også se på portrettets
generelle status opp i mot den avbildede personen i barokkens Europa med spesielt fokus på
hvordan den samtidige litteraturen beskriver menneskers forhold til portrettene. Videre vil
avhandlingen analysere konsekvenser slike regler hadde for den levende kongens status som
subjekt (kongens faktiske person) eller objekt (institusjonen konge) i sin samtid og avklare
balansen mellom disse. Avhandlingens vil drøfte statsportrettets faktiske status i sin samtidige
kontekst. Det vil her klarlegges om man kan hevde at det også i Danmark-Norge fantes en
egen ritus knyttet opp til statsportrettene og at de dermed kan regnes som en del av en helt
særegen portrettgruppe i europeisk kunsthistorie. Internasjonale, komparative eksempler vil
3
Winckelmann, Johann Joachim: Geschichte der Kunst des Altertum,s Sonderausgabe, Wien 1934 Lizenz
Phaidon, Köln 2006
4
Solomon-Godeau. Abigail, Male trouble. A Crisis in Representation, Thames and Hudson, London 1997 s. 144
her bli brukt med fokus på Frankrike. Undersøkelsene vil ha et spesielt fokus på portrettenes
rolle i seremoniell fra kongelige slott og kontekstuell plasseringen av portretter i saler.
Avhandlingens vil også analysere den maskulinitet som representeres i statsportrettene fra det
franske idèal adopteres i Danmark-Norge og frem til nyklassisismen innføres med Peder Als
på 1760-tallet. Som avbilding av et eneveldig statsoverhode må det kongelige legeme i
statsportrettet sies å være et særdeles viktig maskulint symbol. Dersom legemliggjøring av et
rike var den visuelle målsettingen bak statsportrettene er det naturlig at avhandlingen
analyserer hvilke konsekvenser dette hadde for portrettets status. Den barokke
kroppsforståelsen må her settes opp i mot Winckelmanns nyklassisistiske idéal for å kunne
forstå denne overgangen. I dette kapitlet må man først avklare om man kan snakke om en
egenartet maskulinitet i kongeportrettene som er særegen for den kongelige representasjonen
og deretter analysere utviklingen i maskulinitet frem mot 1760-tallet, samt tydeliggjøre
hvordan man kan forså innholdet i den barokke kjønnsdifferansieringen .
Avhandlingen vil kartlegge de visuelle konsekvensene Johan Joachim Winckelmanns
nyklassisistiske teorier hadde på statsportrettets utvikling. Den antikke maskulinitet
Wickelmann forherliget var i følge hans teorier et meningsbærende motstykke til rokokkoens
idèal. Kapitlet vil søke å kartlegge hvordan et maskulinitetsidèal som i utgangspunktet var
revolusjonært ble tilpasset en eneveldig representasjon i Danmark-Norge og om dette svekket
portrettets ikoniske verdighet eller bare tilpasset det til nye idèaler.
Hvordan endringene ga seg utslag i avbildningen av det kongelige legeme bør i denne
sammenhengen undersøkes, både sett i lys av den samtidige kritikken av eneveldet og av
nyklassisistisk ”rasjonalisering” av kropp og symboler. I lys av dette må avhandlingen
analysere de konkrete ikonografiske endringene i statsportrettet i det århundret heller mot
slutten. Dette med spesielt fokus på endringer i kjølvannet av revolusjonen i 1789 og den
store borgerliggjøringen av samfunnet. Videre må også konsekvensene dette hadde for idèen
om en legemliggjort stat og statsportrettets ikoniske verdighet drøftes. Et fokus på endringer i
seremoniell og portrettets plass i kongelige seremonirom mot århundreskiftet blir viktig i dette
kapittel for å kunne synliggjøre en endring i portrettets status. To vesentlige spørsmål som
avhandlingen til slutt må finne svar på er om reaksjonene på de overnevnte mote og
åndsmessige forhold skapte et nytt kongelig legeme og om dette kan sies å ha en ikonisk
verdighet? Dersom tanken bak 1700-tallets statsportretter var å vise en legemliggjort stat,
overlevde denne visuelle utrykksformen så århundret?
Fyrsteportrettet havner i en spesiell stilling i forhold til en diskusjon om det kongelige
legemes rolle som portrettets ”subjekt.” Sett i lys av læren om legemets dualisme, blir slik sett
fyrstens subjekt underordnet de abstrakte idéer det politiske legeme bærer med seg i det de
forenes. Begrepet ”kongen” blir i langt større grad under, enn før og etter eneveldet, et
”objekt” gjennom institusjonaliseringen av kongens person. Det kongelige legeme blir
dermed bærer av flere dualismer da det i portrettet representerer både subjektet (eks. Ludvig
XVI) og objektet ”kongen” eller ”staten”.
Historikeren Ernst H. Kantorowicz har med The kings two bodies. A study in
mediaeval political theology (1957)5 og Sergio Bertelli har med The King's Body: Sacred
Rituals of Power in Medieval and Early Moderen Europe6 (2001) tematisert omkring de
middelalderske grunnteoriene i forhold til kongens dualistiske natur. I sin avhandling følger
Kantorowicz den juridiske og teologiske utviklingen gjennom den engelske renessansen og
frem mot borgerkrigen i 1640-årene. Bertelli følger det samme sporet med en større
sammenligning av prosessene frem mot henrettelsene av Charles I i 1640 og Ludvig XVI i
1793. Disse tekstene kommer til å ligge til grunn for analysen av kongens dualistiske natur og
vil dermed klargjøre det kongelige legemes grunnlegende egenskaper i portrettet.
Semiotikeren og kunsthistorikeren Louis Marin har i Portrait of the King (1981)
gjennomført en dyptgående analyse av funksjonene knyttet til Ludvig XIVs portrett i 16- og
1700-tallets Frankrike. Analysen knytter spesielt an til Pascals logikk i den forstand at dette
menes å være formgiver for et nytt verdenssyn. Han presenterer i boken en rekke aspekter ved
teater via medaljer og Pascals brev som forteller om den taktiske etableringen av autoriteten i
Ludvig XIVs portrett, men også de motkreftene som ble igangsatt for å svekke portrettets
funksjon. Man kan si at han med dette introduserer teorien om kroppen i portrettet som
instrument for offentlig kontroll. Marin introduserer med dette et helhetlig bilde av
utstrekningen av den planlagte personkultus som fundament for Ludvig XIVs enevelde som
var et skjema som også Danmark fulgte.
I kartleggingen av forskning på temaet kom det tydelig frem at man i Norden hadde
unnlatt å behandle herskerportrettene spesielt fra siste halvdel av 1700-tallet. Forskeren
Mikael Bøgh Rasmussen har analysert portretter av Christian IV blant annet med
utgangspunkt i teorien om kongens dualistiske natur, og lanserte i sin artikkel Christian IV i
5
6
Kantorowicz, Ernst H., The kings two bodies. A study in mediaeval political theology,
Princeton University Press.,San Fransisco 1993
Bertelli, Sergio: The King's Body: Sacred Rituals of Power in Medieval and Early Modern
Europe, Penn State University Press. Boston 2001
portrætkunsten en kunsthistorisk analyse av forholdet mellom kongens politiske og fysiske
legemer. Her introduserer han tanken om en balanse mellom den fysiske og metafysiske
kropp i representasjonen av det kongelige legeme.7 Dette er det eneste arbeidet gjort i Norden
i nyere tid som retter seg direkte mot kongelig representasjon og illustrerer hvor
underkommunisert dette temaet er her hjemme.
Et annet problem er at det ikke finnes en eksisterende modell for å analysere de siste
førrevolusjonære portrettene da de grunnleggende dogma omkring monarkiets ukrenkelige
posisjon var under hardt angrep. Man kan grunnet dette ikke analysere dem etter de samme
mønster som f.eks Louis Marin benyttet ved studiet av portrettene av Ludvig XIV da de
egenskaper det eneveldige statsportrettet ble tillagt omkring år 1700 ikke lenger var
troverdige i revolusjonstiden. Det er derfor viktig å beskrive grundig og undersøke
overførbaheten mellom epokene for forståelse av statsportrettet og dermed kongedømmet
status i denne perioden. Dette vil igjen legge et til nå ikke etablert grunnlag for forståelse av
den første tidligmoderne kongelige representasjonen.
Etableringen av nye kroppslige ideal for kunsten satte subjektet i en ny posisjon i
statsportrettet. Abigail Solomon Goudau har i Male trouble. A crisis in representation (1997)
behandlet det sene 1700-tallets nye maskulinitetsideal. Hun utfordrer de tradisjonelle
oppfatningene rundt både det politiske meningsinnholdet i Winckelmanns kroppsideal og
måten det ble brukt på i revolusjonstidens Frankrike. Maskulinitetsforskningen innen
kunsthistorie har de siste 15 år hatt fokus på perioden 1750-1800, men paradoksalt nok er
revolusjonstidens herskerfremstilling nesten ikke behandlet. Det dokumentasjonsarbeidet
avhandlingen vil gjennomføre kan derfor bli et viktig norsk supplement til den internasjonale
forskningen på maskulinitetsteori.
Et annet bidrag til å forstå det nye kroppslige idealet er kunsthistorikeren Alex Potts
Flesh and the ideal: Winckelmann and the origins of art history8 som forsøker å tilnærme seg
hva Winckelmann blant annet ofret for å skape sitt nyklassisistiske ideal.
For å kunne bygge en bro inn til førrevolusjonstidens idealbilde av det kongelige
legeme kreves det en grundig underbygging. Statsportrettet begynte allerede å få sin form i
senrenessansen med Velazques og Titian og gjennomgikk en enorm utvikling frem til
Hyacinthe Rigaud malte sitt berømte portrett av Ludvig XIV i 1701. Dette skapte et skjema
7
8
Heiberg, Steffen (red.) Christian IV og Frederiksborg, Aschehoug Dansk Forlag A/S, København 2006 s.252
Potts, Alex, Flesh and the ideal. Winckelmann and he Origins of Art History, Yale University
Press, New Haven and London 1994
som forble uforandret frem til perioden rett før den franske revolusjon. En teoretisk
tilnærming til stoffet må på den ene siden forholde seg til det kongelige legemets nærmest
statiske konsept fra Rigauds portrett og middelalderske forankring. Dernest må det se på
hvordan en personifisert stat gjennom krav om kroppsmodulering forholdte seg til eksterne
normgivere som gjennom endring i maskulinitet indirekte underkjente det system fyrstenes
legemer skulle gjenspeile. De teologiske og juridiske tekstene vil her skape et teoretisk
grunnlag for forståelse av grunnformene i det kongelige legeme, mens maskulinitetsteorien
danner grunnlaget for forståelse av den nye visuelle og kroppslige virkelighet det kongelige
legemet ble utsatt for. Maskulinitetsteorien vil også rent ikonografisk kunne forklare det
politiske grunnlaget for endringer i statsportrettet i perioden.
Gjennom en kombinasjon av ikonografisk- og komparativ analyse, ånds- og juridiske
kildestudier av samtidige og grunnleggende hyllinger, kritikk, beskrivelser av seremoniell og
materialenes kunsthistoriske kontekst, vil avhandlingen kartlegge og drøfte utviklingen i det
kongelige legemes meningsinnhold og ikoniske status i det omtalte hundreåret.
Dette krever gjennomgang av primærkilder ved Det Kongelige Bibliotek og Rigsarkivet i
København.
Avhandlingen vil utelukkende fokusere på statsportretter integrert i seremonirom på
kongelige slott i og rundt København fra 1700-tallet. Det vil dreie seg om portretter av
kongene Frederik IV (1671-1730), Christian VI (1699-1746), Frederik V (1723-1766) og
Christian VII (1766-1808). Antallet portretter vil ikke overstige 15. Den store salen i 1700tallets kongelige slott var rammen rundt det offisielle liv, mottagelser av fremmede fyrster og
ambassadører, forleninger, og når kongen satt i høyesterett. Jeg vil begrunne denne
avgrensningen med at dette var planlagte seremonirom hvor bevisstheten rundt å manifestere
eneveldige makt nok var sterkest i riket. Jeg antar derfor at de portretter som befinner seg i en
slik kontekst også er de med det tydeligste eneveldige representasjonsinnholdet.
Portrettene som skal behandles er de som er eller var integrert i interiørene i det
nedbrente første Christiansborg, det eksisterende Amalienborg-, Fredensborg-, Frederiksberg, Sorgenfri-, Marienlyst og Charlottenlund slott samt Prinsens Palé. I tillegg har flere større
statsportretter tilkommet samlingene på Frederiksborg- og Rosenborg slott og Statens
Museum for Kunst, bl.a fra den store salen på det første Christiansborg. Disse må derfor også
tas med i betraktning. Det nasjonale portrettarkiv på Frederiksborg slott må også gjennomgås
nøye på stedet, da arkivet dessverre ikke enda er digitalisert.
Av billedkunstnere som blir behandlet kan nevnes Hyacinthe Rigaud (1659-1743),
Benôit Le Coffre (1671-1722), Balthasar Denner (1685-1749), Johann Salomon Wahl (16891765), Andreas Brünniche (1704-1769), Carl Gustav Pilo (1711-1793) Peder Als (17261776), Louis Michel van Loo (1707 -1771), Alexander Roslin (1718-1798) Vigilius Erichsen
(1722-1782) og Jens Juel (1745-1802).
Was this manual useful for you? yes no
Thank you for your participation!

* Your assessment is very important for improving the work of artificial intelligence, which forms the content of this project

Download PDF

advertisement